Gå til innhold
Hundesonen.no

Fortvilet situasjon


Lillebolla
 Share

Recommended Posts

Hei. 
For ikke å gå så alt for mye i dybden ønsker jeg egentlig bare å lufte tankene mine og høre om noen har vært i lignende situasjoner og hvordan takle det i ettertid. Jeg hadde en hund til prøveadopsjon hjemme hos meg en stund, og jeg ble så utrolig glad i den hunden i løpet av den tiden vi var sammen. Det var fult fokus på han hele tiden og det føltes ut som det bare var han og meg mot resten av verden. Jeg var fast bestemt på å aldri gi han fra meg uansett hva jeg mottok av velmenende råd fra andre. Det siste han trengte var enda en omplassering etter å ha forsøkt flere hjem. For å gjøre en lang historie kort ble utfordringene alt for mye for meg å takle på egenhånd og jeg hadde ikke nok kompetanse til å kunne ta meg av en hund med så mange problemer alene. Dette gjaldt både fysisk og psykisk, men adferdsproblemene var det som veide tyngst i forhold til å komme frem til den avgjørelsen om å la de se etter et mer egnet hjem med mer erfaring rundt akkurat det. Jeg vil kun det beste for denne hunden, problemet er bare at jeg sitter igjen helt helt sønderknust. Kan ikke huske sist eller om jeg i det hele tatt har opplevd å være så lei meg, trist og fortvilet noen gang over så lang tid. Tankene surrer rundt alt.. Kunne jeg ha klart det ved hjelp av hundetrener, adferdsspesialist, veterinær (som vi forsåvidt også jevnlig var hos hvor jeg ble møtt med forståelse og det i tillegg ble gjort en del funn).. økonomien til akkurat det er også et spørsmål og heller ingen garanti for at det ville bli bra. Og for å si det som det er.. Ja, adferden var tidvis ekstrem.. Kort beskrevet kan man forestille seg omtrent alt av adferdsutfordringer i mer eller mindre grad. Jeg vet innerst inne at det ikke er noen vei tilbake og at valget allerede er tatt, men i ettertid har jeg slitt enormt og alle fibrene i kroppen skriker hele tiden etter å ville fokusere på de gode tingene og små fremskrittene vi hadde tross alt.. Vet ikke helt hva jeg vil frem til, egentlig bare om noen har stått i samme situasjon, blitt stupforelsket i en hund dere omsider måtte levere tilbake, og konstant lurer på hvordan det går med? Kom dere over sorgen og klarte dere eventuelt å føle glede over en annen hund på et senere tidspunkt? (uaktuelt pr nå, vil bare høre deres erfaringer). Denne hunden vekte så sterke følelser i meg på godt og vondt at jeg føler meg helt ærlig som et emosjonelt vrak best beskrevet. Tross alle utfordringene følte jeg at jeg "så" han og at det han gjorde var å rope etter hjelp, men så klarte ikke jeg heller å redde han.. Jeg er fortvilet over det hele og burde til nå kanskje ha klart å komme meg litt videre, men jeg kan verken tenke på det eller snakke om det uten å bli gråtkvalt og jeg sliter i hverdagen og med nattesøvnen. Tanken på at han måtte tilbake på et enerom i påvente av nytt hjem etter å ha ligget sammen med meg i sengen hver natt over lengre tid er ekstremt hjerteskjærende. Jeg ville så sårt få det til, men det gikk på bekostning av alt annet av normale gjøremål og sosialt liv. Absolutt verdt det i en periode, spørsmålet er bare hvordan hadde det sett ut fremover i tid, ville det gått.. Ja, alle de tankene.. Jeg bare håper inderlig at han får det bra et annet sted som kan og klarer å gi han det han trenger. Han var så utrolig vakker…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper det hjalp å få skrevet litt. Det er flere historier på forumet om folk som har måttet gi slipp på en elsket venn fordi de ikke har greit utfordringene. Jeg vil ikke si det er å "gi opp", tvert i mot er det jo å gi hunden en ny mulighet til å kunne få det bedre!

Jeg tenker jo litt at her har noe gått galt fra starten, om ikke du eller de som omplasserte greide å vurdere at utfordringene ville bli for mye. Man er såklart ofte optimistisk med tanke på hva man skal greie med en hund, men bare å være glad i og forståelsesfull ovenfor hunden er ikke nok når det er adferdsproblemer. Da bør man på forhånd vite at man har støtte fra instruktør eller trener og erfarne folk.

Uansett så tenker jeg at du har gjort det beste du kan gjøre; å gi hunden en ny sjanse. Og med deg på veien har du antageligvis fått verdifull lærdom som vil komme neste hund til gode.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært i en lignende situasjon. Tok til meg en hund som hadde større problemer enn jeg viste og jeg klarte ikke å takle de da.
Han hadde også vært omplassert før han kom til meg.
Måtte tilslutt omplassere ham jeg også, han kom til nye eiere og levde der lykkelig ut livet, da de hadde mulighet for å gi ham det han trengte. 
Veldig vondt for meg men helt klart det beste for ham. Sorgen gikk heldigvis over etterhver som det gikk opp for meg.
Noen ganger er man bare ikke rett eier for hunden uansett hvor mye man ønsker det, og det er ikke å "gi opp" å innse det.  

Var vanskelig når jeg senere fikk valp, livredd for at jeg ikke skulle takle det, men det var en helt annen opplevelse. Har også hatt omplasseringshund senere, også hun med problemer, men helt andre enn den jeg måtte omplassere, slet litt i begynnelsen da, men siden de ikke var like ille ble det ganske fort bedre.
Så om du får deg ny hund senere vær oppmerksom på at følelsene kan komme tilbake, men de går forhåpentligvis fort over når du ser at ting er annerledes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, simira skrev:

Det er flere historier på forumet om folk som har måttet gi slipp på en elsket venn fordi de ikke har greit utfordringene. Jeg vil ikke si det er å "gi opp", tvert i mot er det jo å gi hunden en ny mulighet til å kunne få det bedre!

Problemet er bare at å gi opp var det siste jeg ville gjøre. Det er mange faktorer som spiller inn her, men forsøker å holde igjen litt og ikke legge ut for mange detaljer ut i det offentlige. Veterinær uttrykte bekymring for hans helse og at livskvaliteten burde vurderes. Da jeg nevnte dette valgte de å hente han tilbake for tettere oppfølging og etterhvert nytt hjem. På det tidspunktet var jeg utslitt mentalt og fysisk så jeg aksepterte i god tro om at det på sikt er til det beste både for han og meg. Har i etterkant forsøkt å oppnå kontakt uten å lykkes så jeg får vel aldri vite om noe av det blir fulgt opp og må bare stole på at dette var riktig avgjørelse. Hadde jeg visst med sikkerhet at dette er til det beste for han ville jeg levd mye lettere med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...