Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Hei, skriver her håpefull for å få noen gode råd og tips. Skal prøve å formulere det presist. ?

Etter jeg skaffet meg hund nummer to, har det tappet meg for alle krefter. Det er en belastning for meg å se han han ha det slik. Legger livet mitt opp etter hans premisser, f.eks så blir han kvalm og liker ikke å kjøre kollektivt eller bil, så vi blir låst i leiligheten her og får ikke reist noe særlig. I tillegg veldig utrygg når vi forsøker å reise til andre. Vi har eksponert han for det gang på gang, men ingen tegn til bedring. Han tisser på seg og virker redd borte. Kan ikke ha besøk av venner for det tollererer han heller ikke så godt. Vi har forsøkt mye, men det har ikke vært vellykket. 


Jeg skaffet meg hund nummer to, i god tro at de skulle ha selskap i hverandre. Håpte det skulle gå like lett som med hund nr. 1, men det har det altså ikke. Det har gått relativt greit dem imellom, (selv om jeg ble anbefalt å vente pga. tett alder). Hundene mine er 1 og 2 år. De leker godt og har fått et tett bånd. Problemet oppsto da hund. Nr 2 kom inn i livet, og ja jeg var klar over at hunden/rasen kan ha dårlig gener og gemytt, men forelsket meg helt i valpen. Hadde en dårlig følelse allerede da, men tenkte at det kunne gå seg til. Rasen er blanding av chihuahua og pomeranian. Gjort er gjort, nå har jeg to hunder og må ta stilling til situasjonen. Vet at disse blandingene er kjent for å ha et dårlig rykte på seg, men det er ikke saken her. 

Litt mer om utfordringene hans. For det første sliter han med seperasjonsangst både ovenfor familien men og spesielt den eldste hunden, han brukte veldig lang tid på bli stueren (men har endelig klart det!), bor i blokk og han stresser når det er lyder utenfor og er fryktelig sint imøte med andre hunder og nye mennesker. Det sistnevnte er kanskje det mest problematiske i hverdagen. Kroppspråket tyder på at han er usikker. På lang avstand begynner han å varsle (spesielt på hunder). Har forsøkt med å avlede med godteri, og det funker til en viss grad men krever veldig mye planlegging og det hjelper ikke på det underliggende problemet. Jeg merker at han er stressa når vi er utendørs. Før var jeg mye ute med eldste hunden, hilste på mange hunder, og kunne aktivisere han. Nå etter hund nummer to, så blir det mer passivitet. Kun lek i hagen de imellom og en kort luftetur. Det tærer på gleden av å ha hund. 

Jeg har kontaktet atferdspesialist for privattimer nå og for vurdering av en fagperson. Tidligere har jeg hatt han på valpekurs (ikke vellykket), småhundtreff, forsøkt å leke med andre hundevenner (av den eldste hunden) og sosialisert han. Dessverre bedrer ikke situasjonen seg. Nå er han litt over 1 år og ingen tegn til endring. Han er veldig fin her hjemme, og knyttet sterkt bånd til den eldste hunden. Han har blitt en del av familien, uavhengig av sine utfordringer.

Lurer på om noen har tips og råd for «vokter-hund»? Føler meg litt hjelpesløs og rådvill her. 

 

Endret av Pomchi
Skrevet

Uff, jeg føler virkelig med deg. Og har dessverre ingen gode råd 

Selv fikk jeg også en veldig krevende «nr2-valp». Mye vokt, og mye stress i min valp. Men med årene så har han blitt mye bedre. Men han er den han er. Det er ikke alt man kan trene vekk. Personlighet og gener greier vi dessverre ikke å endre. 
Det jeg har gjort er:

- masse miljøtrening og sosialisering på hans premisser. Han ble ikke presset til noe han ikke likte.

- bygge opp selvtilliten. Trene, og rose. Gi han mestringsfølelse

- og min hund ble kastrert. Men det var fordi han ble mye verre da han begynte å bli hormonell.

- Vokting utendørs er slitsomt. Min hund sin rase har vokter-egenskaper, så de kan jeg ikke fjerne. Jeg aksepterer at min hund gir beskjed f.eks når det kommer en turgåer EN gang. Men han får ikke lov å bjeffe videre. En adferdsspesialist kan sikkert gi deg tips om hvordan du kan begrense voktingen på en god måte. Med alder og erfaring så har også min hund lært seg at han trenger ikke gi beskjed om ALT som skjer lenger. Takk og pris

separasjonsangst har jeg heldigvis ingen problemer med. Og det kan være arvelig, og umulig å trene vekk. Bilsyk og kvalme kan man få medisiner for, men det løser gjerne ikke problemene.

Lykke til, håper ting blir bedre. For å ha en hund skal være en berikelse, ikke et evigvarende problem.

 

 

Skrevet
7 timer siden, Rufs skrev:

Uff, jeg føler virkelig med deg. Og har dessverre ingen gode råd 

Selv fikk jeg også en veldig krevende «nr2-valp». Mye vokt, og mye stress i min valp. Men med årene så har han blitt mye bedre. Men han er den han er. Det er ikke alt man kan trene vekk. Personlighet og gener greier vi dessverre ikke å endre. 
Det jeg har gjort er:

- masse miljøtrening og sosialisering på hans premisser. Han ble ikke presset til noe han ikke likte.

- bygge opp selvtilliten. Trene, og rose. Gi han mestringsfølelse

- og min hund ble kastrert. Men det var fordi han ble mye verre da han begynte å bli hormonell.

- Vokting utendørs er slitsomt. Min hund sin rase har vokter-egenskaper, så de kan jeg ikke fjerne. Jeg aksepterer at min hund gir beskjed f.eks når det kommer en turgåer EN gang. Men han får ikke lov å bjeffe videre. En adferdsspesialist kan sikkert gi deg tips om hvordan du kan begrense voktingen på en god måte. Med alder og erfaring så har også min hund lært seg at han trenger ikke gi beskjed om ALT som skjer lenger. Takk og pris

separasjonsangst har jeg heldigvis ingen problemer med. Og det kan være arvelig, og umulig å trene vekk. Bilsyk og kvalme kan man få medisiner for, men det løser gjerne ikke problemene.

Lykke til, håper ting blir bedre. For å ha en hund skal være en berikelse, ikke et evigvarende problem.

 

 

Takk for innspill. ? Forsøkt å lære mye, men går ned en rullgardin så fort han ser en hund,og når ikke gjennom til han. Dessverre har det blitt problematisk for oss, men vi gir ikke opp med det første. Oppdaterer når vi har hatt besøk av atferdspesialist.

Skrevet

Jeg føler virkelig med deg. Jeg vet hvor vanskelig det er å få en hund som, for å bruke menneskelig ord, sliter med psykiske problemer. Fryktaggresjon, spesielt mot mennesker, er vanskelig. Det er noe man aldri slipper unna heller, for folk er det overalt. 

Jeg skal ikke uttale meg om adferden siden dere skal til spesialist nå, så jeg fokuserer heller på deg. Det er kjempeviktig at du husker på at dette ikke er noe du har gjort galt. En normal hund blir ikke sånn, selv hvis man gjør tabber i treningen. Jeg vet ikke hvordan du føler det, men jeg vet at mange føler skyldfølelse og skam, og blir nedbrutt. Det er vondt å snike seg ut når det ikke er naboer i sikte, gå tur på steder eller tidspunkt med lite menneskelig aktivitet, osv. Men det er ikke eier sin feil at en hund blir sånn. Husk på det, og prøv å ta vare på deg selv.

Lykke til hos spesialisten! 

  • Like 1
  • Thanks 1
Skrevet

Det er utrolig slitsomt å ha en hund som begrenser livet ens så mye som det virker som din nr. 2 hund gjør. Det er viktig som @Pingeling sier å huske på at normalt sammenskrudde hunder blir ikke sånn som du beskriver at din er med mindre det ligger noe arvelig bak. Det er derfor ikke din feil at det har blitt som det har blitt. Det er fort gjort å føle seg som en dårlig hundeeier som ikke får til hunden sin. Man kan i noen tilfeller gjøre ting med (eller verre) med trening, men det blir sjeldent helt bra uansett hvor flink du er til å trene. Større mentale brister er vanskelig, og i noen tilfeller ikke mulig å fikse. Og det er ikke eier sin feil.

Lykke til hos spesialist, håper det hjelper!

  • Like 3
Skrevet
5 timer siden, Sprettballen skrev:

Det er utrolig slitsomt å ha en hund som begrenser livet ens så mye som det virker som din nr. 2 hund gjør. Det er viktig som @Pingeling sier å huske på at normalt sammenskrudde hunder blir ikke sånn som du beskriver at din er med mindre det ligger noe arvelig bak. Det er derfor ikke din feil at det har blitt som det har blitt. Det er fort gjort å føle seg som en dårlig hundeeier som ikke får til hunden sin. Man kan i noen tilfeller gjøre ting med (eller verre) med trening, men det blir sjeldent helt bra uansett hvor flink du er til å trene. Større mentale brister er vanskelig, og i noen tilfeller ikke mulig å fikse. Og det er ikke eier sin feil.

Lykke til hos spesialist, håper det hjelper!

Godt å se at det fins folk som ikke skylder alt på eier !

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...