Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund og Ulv


Ronny

Recommended Posts

Et innlegg fra dobermannforum.com :rolleyes:

Ville bare dele noe jeg synes er interessant med dere.

Dette som dere leser under er oversatt av Torhild Hansen Tunge fra en engelsk bok.

Torhild har 18 års proff erfaring som hundetrener og driver kennelen som vi fikk Ayla omplassert igjennom. Hun fokuserer mye på rangs systemet og instinktene hundene våre har fra ulven.

Får ikke limt inn alt her, så jeg legger inn forordet, og deretter link til siden hennes for de som ønsker å lese mer.

FORORD AV TORHILD:

I denne boka som eg har oversett delar av, får me eit innblikk i ulven sin natur, på deira syn på kvarandre og på deira levesett. Det kan hjelpa oss å få ein motpol til dette "Walt Disney"-synet på hund, som er blitt så alt for mange gode hundar sin bane. Hunden vår stammar frå ulven, og difor vil ulven og ulven sitt liv i vill tilstand alltid vera eit referansepunkt for kva som er ”naturleg” i moderne hundepsykologi. Det er der me kan læra hunden vår å kjenna, slik evolusjonen har skapt han for å vera. For sjølv om det nå er over 12 000 år sidan me tok hunden inn i vår ”flokk” og vårt ”hi”, er det lite me har endra ved han, bortsett frå utsjånaden. Hunden ”trur” framleis han er ulv, og det er lett å gjenkjenna instinkta og åtferda når me studerer ulvar.

I ulveflokken er det rangordning: Ein rang for tispene, og ein for hannane, ifrå ledaren på toppen og ned til puslingen. Den held orden i flokken. "Alfatispa" og "alfaulven" er øvst. Dei to parar seg og fører flokken vidare. Ein av dei er sjef over alle. Eit fantastisk rikt språk samansett av dominerande og underdanige signal gjer at kvart flokkmedlem veit kor hans plass er, og kva han har å halda seg til. Alfaulven tek initiativ og sørgjer for ro og orden. Men det som slår ulveforskarane mest, er den ro og harmoni som alfaulven omgir seg med: Han går verdig rundt og styrer, men han misbruker ikkje makta si. Alle kosar og smiskar med han. Og han seier også i frå og går imellom, når nokon ikkje oppfører seg som dei skal. Dette skaper tryggleik for dei små og svake, det me i hundetreninga gjenkjenner som ”leiarskap. ” Men ein frekking som overser alfaulven sitt ønskje, blir arrestert. I vill tilstand vil gjentekne forsøk på dette i beste fall medføra utstøyting frå flokken, i verste fall døden! Greier frekkingen å ta makta, går gamleulven. Han blir kanskje ein einsam ulv.

resten finner dere på :

http://www.tunge-hundepensjonat.no/ulv/ulv.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 143
  • Created
  • Siste svar

Synes det er ganske logisk at ulven, og underarten hunden, står hverandre nærme jeg. ;) Forsto ikke helt meningen med denne tråden dog... Du vil diskutere likheten/ulikheten mellom hund og ulv..? Eller? ;)

Enkelte her inne mener det motsatte ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er jeg klar over. ;)

Ja der ser du, så derfor la jeg dette inn. Bare ikke moderator gir meg en ny advarsel nå for at jeg ikke er enige med alle her inne. En advarsel til så er det rett ut, fikk 2 advarsla for og skrive dialekt... B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja der ser du, så derfor la jeg dette inn. Bare ikke moderator gir meg en ny advarsel nå for at jeg ikke er enige med alle her inne. En advarsel til så er det rett ut, fikk 2 advarsla for og skrive dialekt... B)

Jeg er slettes ikke enig med alle her inne. Men har ikke fått noen advarsler forde :P

Så lenge man følger reglene går det helt fint å være uenig med de andre :P

Men, en diskusjon ang dette hadde vært intressant det, jeg er enig med deg der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og i min verden er en hund en hund og en ulv en ulv...Og når da nyere forskning på hund viser at de er såpass langt fra ulven at de ikke danner flokk en gang så føler jeg det er best å heller forholde meg til det jeg ser på mine hunder.Loke feks ble forsøkt "satt på plass" av tidligere eiere med det resultatet at han hadde fire hjem før fyllte 14 mnd. Jeg har aldri satt han på plass eller prøvd å være noen alfa hund på noen måte og jeg har fått han til.Noe annet morsomt er at det virker som de som er mest opptatt av lederskapsbegreper ofte er de som sliter mest med oppsnasne hunder ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og i min verden er en hund en hund og en ulv en ulv...Og når da nyere forskning på hund viser at de er såpass langt fra ulven at de ikke danner flokk en gang så føler jeg det er best å heller forholde meg til det jeg ser på mine hunder.Loke feks ble forsøkt "satt på plass" av tidligere eiere med det resultatet at han hadde fire hjem før fyllte 14 mnd. Jeg har aldri satt han på plass eller prøvd å være noen alfa hund på noen måte og jeg har fått han til.Noe annet morsomt er at det virker som de som er mest opptatt av lederskapsbegreper ofte er de som sliter mest med oppsnasne hunder ;)

hva er oppsnasne hunder?

Hundens historie begynte med at det forhistoriske mennesket temmet ulver. Arkeologer og biologer avdekker stadig mer om når, hvordan og hvorfor den vellykkede alliansen mellom menneske og ulv oppstod. Det begynte med noen få ulver ved en leir mange tusen år før de første jegerne og samlerne slo seg ned som jordbrukere. Gjennom tidene har folk avlet fram hunder til ulike arbeidsområder og skapt hundrevis av raser. Ulvens egenskaper er forsterket eller avdempet i dem alle, alt etter hvilke behov hundene skulle dekke.

Eller? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hva er oppsnasne hunder?

Hundens historie begynte med at det forhistoriske mennesket temmet ulver. Arkeologer og biologer avdekker stadig mer om når, hvordan og hvorfor den vellykkede alliansen mellom menneske og ulv oppstod. Det begynte med noen få ulver ved en leir mange tusen år før de første jegerne og samlerne slo seg ned som jordbrukere. Gjennom tidene har folk avlet fram hunder til ulike arbeidsområder og skapt hundrevis av raser. Ulvens egenskaper er forsterket eller avdempet i dem alle, alt etter hvilke behov hundene skulle dekke.

Eller? ;)

Uoppdragne om du vil ;)

Vel nå hersker det da litt uenighet om hvilke ulver de stammer fra så vidt jeg har skjønt, og det er faktisk ikke alle ulver som lever i flokk...

Når da forvillede hunder velger å ikke danne flokk så synes jeg det er en pokkers så mye bedre indikator på hva som egentlig er sannheten enn vage teorier om hvordan det kanskje var dengang da.Og uansett:så mange tusen års avl gjør noe med en art..Vi mennesker har da også utviklet oss ganske langt vekk fra hva vi var den gang da, vil det ikke være rimelig å tro at også hundene ville gjort det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når da forvillede hunder velger å ikke danne flokk så synes jeg det er en pokkers så mye bedre indikator på hva som egentlig er sannheten enn vage teorier om hvordan det kanskje var dengang da.Og uansett:så mange tusen års avl gjør noe med en art..Vi mennesker har da også utviklet oss ganske langt vekk fra hva vi var den gang da, vil det ikke være rimelig å tro at også hundene ville gjort det?

Helt enig. Det er jo også ganske store forskjeller i atferd mellom både individer og raser, så hvorfor skulle det ikke være det mellom arter. Selvsagt er det større likheter mellom hund og ulv enn hund og gaupe. Det kan for så vidt være interessant å sammenligne hund og ulv, men like mye for å belyse forskjeller som likheter.

Vi er sikkert også nærmere beslektet noen av de store apene enn de andre, men det er vanskelig å forestille seg at man skal kunne løse moderne menneskers emosjonelle problemer ved å forsøke å takle dem slik en sjimpanse ville gjort det (for å sette det litt på spissen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle hunder, fra den største grand danois til den minste chihuahua, fra dachs til husky, fra puddel til ulvehund, alle er én og samme art.

Nesten umulige å skille

Og, uansett hvor forskjellige de måtte se ut, fram til nå har det vært bortimot klin umulig å se forskjell på dem – dachs, husky og ulvehund – på det genetiske nivå.

Det er nokså rart å tenke på: Et dyr som er så lite at det kan sove i hånda di, er umulig å skille genetisk fra et dyr så stort at det kan ete deg!

Og for å gjøre bildet enda mer forvirrende: Fram til nå har det også vært temmelig vanskelig å skille hunden, Canis familiaris, fra ulven, Canis lupus.

Rent formelt ble de to definert som ulike arter her for noen få år siden, men genetisk har det vært ”bortimot klin umulig” for en forsker å bli servert DNA under lupen, og så, med hundre prosent sikkerhet si om sauene ble revet i filler av dette forhatte beistet der ute i skauen, eller av lille Nusse som sover så søtt der borte på sofaputen.

Forskjeller

Og altså: Samtidig som vi genetisk ikke kan skille dem, har de færreste problemer med å erkjenne forskjellene. Og vi snakker ikke bare om utseendet. De ulike hunderasene oppfører seg forskjellig også. Noen raser er aggressive, andre er gemyttlige. Noen er raske og smidige, andre late og klumsete. Og noen er intelligente, - andre virker litt korte.

Enda mer forunderlig blir dette, når vi legger til i regnestykket at ulven ble temmet, og forvandlet til hund, for bare en 12 000 til 14 000 år siden, og at de aller fleste hunderasene vi kjenner til bare er noen få hundre år gamle.

Store forskjeller oppstår med andre ord over kort tid, og vi har ikke kunnet gjøre genetisk greie for det. Men nå er altså sjansen her - for hundens genom er kartlagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de STAMMER fra ulven. Men se det slik: De ulvene som lot seg temme av mennesket, har antagelig vært de "utypiske" ulvene - de som ikke var sky for mennesker. Man mener nå at det ikke nødvendigvis var slik at menneskene temmet små valper, men at noen ulver begynte å nærme seg menneskene der det var mat - at det var en langsom overgang mellom vill og tam, et samarbeid som tok form over mer tid.

Så hvis det var de "utypiske" ulvene man tok utgangspunkt i, hvor relevant blir det da å sammenligne med de innbitt ville ulvene, som fortsatte å leve vilt?

For ikke å snakke om alle egenskaper som menneskene har modifisert/avlet vekk...

Ulver viker fra konflikter, de velger heller flight enn fight når de står overfor motstandere - det er elementær overlevelseskunnskap.

Endel hunderaser er avlet dithen at de velger fight heller enn flight, derfor er de brukandes til tjeneste/vakt/vokting tildels for eksempel. Og er det ikke nærliggende å tro at en hund som velger å prøve å jage bort det den blir redd i visse situasjoner, også tar endel av dette med seg inn i andre situasjoner - som omgang med artsfrender? At noen "har det i seg" at de ikke går vekk, men prøver å få det unna? Usikre schäfere gjør tidvis dette... og så tror uvitende eiere de er "tøffe", fordi de ikke kan dette med hvordan hunder er blitt avlet til å "måtte" velge denne løsningen.

Og hva med neoteni - overdreven valpeadferd? Hunder er langt mer "barnslige" enn ulv. En rase som cavalier er på "neoteni-toppen", mens hunder som siberian husky er i den andre enden av skalaen. Noe rart i at det kan bli konflikter mellom hunder, når voksne hunder er genetisk avlet så de "velger" valpespråk - og at hunder som ikke er så "barnslige" reagerer på at en voksen hund oppfører seg som en valp?

Det er interessant å se på ulveforskning, men man kan ikke ta ting direkte derfra - og begynne å leke hundepsykolog på hobbybasis av den grunn. Da må man ta ulv som utgangspunkt, se hva man har lært om hund i forskningen, plusse på med egne observasjoner - og så kanskje komme et sted. Du kan ikke sammenligne det vi TROR vi vet om ulveflokker (tror det er mye vi ikke vet, små nyanser som vi ikke aner ennå) til måten vi praktisk skal behandle hund på.

For hele alfabegrepet - som innebar å "vise hvem som var sjef" - er rett og slett FORRIGE generasjons tolkning av ulvens adferd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke de som kunne temmes - men de som mistet sin "naturlige" frykt, og som nærmet seg menneskene, der de andre holdt seg unna, vil man vel utmerket godt kunne kalle atypiske?

Elg som har lyst til å bli husdyr og flytter inn i en hage på Nordstrand og gjør vennskapelige tilnærmelser til beboerne, kan vel heller ikke sies å vise typisk elgadferd...

Det er forøvrig gjort forsøk i Russland på å avle frem rev som viser mindre frykt for folk, med tanke på pelsdyrproduksjon. Veldig kjente forsøk - søk på nettet, han het Belyayev eller noe slikt, har ikke referansen her, eller har tid.

Jo tammere revene ble, jo mer så man at de også mistet endel av trekkene til de sky, ville revene - noe med pels, farge etc - i takt med at de ble tammere. Husker ikke helt, men det er snakk om et "tamhetsgen" eller noe slikt noe.

Tok et kjapt søk, dette skrev Rådet for dyreetikk:

"Selv om artsspesifikk adferd generelt viser liten genetisk variasjon og derfor påvirkes lite av seleksjon, viser emosjoner som frykt og aggresjon begge en relativt høy arvbarhet. For alle egenskaper en ønsker å selektere for, gjelder at effekten av seleksjonen er størst mens den arvelige variasjonen i egenskapen mellom individer er stor, dvs de første generasjonene. Seleksjonsforsøk fra Russland viser at det er fullt mulig å avle fram tam sølvrev i løpet av relativt få generasjoner.

Domestisering består i en genetisk betinget større mottakelighet for sosialisering overfor mennesker, og et generelt lavere aggresjonsnivå. Selv vårt eldste husdyr, hunden, må ha kontakt med mennesker i valpeperioden for å bli sosial. Dersom en hund vokser opp uten slik menneskekontakt, vil den oppføre seg som et vilt dyr."

Så ulvene som begynte å nærme seg, selv uten foregående menneskekontakt, må ha hatt en mindre skyhet enn "normalt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er det gitt masse referanser på under "elefanthud_forumet" et eller annet sted, hvor bla Per Olav og Gry har gitt en rekke referanser på adferden til ferale hunder - og de har altså ikke samme opplegg som hos ulverasene som danner familiegrupper (det er hos disse vi har dette med alfa-par etc, mens andre ulveraser lever kun parvis eller t.o.m. i ensomhet - men disse hører man jo ikke så mye om). Videre kan jeg anbefale boken "Dogs" av Ray&Lorna Coppinger.

Vedr forskningen til han Beljajev (sukk.. han har så håpløst navn, klarer aldri å stave det riktig - nå har jeg forsøkt 101 varianter og de ser like feil ut alle sammen..) med revene så er det mye tankevekkende der. For det første at det var mulig å selektere på tamhet (hvilket antyder at om det kanskje ikke akkurat finnes ett unikt "tamhetsgen" så finnes det ihvertfall en kombinasjon som gir tamhet hos individet), men ikke nok med det - det oppstod fargevarianter som feks sort og hvit flekket (og det er ikke naturlig revefarge) og de fikk hengeører!!!

Akela snakker om neoteni, hvilket også er svært viktig - det gjør at feks en Cavalier og en husky - eller en basenji for den saks skyld, kan ha kommunikasjonsproblemer mellom hverandre - den ene er "spebarn" og den andre snakker i hele setninger.. Vedr kommunikasjon, så fortalte Runar Næss i et foredrag at ulvens språk er langt overlegent hundens - en hund har rett og slett ikke omfanget og nyansene i språket sitt som en ulv. Og årsaken er vel temmelig grei (min personlige oppfattning) - en ulv i en familiegruppe med hierarki som jakter sammen trenger et rikt språk, mens tamhunden altså ikke har dette lenger - den behøver det jo ikke for å overleve (og det kan jo også være grunnen til at tamhunden ikke danner "ulveflokker", de har faktisk ikke språket til det.. ). Dog kan en hund som vokser opp med ulver, lære seg mye av språket, fortalte Runar. Videre når man har en hund og en ulv sammen, er alltid hunden "sjefen" for den har minst frykt - den engsteligste vil alltid være den underdanige sa han.

Selv har jeg urhunden basenji. En liten hund som ikke danner flokker i det fri, for den jakter helst alene (den som jakter alene slipper å dele maten med noen) eller finner åtsel alene, den største konkurrenten for en vill basenji var andre basenjier - slik at basenjien har en iboende hunde-agresjon. Den har dog et svært rikt språk den også, av en helt annen type enn ulven har fordi basenjiens språk er utviklet for helt andre formål - å kunne leve relativt tett innpå erkerivaler uten at de utryddet hverandre, samarbeid og slikt har ikke vært på tale. Om natten skulle de kunne sove tett sammen for å holde varmen mens om dagen så "hatet" de hverandre - et ganske schizofrent opplegg! Basenjien har et hav av avstandsskapende signaler som styrer samvær. De fleste av dem er så små og så subtile at hverken vi mennesker eller andre hunder for den saks skyld ser dem eller forstår hva de betyr.

Veldig interessant tema dette!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så er det en ENORM forskjell på ulv og hund som er lett å overse:

Ulver fra en flokk vil ofte være fiendtlig innstilt og drepe andre ulver som beveger seg inn på deres territorie...

Idag har mange av oss hunder som møter 10-20 fremmede hunder hver dag, og er vennlig innstilt eller nøytrale i møtene - og selv slåsskamper blir sjelden alvorlige. Dette er noe som mennesket har avlet bevisst FOR, siden hundeholdet ellers ville blitt rimelig komplisert...

Dette må utgjøre en VESENTLIG forskjell i forhold til hunders språk og ulvers språk, som det hadde vært artig å visst om noen tar med i betraktning. Jeg lurer nesten litt på "tvert om", i forhold til deg, TonjeM - for er det ikke nettopp HUNDENE som burde trengt et ekstremt bra språk, siden de treffer så mange de ikke kjenner?

For innad i vår lille flokk på to, så ser jeg at det skal ikke mer enn en endring i blikket - fra rolig til en "hardhet" i det, så kan den ene hunden holde seg langt unna. Mens minsten kan ligge og utstråle "nå er jeg sliten og vil ligge i fred", og den andre hunden går to meters bue - der hun andre ganger trår helt oppi ham.

Bare spør? Selv om det er litt på siden... Og ja, en ting: Basenjier når de treffer andre basenjier, går det bedre eller dårligere enn med andre hunder?

Vi traff forresten igjen lille svarte veps i parken nylig, en pussig liten skrue av en basenji som rusler rundt løs og er en ordentlig raring som freser hvis noen dytter borti ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så er det en ENORM forskjell på ulv og hund som er lett å overse:

Ulver fra en flokk vil ofte være fiendtlig innstilt og drepe andre ulver som beveger seg inn på deres territorie...

Idag har mange av oss hunder som møter 10-20 fremmede hunder hver dag, og er vennlig innstilt eller nøytrale i møtene - og selv slåsskamper blir sjelden alvorlige. Dette er noe som mennesket har avlet bevisst FOR, siden hundeholdet ellers ville blitt rimelig komplisert...

Dette må utgjøre en VESENTLIG forskjell i forhold til hunders språk og ulvers språk, som det hadde vært artig å visst om noen tar med i betraktning. Jeg lurer nesten litt på "tvert om", i forhold til deg, TonjeM - for er det ikke nettopp HUNDENE som burde trengt et ekstremt bra språk, siden de treffer så mange de ikke kjenner?

For innad i vår lille flokk på to, så ser jeg at det skal ikke mer enn en endring i blikket - fra rolig til en "hardhet" i det, så kan den ene hunden holde seg langt unna. Mens minsten kan ligge og utstråle "nå er jeg sliten og vil ligge i fred", og den andre hunden går to meters bue - der hun andre ganger trår helt oppi ham.

Bare spør? Selv om det er litt på siden... Og ja, en ting: Basenjier når de treffer andre basenjier, går det bedre eller dårligere enn med andre hunder?

Vi traff forresten igjen lille svarte veps i parken nylig, en pussig liten skrue av en basenji som rusler rundt løs og er en ordentlig raring som freser hvis noen dytter borti ham.

Så hjemme i hagen din Akela, skal du si her nå at hunden/hundene dine vill vært vennlige mot en fremmed hund som kom spankulerende inn i hagen /territoriet deres B)

De ville vel bare ruslet mot hverandre kysset litt på nesen å det var det.

Anngående flokk, du burde kanskje ta en titt på Hundeinstruktøren Cecar Milan (The Dog Whisperer) hva han mener som skal til for og kontollere hunden din.

U have to show the dog who"s the chief,packleader. hvor din hund er på rankstigen,tenk at du sier det ikke er slik for hunder...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Egen plass i sofaen var en lur løsning ja, takk for tips! 
    • Stikkordet her er å være konsekvent, og ha tydelige signaler. Våre hunder fikk lov å være i sofaen hjemme, men ikke hos mine foreldre. Jeg mistenker dog at de hadde sneket seg opp i sofaen om de hadde fått være alene i stuen hos mine foreldre, men de prøvde seg sjelden ellers. Helt til minstemann lærte at han fikk lov når teppet hans lå der. Og det er forsåvidt en mulig løsning. La hunden få lov til å være i sofaen, men kun på sitt eget teppe. Da kan man ta teppet bort når man skal ha gjester, f.eks. Teppet blir da et tydelig fysisk signal på når det er lov og ikke. Satte hunden min poten utenfor teppet så var det umiddelbart ned fra sofaen. Men jeg vil nok være supernøye på at hunden ikke har tilgang til sofaen alene før den er ganske trygg alene og drillet på at sofaen er forbudt område uten tillatelse.
    • Hei! Får snart valp i hus og ønsker å være konsekvent og tydelig med treningen fra starten av. Har et dilemma når det gjelder det å la hunden være i sofa og seng(min seng altså). Jeg ønsker ikke at hunden skal hoppe opp i sofaen uten lov eller uten invitasjon. Jeg passet en hund en gang som tok det som en selvfølge at den skulle oppi alt av senger og sofaer, og det ble et problem når det var gjørmete og våte poter, løpetid, besøk som ikke likte hunder osv. Passet også en hund som ikke fikk lov, men jeg lot den komme opp i sofaen EN gang, og da forventet den at det var lov hele tiden... Jeg har egentlig lyst til å kunne kose med hunden i sofaen når hunden er ren og tørr. Er det overkommelig å trene hunden til å kun komme opp i møbler på invitasjon, eller bør man være konsekvent på at dette ikke er lov? Og om man satser på å trene på at den skal inviteres opp, hvordan går det da når den er alene hjemme? Hører stadig vekk at folk angrer på at de ikke var mer konsekvente med hundene tidligere. Noen som har erfaringer med dette som vil dele de med meg? På forhånd takk!   
    • Vi er en familie som ser etter en labrador retriever som både skal være en trygg familiehund og god turkamerat. Vi er relativt aktive, glade å gå på tur, har hytte på fjellet, tilgang på hytte ved sjøen, og bor på østlandet i et hus med en romslig hage og nærhet til marka. Barna i familien er 8+ år. Vi er nybegynnere å regne når det gjelder å eie hund, men har hunder i nær familie og far i familien er vokst opp veldig nærme besteforeldre som under oppveksten hadde tre labradorer på rad. Det er viktig for oss at hunden kan passe i en familiesetting, men samtidig være aktiv og glad i å komme seg ut: Trene apport og søk, være med på telttur, lange langrennsturer, joggetur, fisketurer osv. Far er jeger og kan tenke seg å ha hunden med som apporterende kompis i skogen/fjellet. Og som kan trene apport i skogstjern når fisken ikke vaker. Robust gemytt og godt lynne et must, så den må også klare å slappe av når den er hjemme og ha en fungerende "av-knapp". Så vi ønsker ingen kraftig hund med kortere ben som man kan få inntrykk av at en del av utstillingslinjene kan bli. Vi er i dialog med noen oppdrettere av jaktlabrador, men skulle også gjerne kommet i kontakt med noen oppdrettere som er seriøse og som avler frem "lettere" labradorer som ikke nødvendigvis utelukkende er fra jaktlinjer. Noen anbefalinger?
    • Ånei kjære deg, så uutholdelig trist!! Ord blir så fattige, men jeg kjenner det i hele kroppen hvor tomt og stille alt blir i en slik situasjon. Kondolerer!! RIP Ariel❤️❤️❤️
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...