Jump to content
Hundesonen.no

Hvordan reagerer du på knurring?

Recommended Posts

Det er ikke dårlig mentalitet, det er personlighet i mange tilfeller. Det å ha egne meninger, ha ulike terskler for ting. Det er ikke lyden i seg selv som er problemet, det er det at hunden bare uttrykker seg og ikke gjør noe mer enn det. Hadde Nitro glefset etter meg hadde jeg ikke ville hatt han mer, fordi jeg ikke ville klart å stolt på han. Jeg er sikker på at jeg kunne fått bort knurringen ved å banke han som valp, men det er noe jeg ikke vil gjøre. Det er helt greit at han føler som han gjør. han bare er sånn.

Jeg er helt totalt uenig i at en hund som knurrer er dårlig mentalt. Helt uenig!

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hunder som knurrer på mennesker er ikke helt bra mentalt i mitt hode. Ei heller hunder som knurrer på eier fordi en må ned fra sofa. En ting er å bromle/protestere lyd.

Mulig jeg forventer for mye, men i mine øyne skal hunder ikke knurre på folk. Om man har en hund som er vokst opp i by bør den være vant til det mangfoldet som er der.

Ja men nå er ikke min oppvokst i det heletatt. Det er en unghund som akkurat fylte 7måneder, og når jeg selv kan lukte vedkommende på fire-fem meters hold så er det ikke noe som helst galt ned hunden mentalt om den lager lyd. Har aldri sagt det er greit å angripe/gjøre utfall eller knurre mye. Han knurrer i to sekunder, så det kan godt hende det går under "bromling", men uansett så er det ikke galt av den å reagere/si ifra så jeg kan gå større omvei rundt vedkommende. At han knurrer mot andre hunder som direkte går etter oss synes jeg heller ikke er galt. For han sier bare ifra til den andre hunden at den vil ha fred, og de fleste tillater da at voksne hunder sier ifra til valper, så jeg ser ikke problemet.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

En hund som knurrer på folk fordi man møter dem, ser en trussel og vil øke avstanden. Å se en trussel der det ikke er noen.. Hadde de vært folk, ville vi vel neppe sagt de var rett skrudd sammen.. Men vi kan godt kalle disse hundene usikre fremfor crappy, om det føles bedre.

Share this post


Link to post
Share on other sites

En hund som knurrer på folk fordi man møter dem, ser en trussel og vil øke avstanden. Å se en trussel der det ikke er noen.. Hadde de vært folk, ville vi vel neppe sagt de var rett skrudd sammen.. Men vi kan godt kalle disse hundene usikre fremfor crappy, om det føles bedre. 

Det er da ingen som har sagt at hunden knurrer på trusler som ikke finnes?

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ja men nå er ikke min oppvokst i det heletatt. Det er en unghund som akkurat fylte 7måneder, og når jeg selv kan lukte vedkommende på fire-fem meters hold så er det ikke noe som helst galt ned hunden mentalt om den lager lyd. Har aldri sagt det er greit å angripe/gjøre utfall eller knurre mye. Han knurrer i to sekunder, så det kan godt hende det går under "bromling", men uansett så er det ikke galt av den å reagere/si ifra så jeg kan gå større omvei rundt vedkommende. At han knurrer mot andre hunder som direkte går etter oss synes jeg heller ikke er galt. For han sier bare ifra til den andre hunden at den vil ha fred, og de fleste tillater da at voksne hunder sier ifra til valper, så jeg ser ikke problemet.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Den er fortsatt oppvokst i byen. Det han lærer ved at du tar omveier om han knurrer er at han knurrer og får det som han vil. Da er det vedre at du tar han vekk før han knurrer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Det er ikke sikkert at den ser en trussel. Det kan også være et avstandsøkende signal, fordi hunden finner det som skjer ubehagelig. Det er f.eks ikke uvanlig at en hund kan knurre mot en fremmed person som kommer strenende i mørket. Det betyr på ingen måte at det er en "crappy drittbikkje" (jeg liker ikke det begrepet generelt, synes det blir slengt rundt for det minste her på sonen).

Men regner med vi bare har forskjellige terskler for hva vi anser som en "drittbikkje", for meg skal det mye mer til enn at en hund finner en situasjon ubehagelig og sier i fra om det på sitt språk.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nei vi bor ikke i Oslo. Med omveier mener jeg å øke avstanden litt. Altså ikke gå klin inntil det han reagerer på

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nei vi bor ikke i Oslo. Med omveier mener jeg å øke avstanden litt. Altså ikke gå klin inntil det han reagerer på

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Endret det etterpå, husket ikke hvor det var annet enn by med tungt miljø.

Jeg har også en usikker hund, hun får ikke knurre på folk. Men jeg som eier tar ansvar for at hun skal slippe situasjoner som er ekle. Hun har blitt veldig mye tøffere etter at jeg begynte å si fra at slik oppførsel ikke er greit, samtidig som jeg skjermet der jeg kunne. Tøffere som i tryggere. hun bjeffer så og si aldri på tur lenger, og kan gå løs forbi folk. Før bjeffet hun så fort hun så folk. Hun får det konsekvent aldri som hun vil om hun har dårlig oppførsel, som knurring i mine øyne er.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes det er litt trist at hundens måte å si ifra på at den finner en situasjon ubehagelig og ønsker mer avstand, anses som dårlig oppførsel eller gjør at hunden er en "drittbikkje". Lurer på hvor en slik tankegang kommer fra.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Anser som knurring som helt naturlig, og alle hunder som knurrer er ikke dust i hodet nei. Men å ta vekk språket hos en hund, anser jeg ikke som naturlig. Om man ikke tar med den prating og bromlingen enkelte hunder driver med, så er det jo oftest en grunn til at hunden knurrer?

Men hvor mye forandrer man inni hodet på en hund dersom man straffer knurring? Det virker jo tydeligvis påstår folk, men hvor "dypt" virker det? Endrer man noe inne i hunden som gjør at den er mer komfortabel med en situasjon, eller tar man bare vekk varslet om at hunden ikke er komfortabel? Som ei jeg kjenner sammenliknet det med. Om du legger hånda de på en varm kokeplate, så hyler du. Teip igjen kjeften din. Det gjør fortsatt vondt, men du får ikke hylt. Og er det egentlig det man gjør når man tar vekk knurringen? Tar vekk varselet om at dette her er ekstremt ubehagelig, og lager seg en hund som da bare hopper over det punktet om å si fra at "dette takler jeg dårlig"?

Om man bor såpass til at det er en belastning for hunden å ferdes utenfor døra, så høres det ut for meg at noe er galt. Enten med omgivelsene eller med hunden. Nå vanker jeg ganske mye rundt narkomane via jobben min, og om jeg ser bort fra han som hadde sikkert røyka både sokker og navleloen sin og prøvde å slå meg ned, så er jo narkomane ikke akkurat de mest utagernde og stressa personene. Jo da, de lukter litt anderledes, har et litt andereledes kroppspråk og snakker litt anderledes, men innenfor det jeg synes skal være akseptabel toleranse for en hund som er skikkelig skrudd sammen i topplokket.

Første schäferen min var en megadrittbikkje som fikk hjernesvulst på toppen av det hele. Han er eneste av mine hunder jeg har opplevd knurring fra mot meg (men nå opplevde jeg at han reiste seg opp og løp i veggen og var fly forbanna også da, så han var virkelig ikke i vater). Han knurret ekstremt mye mer enn eksempel Vida som er ganske greit skrudd sammen mellom øra. Eneste gang jeg har sett henne virkelig forbannet, var nevnte sokkerøykende idiot som syntes det var en lur ting å angripe en med en schäferhund. Så det henger kanskje litt sammen med nerver enn det man ønsker å innrømme? En hund som er bunnsolid føler jo ikke for å be folk og fe komme seg lengre vekk fra den til stadig? Fordi den føler ikke at det er en trussel rett og slett. Så dersom hunden til stadig må be enten hunder eller mennesker trekke seg vekk fra den, så er det vel et problem med enten nervene eller omgivelsene?

  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

Det er da ingen som har sagt at hunden knurrer på trusler som ikke finnes?

Jeg kan ikke huske at jeg uttalte meg om din hund?

Jeg synes det er litt trist at hundens måte å si ifra på at den finner en situasjon ubehagelig og ønsker mer avstand, anses som dårlig oppførsel eller gjør at hunden er en "drittbikkje". Lurer på hvor en slik tankegang kommer fra.

En hund som syns dagligdagse situasjoner som det å møte noen når man går tur langs vei er ubehagelig og ønsker mer avstand, vil du kalle den usikker eller selvsikker?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tjq min likte ikke besøk, hun knurra og bjeffa (usikker). Nå ligger hun hjerne på fanget til besøk. Hun bjeffet på tur, nå kan hun hilse på tur, evnt ikke fly bort å bjeffe. Det fungerte for henne. Positiv trening fungerte ikke.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nirm - kjempebra innlegg!

For all del - en hund som knurrer ofte og er usikker mot veldig mye selv om den har hatt god miljøtrening er ikke den beste mentalt sett. Det er jeg selvsagt enig i. Det var men reaksjon mot det jeg anså som en mer kategorisk påstand (ikke nødvendigvis fra deg) om at en hund som knurrer er en drittbikkje.

2ne - en hund som knurrer mot andre er mer usikker enn selvsikker, ingen tvil om det. Men for meg er ikke en usikker hund automatisk en drittbikkje.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg tenker det samme som @Nirm. Hvorfor skal hunden reagere med usikkerhet på narkomane og fulle folk, hvis den ikke har lært at disse er farlige? Har den lært det? Altså blitt angrepet, eller leser den eierens kroppsspårk? I såfall bør dette læres vekk snarest. Greit at den sier fra at den er ukomfortabel, men da må må man jo gjøre noe med at den er ukomfortabel på en skikkelig måte - gjøre det skumle til noe positivt. Det samme gjelder andre ting som hunden kan knurre for, som kloklipp og pelsstell. Gjør det til en bra greie davel, så er det ingen grunn til å knurre lenger.

Hvis en unge er redd for spøkelser i skapet lærer man ungen sin at det ikke finnes spøkelser, man sier ikke "ja jeg skjønner at du er redd" lar ungen bytte soverom.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hvis et barn er redd hunder og gir uttrykk for at den er redd, så tror jeg ikke den blir mindre redd om den får kjeft - evt. et knips på hånden - for at den uttrykker sin redsel. Du kan selvsagt straffe barnet så hardt at det ikke lenger tør å uttrykke sin redsel, men tviler på at redselen har blitt noe mindre av den grunn.

I stedet kan man gradvis lære barnet at hunder ikke er farlige, gi barnet gode erfaringer og gode assosiasjoner til det erfarer at det går faktisk helt fint å omgås hunder. Da vil barnet klare å redusere frykten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

2ne - en hund som knurrer mot andre er mer usikker enn selvsikker, ingen tvil om det. Men for meg er ikke en usikker hund automatisk en drittbikkje.

For meg så er en hund som er usikker på folk den møter crappy mentalt på den sosiale biten om den stadig vekk må ty til dette naturlige språket sitt fordi den er usikker og vil øke avstanden til whatever. Det er også den biten som oftest blir forsvart av hundeeiere, at hunden knurrer til folk. De har blitt skremt av en mann med caps, noen barn sa bø til den når den var liten, den ble håndtert stygt av en veterinær osv, derfor liker den ikke folk. En hund som er trygg og solid mentalt, tåler menn med caps, unger som sier bø og stygg håndtering uten å mene at alle mennesker er potensielle faremomenter man bør øke avstanden til. Den dagen vi slutter å unnskylde hundene våre og forstå de i hjel, skal jeg slutte å bruke ord som crappy og drittbikkje i diskusjoner som dette, inntil da så kommer jeg til å ta så hardt i i håp om at vi en gang slutter å unnskylde sosiale brister og kaller det det der er - en mental brist som bør være uønsket.

Det har ikke noe med hvorvidt det er naturlig del av hundespråket å gjøre eller ikke. Det har noe med hvor lav lista for å bruke dette naturlige språket ligger hos hunden. Hvis den stadig føler behov for å snakke om hvor usikker den er og hvor lite den liker situasjonen, så er den ikke spesielt stødig mentalt.

Edited by 2ne

Share this post


Link to post
Share on other sites

En hund som ofte knurrer i vanlige situasjoner, og som har hatt vanlig miljøtrening, har ikke den beste mentaliteten. Er helt enig der. Men jeg reagerer på unyanserte utsagn som at en hund som knurrer nærmest automatisk er å regne som en "drittbikkje". Og i hvert fall at knurring generelt er å regne som "drittoppførsel". Det er i hvert fall veldig langt fra det synes jeg har på hunder.

Det er f.eks stor forskjell på en hund som knurrer nærmest daglig på vanlige ting fordi den er usikker og redd det meste (har ikke hørt om mange slike hunder) og hunder som knurrer av og til i spesifikke situasjoner.

Det blir som å si at siden jeg er redd edderkopper, noe som er irrasjonelt og helt unødvendig, så er jeg et "dritt-menneske" med "crappy mentalitet". Ting er ikke så enkelt. Og jeg synes terskelen for å omtale hunder som "drittbikkjer" er altfor lav her inne.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

Tja.. Etter X antall år med X antall snodige og til tider bort i vegga forklaringer på hvorfor hunder oppfører seg som de gjør, så syns jeg ikke at problemet ligger mest i hva man kaller drittbikkjer, men mer i hva man ikke kaller drittbikkjer, for å være helt ærlig.

Akkurat den sosiale biten er jeg opptatt av. Folk er stort sett noe hunder må forholde seg til. Å gå rundt å være redd for mennesker, bør tas alvorlig - særlig avlsmessig. Men det gjør ikke det, for det som nevnt unnskyldes med alt mulig rart, og altfor ofte på små hunder. Jeg ble bitt 2 ganger i fjor, begge gangene av hunder med brister på den sosiale biten. Den ene eieren sa etterpå at den hadde pleid å bite folk hvis de møtte de på tur i skogen og sånt, og lurte på om vi hadde noen tips om hva de kunne gjøre med det.. Det hadde ikke vært noe å lure på engang om hunden hadde veid mer enn 4 kg.

Men tenk hvordan det er å være hund, og være redd for folk bare fordi det er folk? Det kan umulig være noe ålreit for hunden? Så hvorfor skal man pynte på det og male det i finere farger enn det det er? En mental brist.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tja.. Etter X antall år med X antall snodige og til tider bort i vegga forklaringer på hvorfor hunder oppfører seg som de gjør, så syns jeg ikke at problemet ligger mest i hva man kaller drittbikkjer, men mer i hva man ikke kaller drittbikkjer, for å være helt ærlig.

Akkurat den sosiale biten er jeg opptatt av. Folk er stort sett noe hunder må forholde seg til. Å gå rundt å være redd for mennesker, bør tas alvorlig - særlig avlsmessig. Men det gjør ikke det, for det som nevnt unnskyldes med alt mulig rart, og altfor ofte på små hunder. Jeg ble bitt 2 ganger i fjor, begge gangene av hunder med brister på den sosiale biten. Den ene eieren sa etterpå at den hadde pleid å bite folk hvis de møtte de på tur i skogen og sånt, og lurte på om vi hadde noen tips om hva de kunne gjøre med det.. Det hadde ikke vært noe å lure på engang om hunden hadde veid mer enn 4 kg.

Men tenk hvordan det er å være hund, og være redd for folk bare fordi det er folk? Det kan umulig være noe ålreit for hunden? Så hvorfor skal man pynte på det og male det i finere farger enn det det er? En mental brist.

Tenker som deg. Det kan ikke være hyggelig å være redd hele tiden, eller usikker.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nå er det min tur til å si at det går an å ha to tanker i hodet på en gang. ;)

En hund som knurrer på alt og ingenting og som plutselig biter passerende mennesker på tur, har selvsagt mentale brister (om den har hatt en normal oppdragelse med normale erfaringer). Selvsagt er det det. Og selvsagt er det noe man må ta alvorlig når det kommer til hundeavl! Tror ikke du finner noen her inne som ikke er enig med deg i dette.

Det er ikke hva jeg reagerer på, og jeg forstår det heller ikke slik at det er hva tråden handler om. Det jeg reagerer på er følgende:

1. Tanken om at en hund som knurrer bedriver "dårlig oppførsel" og må behandles deretter.

2. Holdningen om at en hund som knurrer, uavhengig av hvor sjelden og i hvilke situasjoner, er en "drittbikkje".

Share this post


Link to post
Share on other sites

Mens vi er inne på det her.. Kom på en ting med Khela (jeg veit jo at hun ikke er helt korrekt skrudd sammen da), når vi er ute på tur hender det seg at hun knurrer/brummer/boffer mot enkelte mennesker vi møter, men hun drar mot dem og later til å ville undersøke og hilse. Ikke noe aggressivitet overhodet så vidt jeg kan se. Jeg later som ingenting eller sier "kutt ut" og drar henne med meg videre uten at hun får hilse på. Det er ikke alltid, og jeg kan ikke komme se en rød tråd på stående fot annet enn at det kun skjer når vi møter en og annen, ikke om vi er nedi byen eller et annet sted med mye folk for da er hun helt stille.

Noen som kan tolke/komme med innspill?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Umulig å gi et konkret svar sånn sett, men en mulighet er at hun føler både usikkerhet/vaktsomhet og ønske om å hilse. Vi kan jo også være i konflikt med oss selv om hva vi føler, og det tror jeg hunder også kan.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Oskar knurret en del ganger til meg som unghund under stell, om han måtte ned fra sengen osv.

Den type knurring overser jeg bare og fortsetter med det jeg skal.

Samme med Mocca, hun kan også knurre hvis jeg skal tørke poter, men da også får hun beskjed om å kutte ut og vi fortsetter.

Mocca kan knurre om vi skal bortpå henne de gangene hun er skikkelig sliten og ligger å sover.

Gjør hun det da, respekterer jeg det og gir henne avstand.

For meg virker det som om de har flere forskjellige måter å knurre på og man må nesten se an situasjonen tenker jeg.

En hund som går rundt å knurrer på alt og alle hele tiden er ikke en trygg hund.

Ville aldri straffet knurring, men en sånn "jeg vil ikke dette knurring" har jeg ingen problemer med å si at ikke er greit.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest

Knurring er en del av hundens språk, så jeg ser ingen grunn til å straffe en hund som knurrer. Men jeg ser heller ingen grunn til å la meg "styre" av en hunds knurring heller. Jeg har nå en hund som ikke liker kloklipp. Og hun knurrer når jeg klipper klør. Og jadda - hun har hatt god tid til å få trent inn dette med godbiter, og ikke hatt uhell. Men likevel liker hun det ikke. Og det er greit. Jeg VET, fordi jeg kjenner henne så godt som jeg gjør, at hun aldri noengang vil ta det "skrittet videre". Så de gangene hun knurrer, sier jeg bare "ti still og sitt rolig" og fortsetter som før. Og da gir hun seg og resignerer og lar meg klippe. SÅ jeg oppfatter knurringa som hennes måte å si fra om at hun ikke liker dette, samtidig som hun vet og jeg vet at hun ikke gjør noe mer enn å knurre litt. Hun har aldri i sitt 3-årige liv vist noen form for aggresjon mot noen overhodet.

Jeg har kun hatt EN hund der knurringa var av en slik art at at jeg oppfattet hunden som "aggressiv" på en potensielt farlig måte i enkelte settinger. Og den hunden ble aldri korrigert - men ble oppdratt kun med klikker og pølse…. :ahappy:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg regner med du vet det at klikkertrening og aggressiv hund ikke har noen sammenheng i seg selv? Det var en tåpelig insinuasjon.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Hei Tusen takk for at du svarer  Den setningen i fet skrift - der er det vi står fast. Jeg flytter meg 45 grader rundt kassen mens han spiser godbiten, og da flytter han bakbeina 4 skritt for å flytte bakparten 45 grader etter meg, slik at han på nytt står rett foran meg med beina på kassen. Jeg har ikke belønnet på utsiden, jeg har nok lett for å belønne ved venstre lår, der han skal være i utgangsstillingen. Så å belønne på utsiden og få bevegelse i bakbeina på den måten må jeg definitivt prøve Ser poenget med å ikke ha behov for skikkelig trykk på target stick - han følger den rimelig greit nå. Har også trent target - hånd, men det er samme lette touchet ("slenge bortom") der og. Og samme reaksjon hvis jeg holder tilbake klikket. Men skal prøve å ta vekk hånda/target når jeg ikke klikker og ta den frem igjen for et nytt forsøk. Før eller senere... 😛 
    • De dagene vi har treninger med C-arbeid så har vi som regel to økter på treninga, noe hun blir ganske sliten av. Så da går vi kanskje ikke mer enn 15-20 min tur tidligere på dagen før treninga. 
      Skal vi trene lydighet så er det som regel vanlig mengde tur i tillegg. Men dagene våre er veldig forskjellige, noen dager er det lang tur og lydighetstrening eller spor, noen dager er det bare en rolig tur på 45 min eller nesten bare trening. Jeg føler at det viktigste er å ha en balanse igjennom hele uka med nok fysisk trening, nok mentalt og nok hvile. 
        Ville bare legge til at jeg har jo en rase som krever litt, og jeg er ikke noe flink til å gå masse lange turer, men jeg pleier alltid å sørge for at vi har joggeturer, sykkelturer, svømming ol jevnlig så hun alltid har noen dager ila uka som hun blir litt ordentlig fysisk sliten. 
      Jeg merker fort på henne om hun har mer energi eller er mer sliten enn vanlig og justerer deretter 😊 

         
       
    • Sier meg ikke uenig og jeg tenker dette går under sunn fornuft.  Det ER vanskelig å gi råd på nett, fordi det så lett kan mistolkes. Jeg /andre kan skrive noe og tenke at dette må være enkelt forstått/forklart men så viser det seg at mottager oppfatter det ganske så anderledes enn man hadde forestilt seg. Jeg tenker at en skikkelig daglig tur er normalen og det hundene kan forvente men striregner det f.eks så det renner bekker på asfalten og hundene må dyttes ut i hagen for å gjøre fra seg, ja så blir det ‘innedag’.  I mine øyne enkelt og greit forklart men det viser seg av erfaring at det fort kan leses /oppfattes som at ‘innedag’ er helt ok når det er andre ting enn skogstur man har mest lyst å gjøre.. OBS! Nå referer jeg IKKE til noens innlegg i tråden her, det er en generell betrakting basert på erfaring. 
    • Enig når det gjelder generelt i hundens liv, men innimellom går det helt fint for de med en dag med mindre fysisk aktivitet. De lider ingen nød av det, for dem kan det være vel så interessant å få være på besøk hos familie og venner og få masse kos og oppmerksomhet der, eller sitte og observere livet fra en utekafé innimellom. En gang iblant går det helt fint. Det går an å balansere livet og samtidig inkludere hundene uten at det MÅ bety at de skal ha lang tur  Dette varierer sikkert mellom raser, og det er en grunn til at jeg har valgt rase som ikke krever flere timer hver eneste dag for å ikke gå på veggene. De får tur generelt hver dag, men nå og da er det andre aktiviteter de er med på som ikke nødvendigvis er fysisk lang tur. Jeg tror variasjonen gir dem mye stimuli jeg. 
    • Interessant spørsmål men vanskelig å svare på, så lenge man ikke kjenner til hverken situasjonen eller hunden, utover det man leser  Det vil jo tildels være individavhengig  og så er spørsmålet; hvor mye er mye?  Leser man litt på diverse fora, så ser man jo fort at det som endel karakteriserer som mye aktivitet, knapt vil kvalifisere for minimumsaktivitet for for de fleste.  Hvis man er ærlig med seg selv og ‘leser’ hunden, kan det gi en grei indikasjon. Hvis hunden er helt rolig og avslappet inne, uten noe som helst kommandering fra eiers side mao tvungen ‘ro’ som i beskjed om å legge seg eller ennå verre bur, så kan man i noe grad benytte det som rettesnor
  • Nylig opprettede emner

×