Gå til innhold
Hundesonen.no

Døde dyr og hvor de havner

Recommended Posts

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne

Jeg sender mine hunder til felles kremering, jeg har ikke noe behov for å beholde hverken død kropp eller aske etter dyret jeg har vært glad i, og jeg syns jo ikke at det jeg gjør, evt ikke gjør, med dyrets kropp etter at det er dødt sier noe som helst om hvor glad jeg har vært i dyret. 

Så, jeg er enig med deg, reaksjonene er i overkant fordømmende. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ei jeg kjenner har skinnet fra den første ponnien sin (en ponni hunbhadde et helt spesielt forhold til, og som betydde alt for henne) Andre jeg vet om, har tatt vare på skinnet fra yndlingsbikkja. Ville ikke hatt det selv, men ser at det kan være en fin måte å hedre minnet.

Men ja, siden du nevner diskusjoner på nett. Var en eller annen som hadde funnet en beverfot (åpebart fra et slakt) og lurte på hva h*n hadde funnet. Reaksjonene sa ganske mye om hvor bortreiste folk er. Det gikk i at noen måtte ha mishandlet et dyr ved å kappe av beina. På hund, katt, rev - alt etter hva de trodde foten hadde sittet på. osv.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest

Jeg sender mine til felleskremering. Jeg orker ikke samle på etterlevninger. Jeg henger heller opp et bilde på veggen, av hunden, der bildet sier noe om hvordan hunden var da den levde.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

For min del så tenker jeg at en død kropp er en død kropp. Det er bare biologisk materiale uten tanker og følelser. Hva som skjer med en skrott etter døden, spiller egentlig veldig liten rolle, i utgangspunktet. Men, på grunn av egne, mer eller mindre irrasjonelle følelser, så har jeg ikke klart å kvitte meg med Venus. Hun har jeg i urne hjemme. Jeg vet jo at hundens sjel ikke befinner seg i den urnen, men det er godt å ha den likevel. Mye fordi hun var ikke bare en hund for meg, men en del av min identitet. Så jeg føler på at jeg må ha den lille urnen her, litt til. Kanskje jeg sprer asken, kanskje jeg begraver den, men enn så lenge har den en plass her. Andre hunder har blitt og vil gå til felleskremering. Mitt forhold til dem er mye mer distansert, i hvert fall så distansert at jeg klarer å la rasjonaliteten kontrollere handlingene mine. 

Selvsagt så vil jeg ikke tenke at å legge kroppen i skogen er en super idé, nettopp fordi det er ikke videre hyggelig å støte på diverse kadaver. Men da er det av hensyn til andres følelser, og fortsatt ikke det døde dyret. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
Guest Klematis

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

De fleste hundene mine er nedgravd ute. Det fleste er jo også avlivet i skogen, så da er de ikke akkurat noe å ta med seg hjem. De to jeg har avlivet hos vet. de senere åra, har jeg derimot i urner. Hadde liksom ikke hjerte til å sende dem til felleskremering. Urnene er jo ganske dekorative, med litt pynt oppå. Men jeg bør nok ikke avlive fler hos vet, kan jo ikke fylle opp huset med urner heller :P

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Lene_S skrev:

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, QUEST skrev:

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, 2ne skrev:

Men det hender jo at folk flytter. Hva gjør man med de nedgravde dyra i hagen da? 

Godt spørsmål. Ehhh, kanskje ikke lag blomsterbed der, for der ligger Knerten....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har gravd ned alt jeg har hatt av rotter og andre smådyr i hagen. Har jo flyttet et par ganger, og da har de bare blitt igjen. Men det er veldig små dyr, som trolig forsvinner ganske fort i jorda. Og det er jo også dyr som ikke lever så lenge, og som jeg ikke har knyttet meg like sterkt til som hundene. Da er det ikke like hardt å etterhvert "flytte fra dem" heller.

 

Jeg har hittil ikke rukket å avlive noen hund enda, og håper selvfølgelig det er lenge til jeg må også, gitt at eldste min bare er 3 år. Men jeg har ikke greid å bestemme meg for hva jeg skal gjøre enda. Vil tro jeg ender med separat kremering i urne. Hadde jeg hatt egen tomt jeg visste jeg skulle bli boende på, hadde jeg definitivt gravd ned hjemme. Synes det er noe eget med en grav å gå til, samt å slippe å legge igjen kroppen hos veterinæren. Fornuften sier jo at det ikke gjør noe å gå fra veterinærkontoret uten det døde dyret, men det knyter seg likevel godt i magen av tanken.

 

Men hva andre gjør, være seg å legge dyret ut i skogen som mat, eller henge skinnet på veggen, legger jeg meg ikke opp i. Dyrene merker jo ingenting til det uansett, de er jo døde. Så det eneste som er viktig, er hva som føles riktig for eier.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Klematis skrev:

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For min del, så har jeg null forhold til døde kropper. Det er ikke de jeg har vært glad i, det er personligheten, sjelen, om man vil, og den forsvinner i det øyeblikket noen dør. Jeg har derfor heller ingen problemer med å f.eks. obdusere dyrene mine selv, har gjort det flere ganger med gnagere. Jeg var den makabre ungen som satt med nesa klint inntil hver gang katta spise mus, så jeg kunne se hvordan den så ut inni. Og når fuglene kræsja i vinduene, så titta jeg inni før jeg gravde dem ned i skoeesker. Jeg vet ikke om det er vanlig lenger nå, men "alle" unger hadde begravelser for slike fugler da jeg var unge, selv om de færreste hadde anatomileksjon på forhånd slik jeg drev med. 

Katter vi har hatt som har blitt avlivet, har blitt igjen hos vet'n og sendt til felleskremering. Gnagere har vi rett og slett pakket godt inn og kasta i søpla. Noen mener det er respektløst, men for min del sier ikke hva som skjer med døde kropper noe som helst om følelsene man hadde for dyret. Det viktige er hvordan dyrene har det mens de lever, og der har jeg så god samvittighet som jeg bare kan. De kunne selvfølgelig alltid ha hatt større plass, men all våre gnagere har hatt det bedre enn de kunne ha hatt det de fleste andre plasser. Rottene hadde jo til og med eget rom hvor de bodde fritt, et rom innredet for dem, med løpebaner oppetter veggene, tunneler og tau. For oss er den biten mye viktigere enn hvor vi gjør av liket. 

Når dette er sagt, så er er det meg og mine følelser. Hva som er rett for andre, er det ikke opp til meg å bestemme. Det eneste jeg krever er den samme respekten tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Lene_S skrev:

n tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 hour ago, Pringlen said:

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Å helle diesel ut med vilje i naturen må da være et konkret brudd på miljøvernsloven? Det er jo noe med det jævligste man kan gjøre mot naturen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest Klematis
5 minutter siden, Lene_S skrev:

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 minutter siden, QUEST skrev:

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Akkurat nå, Klematis skrev:

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Helt fair det, jeg mente ikke å være ekkel. Som jeg sa, jeg har ingenting med å styre andre følelser. Men mange ser ut til å innbille seg at dyr ikke blir spist dersom man graver dem ned i egen hage. Det var faktisk et av de store diskusjonerpunktene i den opprinnelige debatten jeg refererte til. Derfor påpekte jeg, nå som da, at det ikke er tilfellet. 

Endret av Lene_S
La til et svar

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er strengt tatt ikke lov å legge rester av husdyr ut i naturen. Ei heller kaste det i søpla. Å grave ned tror jeg er innafor. Men er faktisk ikke helt sikker.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne
Just now, Lene_S said:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.

Men du sa jo litt lenger opp her at du kaster rotter i søpla. Da havner de jo på søpledynga. Det er vel neppe noe sted det finnes flere ville rotter enn på ei søpledynge? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Lene_S skrev:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Er det? Reveskabb f.eks smitter selv om det ikke er direkte kontakt mellom hund/rev. Endel parasitter smitter gjennom avføring og kan således smitte, selv om det ikke er direkte kontakt mellom vilt dyr/husdyr. 

Såvidt meg bekjent så sier ikke gauper neitakk til katt på menyen, hvis de bare får sjansen.. ;) 

Det er vel relativt få tamdyr og her tenker jeg i første rekke på hund og katt, som alvlives pga smittsomme sykdommer.. Majoriteten avlives vel av andre årsaker. Jeg anser risikoen for smitte fra nedgravd hund så forsvinnende liten ( og her går vi ut fra at den er avlivet av andre årsaker) at jeg graver ned med god samvittighet. 

Skal man tro media, så spiser jo ulv hunder over en lav sko..Såe..det burde kanskje innføres total båndtvang i områder med ulv, av hensyn til smittefaren? :P

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tja, jeg tenker det kommer litt an på rasen. Prisen på renrasede hunder har jo gått opp en del, så halv pris for en omplasseringshund på et år er strengt tatt ikke veldig ille synes jeg.
    • Hva jeg gjorde da jeg henta omplasseringshund (har to unge huskytisper): Det første jeg gjorde var å gå en lang tur med dem sammen, og første uka gikk vi ekstra mye tur.
      Gikk minst 2 mil hver dag. Båndturer. 
      Jeg hadde fri i starten, og ubegrenset med tid til å jobbe med innkjøringa i nytt hjem. 

      Maten fikk de adskilt, på hver sin side av en grind, for å unngå potensielle konflikter rundt mat.
      Etterhvert fikk de mat på samme side av grinda, og i dag er begge avslappa ifht mat. 
      Tyggebein o.l. får de ikke ha uten at jeg er tilstede.

      I starten tillot jeg en del lek inne, siden begge syntes det var kjempekjekt. Har ikke uteområde, så derfor fikk de herje inne.
      Det stoppet jeg tidligere og tidligere, og i dag får de en og annen raptus inne bare. Det var viktig for meg å la dem bli kjent på en god måte, og det så de ut til å klare best uten min innblanding, så lenge de ikke krangla (noe de ikke gjorde). Det er en stor omveltning å få ny kompis i hus. Både for hunden som allerede er der og for den nye. 
      For meg var det viktig å gi den nye tid og "rom", og ikke presse meg for mye på, og samtidig sørge for at begge hundene fikk like mye oppmerksomhet og kos.  Det er ikke lov å presse seg mellom, eller å eie folk eller plass i sofa etc. Da får man vennlig beskjed om å gå unna eller vente. Hvis hørselen svikter blir man fysisk ledet vekk, uten å gjøre noe stort ut av det.  For å sørge for litt ekstra action i heimen fikk begge løpetid rett etter hverandre (en måned etter henting av ny hund), og to hormonelle tisper var slitsomt (var løpetid her i 7 uker, siden nykommeren holdt på i hele 4 uker  ). De landa greit etterpå, men de var litt eglete på hverandre, uten at det utarta seg til noe. Fikk på en måte den største prøvelsen tidlig, så nå er jeg trygg på at de trives godt sammen. De er begge unge (ene snart to, og den andre litt over to), så det er mye mer styr enn om jeg hadde gått for en eldre hund.  En uke er ikke nok til annet enn å sjekke om det er fullstendig kræsj. 
      Hundene bruker mer tid på å vise alle sidene, og en del ting vil kunne endre seg etterhvert som de blir husvarme. 
      Hadde selv ei uke prøvetid (hun ble omplassert via et pensjonat, på politivedtak, så der var det en uke returrett), og det første jeg gjorde, samme dag, var å ta hunden til veterinær for sjekk, vaksine, chip osv. 
      Fordi jeg visste at en uke var for kort tid til å avdekke alt uansett. 
      Har heldigvis fått en knakende fin hund  
       
    • Er det bare meg eller er prisene på å få seg en omplassert hund ganske drøye? Ikke nok med at folk ikke klarer å ta seg av hundene sine, men de skal ha igjen nesten alle pengene sine også? Opp mot 10.000kr for hunder på rundt 1 år. Det eneste de burde ha fokus på er å skaffe dyra bra hjem!
    • Møtte to av Damirbarna idag hannen har veldig flott hode, som sin far, men de er bare seks mnd så blir interessant å se om noen år. Kjempefint gemytt på begge to, hannen debuterte i utstillingsringen på dogs4all, og tok det med knusende ro. Ser mye av Damir i dem, og det er litt gøy. Cyclone og Capri på bildet   
    • I dag var vi å hentet omplasseringshunden vi skal ha på prøve en ukes tid. Hun er utrolig snill og rolig, og problemet er faktisk vår nåværende hund. Når jeg kom hjem med den nye hunden i dag tok jeg henne i bånd og tuslet en runde rundt hundegården for å se hvordan hunden vår reagerte. Hunden vår ble kjempeivrig mens den nye hunden ikke brydde seg noe særlig. Vi tok begge i bånd og gikk til hundeparken (20 minutters gåtur). Det gikk fint, men vi måtte holde litt avstand ellers ble det bare lek og tull.  I hundegården gikk de utrolig godt sammen. De løp, og løp og løp, og lekte veldig bra sammen. På veien tilbake tok samboer begge sammen og med lik avstand på båndet. Det gikk helt suverent. Men et par ting vi ser kan bli en utfordring er : Vår nåværende hund er veldig «eiesyk». Ikke av den ekstreme typen, men hun er vandt til å være midtpunktet, og det merkes. Det første hun gjorde når vi satt begge hundegården var å nappe tak i vompølsa si (som hun hadde latt ligge igjen siden frokost), knurre, og løpe inn i hundehuset. Vi måtte derfor servere maten et nøytralt sted, og etter dette gikk det bra i hundegården bortsett fra at den nye hunden ble sittende fremfor porten og vente på at vi skulle åpne, mens hun løp rundt som en gal og bydde opp til lek. Med en gang vi begynner å klappe litt på den nye hunden skal hun også dytte den vekk så hun kan få kos istedenfor den. Hovedproblemet er at vår hund ikke klarer å roe seg. Uansett hvor mye vi sliter henne ut så er alltid andre hunder mere spennende enn å slappe av. Hun blir så veldig gira av andre hunder, og selvom de har tilbragt hele dagen sammen så er hun fortsatt kjempegira i nærheten av den andre, og det har gjort at vi har måttet sette henne ut igjen. Er det noen som vet hvordan vi kan roe henne ned rundt den nye hunden mens de er inne? Og hvordan kan vi gjøre så vår nåværende har lyst til å dele litt på hundegården?  Til vanlig er hun veldig rolig inne, men hun klarer ikke å roe ned nå. Hun er helt loco.. Dette ble sikkert veldig rotete, men jeg håper dere forstår. Spør gjerne om noe er uklart.  
  • Nylig opprettede emner

×