Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurransenerver


Mirai

Recommended Posts

Vet det er mange som sliter med det, om det gjelder agility, utstilling eller lydighet. Er det noen fler som kunne tenke seg å bli med meg på kurs (bortsett fra Lill som også er meldt på)? :icon_redface: Det skal være i Tønsberg. Les mer her.

300,- kroner for to dager er ikke dyrt! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja den championen kan komme fortere enn du aner :D

hmm...

frister litt altså...

men prioriteringer er ett fint ord...

sikler sykt på nytt kamera nå... Nikon d 50... koster 6 lapper liksom... :icon_redface:

og sparer penger t framtidig hund...

har vertfall ambisjonene i orden jeg da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg skulle gjerna ha vært med..*Det trengs!*

Men om jeg må reise heelt dit så må jeg ta et kurs i flyskrekk først..Og da blir det ikke billig :D

Kos dere da :icon_redface: Og Noen her inne vil ha et referat fra alt!* hint hint*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe... fly er sikkert som banken...

men kan ikke si jeg sa det like overbevisene da vi datt 60 meter rett ned pga lufttomme rom på vei hjem fra spania..

fikk beskjed om "fasten seatbelts" da blei jeg litt sånn " min siste time har kommet" hehehe..

men sitter nå her da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Har trener som har holdt på i 30 år :) Så da klarer jeg meg heldigvis helt fint. Men for dere som sliter med det er det sikkert kjempenyttig med et slikt kurs :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Tror jeg klarer meg uten jeg også. Synes det er gøy med litt nerver jeg. Man skal liksom ha det på konkurrasner. Er jo det som er stas :)

ja :) det er det som gjør det så spennende, og det gir et ekstra kick! :) Så jeg syns det er dumt å "trene vekk" dette. Også gjøre det for penger liksom... Men flott hvis det hjelper for dem som kjenner seg plaget av det da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Konkuransenerver er ikke noe man kan lære å takle av andre. Man må bare lære det gjennom erfaring og mange morsomme(og ikke fullt så morsomme) flauser. Akkurat som første dagen man skal på ny skole å entre en ring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konkuransenerver er ikke noe man kan lære å takle av andre.

Tror ikke jeg er helt enig med deg her. Tror man finner mye støtte og lærdom av dem som har gått veien før deg, klart det roer nervene å lytte på dem man vet og har sett har erfaring. Jeg merket i hvert fall det mye før jeg startet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Greit å lære trening. Men konkuransenerver er noe man må venne seg til underveis. Det er akkurat som om du skal møte en ny klasse når du begynner på ny skole. I begynnelsen er det ekkelt, og litt skummelt. Men etter hvert er det bare kos :) Men jeg liker å ha litt nerver. Det gir et ekstra kick

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du hadde følt deg tryggere om en kompis av deg du stolte på begynte på skolen forrige uken og sa at herregud, kul an litt, såklart det går bra, bare huske å smile og slappe av. Spiller ingen rolle hva de nye folka i klassen sier, jeg liker deg! Hadde det hjulpet på nervene eller ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den sammenligningen skjønte jeg ikke helt poenget med. Men tilbake til konkurransenerver:

Jeg liker å ha konkurransenerver. Det er den lille forskjellen mellom konkurranse og trening som gjør det verdt å reise flere mil kun for de herlige sekundene i banen hvor det ikke finnes annet på denne jord, enn meg, Tinka og banen. Det er ett herlig kick jeg ikke tror jeg hadde fått uten nerver. Skikkelig rush!

De fleste trener vel sammen med noen som har være ute på det før? Treningskamerater o.l. Folk jeg stoler på og som gir meg tips helt gratis.

At folk sier "det går så bra så" hjelper ikke mye for min del. Det var med erfaringen at jeg lærte å ikke stivne, men heller sette pris på nervene, og elske det kicket de gir.

De tipsene jeg tar med meg videre fra treningskamerater er at dersom nervene skulle ta overhånd, må jeg huske å puste, og for all del røre på meg så jeg ikke blir stående og stivne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet blir jo bare når nervene blir for mye - jeg sliter med for mye nerver, og greier ofte å ødelegge gode løp med fomling :) Jeg kunne nok trengt dette kurset, men for langt gitt.... Av en eller annen grunn går alt mye bedre når min venninne Ida er med, da roer jeg meg litt ned liksom...Så nå pakker jeg Ida som stevneutstyr fremover :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sliter litt med konkurrasnenerver før ag konkurranse, men heldigvis blir alt glemt når jeg går inn på banen.

Det som hjelper meg litt er at jeg har laget faste rutiner som blir slavisk gjennomgått hver konkurransedag (om morgenen.)

Når jeg er på utstilling derimot er det bare litt go`kribling i magen. Merkelige greier det, er jo helt grønn på den arenaen!

Monica :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kun konkurransenerver noen ganger, og lærte av andre hvordan man skal takle de (f.eks ikke gå og tenke på alt som kommer til å gå galt, slik mange av oss er utrolig dyktige til). Men jeg husker den gangen jeg skulle debutere i klasse 1 off. Ikke nok med at det var første gang, men det var NKK utstilling i tillegg. Husker jeg satt og så på de andre og hadde mest lyst til å spy. Jeg følte meg rett og slett utrolig dårlig. Og det hjalp ikke stort at Cita begynte å dempe seg i ringen pga mine nerver (og jeg ble enda mer nervøs når hun begynte å dempe). Men jeg skal ikke skremme dere :) Litt nerver er godt å ha. Det er det som gjr konkurranse til konkurranse :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er på utstilling derimot er det bare litt go`kribling i magen. Merkelige greier det, er jo helt grønn på den arenaen!

Er ofte slik med meg også. Hadde mye mer erfaring med LP enn agility når jeg gikk agility i sommer. Jeg var nokså sikker på at agility'en kom til å gå rett i dass (og jeg hadde rett!), men allikevel kjente jeg meg ikke nervøs. Har sikkert noe med hva man tar seriøst, og hva man ikke tar fullt så seriøst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:) Litt nerver er godt å ha. Det er det som gjr konkurranse til konkurranse :)

Helt enig! Var kjempenervøs på trippelstevnet på Nesttun i fjor, skikkelig dårlig og kvalm, allikevel gikk vi inn å gikk feilfritt, fikk napp og vant med en kjempegod tid! Slo tilog med et par bc og belgere på tid :)

De konkurransene hvor jeg ikke er nervøs pleier ikke å gå så bra, blir ikke fullt så fokusert da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke gå gilabb.com sitt men hundeklubben vår sitt;) de skal ha et i mai som går over to kvelder..

Tror nok jeg trenger det, for nervøsiteten min smitter fort over på bikkja å hun blir nervøs..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ofte slik med meg også. Hadde mye mer erfaring med LP enn agility når jeg gikk agility i sommer. Jeg var nokså sikker på at agility'en kom til å gå rett i dass (og jeg hadde rett!), men allikevel kjente jeg meg ikke nervøs. Har sikkert noe med hva man tar seriøst, og hva man ikke tar fullt så seriøst :)

He he..ikke seriøst liksom du...Hadde no tenkt meg utstillingschampionatet :)

Men bare å se på stamtavlen til Birk som er full av store bokstaver før hundenes navn er jo nok til å få prestasjonsangst av :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...