Gå til innhold
Hundesonen.no

Knurrer, og vil ikke stoppe...


tuppetroll

Recommended Posts

Skrevet

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner meg helt på Mia for tiden. Hun er blitt knurrete, bjeffete og mer usikker enn hun var før. Vi hadde en flott opp-periode like etter at jeg flyttet ut, hun ble mer utadvendt, klatret opp på fanget til folk og jeg var veldig fornøyd. Nå har vi hatt en motsatt retning periode, hun begynner plutselig å knurre - det kan komme av høye lyder, uvante lyder, eller mennesker som kommer på besøk. Dette er ny atferd fra henne - hun har alltid vært sjenert og mammadalt, men aldri knurrete eller bjeffete. Dette er noe hun har gjort bare de siste månedene. Uansett hvordan jeg prøver så stopper hun ikke, har forsøkt timeout, tatt henne i nakken og vært sur, lagt henne på rygg og prøvd å ta henne på psyken, roset henne når hun ikke knurret, ikke villet ha henne hos meg når hun knurrer osv. I dag hadde jeg agilitykomiteemøte hjemme, og når de kom inn døren bjeffet hun, knurret og gikk og gjemte seg under stuebordet der hun fortsatte å knurre. Folka gikk ut igjen for å flytte bilen, i mens satte jeg henne inn på rommet og tok henne ikke ut før vi hadde sitti i sofaen litt og Minnie lå på fanget til en av dem. Da gikk hun bort og snuste, knurret - men med engang hun kommer bort til slikker hun vedkommende på fingeren og går. Hun har altså ingen agressiv atferd. Hun legger seg etterpå i sofaen ved siden av meg og knurrer - noe hun gjør med jevne mellomrom i de to timene menneskene er her. Jeg har mange teorier om hvorfor hun gjør dette, og egentlig plager det meg ikke så mye. Alle som kommer hit er inneforstått med at jeg har hunder, og hun ville aldri bitt noen. Hun holder bare avstand. Det er tre ting som bekymrer meg;

1. Jeg tror ikke Minnie har veldig godt av det, og er redd for at hun skal lære av Mia.

2. Mia har vondt i ryggen - hun hadde 2 skiveutglidninger i fjor, som vi har rettet på, men nå lurer jeg på om det kan være noe annet.

3. Jeg kommer til å få meg en hund til i løpet av et år , og ër redd for at hun vil prege denne negativt.

Mia er fem år gammel, blir 6 i sommer, og er ytterst bortskjemt. Hva tenker dere om knurringen, hvordan kan jeg stoppe det og hva bør jeg gjøre? Glad for innspill

Skrevet

Må si jeg ikke helt skjønner denne adferden, selv om beskrivelsen din er nøye. Får det ikke helt til å stemme med alder... hun er for gammel til plutselig nå, som godt voksen, å TØRRE å si fra - noe som hunder som har vært veldig forsiktige gjerne begynner å tørre når de blir et par-tre år. Og den andre hunden din har du også hatt "for lenge" sammen med henne til at jeg kan se at dét skulle ha noen innvirkning på den eldste; å skaffe hund nummer to virker jo som kjent ganske så ymse på den første hunden.

Mener du at knurringen begynte da hun fikk vondt i ryggen? Eller litt i etterkant? Vet ikke om hun har vondt ennå, men det jeg har erfart, er at hunder som er litt "plaget" ofte kan bli litt vaktsomme i forkant - "for sikkerhets skyld", på ting de ikke er komfortable på. Hva slags behandling drev du med, kan dette ha tippet henne over i en hennes noe vaklende forhold til folk?

Minsten her har ALDRI glemt at jeg hørte på en teit veterinærassistent som chippet ham uten bedøvelse eller likegladsprøyte, og er høyst mistenksom flere år senere på visse ting veterinærer gjør - han er lite tilgivende i så måte. Den andre hunden, den eldste, tåler det utroligste - hun har ekstrem "bounce back", og satser på at alt går bedre denne gangen. Så personlighet kan ha noe å si.

Hvis hunden din var litt puslete før, som du beskriver - litt mammadalt, usikker på folk (hunder er jo ikke sjenerte, så de som virker "forsiktige" HAR en usikkerhet på folk og tør ikke helt) - så skal det kanskje ikke så mye til?

Knurringen er jo bare et uttrykk for "la meg være i fred". Minsten her liker ikke å bli tråkket på av store hunder eller påkjørt av sykler, så han kunne godt tenke seg å være en brølape da - det burer i hele hunden tidvis hvis hunder eller syklister er uforsiktige. Det er en advarsel. Forskjellen er at han kan stoppes tvert, det klarer ikke du med din - og da ligger det nok, på en såpass forsiktig og mild rase, en reell FRYKT i bånn. Frykt er VELDIG vanskelig å hanskes med, det er en elementær overlevelsesdrift, som sitter langt inne.

Du er redd noen ting, og det er påvirkningen den eldste hunden eventuelt har. Dette vet du jo best selv, fordi du vet jo hvordan den eldre hunden påvirker den yngre i ANDRE ting. Jeg har to hunder, men har vært nøye med at ingen får "henge seg på" den andre. Det funker hos meg fordi den yngste er MER selvsikker enn den eldste. Men er den yngre mer usikker, eller hennes "frykter" sammenfaller med den eldstes, blir det verre...

Veterinærsjekk kan du selvsagt ta. Vet ikke hvor du bor, men prøv å finn en DYKTIG hundemassør eller kiropraktor som kan gå over hunden din, kjenne på muskelspenninger etc, bevegelser, se etter ting - der er det STOR forskjell på veterinærers dyktighet, selv om de ellers kan være dyktige på sitt felt. Men bevegelse og muskler og skjelett lærer de tross alt ikke så mye om - hvis ikke de er spesielt interessert, ifølge "min" hundespesialiserte kiropraktor som jobber ved dyrlegekontor.

Når det gjelder tredje hund, så er det jo da å finne en som er selvsikker i bøtter og spann - så vil det antagelig ha liten innflytelse... er min ene lille personlige erfaring. Får du en som deler det samme, så blir det som med andre hunden din - da kan de forsterke hverandre. Har sett hvor ulikt dette slår ut på de ulike "parene" med hunder jeg har hatt gjennom årene, MYE avhenger av hvordan de to eller tre står i forhold til hverandre.

Jo mer trygg og altbestemmende og selvsikker sjef du er, jo bedre. Eva Bodfäldt sa noe engang om at man ved usikre hunder, enten de liksomsjefer eller er redde, BEKREFTET greia deres hvis man tok dem "alvorlig" - altså tok tak i det. Du skal ta tak i det, men ikke på en måte som underbygger at "jeg har rett, det er grunn til å være redd/sint". Er hun redd folk og vil slippe dem, så kan bare en bevegelse føre til ny knurring - eller at de "rører på seg". Litt av en utfordring for deg, som både skal være trygg for hunden samtidig som du ikke forsterker det...

Hvis du tar det så alvorlig, så hadde jeg heller bedt om et hjemmebesøk av en som virkelig er dyktig med slikt, vet ikke hvor du bor etc. Tror de fleste ville klødd seg i hodet over dette av "vanlige" eiere. Små ting kan forsterke, så en utenforstående kan hjelpe - selv om man tror man har tenkt på alt.

En ting er at du antagelig kanskje bør glemme å finne ut hvorfor - og heller satse på å finne en måte dette kan takles på. En hund jeg kjenner synes det er guffent akkurat å MØTE nye hunder front mot front, dette har aldri kunnet bli trent bort, og den omgås helt fint bare de er nær hverandre. Derfor kommanderer eier at hunden skal gjøre noe annet i de og de situasjonene, og overtar hele ansvaret - akkurat som hunden får beskjed om å "gå bue" når de skal passere hunder på fortauet, heller enn å fortsette å mase og prøve å få bort bjeffingen den ellers kunne tenke seg å bedrive. Dette virket, fordi det jo BLE flere trivelige situasjoner - og hundens erfaring med slike møter da ble bedret :-)

Vel, det var mine tanker!

Skrevet

Mener du at knurringen begynte da hun fikk vondt i ryggen? Eller litt i etterkant? Vet ikke om hun har vondt ennå, men det jeg har erfart, er at hunder som er litt "plaget" ofte kan bli litt vaktsomme i forkant - "for sikkerhets skyld", på ting de ikke er komfortable på. Hva slags behandling drev du med, kan dette ha tippet henne over i en hennes noe vaklende forhold til folk?

Ja, hun begynte ikke med knurringen før etter det, men vi har i denne perioden også flyttet ut hjemmefra og hun har på en måte fått et sted som er hennes å vokte. Vi har behandlet Mia hos Are Thoresen, dyrlege og ekspert på akupunktur av dyr. Han kan sånt. Hun har alltid vært "usosial", men aldri knurret. Det har hun heller ikke gjort hos dyrlegen. Foreløpig har altså atferden bare forekommet hjemme..

Du er redd noen ting, og det er påvirkningen den eldste hunden eventuelt har. Dette vet du jo best selv, fordi du vet jo hvordan den eldre hunden påvirker den yngre i ANDRE ting. Jeg har to hunder, men har vært nøye med at ingen får "henge seg på" den andre. Det funker hos meg fordi den yngste er MER selvsikker enn den eldste. Men er den yngre mer usikker, eller hennes "frykter" sammenfaller med den eldstes, blir det verre...

Min yngste finnes ikke usikker, trodde jeg. Hun er ultrasosial og beskrives stort sett av alle jeg kjenner som "lykkepillen". Hun hopper stortsett opp på alle fang uten noen invitasjon. En ting er hun derimot usikker på, det er store kraftige menn. Har forsøkt å finne ut hvorfor yngstemann er usikker på disse, og jeg lurer på om dette kan være noe hun har lært av eldstemann og forsterket. Samtidig renner ikke mannfolka ned døra her, så det kan bare være at hun er trent for lite på sånt. Menn vi kjenner er ikke noe problem...'

Veterinærsjekk kan du selvsagt ta. Vet ikke hvor du bor, men prøv å finn en DYKTIG hundemassør eller kiropraktor som kan gå over hunden din, kjenne på muskelspenninger etc, bevegelser, se etter ting - der er det STOR forskjell på veterinærers dyktighet, selv om de ellers kan være dyktige på sitt felt. Men bevegelse og muskler og skjelett lærer de tross alt ikke så mye om - hvis ikke de er spesielt interessert, ifølge "min" hundespesialiserte kiropraktor som jobber ved dyrlegekontor.

Kommer til å ta henne til dyrlegen igjen, og nå går hun også på helsekost som har vist gode resultater på andre hunder med ryggproblemer o.l. Hun skal få behandling hos Are Thoresen igjen snart.

Når det gjelder tredje hund, så er det jo da å finne en som er selvsikker i bøtter og spann - så vil det antagelig ha liten innflytelse... er min ene lille personlige erfaring. Får du en som deler det samme, så blir det som med andre hunden din - da kan de forsterke hverandre. Har sett hvor ulikt dette slår ut på de ulike "parene" med hunder jeg har hatt gjennom årene, MYE avhenger av hvordan de to eller tre står i forhold til hverandre.

Har alle planer om å velge en selvsikker og trygg hund neste gang jeg skal ha valp, og Mia er lite begeistret for valper, så jeg er ikke veldig bekymret for dette. I sosialiserings sammenhenger vil jeg ikke ha de to ute samtidig, og jeg kan sette Mia vekk i bur akkurat når det kommer folk, sånn at en evt. ny valp ikke lærer samme hilsingsrituale av henne. Strengt tatt er det ikke så veldig farlig at hun gjør dette, jeg er bare ikke veldig begeistret for henne når hun er sånn..

Skrevet

Hei

Nå har jo jeg hils på Mia en gang for noen årsiden, og skjønner godt at du reagerer på at hun knurrer. Så har egentlig bare en tanke i tillegg til det Akela har skrevet og det er; får hun vokte? Er hun ute i hagen alene eller sammen med minnie? Ligger hun i vinduet, foran trappa osv. slik at hun har oversikten? Du sier du har flyttet til ny plass, kanskje hun påtar seg for mye "ansvar" og blir sliten og nervøs av det i tillegg til at hun har vondt i ryggen?

Du har jo hilst på min Rikke, hun begynte faktisk å bjeffe på ting en periode og grunnen var at jeg slapp henne ut i hagen alene mens jeg gikk på badet om morgenen. Sluttet med det, og hun sluttet med voktingen.

Bare en ørliten tanke fra mitt hold.

Skrevet

Hun vokter nok ja - hun er veldig til å varsle, liksom. Men i dag hadde vi en kamerat på besøk, og da bjeffet hun når han kom, knurret litt, men i løpet av et halvt minutt var hun borte og koste. Så antagelig er det at hun vokter litt mer, da disse agkomitemenneskene aldri har vært i leiligheten vår før, og Mia har trent lite med dem.

Får ha mer besøk, tror jeg :wub:

Skrevet

Hehe det skulle jeg og hatt... ikke fordi mine vokter men fordi de tar helt av når det kommer folk. Hyler og piper, skulle tro jeg drev med dyremishanling på høyt nivå...

Skrevet

Det høres jo ut som du har ting under kontroll da. Men bare pass deg litt for én ting... som jeg aner litt mellom linjene der, og det er at du muligens blir litt mildt irritert over den "dumme oppførselen"????

Jeg vet hvor lett det kan være, og med en noe trøblete hund jeg hadde før måtte jeg helt til en adferdskonsulent før jeg lærte å huske at det er HUNDEN som har det ille i en slik situasjon - at det er vondt for en hund både å føle seg utrygg, og så føle at eier blir irritert i tillegg; frykten kan de ikke noe for, eller måten de velger å takle ting på, det er nærmest ubevisst, og så begriper de ikke hvorfor VI er grinete på dem i tillegg. At atferdseksperten påpekte hvor leit HUNDEN hadde det, var nyttig - at jeg klarte å se med mer forståelse på det, gjorde ting litt enklere for meg også. De er bare et produkt av sine gener, sine greier, de VELGER ikke å være "dumme".

Det kan også være ørsmå nyanser i måten DU håndterer henne på og reagerer på i disse situasjonene som kan forsterke ting eller bidra til utryggheten. Det kan også være vanskelig å innse; med en annen hund jeg hadde, var det en liten ting jeg gjorde i en viss situasjon - og den erfarne hundekaren jeg var på kurs med, så det øyeblikkelig da han så meg i et ubevoktet øyeblikk med hunden min. Ble faktisk litt sur først, fordi jeg mente han tok feil, men selvsagt hadde han rett. Bare en LITEN greie, men det betød mye for totalen faktisk - også fordi dette var en hund som var ekstremt vár på hva JEG "mente".....

Du får se på det som en utfordring, ellers har du jo alt under full kontroll - Thoresen er vel en våken kar som er åpen for flere behandlingsveier, såvidt jeg har hørt :-)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
    • Da er operasjon utført og alt gikk fint, vi er snart igjennom første døgnet og ho har gjort sitt benødne også slapper mye av i senga si. Ho har ikke spist enda men det kommer med tiden tenker jeg etter narkose og sånt så er jo det veldig normalt så. Godbiter har ho spist men ikke veldig mat interessert enda. Men alt i alt virker det veldig bra med ho ettersom forholdene. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...