Hund med vokterinstinkt

[Pomchi]

Hei, skriver her håpefull for å få noen gode råd og tips. Skal prøve å formulere det presist. ?

Etter jeg skaffet meg hund nummer to, har det tappet meg for alle krefter. Det er en belastning for meg å se han han ha det slik. Legger livet mitt opp etter hans premisser, f.eks så blir han kvalm og liker ikke å kjøre kollektivt eller bil, så vi blir låst i leiligheten her og får ikke reist noe særlig. I tillegg veldig utrygg når vi forsøker å reise til andre. Vi har eksponert han for det gang på gang, men ingen tegn til bedring. Han tisser på seg og virker redd borte. Kan ikke ha besøk av venner for det tollererer han heller ikke så godt. Vi har forsøkt mye, men det har ikke vært vellykket. 

Jeg skaffet meg hund nummer to, i god tro at de skulle ha selskap i hverandre. Håpte det skulle gå like lett som med hund nr. 1, men det har det altså ikke. Det har gått relativt greit dem imellom, (selv om jeg ble anbefalt å vente pga. tett alder). Hundene mine er 1 og 2 år. De leker godt og har fått et tett bånd. Problemet oppsto da hund. Nr 2 kom inn i livet, og ja jeg var klar over at hunden/rasen kan ha dårlig gener og gemytt, men forelsket meg helt i valpen. Hadde en dårlig følelse allerede da, men tenkte at det kunne gå seg til. Rasen er blanding av chihuahua og pomeranian. Gjort er gjort, nå har jeg to hunder og må ta stilling til situasjonen. Vet at disse blandingene er kjent for å ha et dårlig rykte på seg, men det er ikke saken her. 

Litt mer om utfordringene hans. For det første sliter han med seperasjonsangst både ovenfor familien men og spesielt den eldste hunden, han brukte veldig lang tid på bli stueren (men har endelig klart det!), bor i blokk og han stresser når det er lyder utenfor og er fryktelig sint imøte med andre hunder og nye mennesker. Det sistnevnte er kanskje det mest problematiske i hverdagen. Kroppspråket tyder på at han er usikker. På lang avstand begynner han å varsle (spesielt på hunder). Har forsøkt med å avlede med godteri, og det funker til en viss grad men krever veldig mye planlegging og det hjelper ikke på det underliggende problemet. Jeg merker at han er stressa når vi er utendørs. Før var jeg mye ute med eldste hunden, hilste på mange hunder, og kunne aktivisere han. Nå etter hund nummer to, så blir det mer passivitet. Kun lek i hagen de imellom og en kort luftetur. Det tærer på gleden av å ha hund. 

Jeg har kontaktet atferdspesialist for privattimer nå og for vurdering av en fagperson. Tidligere har jeg hatt han på valpekurs (ikke vellykket), småhundtreff, forsøkt å leke med andre hundevenner (av den eldste hunden) og sosialisert han. Dessverre bedrer ikke situasjonen seg. Nå er han litt over 1 år og ingen tegn til endring. Han er veldig fin her hjemme, og knyttet sterkt bånd til den eldste hunden. Han har blitt en del av familien, uavhengig av sine utfordringer.

Lurer på om noen har tips og råd for «vokter-hund»? Føler meg litt hjelpesløs og rådvill her. 

 

Endret 10. Juli 2022 av Pomchi

[Rufs]

Uff, jeg føler virkelig med deg. Og har dessverre ingen gode råd 

Selv fikk jeg også en veldig krevende «nr2-valp». Mye vokt, og mye stress i min valp. Men med årene så har han blitt mye bedre. Men han er den han er. Det er ikke alt man kan trene vekk. Personlighet og gener greier vi dessverre ikke å endre. 
Det jeg har gjort er:

- masse miljøtrening og sosialisering på hans premisser. Han ble ikke presset til noe han ikke likte.

- bygge opp selvtilliten. Trene, og rose. Gi han mestringsfølelse

- og min hund ble kastrert. Men det var fordi han ble mye verre da han begynte å bli hormonell.

- Vokting utendørs er slitsomt. Min hund sin rase har vokter-egenskaper, så de kan jeg ikke fjerne. Jeg aksepterer at min hund gir beskjed f.eks når det kommer en turgåer EN gang. Men han får ikke lov å bjeffe videre. En adferdsspesialist kan sikkert gi deg tips om hvordan du kan begrense voktingen på en god måte. Med alder og erfaring så har også min hund lært seg at han trenger ikke gi beskjed om ALT som skjer lenger. Takk og pris

separasjonsangst har jeg heldigvis ingen problemer med. Og det kan være arvelig, og umulig å trene vekk. Bilsyk og kvalme kan man få medisiner for, men det løser gjerne ikke problemene.

Lykke til, håper ting blir bedre. For å ha en hund skal være en berikelse, ikke et evigvarende problem.

 

 

[Pomchi]

7 timer siden, Rufs skrev:

Uff, jeg føler virkelig med deg. Og har dessverre ingen gode råd 

Selv fikk jeg også en veldig krevende «nr2-valp». Mye vokt, og mye stress i min valp. Men med årene så har han blitt mye bedre. Men han er den han er. Det er ikke alt man kan trene vekk. Personlighet og gener greier vi dessverre ikke å endre. 
Det jeg har gjort er:

- masse miljøtrening og sosialisering på hans premisser. Han ble ikke presset til noe han ikke likte.

- bygge opp selvtilliten. Trene, og rose. Gi han mestringsfølelse

- og min hund ble kastrert. Men det var fordi han ble mye verre da han begynte å bli hormonell.

- Vokting utendørs er slitsomt. Min hund sin rase har vokter-egenskaper, så de kan jeg ikke fjerne. Jeg aksepterer at min hund gir beskjed f.eks når det kommer en turgåer EN gang. Men han får ikke lov å bjeffe videre. En adferdsspesialist kan sikkert gi deg tips om hvordan du kan begrense voktingen på en god måte. Med alder og erfaring så har også min hund lært seg at han trenger ikke gi beskjed om ALT som skjer lenger. Takk og pris

separasjonsangst har jeg heldigvis ingen problemer med. Og det kan være arvelig, og umulig å trene vekk. Bilsyk og kvalme kan man få medisiner for, men det løser gjerne ikke problemene.

Lykke til, håper ting blir bedre. For å ha en hund skal være en berikelse, ikke et evigvarende problem.

 

 

Takk for innspill. ? Forsøkt å lære mye, men går ned en rullgardin så fort han ser en hund,og når ikke gjennom til han. Dessverre har det blitt problematisk for oss, men vi gir ikke opp med det første. Oppdaterer når vi har hatt besøk av atferdspesialist.

[Pingeling]

Jeg føler virkelig med deg. Jeg vet hvor vanskelig det er å få en hund som, for å bruke menneskelig ord, sliter med psykiske problemer. Fryktaggresjon, spesielt mot mennesker, er vanskelig. Det er noe man aldri slipper unna heller, for folk er det overalt. 

Jeg skal ikke uttale meg om adferden siden dere skal til spesialist nå, så jeg fokuserer heller på deg. Det er kjempeviktig at du husker på at dette ikke er noe du har gjort galt. En normal hund blir ikke sånn, selv hvis man gjør tabber i treningen. Jeg vet ikke hvordan du føler det, men jeg vet at mange føler skyldfølelse og skam, og blir nedbrutt. Det er vondt å snike seg ut når det ikke er naboer i sikte, gå tur på steder eller tidspunkt med lite menneskelig aktivitet, osv. Men det er ikke eier sin feil at en hund blir sånn. Husk på det, og prøv å ta vare på deg selv.

Lykke til hos spesialisten! 

[Sprettballen]

Det er utrolig slitsomt å ha en hund som begrenser livet ens så mye som det virker som din nr. 2 hund gjør. Det er viktig som @Pingeling sier å huske på at normalt sammenskrudde hunder blir ikke sånn som du beskriver at din er med mindre det ligger noe arvelig bak. Det er derfor ikke din feil at det har blitt som det har blitt. Det er fort gjort å føle seg som en dårlig hundeeier som ikke får til hunden sin. Man kan i noen tilfeller gjøre ting med (eller verre) med trening, men det blir sjeldent helt bra uansett hvor flink du er til å trene. Større mentale brister er vanskelig, og i noen tilfeller ikke mulig å fikse. Og det er ikke eier sin feil.

Lykke til hos spesialist, håper det hjelper!

[patricia]

5 timer siden, Sprettballen skrev:

Det er utrolig slitsomt å ha en hund som begrenser livet ens så mye som det virker som din nr. 2 hund gjør. Det er viktig som @Pingeling sier å huske på at normalt sammenskrudde hunder blir ikke sånn som du beskriver at din er med mindre det ligger noe arvelig bak. Det er derfor ikke din feil at det har blitt som det har blitt. Det er fort gjort å føle seg som en dårlig hundeeier som ikke får til hunden sin. Man kan i noen tilfeller gjøre ting med (eller verre) med trening, men det blir sjeldent helt bra uansett hvor flink du er til å trene. Større mentale brister er vanskelig, og i noen tilfeller ikke mulig å fikse. Og det er ikke eier sin feil.

Lykke til hos spesialist, håper det hjelper!

Godt å se at det fins folk som ikke skylder alt på eier !