Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden ble for stor/liten-erstatningspliktig?

Recommended Posts

Jeg kjøpte en miniatyrhunder, chihuahua til tur, lp/ag og tur. Selv om han er nydelig og det eneste eksteriørfeilen han har er at han er for stor. Faktisk 50% støtte enn gjennomsnittsvekt, å 1kg over Max, uten å være overvektig, har det aldri falt meg inn å kreve tilbakebetalt. Nå skal det sies at han aldri har fungert til verken utstilling, lp/ag eller noe lengre tur enn rolig tur i lett terreng heller pga dårlig helse. Å dette på tross av grundig forarbeid både av oppdretter, meg som kjøper, og "gode" linjer.  Burde jeg ha krevd å få tilbakebetalt noe av beløpet da? Han måtte også kastreres pga sykdom. 

 

Jeg viste når jeg kjøpte han at det var en valp av friske foreldre, en god oppdretter, men også at det er et dyr, å ingenting er bevisst sjult fra kjøper.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 timer siden, Shokata skrev:

Jeg kan svare (sikkert unødvendig, siden jeg egentlig bare gjentar). 
Enkelte raser ligger "unormalt" høyt i pris, og jeg antar at mange kanskje faktisk forventer mer da (?)
Mulig det er jeg som er teit, men jeg klarer ikke å se EN grunn til at bl.a. pomme, engelsk bulldog m.fl. skal koste mer enn andre rase. Hvis de er så forbanna dyre å avle på (fordi de omtrent ikke har reproduksjonsevner igjen), så kan man kanskje vurdere å se hva man kan jobbe med istedetfor å dekke tapene med sinnsyke priser. 

Du forventer mer av ei jakke fra Bergans enn ei fra H&H. Du forventer mer av en BMW enn en Peugeot. 
Prisen gjenspeiler ofte kvalitet, om ikke bevisst så ubevisst.

Det er ikke sammenlignbart, all den tid det er snakk om døde ting, men jeg drar dem frem likevel. 
For dessverre har vi ingen kjøpslov som er rettet mot levende vesener, noe vi burde hatt.
Og absolutt ikke for å "ta" oppdrettere, men for å ha en form for standard som gjør at det ikke dukker opp tullete saker (som av og til vinner frem, til tross for at det kanskje ikke burde). Seriøse oppdrettere har gjerne god dokumentasjon (og driver ikke med bare synsing). En kjøpslov som beskytter både disse, og kjøpere (de useriøse kan gjerne få seg en :P ) burde for lengst vært utarbeidet. 

En pomme som er langt over rasestandard i str. har vel en diskvalifiserende feil? (ikke lest rasestandard)
En gulsløyfehund har ikke det (skal nå hvertfall ikke ha det). 

Hva folk forventer når de betaler mellom 25 og 30 tusen for en valp , har jeg ingen anelse om. Det er omtrent det dobbelte av hva mange raser koster normalt. Hvorfor de er villige til å betale så mye, kan man jo spørre seg om..Mote, jåleri eller har de bare  god råd? At kvalitet og pris slett ikke behøver å ha noen sammenheng, burde vel ikke komme som noen overraskelse på de fleste.. Du kan fint betale 3000,- for ei slitt dongeribukse med masse hull i, det er altså ikke kvaliteten du betaler for men merket..

Hva jeg dog forventer av kjøper er; når du betaler omtrent det dobbelte ( eller uansett for den del) av hva en valp koster, tenker man ikke på å undersøke litt om rasen man ønsker seg? Hvor mange er det  som ikke har tilgang til pc og google? En halv times googling og du vil som regel komme opp med rikelig info om de fleste populære raser. Hvor mange er det som finner ut at de skal ha vaskemaskin, går inn på en butikk og sier; Åh.den var fin, den kjøper vi! Uten å sjekke litt først? Og en vaskemaskin koster som regel ikke det samme som en bulldoghvalp..

Årsaken til den høye hvalpeprisen kan bl.a forklares med høye driftsutgifter på slike ekstreme raser. Både pom og engelsk bulldog og andre ekstremraser kan fort ende opp hos dyrlegen i forbindelse med fødsel og operasjoner som skal gjøre de ekstreme kortsnutene i stand til å puste i nærheten av normalt, ser jo ut til å foretas over en lav sko..  Jeg er helt enig at oppdretterne burde  satset på å avle mer normalt fungerende hunder istedenfor å fortsette på samme måte. Dog, når man ser motstanden mange oppviser mot endringer eller innkryssninger, så er jeg ikke så voldsomt optimistisk..

Jeg er helt enig at det ikke er gangbart i det hele tatt, å bruke samme kjøpslov på døde ting og levende dyr. Det er egentlig så åpenbart, at det er merkelig at det ikke har blitt endret på for lenge siden. Dog kan det jo hende at folk ikke var like reklamasjonslystne tidligere eller muligens hadde en mer realistisk innstilling til kjøp av dyr. Uansett hvor seriøs en oppdretter er og hvor topp-premierte og friske foreldrene er, så kan det meget vel komme både eksteriørmessig uheldige og syke hvalper ut av det. 

Det er en risiko man må være inneforstått med, når man kjøper dyr. Ikke dermed  sagt at ingenting skal være grunnlag for reduksjon /noe tilbakebetaling. 

Men..kjøper man en hund til 'tur og kos' og det er det man sier til oppdretter, så kan ikke oppdretter lastes for at man to år senere plutselig får lyst til å stille ut eller avle.. Hvis hunden er frisk både fysisk og mentalt men har utviklet en diskvalifisernde feil i forhold til utstilling( som ikke påvirker helse) kan man ikke bruke hunden til 'tur og kos' lenger da? 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 3. november 2017 at 4:08 PM, Pasadena skrev:

Hvis formålet med hunden er å bære den i veske så er selvsagt størrelsen viktigst. Jeg er så økonomisk anlagt at jeg hadde kjøpt designveske og hund i ett. Slipper unna med 2 600 dollars med en slik en:

504548300_2_BagFrontQtr.jpg.994b7326dd4e56362e55262be11ec446.jpg

 

Se der ja! Den perfekte hunden for 'blånde bimboer' :lol:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Å få tilbake penger på en for stor pom har jeg aldri hørt om 🤔 da jeg kjøpte min så sto det klart i kontrakten at hunden selges som familiehund. Rett og slett fordi man ikke har noen garanti for at hunden blir en utstillingshund samme hvor premiert og innenfor rasestandard foreldrene er. 

Min pom var ganske stor for str da jeg kjøpte henne, valper vokser jo forskjellig. Jeg var forberedt på at hun kunne bli for stor men det ble hun altså ikke. Vokste bare veldig mye fort, også stoppet det opp :) 

Nå vet jeg ikke så mye om kleinspitz men vil tro at de gjerne får flere valper enn pommen ofte gjør og at faren for keisersnitt er mindre. Det er vel noe av det som gjør prisen for pom høyere enn klein. Denne risikoen er jo der samme om du får en stor valp eller ikke da risikoen og utfallet av hvor mange valper som blir født ligger på moren. 

Pommer skal jo også nå DNA testes for å kunne registrere avkom av hundene så du kjøper jo en pom på papiret om den er litt større eller mindre enn standard uansett, ikke en klein. Så nei å få tilbake penger fordi hunden ble for stor, det hadde jeg ikke krevd med mindre det sto spesifikt i kontrakten at hunden selges som utstillingshund.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Altså, tror du en hund som henger i buksebeinet ikke aktivt eller med intensjon biter i mennesker? Det er jo det den gjør.. Og henger den fast så snakker man faktisk ikke om et usikkert glefs for å skape avstand heller, men ganske mye mer alvorlig enn det. Eller tror du en 8 år gammel hund i en slik setting hvor den åpenbart var berørt tenkte at den bare skulle leke litt med buksebeinet på denne mannen og veldig forsiktig og med intensjon kun gikk etter buksa? Nei, vet du hva, at en hund på hva da, 40-50kg hopper på en barnevogn som kanskje har en relativt nyfødt og sårbar baby i seg, det er farlig. Og det er vell nesten mer flaks om vogna ikke velter enn uflaks om den gjør det. Spesielt om det kommer overraskende på og den som triller ikke er forberedt på det. Hund er noe man har på eget ansvar og noe som ikke er nødvendig å ha. Og at man ikke skal være nødt til å finne seg i hva som helst fra andre folk sine hunder som er ute av kontroll har jeg ingen problem med å synes at er greit, selv ikke når det ikke handler om alvorlige bitt eller slike ting.. Strengt tatt er det ikke så forferdelig vanskelig å få til heller, men det krever at man er sitt ansvar bevist og er nøye og har gode rutiner på sikring osv. MEN, som sagt så synes jeg ikke en uheldig episode med en glad hund skal være avlivingsgrunnlag, spesielt ikke om det faktisk gikk bra. Men så er vell heller ikke det tilfellet, så jeg skjønner ikke hvorfor man drar diskusjonen dit eller tenker at det er et problem? Finnes det en eneste sak i hele Norge hvor noen hund er dømt til avliving pga å ha hoppet på noen i glede(eller på en barnevogn for den del, eller noe lignende) en gang? Det har ikke jeg hørt om iallefall. Og det er klart utfallet er minst like viktig som intensjonen. Om folk kan bli skadet og/eller skremt så spiller det faktisk liten rolle om hunden mente det slik altså.. For de involverte. Også er er det jo noe med de sakene der det har vært gjentagelse iallefall, da har man jo åpenbart en eier som ikke kan ta godt nok ansvar for hunden og forhindre at slikt skjer og da skjønner jeg at det kommer konsekvenser. Det er ikke retten sin feil, det er faktisk eierne sin feil. Synd at det går utover hunden, men sånn er det. I hvilke andre saker er ekspertuttalelser osv mer viktig enn faktisk hendelsesforløp i den faktiske saken ifht dom osv? Omplassering kan jo selvsagt være et alternativ at man er mer åpen for(om det nå er vanskelig å få til i dagens praksis), men hvem tror du er egnet til å ta over slike hunder? Og av de som er egnet, hvem tror du har lyst? Og hvem skal ta ansvaret med å omplassere og sile ut alle interesserte og finne den rette? Hvem skal ta ansvaret om hunden da havner hos noen som ikke greier å håndtere den og uhell skjer igjen? Det er ikke enkelt å omplassere slike, ihvertfall ikke til en egnet eier. Og det er ikke lett å sile ut de få som kanskje både kan og vil. Det er så mange som er flinke til å snakke for seg og som kan fremstå som flinke og erfarne og dugelige som på ingen måte er egnet til å ha det ansvaret i praksis. Det kan til og med være folk som er erfarne med hund og som kanskje har både referanser og litt av hvert, men jaggu er ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn. Eller ihvertfall ikke noe bevis på at de kan håndtere utfordrende hunder. Jeg har som sagt hatt et par stk og selv om jeg kjenner mange erfarne hundefolk så er det ikke mange jeg hadde etterlatt de hos. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt virkelig overrasket over folk som jeg tenker kan hund, kan ta beskjeder, burde greie dette osv hvor ting bare går skeis etter sekunder eller minutter fordi de ikke engang kan ta enkle beskjeder eller ta meg seriøst når jeg sier hvordan hunden er. Og ikke bare fordi de ikke er redd og velger å ignorere det jeg sier, det er nå isåfall deres eget problem i første omgang, men når de da får en reaksjon som de både burde skjønt selv og i tillegg allerede er advart om, så blir det jo helt sjokkskadet og skjønner ingenting. Jeg personlig har ikke noe problem med at folk har hverken viltre hunder, svære hunder, sinte hunder eller noe som helst så lenge de evner å ta være på det. Dog vet jeg hvor stort ansvar det kan være og jeg vet hvor mange som ikke er det ansvaret bevist eller forberedt på eller evner å håndtere det i praksis. Også blant erfarne hundefolk. Så da lurer jeg veldig på hvordan man skal kunne løse slike saker på en god måte uten å avlive? Det er kanskje en ting i lovteksten jeg reagerer på, og det er den biten der det står at man i verste fall kan få bikkja avlive for å utagere, selv om hunden er godt sikret og aldri får til å komme bort til hverken hunder eller folk og det er så hensynsfullt som mulig(typ at hunden er hanket inn i kort line ved fører og ikke henger ytterst i 3 meter line og løper frem og tilbake og glefser rett rundt bena på folk liksom, og at man gir plass i den grad det er mulig osv). Både fordi hunden blir passet på, fordi utagering er veldig vanlig så det kan jo fort bety problemer for mange, om det skulle begynne å bli slått ned på, og fordi det på ingen måte sier noe som helst om hva hunden hadde gjort om den kom seg løs eller hvorfor den utagerer(stress/glede/usikkerhet/forventning). Jeg kan selvsagt forstå at det kan oppleves ubehagelig for folk, og det kan jeg til en viss grad være enig i at det er kanskje ikke noe man skal godta på bekostning av andre mennesker, dog kan jo dette være hunder som ikke en gang hadde gått i nærheten av folk om de hadde kommet seg løs og slik sett aldri vært noen fare for å hverken skremme eller skade noen (ved uhell eller i glede eller sinne eller noe som helst). Men samtidig så ser jeg faktisk ikke for meg at det er en reell bekymring at en hund blir avlivet for å ha utagert på noen i bånd èn gang der fører av hunden hadde god fysisk kontroll og var så hensynsfull som mulig i situasjonen. Og jeg må jo bare si at jeg selv har flere ganger kjent på følelsen når folk kommer med svære brølende bikkjer og åpenbart ikke har stålkontroll(fysisk). Og det er ubehagelig. Veldig. Nå har jeg vell mer enn en gang opplevd at folk ikke greier å holde bikkja også, da blir det fort enda mer ubehagelig.. Jeg kjenner at jeg egentlig synes det er helt greit om det blir noen ferre slike igrunn.
    • Det står i dommen at omplassering ble drøftet . Jeg har ærligtalt ikke lest så mange dommer  så jeg har ingen formening om hvor mye man klarer å ta stilling til utifra det som står og uten å vite noe om hendelsesforløpet og de innvolverte..
    • Når jeg var sikker på at min ikke måtte ut så tidlig lenger, så begynte jeg bevisst å stå opp bare når hun var rolig og lå og sov/slappet av. Det skjedde ingenting annet enn at jeg snudde meg og sov videre hvis hun bjeffet eller gjorde andre sprell. Da gikk det ganske fort så skjønte hun at det lønte seg å sove til jeg bestemte at vi skulle stå opp.
    • Jeg bruker ikke truse på min, og jeg kan telle på en hånd de bloddråpene jeg finner etter henne når hun har løpetid. Hun er veldig ivrig på å holde både seg selv om omgivelsene rene, så akkurat det med blod har vært null problem, selv med stoffsofa. Merker ikke så mye på atferd heller, annet enn at hun markerer hver femte meter ute. Men det gjør jo hannhunder hele tiden 
    • Ja, det ble vel forsåvidt nevnt at det ble drøftet i tidligere rettsinstanser. I Høyesterettsdommen sies det vel bare summarisk at hunden er så farlig at det ikke er et alternativ. Så det er jo der skoen trykker uansett ... om hunden er farlig eller ikke. Og det er der jeg ikke klarer å kjøpe rettsvesenets begrunnelse sånn uten videre.  Jeg husker jeg leste litt blogger og diskusjonsforum og slikt i den saken for en tid tilbake. Det var helt klart noen røde flagg som dukket opp angående personen, hans hundehold osv. Så jeg aner ikke om Bob er farlig eller ikke. Problemet mitt er at når jeg leser høyesterettsdommen, isolert sett, så klarer jeg ikke å lese at Bob er farlig. Jeg leser bare at noen politimenn mente det var snakk om «angrep» uten noen som helst begrunnelse (kroppsspråk, lyder, flekking av tenner?) og at en skramme ble sett på som vesentlig skade. Og at alle andre eksperter nærmest summarisk blir avvist. Det skremmer meg at det blir tatt så lett på siden dommen blir stående til etterfølgelse. Så kanskje ble Bob «rettferdig» dømt, sånn litt på slump, men dommen åpner for at mange andre hunder kan bli urettferdig dømt.
  • Nylig opprettede emner

×