Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanskelig valg ang. hund med "tvangsnevroser" (lang)


Aya

Recommended Posts

Var veldig usikker på hvor jeg skulle poste dette, men la det her i kjelleren- både fordi jeg føler at endel av de med mest erfaring og kunnskap her inne, for dte meste leser og svarer her, og fordi dere skal føle dere frie til å svare nøyaktig hva dere vil.. ;)

Er igrunn ganske fortvilet nå.. Min Border Collie på 16 mnd har gjennom de to siste månedene utviklet en "tvangsnevrose"/alvorlig stress problem- han er fullstendig opphengt i lys/skygge. Da jeg fikk han som ni mnd gammel ble han omplassert bl.a fordi forrige eier ikke følte hun hadde nok ressurser til å takle en såppass ung hund med stressymptomer som halejaging, skvetting inne og fullstendig pinnegalskap. Da jeg fikk han var jeg veldig oppmerksom på å unngå stressaktiviteter og for mye fysisk mosjon, men ga han endel tenkeoppgaver og trente lydighet/freestyle. Valgte å bruk eklikkermetoden, fordi han er en myk hund, og fordi jeg følte dette ga han flere muligheter til å bruke hjernen under vanlig lydighetstrening. Og alle symptomene forsvant! Han sluttet å hente alle pinner han så, han jager aldri halen sin og har ikke skvettet inne en eneste gang..

Men i juleferien, da jeg var hjemme på ferie, begynte han plutselig å bli veldig oppmerksom på lys/skygge. Han lå og stirret på det inne, mens ute var han helt normal. Jeg fortsatte og trene som før, men la inn enda flere tenke oppgaver som gjenstandssøk i snø o.l. Men dette har bare utviklet og utviklet seg, og nå er det nesten hele tiden. Har vært i kontakt med flere veterinærer, adferdsterapauter og oppderettere av Border Collie. Svarene jeg har fått er at han bør skjermes helt fra problemet mens det jobbes med, men at dette er nesten helt umuli å bli kvitt, og at det er en av de mest alvorlige tvangsnevrosene en hund kan ha. gjeterfolket mener at han kan ha så mye instinket at at "eye" funksjonen slår ut mot alt. Han har aldri vært typen som gjeter sykler, biler, kaniner, mennesker o.l.

Jeg har alltid vært den som har ropt høyest om at en hund som lider har det mye bedre om han får slippe, og jeg ser jo at min hund absolutt ikke har det bra. Det har gått så langt at han har glefset etter en skygge to cm fra foten til lillesøsteren min, og også har revet opp et helt bilsete pga av dette. Jeg ser jo at noe er fryktelig galt med han, og jeg frykter at jeg dessverre kanskje ikke har nok erfaring til å klare å gjøre han frisk- om noen klarer det. Jeg klandrer jo meg selv, føler at jeg er verdens verste hundeeier, og at jeg totalt har mislykkes. At jeg har ødelagt hunden.. Men allikevel kan jeg ikke forstå hva det var jeg gjorde som var så galt, de andre stressuvanene hans forsvant jo etter at jeg overtok han..

Jeg må si jeg er fryktelig usikker- vil det beste være å la han slippe? Jeg har tenkt til å dra på gjeterkurs, og ha noen uker med intensivt hodearbeid (blodspor/søk) for å se om det bedrer seg med ekstremt mye mental stimuli, men jeg føler at det bare utvikler seg og blir værre og værre. Jeg har blitt typen som må legge alt til rette så jeg kanskje kan få en treningsøkt et sted hvor det er lite skygger, og føler ting begynner å gå litt langt nå.

Var hos veterinær i går, og han mente at Puma kanskje kan ha en kronisk lidelse i mageregionen, og at han skal til full utredelse i løpet av neste mnd. Prøver av lever, nyre, bukspyttkjertel o.l Han mente dette kunne være en av faktorene som er årsak til det høye stressnivået, og det er mulig det, men jeg mener det ligger endel i hodet også.

Jeg er rett og slett veldig deprimert og usikker- han ER en perfekt hund i alt utenom dette, men jeg føler det holder på å ødelegge han totalt. Jeg får ikke lenger kontakt når han er inne i "periodene" sine..

Beklager at dette ble langt, og kanskje usammenhengende, men jeg føler at jeg kunne trengt noen gode råd nå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, ikke bra! Synes du skal få gjort den kliniske undersøkelsen så fort som mulig med han. Han har det ikke bra slik det er nå, det har ikke du heller. Jeg ville også tatt kontakt med en atferdsterapaut fremfor å begynne med dette arbeidet selv. For du vet jo ikke hva som kan hjelpe, kanskjed et intense hodearbeidet skaper mer stress? For min del høres det ut som om denne hunden trenger ro trening. Det er nå meg og jeg er ikke atferdsterapaut. Få han utreddet skikkelig, før du bestemmer deg for hva du skal gjøre med han.

Til det du skriver om at det er kun læring, så er jeg ikke enig med deg. For det kan ligge sykdom bak slike ting. Men klart, det blir jo læring av det.

Så som Akela sier, det kan være en ide å prøve med. før du gir deg. Nå har vi mengder av alternativer å ta i bruk når det gjelder problemer med hundene våre, men er til en viss grad enig med deg at hunder som lider bør få slippe.

Hva med å gi deg og hunden en deadline? F.eks om et halv år, har ikke ting bedret seg med den hjelpen du kan gi han, så er det best å la han slippe.

Mvh

Margrete

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

For det første høres det ut som om du har forsøkt stort sett det meste av alternativ for å finne ut av handlingsmønsteret, og gjøre noe med det.

Hva står igjen ? Hensynet til deg selv.

Ikke glem hvorfor du opprinnelig begynte med hund. Jeg vet selvfølgelig ikke hva som var din grunn til å skaffe hund, men det vet du jo best selv.

Dersom du føler at hundeholdet er blitt noe radikalt annet enn det du hadde tenkt, bør du seriølst vurdere avlivning.

Dette alternativet er kanskje brutalt, men gitt dine opplysninger, hva du har gjort, tendensene og utviklingen til hunden og din fortvilelse, vil i hvertfall ikke jeg si at du gjør feil i å avlive.

Til sjuende og sist er det kun du som kan avgjøre hva som er best for deg (og hunden)

Men det er veldig vanskelig å være nettdoktor, gi råd og mene sterkt om liv og død til en person i cyberspace.

Slik jeg er konstruert, gitt dine opplysninger, ville alternativet vært klart. Men jeg er meg. Du er deg. Mine beveggrunner for vanskelige valg er sannsynligvis ikke lik dine.

Jeg mener generelt at mentalt dysfunksjonelle hunder bør avlives. Har en mye større terskel for avlivning om det er somatiske lidelser som HD, spondylose, allergier, thyroxinmangler osv. Der vet man at en mekanisk eller kjemisk behandling enten lindrer, reparerer eller så virker den ikke. Mentale lidelser på et dyr er gir åpenbart så mange og store utfordringer at hele hundeholdet blir en lang behandling, og hvor man aldri kan forvente forutsigbarhet i hundens/dyrets oppførsel.

Men igjen; det er ditt valg, og valget du gjør må du kunne stå inne for. Både overfor omgivelsene og deg selv.

mh

cl

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg har satt en midlertidig frist, jeg skal iallefall ikke gjøre noe drastisk før han har fylt to år (oktober) og har beina litt mer planta på jorda. Jeg skal ta kontakt med adferdsterapaut, og samtidig også få gjort en skikkelig utredning. Jeg gir ikke opp enda, men det er veldig vanskelig synes jeg.. Det var liksom ikke sånn det skulle bli..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Jeg har ikke egentlig noe særlig greie på dette,men jeg har en hund som har gjort/gjør dette selv.

Hun drev med det da jeg fikk henne(omplasseringshund),så roet det seg etter en mnd eller to.

Så kom en periode hvor hun fikk leke med en annen hund hver dag,så gikk ikke dette lengre og da begynte hun og jakte skygger igjen..

Med andre ord var det tydelig at hun var understimulert og stressa.

Så jeg fikk råd om hode trening,men ikke for mye fordi hun da kunne utvikle en veldig "kondisjon" psykisk. Skulle også som du sier slutte med kaste ball,pinne osv.. Bare gå turer eller la henne gå løs.

Hun jaktet også fluer,de kunne sitte på foten vår og hun tok de da de hadde lettet og var ca 1 cm unna foten vår. Bommet aldri så det var ikke farlig.

Har du noen faktorer i dagliglivet ditt som kan utløse stress? Små søsken f.eks?

Begynte det i juleferien? Da du og hunden var borte?

Hva skjedde der?

kanskje du kan prøve og se _når_ han begynte/begynner med dette. Se hvilke faktorer som spiller inn og kanskje ta det derfra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Aya,

angående problemstillingen din så har jeg ikke nok erfaring til å uttale meg.

Det eneste jeg lurer på er: Står Puma der Ipsa stod i fjor nå (i gardene oppe med gamlehuset)? Vet det bare er midlertidig fram til sommeren, men kan det ha noe med problemstillingen å gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda ;)

Har han blitt så ille? Har du pratet med Anne-Lill Kvam? Dere har det nok ikke greit noen av dere nå, men jeg ville ikke gitt han opp riktig enda. Har du prøvd DAP?

Hvis han bor ute så blir vel det kanskje vanskelig...Har du ingen mulighet til å ta han inn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar! Jeg setter stor pris på at dere tar dere tid til å skrive til meg..

Ulvinne:

Ja, når dette begynte hadde jeg akkurat dratt hjem på ferie, og overlatt pumsen til mamma og resten av familien noen dager. Jeg skulle til Trondheim, og ville helst ikke ta han med på fly. Mamma har hatt hund hele livet, så jeg tror ikke det har så mye med det å gjøre, men det kan ha vært en utløsende faktor at han var skikkelig syk noen uker før jul. Noe av det samme som nå, og muligens en av de første gangene dette mageproblemet han har viste seg.. Tror nok det kan være en kombinasjon av dette, og at han var i riktig alder for å komme i psykisk pubertet, som utløste det.

Vipsen:

Ja, han står der.. Dessverre, i mine øyne, men det som er merkelig, er at dette er omtrent det eneste stedet han IKKE jager skygger. Jeg har en teori om at han, som kennelhund, blir stressa når han er sammen med mennesker, fordi han vet at da skal "noe" skje. Han er nemlig veldig lite sånn når han er alene.. Jeg tror nok vi kommer til å se en forandring til sommeren, flytter så fort som overhodet mulig (helst tidlig i juni, jeg må bare finne leilighet..)

Annette:

Har ikke pratet med henne enda, men med en haug av andre:/ DAP skal absolutt brukes flittig så fort vi flytter, men er litt vanskelig nå mens han står ute. Forsåvidt er jo heller ikke problemet der i så stor grad når han er alene.. Ja, det har nok dessverre blitt "så ille", han er helt lukket inne i sin egen verden stakkar, full av skygger og flimrende lys.

EDIT: etter dyrlege besøket i går veide vi han. 16 kg er ikke mye for en nesten 55 cm høy border gutt, med kraftig beinstamme:( Masse å ta tak i iallefall!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...