Buffy av Zantrass

[PsychoLynx]

vesle dyret som kom inn i livet mitt for 6,5 år siden. Sku jo få hund liksom, og det måtte jo være en schæfer, det var det ikke tvil om.. Zimbad og Zero var jo så snille og fine, da måtte jo vår hund bli det også... Mandag ringte jeg NKK og spurte etter valpekull, og da dama i informasjonen sa hu satt med ei langhåra tispe selv, måtte vi jo dra å hilse på henne. At det kunne finnes andre schæfere der ute, var jo ikke noe alternativ, så selv om bikkja helst ikke ville hilse på oss, og heller ville leke for seg selv, så måtte vi jo bare ha henne, og dagen etter hentet vi henne fra Fagerstrand utafor Oslo.

8,5 uke gammel kom altså Buffy inn i livet mitt. Som en liten ball av pels, og god som få.

Men, kun kort tid gikk før idyllen ble knust.. Bikkja fikk diare og begynte å klø. Vi klaget til oppdretter, men fikk beskjed om at "alle hunder klør jo", og diare? hu var valp, så hu hadde sikkert spist noe hu ikke tålte..

Men, nye valpeeiere som vi var, kontaktet vi jo veterinæren for den minste ting, og Buffy måtte gå på spesialfor for sensitiv mage i flere mnd, og etterhvert ble det jo tatt allergi test og påvist allergi mot husstøv.

Men, det var fortsatt ikke noe alternativ å avlive henne, som vetrinæren aller helst sku sett vi gjorde.

Så Buffy ble både 6 mnd...

og et år...

uten at vi ga henne opp.

Måtte begynne å gi henne kortison, og dette gikk hun på ganske lenge, for det var det eneste som hjalp mot kløen.

Etterhvert måtte vi jo fjerne hjørnetennene hennes nede også, ga overbitt, men ikke noe av dette hindret Buffy i å være en overlykkelig hund, og var med på alt jeg a henne om.

Teltturer.. hytteturer.. bilturer... Alt, Buffy var med, bjeffet på alt hu så og hørte, men hu var med, og hu logret hele tida.

Etterhvert ble problemer med allergien noe jeg ble besatt av å behandle p en annen måte enn kortison, og vi prøvde akupunktur, homeopati, vaksiner og det var ikke måte på, og Buffy?? joda, hu var med og bjeffet på alle veterinærene, men godtok alt de gjorde med henne. Men, enden på visa var jo at jeg bare måtte gi opp, og kortison var siste løsning...

Dette var vel rundt 3-4 års alder. Og oppi alt dette, ble hun jo fotomodell også... :smile: Jenta mi, som egentlig lærte BLI som sin første kommando, og den satt virkelig godt...

Så ble hu 5 år, og vi ble begge kastet ut av "pappa'n til Buffy". Jeg fikk problemer, men Buffy holdt meg oppe, helt til hu knakk sammen selv... Hu klrte seg ikke uten meg, hu diltet i beina mine bare jeg gikk på kjøkkenet, og hu ga totalt opp alt.... Bare så at livsgnisten forsvant fra hele dyret. Og nå var det min tur til å prøve å få Buffy på beina igjen... På tur kunne hun glefse etter meg, og jeg så at det ikke var MIN Buffy som var der, men noe annet... Men, med hjelp av trening, DAP og mye nærhet, kom hu seg sakte på beina igjen, og ble til dels den hunden jeg alltid har hatt. Så begynte det å lekke av henne, og tankene om å avlive henne var der flere ganger, men Buffy ga ikke opp! Hu ble sterk igjen, og hu ville ikke dø...

og sommer'n kom, og vi dro på bading på Trevatn, og vi koste oss virkelig begge to. Endelig var vi på topp, begge.. og jeg vet vi ikke hadde kommet oss noen, hadde det ikke vært for den andre...

Tida gikk, jeg fikk en ny knekk i livet, men Buffy har vært her for meg hele tiden... Så var det min tur til å gi henne den siste gaven... Hu fikk smerter igjen, og det var min oppgave å ikke la henne ha det vondt lenger, så i går fikk hun sovne inn hos veterinæren...

Mer trofast hund skal man lete lenge etter. Hu har liggi fanget mitt om jeg har grini.. Hu har liggi pal på magen min en hel natt da jeg hadde så smerter at jeg ikke visste hvor jeg sku gjøre av meg.. Hu har vært her uansett hvor langt nede jeg har vært, hvor sint jeg har vært, eller hvor lei jeg har vært det dyret som har mast på meg hele tida... Hu er rett og slett det beste som har hendt meg, og til tross for sykdom, så håper jeg hu har hatt det bra hos meg.

Selv om jeg har mast på henne, satt henne i flaue situasjoner og dratt henne gjennom alt som er egentlig... Jeg håper og tror hu er takknemlig for den tida hun har hatt hos meg, og at hun nå løper på andre siden av regnbue broen og bjeffer på andre hunder og har det bra! Uten lekkasjer, smerter eller andre problemer... Jeg håper at hu nå endelig har fått fred og ikke minst... at jeg engang kanskje møter henne igjen...

Vesle jenta mi... jeg er bare så utrolig glad i deg, og jeg savner deg.... Buffy....

[Guest Per Olav]

Vesle jenta mi... jeg er bare så utrolig glad i deg, og jeg savner deg.... Buffy....

Buffy var ei utrolig god jente, Marit, og jeg føler med deg. Vi snakkes om ikke så altfor lenge...

Klem fra

--

PO

[TonjeM]

Åååå ikke Buffy...

Vel Marit dere har hatt en lang lang vei, og det hele endte med at du ga henne den største gaven du kunne gi - du lot henne dra. Du har det vondt, men Buffy har det bra - du skal se at hun kommer og hilser på deg i drømmene dine (de gjør det, de som har dratt til/over Regnbuebroen)

Hilsen Tonje

[Margrete]

Åh dette var leit å lese!

Vi som "kjenner" dere, vet hvor uendlig mye dere to har gitt hverandre *klem*

Mvh

Margrete

[PsychoLynx]

Åh dette var leit å lese!

Vi som "kjenner" dere, vet hvor uendlig mye dere to har gitt hverandre *klem*

Mvh

Margrete

ja, den jenta har virkelig vært alt formeg.. hu er uerstattelig...