Gå til innhold
Hundesonen.no

Middels-stor turhund og bestevenn?


Dragonite_xx
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg ser etter tips til valg av ny hund ?

Jeg eier i dag en Chihuahuablanding på 11 år og har måttet innse at han en dag takker for seg… så jeg ser etter en bestevenn nr.2, for en forhåpentligvis litt lettere overgang og så valpen kanskje preges litt av Chihuahuaens personlighet? Vi skaffet Shiba i familien da jeg var tenåring og Chihuahuaen adopterte jeg som en omplasseringshund året etter jeg flyttet ut hjemmefra. Så jeg har erfaring med hund, men dette blir den første valpen jeg har eget ansvar for å oppdra.

Mine ønsker er:

-          En større hund. Rundt 50 – 70 cm i høyde.

-          Lite jakt, slik at det er lettere å trene den til å holde seg i nærheten og ikke stikker av.

-          Chihuahuaen og jeg pleier å gå en hoved-tur i skogen fra 30 min – 3 timer. Vanligste er en time, time halvanna. Pluss tisse-turer på morgenen og kvelden. Ønsker tilsvarende aktivitetsbehov.

-          Jeg ønsker at den i tillegg skal kunne bli med på ish 45 minutters joggeturer to-tre dager i uka.

-          Ønsker en kosete og omgjengelig hund som gjerne vil ligge litt på fanget og slikt. ?

-          Samtidig en rase med lite utbredt separasjonsangst. Jeg får en vanlig 8 – 16 jobb når jeg er ferdig utdannet.

-          Jeg er ok med lyd, men ønsker ikke en rase som har som tendens å bjeffe på andre hunder og mennesker på tur… i lek og slikt kan jeg fint leve med.

-          Røyting er helt ok. Helst ikke mer børsting enn en gang i uka da jeg ikke er vant med mye pelsstell fra før.

-          Lite vokt og aggresjon; jeg kan oppleve en del angst, så jeg vil ikke ta sjansen på for eksempel Dobermann da jeg tror slike raser kunne blitt veldig forsvarende av min nervøsitet og stress i passering av andre mennesker…

-          Helst en litt førerorientert rase, da dette blir min første hund å oppdra selv.

-          God helse! Jeg vil for alt i hele verden unngå en for tidlig død eller se hunden ha vondt… Og jeg har sett hos venners hunder hvor dyrt allergimedisiner og slikt kan bli. Dette vil jeg forsøke å unngå..

-          Familievennlig; kommer det en kjæreste på et punkt, så kommer det mest sannsynlig barn i løpet av hundens livstid.

 

Jeg vet selvsagt at mye av jobben ligger hos meg og ikke i rasen! Men visse raser passer jo bedre disse kriteriene enn andre. Og selvsagt viktig med valpekurs, miljøtrening og tilvenning til barn. ?

De rasene som virker aller mest interessante er:

-          Collie, både korthåret og langhåret. (Hvordan er helsa og nervøsiteten på disse nå om dagen?)

-           Bearded Collie (Disse kan man klippe korte om pelsen viser seg å bli veldig mye arbeid?)

-          Finsk Lapphund (Bjeffer de på alt og alle, og er de enkle å trene innkalling på?)

 

Har også sett på raser som

-          Engelsk og Welsh Springer Spaniel (skeptisk til jaktinstinkt, separasjonsangst og pelsstell?)

-          Golden Retriever (Litt vel vimsete og matglad?)

-          Keeshond (syns de er litt små)

-          Lapsk Vallhund (Disse krever kanskje mer enn jeg kan tilby?)

-          Toller (Hvordan er helse, nervøsitet og innkalling på disse?)

-          Australsk Gjeterhund (Krever kanskje mer mental stimulering enn jeg skisserer?)

-          Husky (Kunne tenkt å prøve kickbike og skitrekk i løypene i skogen her, men er dog bevisst på jaktinstinktet..)

 

Noe kunnskap eller erfaringer for å gjøre meg litt klokere? ? Tar gjerne imot andre raseforslag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker først og fremst korthårscollie, eller muligens retriever, enten golden eller labrador. Collie kan også fungere, korthårs slår meg som litt mer sporty enn langhår mtp. joggingen. Uansett må du nok belage deg på mer mental aktivisering dersom du vil ha en lett-trent og førerorientert hund.

Springer spaniel ville jeg unngått pga. pelsstell og potensiell separasjonsangst.

Bearded collie er nok mindre førerorientert og bør ikke klippes ned, den krever nok børsting uansett.

En del lyd og selvstendighet på finsk lapphund.

Kees er ganske egenrådige og lite trenbare. Lapsk vallhund er langt mer trenbare, men har MYE lyd, røyting og krever nok en del mer aktivisering i form av sport/bruks.

Australsk gjeterhund, tenker du da aussie/australian shepherd eller kelpie? En aussie av utstillingslinjer kan nok passe, men jeg synes det er en del ymse mentalitet på dem. Brukslinjer krever en del mer (ala border collie). Det samme med kelpie, det er en brukshund som bør drive aktivt med hundesport eller bruks.

Husky kan passe hvis du firer på punktet med jakt. De røyter en del, men er relativt enkle hunder så lenge de får nok tur. Førerorientert og særlig trenbare er de dog ikke, men det går an å oppdra dem.

Uansett ville jeg vurdert å vente med valp til chihuahuaen er borte, med mindre den er spesielt sprek og velfungerende med andre hunder. En valp blir fort flere ganger større og ganske voldsom, og det vil kreve mye arbeid. Jeg synes en så gammel hund skal få slippe jobben med å "oppdra" en valp, selv om du som eier tar ansvaret.

Sjekk ut storpuddel og belgisk fårehund tervueren også. Med puddel får du pelsstell men kan klippes ned. Begge trenger mental aktivisering, men ikke mer enn retrieverene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:

Jeg tenker først og fremst korthårscollie, eller muligens retriever, enten golden eller labrador. Collie kan også fungere, korthårs slår meg som litt mer sporty enn langhår mtp. joggingen. Uansett må du nok belage deg på mer mental aktivisering dersom du vil ha en lett-trent og førerorientert hund.

Springer spaniel ville jeg unngått pga. pelsstell og potensiell separasjonsangst.

Bearded collie er nok mindre førerorientert og bør ikke klippes ned, den krever nok børsting uansett.

En del lyd og selvstendighet på finsk lapphund.

Kees er ganske egenrådige og lite trenbare. Lapsk vallhund er langt mer trenbare, men har MYE lyd, røyting og krever nok en del mer aktivisering i form av sport/bruks.

Australsk gjeterhund, tenker du da aussie/australian shepherd eller kelpie? En aussie av utstillingslinjer kan nok passe, men jeg synes det er en del ymse mentalitet på dem. Brukslinjer krever en del mer (ala border collie). Det samme med kelpie, det er en brukshund som bør drive aktivt med hundesport eller bruks.

Husky kan passe hvis du firer på punktet med jakt. De røyter en del, men er relativt enkle hunder så lenge de får nok tur. Førerorientert og særlig trenbare er de dog ikke, men det går an å oppdra dem.

Uansett ville jeg vurdert å vente med valp til chihuahuaen er borte, med mindre den er spesielt sprek og velfungerende med andre hunder. En valp blir fort flere ganger større og ganske voldsom, og det vil kreve mye arbeid. Jeg synes en så gammel hund skal få slippe jobben med å "oppdra" en valp, selv om du som eier tar ansvaret.

Sjekk ut storpuddel og belgisk fårehund tervueren også. Med puddel får du pelsstell men kan klippes ned. Begge trenger mental aktivisering, men ikke mer enn retrieverene.

Tusen takk for så kjapt og langt svar!

Korthåret Collie er absolutt en av de jeg føler passer best. Men er det slik at helsa er grei på dem om dagen? Har hørt om mange nervevrak av individer, men det gjelder mest den langhårete som jeg har hørt det? Har også fått høre at de piper og syter en del, men dette vil jeg tro handler mer om understimulering fra eiers side?

Er det noen store forskjeller på Golden og Labrador? Tanta til ei venninne av meg er Labrador oppdretter, og jeg opplever Labradorer som litt «mye» innimellom. Ikke for min del egentlig! Men kan fort bli mye stor, vimsete hund for kompisene mine som kan bli litt slitne av voldsomme hunder, og da har jeg bare tenkt umiddelbart at Golden kanskje er litt roligere og «mykere»? - Men uansett så handler det kanskje om å trene mye på å roe seg? ?

Utfra det du skriver så tenker jeg hvert fall at jeg stryker Springer, Keeshond og Lapsk av lista.

Jeg tenkte på Aussie. Er utstillingslinjer jeg sikter mot, men hvis det er mer ymse der enn på Kortis, så velger jeg heller Kortis hvis det er et «tryggere» valg? Den mentale delen er jeg mest skeptisk for da jeg i utgangspunktet ikke har noen spesiell interesse for agility, lydighet konkurranser etc. men mer er en som trives alene i skogen med hunden. Nivået mitt på det mentale er heller at jeg elsker å lære triks og ulike morsommheter vi kan finne på sammen. Bruker mye Youtube og Instagram for å finne nye triks, pluss at jeg har med hunden nesten overalt jeg drar, men kan kanskje fortsatt bli knapt? Redd for å ta vann over hodet. XD

Når det kommer til jakt på Husky, og særegenheten til Lapphunden, så tenker jeg mye på Shibaen vi hadde. Var utrolig stressende hvordan han kunne smette ut døra og forsvinne og bare drite i oss. XD Og det er en drøm med Chihuahuaen hvordan han aldri rømmer av gårde. Er det slik med disse rasene at de også stikker av hvis de får sjansen og ignorerer innkalling, eller handler det mer om at de ikke kan gå løst på tur fordi de stikker av hvis noe rører på seg?

Han er så absolutt en velfungerende, sprek råtass av en Chihuahua, som ikke later til å være en dag eldre enn fire år når man møter ham! ❤️ Det er litt derfor jeg brått har begynt å stresse litt med dette, så han enda er sprek og happy hvis vi skaffer en valp før den tiden kommer. Han elsker å besøke de gamle eierne som har en femåring i hus, fordi det da er så mye fart og spenning. Leker også mye med Gordon Settern til de som bor over. - Men det er jo veldig sant det du sier. Planen er å låne dachsvalpen til ei venninne noen dager for å se hvordan det går. Men det er jo også en mindre hund enn det jeg har tenkt… Jeg skal så absolutt revurdere det. 

Kongepuddel har ene bestevenninna mi. Den sliter en del med øre og hudproblemer, er dette utbredt på rasen? Jeg skal ta å besøke henne for å få en feeling der. Tusen takk! Har sett på både Tervueren og Groenendael, men har inntrykk av at de er litt mer harde brukshunder? Alle eksemplarer jeg har møtt har vært "gærne"… så jeg har tenkt at det er mye under-stimulerte hunder og at de krever en del mer enn man tror?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Collier med begge pelstyper har hatt en del rusk, men jeg har inntrykk av at det har bedret seg de siste årene. Det er et par oppdrettere her på forumet.

Når det gjelder retriever så er de livlige og kan gi inntrykk av å være litt vimsete kanskje. Men det er arbeidshunder, og de trenger arbeid for å trives, og har mye energi. Jeg synes ikke labrador er noe mindre energiske enn golden, men det kommer litt an på type og linjer.

Både energimessig og mentalt så mener jeg kortis krever mindre enn aussie og virker som et bedre valg for deg, men vil anbefale deg å treffe flere av begge typer.

Husky er nok en type som fort kan stikke av når anledningen byr seg. Den er nok litt mer lydhør enn shiba, men samme type.

Såvidt jeg vet er ikke puddel spesielt plaget med øre- og hudproblemer, men det kan jo være noe å spørre en oppdretter om. Terv og groenendal er etter min mening ikke noe mer krevende enn retriever når det gjelder aktivisering, men kanskje litt mer på den mentale delen, og litt mer skjøre.

Man trenger ikke å drive med lydighet eller agility for å aktivisere hunden mentalt. Noe av det beste du kan drive med er spor og søk i skogen, enten å lære hunden å finne ulike gjenstander, eller følge blodspor som du legger opp før tur. Men jeg vil nok heller safe på en rase du er sikker på å kunne gi nok, enn å ende med en hund som krever mer enn du kan gi.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, simira skrev:

Collier med begge pelstyper har hatt en del rusk, men jeg har inntrykk av at det har bedret seg de siste årene. Det er et par oppdrettere her på forumet.

Når det gjelder retriever så er de livlige og kan gi inntrykk av å være litt vimsete kanskje. Men det er arbeidshunder, og de trenger arbeid for å trives, og har mye energi. Jeg synes ikke labrador er noe mindre energiske enn golden, men det kommer litt an på type og linjer.

Både energimessig og mentalt så mener jeg kortis krever mindre enn aussie og virker som et bedre valg for deg, men vil anbefale deg å treffe flere av begge typer.

Husky er nok en type som fort kan stikke av når anledningen byr seg. Den er nok litt mer lydhør enn shiba, men samme type.

Såvidt jeg vet er ikke puddel spesielt plaget med øre- og hudproblemer, men det kan jo være noe å spørre en oppdretter om. Terv og groenendal er etter min mening ikke noe mer krevende enn retriever når det gjelder aktivisering, men kanskje litt mer på den mentale delen, og litt mer skjøre.

Man trenger ikke å drive med lydighet eller agility for å aktivisere hunden mentalt. Noe av det beste du kan drive med er spor og søk i skogen, enten å lære hunden å finne ulike gjenstander, eller følge blodspor som du legger opp før tur. Men jeg vil nok heller safe på en rase du er sikker på å kunne gi nok, enn å ende med en hund som krever mer enn du kan gi.

 

 

Det siste du skriver der er akkurat det jeg tenker også, at det er bedre å safe. Da tenker jeg hvert fall at jeg skal prøve å få besøkt en oppdretter av Korthåret for å få et inntrykk av hvordan de er "live". :) Jeg er lest litt rundt på fourmet her og har fått et inntrykk av hvilke jeg helst vil besøke. :) 

Med Golden og Labrador så mente jeg motsatt, at Golden kanskje er roligere enn Labrador. Jeg skal høre litt med venninna mi hva slags type de driver med. :) Har du noen tanker ang. Toller? Er Labrador og Golden en tryggere valg da? Jeg er oppvokst med en Toller uti familien og det er egentlig en av drømmerasene! ^^

Og takk for litt info om Husky. Da er jeg nok mer interessert i de andre rasene som er tryggere på innkalling.

Kan hende jeg har vært veldig uheldig med individene av Terv og Groenendael jeg har møtt.. er det noen forskjell på de to? Noen grunn til at du nevnte Terv og ikke Groenendael? Vet at Mallinois og Lakenois er et step up.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toller har mye rusk mentalt og er en mer krevende hund enn både labrador og golden. De krever mer mentalt, og er en hund som absolutt før brukes.

Av terv og groenendal er det terv jeg kjenner best til, men begge rasene kan være fine hunder. De vil nok ha litt mer mental aktivisering enn colliene, og selv om retrieverene bør ha like mye er de nok enklere enn belgerene om de får for lite.

Det er også en avveining - mer førerorienterte og lett-trente raser krever også mer mentalt. Så her må du rett og slett prioritere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@simira Ja da sikter jeg mer mot Labrador eller Golden, fremfor Tollern.

De Belgerne jeg har møtt har vært slike som har bjeffet og knurret til alt og alle, enten på tur, når jeg har besøkt de som har en i hus, eller når jeg har gått forbi dem i hagen, og ute av stand til å roe seg eller komme på innkalling. :o  - Veldig oppløftende å høre her at det ikke er typiske tendenser hos rasen. Schæfer er også en av drømmerasene, men som jeg aldri skal ha av mange grunner, men har alltid da syns at Terven har veldig flott utseende! :) 

Endret av Dragonite_xx
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...