Rapporter

Det er nok mye smak og behag. Jeg tror nok også at det er riktig at flere hannhunder kan være aggressive mot andre, med tanke på hormoner, territorie osv. Jeg tror heller ikke at hvorvidt man lar dem snuse eller ikke spiller noen stor rolle hverken for lederskap eller aggresjon, men såklart, løpetid i nærheten kan påvirke adferden en del, og ingen er tjent med å la hannene stikke nesa si oppi rumpa på en løpetispe. Når det er sagt, personlig finner jeg hannhundene mye enklere og ukompliserte, mens med tispene er det litt mer styr, og om de først er usikre og/eller aggressive så er det mer alvor. Løpetid kan også være slitsomt og masete, men det er jo veldig individuelt både for hanner og tisper hvordan de reagerer på det. Jeg opplever forsåvidt også at retrieverhanner ofte er mer hormonelle enn mange andre raser, så det kan jo være greit å være obs på. Jeg ville foreslått å dra på treninger i retrieverklubben om du har noen i nærheten, eller andre aktiviteter, treninger, konkurranser i nærheten, og møte ulike retrievere for å få litt mer inntrykk og erfaring med ulike individer.

Golden og labrador er jevnt over veldig joviale og greie hunder, da. Safe bet om en vil ha omgjengelig hund. Hadde heller ikke bekymret meg mer for aggresjon på hann enn på tispe, eller mindre for tispe enn hann. Min personlige erfaring, som selvsagt er begrenset, er at det er litt hypp som happ hvilket kjønn enn risikerer aggresjon mot andre hunder eller mennesker med. Jeg har kjent marginalt flere med grinete tisper som overhodet ikke tåler fremmede folk eller hunder, enn aggressive hanner. Kan selvsagt være at hannhundeierne generelt er mer forsiktige med hundemøter og derfor ikke har fått samme problemet som de jeg kjente med virkelig grinete tisper? Ingen av dem var retrievere, da ^^ Hunner krangler ikke med hverandre om hanner, men de krangler om rang, territorium, ressurser og personal space de også, og hunner og hanner kan også krangle og sloss med hverandre. Selv liker jeg både tisper og hanner. Fordeler og ulemper med begge, litt avhengig av hva du skal med de. Mye kan unngås ved å ikke la hannhunder sniffe tiss og henge som et slips mens de selvstendig sporer tispe, også kjent som mangel på lederskap. Ta lederskap og gi hunden oppgaver å fokusere på mens dere går tur. Og virkelig: ikke hils med nærkontakt på tilfeldige fremmede. Vi mennesker berører jo ikke fremmede forbipasserende vi heller. Det ville vel etterhvert blitt stressende om en forventet at alle en så komme mot seg på gata var på tur til å kline og grafse på en. Dersom en oppdaget at det å kjefte og smelle og snerre og glefse var måten å unngå uønsket nærkontakt på..? Finn faste hunder for fysisk kontakt i vennekrets, via sosiale medier eller i hundeklubben og avtal treff på steder hvor hundene kan være løse. (Unngå, eller i det minste vær forsiktig med offentlige hundeparker. Mange kunnskapsløse og uerfarne der.)   Beklager evt feil og merkelige formuleringer, valpis våknet fra en dupp..  

Beklager i forkant om dette blir ett litt langt innlegg, jeg hadde visst mye på hjertet Hei! Jeg og min samboer har begynt å se etter oppdrettere av enten Golden Retriever eller Labrador (ikke jakt-linjer) da vi omsider etter mye om og men har konkludert med at disse rasene ville møttes både mine og min partners ønsker om hund. Hunden skal først og fremst være en familiehund, men jeg ønsker å også bruke den i dummy-trening, lydighet (ikke konkurranse, men mer på hobby-nivå) og ikke minst som en turkamerat som kan være med på teltturer, fjellturer og hengekøye overnattinger i skog og mark. (har planer om å fullføre jaktprøve også, men kommer mest sannsynlig ikke til å drive med jakt selv).  Det neste spørsmålet er om vi ønsker hannhund eller tispe. Selv har jeg bare erfaringer med tisper, da min far har hatt støvere under hele oppveksten min, og min mor har hatt husky, som hun fortsatt har den dag i dag, alle har vært tisper. De har alle hatt godt driv, og vært veldig fokuserte på sine oppgaver og arbeid, noe som er utrolig gøy å jobbe med. (bortsett fra huskyen vår som helst vil tulle og leke i alle sammenhenger, men som gjør det dobbelt så gøy når hun faktisk er i siget ) Alle hannhunder jeg har vært borti har enten vært aggressive mot andre hunder eller folk eller vist annen form for problematisk atferd. (som nok er helt tilfeldig) Til tross for dette kunne jeg egentlig tenke meg en hannhund, men synes det er skummelt da jeg selv ikke har noen erfaringer med dem!  Derfor er jeg veldig interessert i deres innspill og erfaringer! Hva er deres erfaringer når det kommer til fokus, lydihet, driv eller bare atferd generelt? Er det noen forskjeller, eller kommer det mer an på individet?  Takker masse for innspill på forhånd!  

Ja, han oppfører seg bra på trening og kurs når han har landet. Kan utagere hvis noen har mye energi, eller stress. Samme om noen stirrer på han. Bare å jobbe på 😉 

Jeg tenker at skaden er gjort og at en anmeldelse ikke gjør noen positiv forskjell. La oss anta at fordi han ga uttrykk for emosjonelt ubehag og betalte veterinærregningen, så er han en normalt sammenskrudd person med empati, samvittighet og ansvarsfølelse. De finnes de drittsekkene som hadde kranglet på det og fraskrevet seg all skyld, og sånne må man anmelde, for de lærer ikke ellers. For en normalt sammenskrudd empatisk person vil det å ha skyld i en sånn hendelse være en såpass vond opplevelse, jeg tror ikke en anmeldelse vil øke samvittighetsbyrden. Sterke følelser skaper sterke minner. Han gjør neppe samme tabben en gang til. På den annen side: Jeg hater angrep fra løshunder. Ødelegger mange av de hundene som blir angrepet psykisk. Å få den trygge og glade hunden sin forvandlet til et fryktaggressivt nervevrak pga ansvarsløse idioters lovbrudd er ikke gøy. Veterinærregninger for å reparere de fysiologiske skadene er ingenting mot hva det koster av tid og penger til trening/adferdsterapi mot de psykiske skadene mange hunder får av sånne angrep, samt tort og svie fordi hundeholdet kanskje aldri blir det samme igjen. Hadde angrepet skjedd på trening/stevne/utstilling, så ville hunden kunnet bli veldig utrygg i den settingen, og hele "karrieren" (mange tar hundesport på alvor) kunne blitt skadelidende pga fryktaggresjon.  Dersom det ble en utbredt frykt å miste sin egen hund dersom den angriper andre hunder, så ville flere KANSKJE bli flinkere til å følge loven og ha full kontroll på hunden til enhver tid? På den annen side kan uhell skje de beste også. I et personlig perspektiv ville jeg ikke anmeldt fordi jeg tror eieren lærte. I et større perspektiv.. ... ..ville jeg gått til media med saken. Mer effektivt enn å bare anmelde. Minne folk om at en faktisk kan bli ansvarlig for sånne angrep når en ikke har hunden sin under full kontroll.