Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, dette kan bli litt langt..Jeg mistet min kjære umistelige vakre lille hund i fjor, hun ble 14.5 år gammel. Jeg har alltid vært en dyre/hundeperson og aldri vært interesert i babyer/barn. For meg betydde hunden alt og jeg fikk en dyp depresjon etter hun døde som jeg nå går til behandling for. For 1,5 uker siden fikk jeg vite at jeg er gravid etter uforklarlige magesmerter. Det kom som et gigantisk sjokk. Har hatt veldig uregelmessig g forsinkede menstrasjoner før også..og jeg sitter her og tenker hva jeg vil..saken er den at vi henter valp i slutten av Juni og dette er noe jeg har begynt å se frem til etter over 8 mnd med depresjon og tungsinn ? jeg har tenkt mye at om jeg beholder babyen så skal jeg ikke la det gå utover valpen og hundetreningen som jeg elsker..jeg vet det kanskje høres uoverkommelig ut men jeg klarer ikke leve uten hund. Spørsmålet er om noen har vært i samme situasjon? Gravid mens du fikk valp, og klarte og trene den, kurs og sånn før babyen kom i hus? Jeg har ikke lyst å gi opp valpen pga dette..det høres kanskje helt egoistisk og idiotisk ut for andre, men for meg så ser jeg virkelig frem til denne valpen, og graviditeten er helt nytt og kom som et sjokk opp i alt dette. Er forresten 32 år, gift, leier bolig men har fast jobb.

Anonymkode: 81ca1...48b

Liker

 
Skrevet

Jeg har kanskje ikke så mye jeg skulle sagt siden jeg ikke har barn, men jeg har forskjellige lidelser, og jeg vil bare si at det IKKE er egoistisk å tenke som du gjør. Hund er medisin for deg. Du trenger å ha en i livet ditt for at du skal fungere.

Jeg har ikke tenkt å undervurdere jobben med å ha valp/unghund og baby på samme tid, men dersom du ikke får valp, hvordan kommer du til å ha det under graviditeten? Og hvordan kommer du til å ha det når babyen kommer? Det er viktig for babyen å ha en mamma som er frisk. Det er viktig for deg og mannen din også! 

Hva tenker mannen din om dette? Det er bra om dere begge er på samme side her. Også kan det være lurt å alliere deg med venner eller familie og se om det er mulig å få fast avlstningshjem for hunden dersom det blir noen tøffe tider med baby. Kanskje har dere venner som kunne tenke seg å ha hund i helgene? Eller som kan være avlastningshjem den første mnd. med baby? 

Det er mange som har baby og hund samtidig, og det er sikkert mange gode tips der ute. Uansett så skal du aldri føle deg skyldig eller egoistisk for å tenke på din egen helse. 

 

  • Like 1
Skrevet (endret)

Jeg tenker det meste går bare man vil, men om mulig prøv å planlegge så du kan få hjelp/avlastning i forveien, både baby-/valpepass nå og da blir nok gull verdt for deg.

Hundetrener Maren på IG hadde aktiv valp og baby på samme tid f.eks som du kan følge på IG om du vil. Lykke til.

Endret av Stjerneskinn
Skrevet

Handler dessverre mye om tilfeldigheter hvor vidt dette går bra eller ikke.

1. Får man en enkel graviditet eller får man mer omfattende plager?
2. Får man en enkel valp eller en som er krevende? Noen valper tåler helt fint suboptimal trening og sosialisering, andre ikke.
3. Bor man til slik at man kan slippe rett ut i hundegård på dårlige dager?
4. Har man en hundeinteressert og kompetent partner som kan ta deler av ansvaret hvis nødvendig?
5. Hvor mange valper og unghunder har man hatt? Hvor mye erfaring man har på baken betyr en god del.

Uansett er ikke valpeperioden den mest krevende perioden i hundens liv, det er unghundperioden. Dere må vurdere om dere orker en hormonell hund i verste alder mens babyen er liten og krever mye av dere. Man kan være uheldig og få et barn med kolikk eller annet som gjør det hele ekstra krevende, og man kan få en hund som i denne perioden har diverse uønsket adferd på grunn av hormoner. Valpen vil ikke være voksen i hodet før den er rundt 3 år, så dere vil ha en hund som er i den mest krevende perioden av livet samtidig som dere har et barn i sin mest hjelpeløse periode av livet.

Man skal selvfølgelig tenke på egen helse, men å få et barn er ekstremt krevende og uten sidestykke. Det er en enorm omvelting i livet. Dette blir deres første barn slik jeg tolker det, det er noe helt annet enn når man får andremann og vet mer om hva man går til.

Jeg vil også si at det er fundamentalt forskjellig å få en valp under graviditet og småbarnsperiode når man har lang fartstid med hund, man har hatt mange valper og unghunder, trent dem selv, har en kompetent, hundeinterresert samboer og i tillegg bor på gård, og å være en vanlig hundeeier. Å sammenligne seg med f.eks Maren Teien er dumt å gjøre, de aller fleste har ikke samme grunnlag eller livssituasjon.

Det er ikke sånn at man ikke bør kjøpe valp under graviditet eller småbarnsperioden, det kan være en veldig fin tid å ha valp og unghund på fordi man har mye fritid. Men får man en krevende graviditet og/eller et krevende barn, man ikke bor så bra til eller ikke har et kompetent nettverk å dele byrden med, kan det bli veldig stressende å skulle håndtere og trene en hund i tillegg. Når man kjøper en valp aner man ikke hva man får, i verste fall får man en mentalt dårlig hund eller en hund med helseproblemer som vil kreve mye av dere.

Et alternativ du kan vurdere er å overta en uproblematisk voksen hund som går overens med barn, da vil dere få et mye mer forutsigbart hundehold framover enn om dere velger valp.

  • Like 3
Skrevet
4 hours ago, Tyttebæra said:

 

Man skal selvfølgelig tenke på egen helse, men å få et barn er ekstremt krevende og uten sidestykke. Det er en enorm omvelting i livet. 


Det er nettopp derfor det er så viktig at hun setter egen helse først: for at hun skal være frisk (eller i allefall mye bedre) før babyen kommer. Jeg vet ikke hvordan depresjonen påvirker Tika, men hun beskriver det som en langvarig, dyp depresjon som er alvorlig nok til å få psykologhelp. Det er ikke noe du vil ha når du skal ta fatt på en ekstremt krevende jobb.

Tika: er det snakk om en papillion valp? 

Skrevet
16 timer siden, Pingeling skrev:


Det er nettopp derfor det er så viktig at hun setter egen helse først: for at hun skal være frisk (eller i allefall mye bedre) før babyen kommer. Jeg vet ikke hvordan depresjonen påvirker Tika, men hun beskriver det som en langvarig, dyp depresjon som er alvorlig nok til å få psykologhelp. Det er ikke noe du vil ha når du skal ta fatt på en ekstremt krevende jobb.

Tika: er det snakk om en papillion valp? 

Hei og takk for svar alle sammen :) jeg sitter litt i tenkeboksen..har hatt valp og unghund to ganger før og vet det kan være krevende tid..jeg er ikke så usikker på oppdragelse av valpen er mere usikker og redd for oppdragelse av en baby? det er snakk om en papillon valp ja.

Skrevet
4 hours ago, Tika89 said:

Hei og takk for svar alle sammen :) jeg sitter litt i tenkeboksen..har hatt valp og unghund to ganger før og vet det kan være krevende tid..jeg er ikke så usikker på oppdragelse av valpen er mere usikker og redd for oppdragelse av en baby? det er snakk om en papillon valp ja.

Det skjønner jeg godt, spesielt når det kom så uventet på. En papillion er heldigvis en grei størrelse med tanke på småbarn, og er ingen superkrevende brukshund. Det hjelper på.

Det er kanskje lurt å sette deg ned sammen med mannen din, og for den saks skyld psykologen din, for å snakke om dette. Så kan du gjøre deg litt tanker om hvor nødvendig hunden er for din bedring og for din livskvalitet. Dersom du/dere tenker at hund er avgjørende for å komme deg ut av depresjonen, så må dere bare bestemme dere for at dette klarer dere. Står valget mellom å være veldig syk eller ha hund, så er det egentlig ikke noe valg.

Også tipper jeg at alle som blir uventet gravide for første gang føler på frykten for å oppdra et barn. Det er sikkert mange gode ressurser der ute når det gjelder barneoppdragelse og hva man kan forvente den første tiden som nybakt mor. Det skumleste av alt er det ukjente, så kanskje god informasjon kan lette på frykten?

 

Skrevet
On 5/22/2022 at 6:53 PM, Pingeling said:

Det er nettopp derfor det er så viktig at hun setter egen helse først: for at hun skal være frisk (eller i allefall mye bedre) før babyen kommer. Jeg vet ikke hvordan depresjonen påvirker Tika, men hun beskriver det som en langvarig, dyp depresjon som er alvorlig nok til å få psykologhelp. Det er ikke noe du vil ha når du skal ta fatt på en ekstremt krevende jobb.


Det er viktig å tenke over at hund og psykiske lidelser kan gå begge veier, akkurat som graviditet og valp. Ja, mange opplever at hunden har en positiv innvirkning, men for noen blir hundeholdet en negativ tilleggsbelastning som ikke gjør dem friskere. Man får ikke nødvendigvis en stødig og frisk hund når man kjøper valp, og er man en av de uheldige, er veien kort til dårlig samvittighet og økt følelse av utilstrekkelighet og mislykkethet selv for folk uten psykiske lidelser. Har man en psykisk lidelse vil dette kunne ha en svært negativ påvirkning på sykdommen for noen. I tillegg har man et annet problem rundt dårlig samvittighet for at man ikke får gitt hunden nok (som er et kjent problem særlig i småbarnsperioden), som kan sende noen ned i en negativ spiral.

Så ja, man kan få en positiv effekt og mye glede av en hund, men risikoen for mye sorg og negativt stress er også tilstede. Å tenke at man enten "vil forbli syk uten hund eller frisk med hund" blir litt overforenkling i svart-hvit tankegang mener jeg, da tar man ikke hensyn til alle de triste, kjipe tingene som kan skje i et hundehold og som vil redusere livskvaliteten til eier mens man har hunden. Hvordan man vil reagere om hundeholdet ikke blir som man håpet, er noe man bør tenke over og kanskje også drøfte med andre.

  • Like 1
Skrevet
4 hours ago, Tyttebæra said:


Det er viktig å tenke over at hund og psykiske lidelser kan gå begge veier, akkurat som graviditet og valp. Ja, mange opplever at hunden har en positiv innvirkning, men for noen blir hundeholdet en negativ tilleggsbelastning som ikke gjør dem friskere. Man får ikke nødvendigvis en stødig og frisk hund når man kjøper valp, og er man en av de uheldige, er veien kort til dårlig samvittighet og økt følelse av utilstrekkelighet og mislykkethet selv for folk uten psykiske lidelser. Har man en psykisk lidelse vil dette kunne ha en svært negativ påvirkning på sykdommen for noen. I tillegg har man et annet problem rundt dårlig samvittighet for at man ikke får gitt hunden nok (som er et kjent problem særlig i småbarnsperioden), som kan sende noen ned i en negativ spiral.

Så ja, man kan få en positiv effekt og mye glede av en hund, men risikoen for mye sorg og negativt stress er også tilstede. Å tenke at man enten "vil forbli syk uten hund eller frisk med hund" blir litt overforenkling i svart-hvit tankegang mener jeg, da tar man ikke hensyn til alle de triste, kjipe tingene som kan skje i et hundehold og som vil redusere livskvaliteten til eier mens man har hunden. Hvordan man vil reagere om hundeholdet ikke blir som man håpet, er noe man bør tenke over og kanskje også drøfte med andre.

Som med alle levende ting så er det ingen garantier med hund, barn, eller egen helse. Samtidig er dette noen som har hatt hund fra valpestadiet 2 ganger før, og sikkert har opplevd vanskelige ting i livet som hundeeier. Hun skriver bokstavelig talt at hun ikke klarer å leve uten hund, og at depresjonen hennes ble trigget da hun mistet den gamle hunden hennes.

Hund er ikke en vidunderkur for folk med depresjon, og jeg hadde vært enig med deg dersom vi snakket generelt om hund og depresjon, eller hund og baby. Men jeg tar utgangspunkt i hva Tika forteller om seg selv og sin situasjon. Siden hun er en erfaren hundeeier som sier at hun er avhengig av hund for å ha det bra, så synes jeg det blir feil av meg som fremmed å så tvil om viktigheten av å ha hund.

 

Skrevet

Hvis du får valp nå, så er du over den (etter min mening) travleste valpeperioden med ofte lufting, kort men ofte aktivisering, tett oppfølging i hjemmet pga. oppfinnsom og utforskende valp, biting, tygging, mat ofte, tilrettelegging for søvn, hjemme alene trening osv. Når babyen blir født nærmer valpen seg året, og selv om det også er en travel tid, så har mye begynt å havne på plass innen den tid. De fleste er renslige, de kan være alene hjemme en stund om de må det, de finner forhåpentligvis bedre roen på egenhånd og de tygger som regel ikke i stykker alt du eier. 

Jeg kjøpte meg valp i fjor fordi vi planla å starte å prøve i år. Mannen min er redd det blir mye jobb med tre hunder og baby, mens jeg tenker at det får vi til. Hunder er tilpasningsdyktige og så må vi tobeinte være litt kreative sånn at både hund og baby blir aktivisert og trives. Vi har stor hage, og er i gang med å bygge agilitybane i hagen. Fordi jeg har kjøpt meg hund som jeg vil konkurrere i AG med, men jeg innbiller meg at det blir færre treninger på hundeklubben når en tobeint melder sin ankomst. Å trene i hagen derimot, anser jeg som mer overkommelig. Jeg sier ikke at du skal bygge agilitybane i hagen din men det finnes mye man kan tilrettelegge som gjør det mulig å kombinere baby og aktivisering av hund. Du skal i tillegg ha en rase som er mindre krevende, så det går nok sikkert fint :)

Så får man evt. ta utfordringer som de kommer. Kanskje går det helt fint? Det er helt umulig å spå på forhånd. 

  • Like 1
Skrevet (endret)

Er det slik at du vurderer baby eller hund? Hvis du er usikker så finnes det organisasjoner som tar seg av den praten for å hjelpe deg❤❤ 

Jeg var nøyaktig som du, dyre glad og hadde ikke engang tenkt tanken om å få barn, men så poof ble jeg gravid. Jeg er fortsatt dyreglad og veldig lite begeistret for andre barn en mine. ???

Glad i barna mine men det har ført til at jeg ikke har tid eller overskudd til hund, hvertfall ikke valp akkurat nå. Å ha depresjon, baby og valp kan på ingen måte være en god kombinasjon spør du meg.. det å ha baby som fratar deg søvn i flere måneder e ikke bare bare. 

Det er tøft. Skikkelig tøft. 

Jeg ble svært svært lei meg når jeg mistet min hund, det hjalp veldig når jeg fikk en ny, men det var en ukomplisert 5 år gammel hund. Det anbefaler jeg. 

Lykke til ❤

Endret av Ravensburger
  • Like 2
Skrevet

Tenk på at jobb og må med i regnestykket. .. For hundens del høres det best ut å vente til du ser hva du har kapasitet til i tillegg til det du ikke kan velge vekk? Da har du også mulighet til å velge voksen omplassering

Skrevet

Deg først. 

Dette er en fryktelig vanskelig situasjon du har havnet i og mtp barn så kan jeg ikke si så mye iom jeg er barnløs selv. Men depresjon kan jeg si noe om. Det er fryktelig å gå igjennom, det er tungt og mørkt og enden av tunellen synes langt vekke. Men det blir bedre, når man bare får rettet opp i potensielle kjemiske saker i hjernen etc. 
Medisiner om hjelper deg kan kanskje også være slike du ikke kan bruke under graviditet forøvrig, men det finnes andre der ute. Snakk med teamet rundt deg, lege, psykolog etc. Og ikke minst partneren din og også familie/venner som du eventuelt kan lene deg på i tiden med valp/barn. Til syvende sist er det du som står midt i det og du må kjenne på hva som er rett for deg, det noen andre hadde trivdes i kan være feil for deg, og omvendt. 

Håper du finner løsningen som er best for deg, både nå og på lang sikt. ❤️ 

Skrevet
On 5/24/2022 at 3:37 AM, Pingeling said:

Som med alle levende ting så er det ingen garantier med hund, barn, eller egen helse. Samtidig er dette noen som har hatt hund fra valpestadiet 2 ganger før, og sikkert har opplevd vanskelige ting i livet som hundeeier. Hun skriver bokstavelig talt at hun ikke klarer å leve uten hund, og at depresjonen hennes ble trigget da hun mistet den gamle hunden hennes.

Hund er ikke en vidunderkur for folk med depresjon, og jeg hadde vært enig med deg dersom vi snakket generelt om hund og depresjon, eller hund og baby. Men jeg tar utgangspunkt i hva Tika forteller om seg selv og sin situasjon. Siden hun er en erfaren hundeeier som sier at hun er avhengig av hund for å ha det bra, så synes jeg det blir feil av meg som fremmed å så tvil om viktigheten av å ha hund.

Siden dette er et nettforum og ingen av oss kjenner TS, er dette en svært begrenset diskusjon om temaet som etter min mening heller mer mot en generell diskusjon rundt valpekjøp kombinert med en depressiv lidelse og graviditet. Mulig det jeg skriver oppfattes mer negativt enn det som er intensjonen, jeg har ingen formening om hvor vidt TS bør skaffe hund eller ei, det er noe hun kun kan finne ut av selv og gjennom å drøfte dette med sine nærmeste og sin behandler.  Det jeg ønsker å bidra med er å presentere relevante faktorer å tenke på i en slik situasjon.

Det jeg reagerer på er den svart-hvite retorikken: enten får jeg "sett inn konkret ting her" på plass i livet mitt slik at jeg kan bli frisk igjen, eller så forblir jeg deprimert. Jeg er kritisk fordi det er den samme tankegangen jeg av erfaring har sett hos andre deprimerte personer., og det er en tankegang som på ingen måte er konstruktiv eller bidrar i behandlingen.

Det første problemet med denne retorikken, er at depressive lidelser som regel er komplekse å behandle og svært sjeldent kan løses av en enkel, ytre faktor som f.eks å skaffe en hund, uansett hvor stor glede man har av hundehold. Kan hundehold bidra i behandling og tilfriskning? Klart under riktige omstendigheter, men det må ikke foreligge en illusjon om at dette vil løse alle problemene. Slike ytre faktorer gjør sjeldent det.

Deretter har man det andre problemet: Det er ikke alltid man kan ha hund. Det er ikke alltid denne faktoren som skal løse mye er mulig å skaffe seg. Selv om hundehold er en svært viktig del i livet ens og tilfører mye livskvalitet, er det for mange også perioder i livet der hundehold ikke er forenlig med omstendighetene i ens livssituasjon. Av hensyn til både hunden, sine nærmeste og seg selv. Hvis man ser for seg et tilfelle der hele kilden til depresjonen er mangel på hundehold, hva da når man ikke kan ha hund? Med et barn å ta hensyn til, er det også flere situasjoner som kan oppstå der hundehold ikke går. Å gjøre seg avhengig av en spesifikk faktor, som f.eks hundehold, for å kunne leve et godt liv, er ikke en oppskrift på bedre psykisk helse. Målet med behandling bør jo blant annet være å bli i stand til å håndtere at livet i blant ikke blir som man så for seg eller skulle ønske.

  • Like 2
  • Thanks 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...