Hvordan få to hunder til å gå godt sammen

[timbar]

Jeg har 2 såkalt hundebarnebarn som jeg elsker å tilbringe tid med, det er en belgisk fårehund og en blanding av dachs og yorkskireterrier. Begge er tisper og det er bare et halvt å mellom de.  De har kjent hverandre fra den belgiske fårehunden som ble født sist, og er alltid glad for å treffe hverandre. De er nå 2 år og 2,5 år. 

Jeg liker å ha de sammen, fårehunden er veldig snill, blandingshunden er veldig tilpasningsdyktig og snill. 

Problemet er at fårehunden liker å plage, den minste, tror hun egentlig vil leke, men blandingshunden oppfatter det som plaging. Blandingshunden er mer voksen, og ikke så leken lengre. De har vært mye sammen hele tiden, men dette tar ikke slutt, og noen ganger braker de sammen, og da er jeg redd fårehunden som har et mye større tannsett/ kjeve skal drepe den lille, selv om den lille absolutt klarer å slå fra seg, har den ingenting å stille opp med hvis fårehunden blir skikkelig sint. 

Har vel trodd dette skulle gå over, og er etterhvert blitt engstelig for å ha de sammen. Hvis den store tar livet av den lille, må vel også den avlives.

Men de er alltid glad for å se hverandre, så er litt rart. Jeg har dessverre ikke så mye peiling på hunder og poster dette innlegget i håp om at noen kan gi meg et godt råd, siden jeg ofte har de sammen alene. 

Det er ikke noe problem hvis vi går tur, dette er kun et innendørs problem? 

Takknemlig om noen kan gi meg noen gode råd, siden disse hundene sannsynligvis skal være mye sammen i årene som kommer. 

Det er såklart fortrinnsvis fårehunden som må lære seg å la vær å plage den lille, er dette noe den vil vokse av seg, eller vil det fortsette resten av livet? 

 

 

 

[simira]

Hvis du skal ha hundene sammen må du sørge for å avbryte mellom dem lenge før de "braker sammen". Hvis den ene er det minste ukomfortabel med situasjonen bør du avbryte situasjonen og skille dem, enten ved å be de legge seg på hver sin plass, eller om nødvendig dele av rom ved hjelp av grinder eller kompostbinger.

Hvis den ene får lov til å fortsette å plage og mase på den andre til det smeller kommer det før eller senere til å gå fryktelig galt.

Jeg anbefaler deg å lese boken "På talefot med hunden", som er en basic innføring i språk og dempende signaler hos hunder. Det vil hjelpe deg å lese hundenes signaler mellom hverandre bedre. Du får lånt boken på de fleste biblioteker.

Uansett er det viktig at du går inn og kontrollerer situasjonen. La de herje ute, så lenge begge er med på det, inne kan du kreve at de er rolige og ikke leker.

[Pingeling]

Du sier at hundene er glade for å se hverandre, og det er de sikkert! Men det er krangling i de fleste familier, uansett hvor glade man er i hverandre, og det gjelder hunder også. En storkrangel mellom hunder er både høylytt og ser skummelt ut, og når størrelsesforskellen er stor kan det føre til uhell med alvorlige konsekvenser, selv om ingen prøver å skade den andre. 

Heldigvis er den type konflikt ganske lett å forhindre mesteparten av tiden. For det første skjer bølling ofte i konkrete situasjoner, f.eks. etter tur eller hvis den andre avbryter leken før bølla er ferdig. Da kan man gå i mellom før det skjer noe. For det andre er signalene fra bråkmakeren vanligvis meget tydelige i mange sekunder før "offeret" blir forbannet nok til å glefse. Det gir oss tid til å gå i mellom.

Tenk litt over nårtid disse kranglene vanligvis oppstår, og hva det starter med. Finner du det ut, så er du godt på vei til å ta de grepene du må for å forhindre bråk. For det ER viktig å ta grep! Ikke bare fordi størrelsesforskjellen er såpass stor at det kan gå galt, men også fordi de kan begynne å mislike hverandre hvis de krangler ofte. 

Lykke til!

 

[Naos]

Et familiemedlem jeg hadde bandt hundene fast i hver sin del av kjøkken/stue, så måtte de holde seg der. Alltid der vi andre var, men ikke fritt i huset når de var sammen. Det ble fort en vane som hundene aksepterte. Etterhvert hang hun bare båndet over hver sin kjøkkenstol, så ble hundene, for det var vanen. De kunne brake sammen inne, de hundene, men aldri ute. 

Alternativt kan man vise tydelig at man ikke aksepterer den type adferd, men da må man også «ta hunden». Ikke gjennom slag, spark, klyping, risting eller lignende, selvfølgelig, men ta en tydelig medarbeidersamtale, hvor man stopper den og sier fra. 

Noen får det til å fungere, fordi de har et myndig og tydelig (ikke sint) kroppsspråk og stemme.

Et annet alternativ er å praktisere «på plass» når de er sammen.  

Det er kjedelig når hunder ikke går sammen. Jeg har en hundemann hjemme som er helt magisk til å veilede hunder til å være rolige sammen, han bruker kroppsspråk og stemme, samt han holder om nødvendig, innledningsvis. Veldig fascinerende å se hvordan hunder adlyder han, og aksepterer hverandre! 

Jeg trodde hundene «var sånn» før, når de ikke kunne omgås eller plaget andre. Nå ser jeg at hunder kan være ganske lydhøre ovenfor noen mennesker med naturlig autoritet, selv om de ikke er det med andre. Plutselig kan de omgås andre hunder, fordi de vet at det ikke aksepteres at de utagerer. Helt uproblematisk omgang. Veldig fascinerende. 

Men verden er ikke svart/hvitt og jeg er ingen hundehvisker selv… men jeg lærer litt etter litt.