Gå til innhold
Hundesonen.no

Usikkerhet, adferdsproblemer og barn


diamanten
 Share

Recommended Posts

Vi har en to og et halvt år gammel hund vi fikk som valp og som fra om lag dag en av har vist stor grad av usikkerhet. Vi har etter beste evne, og etter råd fra ulike fagpersoner, prøvd å trene henne for å gi henne en mer harmonisk liv. For et lite siden år ble barnet vårt født, og i tiden etter har problemene eskalert. Det som er problemet er i all vesentlighet knyttes opp mot usikkerhet/utrygghet og her er et forsøk på en oppsummering:

  • Hun vokter vinduer (vi har måttet få vindusfilm på lave vinduer) og bjeffer til alt og alle hun får øye på utenfor
  • Bjeffer/knurrer voldsomt på fremmede og dørklokka. Helt håpløst om f.eks. noen ringer på etter leggetid. 
  • Vokter i gata - bjeffer for den minste ting/er på vakt. Gjelder også i hagen/foran huset. 
  • Liker ikke andre hunder, men utagerer sjeldent. Trekker seg unna. 
  • Inne bruker hun lang tid på å falle til ro og kan vandre rastløst rundt, tar barnets leker og jukker på puter og pledd om vi ikke har fått gjemt de unna.
  • Ressursforsvar mot leker/liggeplass/puter og knurrer om vi prøver å ta det bort.
  • I tillegg har hun påvist allergi og biter på poter. Når vi prøver å få henne til å slutte å bite knurrer hun. Vi har fått laget vaksine til henne, men det er enda for tidlig å si noe om effekt. 

Det som nå har fått beger mitt til å bli ganske fullt er at hun har begynt å knurre til barnet vårt når barnet har nærmet seg hunden på liggeplass. Jeg innser at det er mer snakk om når hun biter enn om, men det er mulig jeg er farget av frykten overfor barnet vårt og ikke ser lys i tunnelen her. Vi har derfor hatt innom en adferdskonsulent i dag som etter et forholdsvis langt besøk og observasjon av hunden konkluderer med at det nok vil være vanskelig å få henne trygg nok til at det vi får den familiehunden vi ønsker å ha. På spørsmål fra meg om han hadde latt sine barn besøke oss svarte han klart nei. Det uroer meg, fordi vi har et lite barn som om ikke så alt for lenge skal få seg venner som vi jo ønsker at hun skal kunne leke med også her hjemme. 

Vi skal nå få et 2 ukers treningsopplegg som vi skal gjennomføre for å se om hun responderer på det og hvis det ikke gir noen bedring mener adferdskonsulenten at vi bør omplassere henne. Det jeg derimot er svært usikker på er hvorvidt jeg synes det er en god løsning. Fordi om hunden ikke kan bedre sin adferd gjennom trening, så vil den jo kunne bite uansett om den bor hos oss eller andre. Og vil jeg ha på samvittigheten at den evt biter et annet barn bare i noen annens eie når vi vet dette nå? 

Jeg kjenner i hvert fall at jeg orker ikke 10 år med en hund som denne. Det tærer for mye. Men så er hun jo også en nydelig hund når hun er på tur i skogen og klarer å slappe av inne. 

Hva ville dere andre ha gjort i en tilsvarende situasjon? Omplassere eller avlive?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er en veldig fornuftig vurdering du gjør, og det er åpenbart at dere har jobbet mye med dette, og fått god hjelp. Jeg regner med dere har vært gjennom ting som at mengden aktivisering både fysisk og mentalt er passe, riktig mat, oppførsel rundt måltider, sosialisering med folk og hunder, osv.

Når det gjelder omplassering eller avliving så tenker jeg at det avhenger veldig av hunden, alvorligheten, og rase/type/størrelse på hunden. Hvis hunden kan kommer til et hjem der den ikke trenger å omgåes barn hos noen som har erfaring med å jobbe med utrygge hunder så kan hunden få bedre tid og oppfølging til å bli trygg nok til å ikke være en risiko for et tilfeldig barn der ute. For å ta min egen hund som eksempel, han var fryktaggressiv mot andre hunder. Over en to års periode omgikkes vi kun noen få kjente hunder, og holdt oss langt unna alle andre, gikk tur på ukurante tider, god avstand på kurs, osv. Min hund ble veldig mye tryggere av dette, å lære at han slapp å forholde seg til andre hunder i hverdagen. Denne muligheten har dere jo ikke selv nå som dere har barn i huset.

Men hvis det er snakk om en større hund, som har en adferd slik at den kan prøve å komme seg løs for å jage/skade fremmede, så tenker jeg at risikoen er for stor. Da skal det mye omhu og tilrettelegging til, og fort gjort at det skjer et uhell. Ja, man kan alltids oppleve at et fremmed barn kommer løpende bort for å hilse, men når man vet at hunden er vàr for det så er man som oftest på vakt og klar til å avverge slike situasjoner.

Men såklart, det kan være krevende å finne et godt hjem hos noen som har både kapasiteten og kompetansen for en slik hund, så jeg tenker at avliving er et bedre alternativ enn et hjem som ikke er tilstrekkelig.

Lykke til med treningen, håper dere ser effekt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...