Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei

Det har sikkert vært 10000 tråder om dette før, men jeg har en valp ( 5mnd ) som nekter å være alene. Jeg er konsekvent, bestemt og målrettet i treningen. Stueren ble han på rekordtid, han lærte seg kommandoer på rekordtid, alt er perfekt, bortsett fra det å være alene. 

Jeg har fulgt alle de tipsene og rådene om start med 5 sekund, så 10 sekund så 20 sekund med døren lukket osv. Han har i noen tilfeller greid opp mot 2 timer alene. Men plutselig bestemmer han seg for at det skal han ikke klare. Da står han der da å uler, bjeffer, piper og hyler.. ( Selv om alt ligger til rette for at det skal gå fint, han har spist, drukket, vært på do, gått turer og er sliten )

Han er trygg på omgivelsene, går 2-3 turer om dagen, er mye ute på plenen og er i 9 av 10 tilfeller trøtt når han er alene. Jeg har prøvd både med og uten bur. Ser helst at han ikke ligger i det buret i mange timer mens jeg ikke er hjemme, så har hatt hell med at han har fritt spille rom på stua og kjøkkenet. Jeg trener på det flere gang pr dag. 

Jeg følger med han på kamera når han trener på være alene. De gangen han har mestret det har han bare byttet på soveplasser osv. 

De andre valpene i kullet hans er utlært på dette for lenge siden. Så det frustrer meg noe voldsomt at han ikke også kan klare det. 

Det virker som han ikke tåler å ' kjede ' seg når han ikke vil kjede seg, han klarer ikke finne roen, å roper etter meg. 

Men så er det dette med å ' gi etter ' når han står å uler da, hvor lenge skal man akseptere at han står sånn liksom? Han vinner jo på det om jeg kommer inn/hjem når han roper som en gal.

Jeg er helt sikker på at andre har opplevd noe lignende og håper noen kan dele erfaringer med hva som ble gjort for å få dette på gli! 

 

Skrevet

Jeg ville ikke stresse så mye med det, 5 måneder er ungt enda. Noen raser og individer trenger mer tid. Ridgebacken vår var vel nærmere 8 måneder før han var alene en kort arbeidsdag (jeg jobbet deltid, så ca. 6 timer på det lengste).

Hvordan er han alene i løpet av hverdagen nå? Er du på butikken? I postkassen? På badet? Jeg tenker at det viktigste er at valpen venner seg til at du ikke er i nærheten hele tiden, uten at du driver og teller sekunder og minutter.

Anbefaler deg også å søke opp og lese gjennom tidligere tråder her, det er som du sier et vanlig problem og mange gode råd å plukke opp.

  • Like 1
Skrevet

Takk for ett skikkelig svar:) 

Når han trener på å være alene, så går jeg gjerne ut i bilen, tar med meg pcen eller noe, og bare trener på det. 

Han mestrer stort sett det om jeg drar på butikken en kjapp tur, går ut med søpla osv. Men ønsker liksom det å kunne dra på trening uten å tenke på pass og den slags. Det å vite at han klarer 3-4 timer alene, gjerne 5 også da det er det han max kommer til å være alene:) 

Jeg tar til meg rådet om å prøve å venne han til at han ikke alltid må være der jeg er eller at han må se meg selv om jeg er til stede. Også det om å lese litt på tidligere innlegg

Det er forresten en Drever/Beagle valp:) 

Skrevet

Jeg ville ikke bekymret meg. Ut i fra hva du forteller så har dere en veldig god og gjevn framgang, og så fremt man har tid og mulighet til å ta det i et rolig tempo så vil det lønne seg til slutt. Men det er absolutt lurt å bruke dagligdagse hendelser som dusjing og den slags til å la valpen være alene! Det er på en måte "gratis" trening.

Jeg blir forresten veldig glad av å lese at du unngår å bruke bur. Jeg vet ikke om de andre valpene i kullet bruker bur, men det er en del som sier at hunden har lært seg å være alene hjemme en hel dag dersom den er i bur og ikke bjeffer/tisser. Da er den ikke nødvendigvis trygg inni seg, bare passiv grunnet tvang.

Så det er mulig at din valp har kommet like langt eller lengre enn de andre i kullet på trygghetsfronten, men det er uansett ikke noe du skal tenke så mye på. Valper utvikler seg i sitt eget tempo, og selv med den beste treningen vil noen bruke ekstra lang tid.

  • Like 3
  • 2 weeks later...
Skrevet

Hei. 
Jeg har en valp på 14 uker. Han er en dansk svensk gårdshund, jeg stortrives med å være hundeeier og han er verdens søteste! Som valper flest, liker han ikke å være alene.
Jeg er tilbake på jobb etter fire uker ferie, som jeg tok ut da han var 10 uker og har nettopp kommet tilbake på jobb. Jeg jobbet to uker fra han var 8-10 uker, da var han sammen med mine foreldre hjemme hos meg og jeg var absolutt tilstede når jeg ikke jobbet. Det gikk veldig bra! Han fant seg fort til rette og han vet det er oss to. 
Stueren ble han meget fort. Jeg tok han ut «hele tiden», og etter et par dager, begynte han å sitte ved døren når han må ut. Det gjør han fremdeles og han er veldig enkel å lese. Han er en skikkelig kosegutt, elsker å gå tur, spesielt i skog/mark/gress og å ligge inntil meg/på fanget eller på sin plass. 

På et tidspunkt, må han lære å være alene hjemme når jeg er på jobb. Til nå har jeg foreldre, bror og tantebarn som han er sammen med når jeg er på jobb. Han er for liten til å være alene hjemme synes jeg og mulighet for at han kan være sammen med dem er der og de syns alle at det er kjempekoselig. Vi kan bruke tid å venne han til å være alene hjemme en arbeidsdag og det syns jeg er viktig. 
Jeg går på jobb og kommer tilbake og da er gjensynsgleden stor. Så han ser meg gå og komme igjen, men han er liksom aldri helt alene. 
Andre jeg vet om, har måttet lære valpen å være alene hjemme med en gang. (Type en uke etter henting-de har også noen som kommer innom og lufter)

Har noen gode råd/tips/erfaringer å komme med som jeg kan ta med i alene-hjemme-trening? Det mottas med en stor takk! ?


(til postkassen, butikken, at hundepasserne «kutter ned» på tiden de er her-at de kommer litt senere og går litt tidligere- det er delmål som skal nås over tid) 

 

 

Skrevet
5 hours ago, Becke said:

Hei. 
Jeg har en valp på 14 uker. Han er en dansk svensk gårdshund, jeg stortrives med å være hundeeier og han er verdens søteste! Som valper flest, liker han ikke å være alene.
Jeg er tilbake på jobb etter fire uker ferie, som jeg tok ut da han var 10 uker og har nettopp kommet tilbake på jobb. Jeg jobbet to uker fra han var 8-10 uker, da var han sammen med mine foreldre hjemme hos meg og jeg var absolutt tilstede når jeg ikke jobbet. Det gikk veldig bra! Han fant seg fort til rette og han vet det er oss to. 
Stueren ble han meget fort. Jeg tok han ut «hele tiden», og etter et par dager, begynte han å sitte ved døren når han må ut. Det gjør han fremdeles og han er veldig enkel å lese. Han er en skikkelig kosegutt, elsker å gå tur, spesielt i skog/mark/gress og å ligge inntil meg/på fanget eller på sin plass. 

På et tidspunkt, må han lære å være alene hjemme når jeg er på jobb. Til nå har jeg foreldre, bror og tantebarn som han er sammen med når jeg er på jobb. Han er for liten til å være alene hjemme synes jeg og mulighet for at han kan være sammen med dem er der og de syns alle at det er kjempekoselig. Vi kan bruke tid å venne han til å være alene hjemme en arbeidsdag og det syns jeg er viktig. 
Jeg går på jobb og kommer tilbake og da er gjensynsgleden stor. Så han ser meg gå og komme igjen, men han er liksom aldri helt alene. 
Andre jeg vet om, har måttet lære valpen å være alene hjemme med en gang. (Type en uke etter henting-de har også noen som kommer innom og lufter)

Har noen gode råd/tips/erfaringer å komme med som jeg kan ta med i alene-hjemme-trening? Det mottas med en stor takk! ?


(til postkassen, butikken, at hundepasserne «kutter ned» på tiden de er her-at de kommer litt senere og går litt tidligere- det er delmål som skal nås over tid) 

 

 

Jeg synes det høres ut som du tenker veldig rett, og at du har en god plan. Og for noen fantastiske foreldre du har! Du og valpen er veldig heldige, og deres innsats er med på å gi deg og valpen en veldig fin start. ❤️

Valper blir mentalt og fysisk modne i forskjellig tempo, og mange valper blir nok forlatt før de egentlig er klare for det, eller med for lite/rask trening. Det er dessverre vanskelig å unngå siden folk må på jobb, og ferieukene går fort (spesielt når man er singel og ikke kan doble lengden). Det å ha mulighet til å ta det rolig er et kjempepluss! 

Dersom du ikke har startet med det allerede, så ville jeg begynt å trene på å la valpen være alene når du går på badet for å dusje og stelle deg, og når du går ut med søpla eller henter posten. Det er en fin start, og du merker fort hvordan valpen reagerer. Den er gammel nok til det. La det gå 30 sekunder uten piping før du går inn til valpen igjen.

Det er delte meninger om man burde late som ingenting når man skal forlate valpen, og en god del treningstips sier at du bare skal gå ut som ingenting, uten et ord. Personlig er jeg ikke fan av det, og tror ikke det hjelper treningen dersom valpen ligger å tygger på en kong, og plutselig oppdager at den eier ble borte når den var opptatt med noe annet, men der må du finne ut hva som fungerer best for dere.

Jeg har alltid sagt "jeg skal bare i dusjen, jeg kommer snart." Ikke noe trøsting eller "stakars deg" stemme, for det er ikke heldig! Men å gi klar beskjed om at jeg drar er naturlig for meg, og siden jeg har hatt valper som har vært veldig til å gå i hælene mine, så tenker jeg det ikke hadde vært så lurt å bare forsvinne.

Den forrige hunden min var kjempetreg å trene opp. Hun ble sent moden, og jeg var redd for at hun aldri kom til å føle seg trygg på egenhånd. Men neida! Tryggeste hunden jeg noen gang har hatt. Nesten på grensen til kjip. Når jeg sa "hadet" til henne, så snudde hun og gikk til kurven sin og bare så litt overlegent i min retning. Tydeligvis ikke så veldig lei seg for at jeg skulle dra. ?  

 

Skrevet (endret)

Tusen takk for svar ?

Jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg får av dem alle sammen. Jeg jobber 6-8 timer på daglig basis (turnus) og uten dem, hadde lillegutt vært mye alene og altfor tidlig. På et tidspunkt må han og jeg klare dette selv, men da er han større og vi har brukt tid. 
 

Jeg får «lov» til å være borte en fort tur på badet, plutselig en dag brydde han seg ikke om det. Til det skjedde, var han i beina på meg. Blir jo veldig sjarmert av det, å ha en liten tass i hælene. 
Når jeg steller meg, er han der. I begynnelsen hylte han, nå er han der, men er stille, så da er tanken å kunne være der uten han. 
Å gå ut med søppel og hente post er også en flott start. ? Jeg skal begynne med det. 

De fire ukene med ferie, gikk fort. For meg var det også godt å komme tilbake til min hverdag. Lillegutt ble jo vant til å ha meg nær 24/7 og er ikke helt enig med meg i det. Hundepasserne(familiemedlemmer) får han ikke med ut på tur, i alle fall ikke som før, det har ikke vært et problem. Men det blir han nok vant med igjen. Foreldre har stor hage lillegutt kan gå fritt i og han elsker det! Han springer og nærmest hopper rundt. 
 

Han lærer fort og vi går på valpekurs. Det går veldig fint og vi trener jevnt og trutt på nye og gamle ting. 
 

Jeg tenker at over tid blir han større og tryggere og kan takle en arbeidsdag alene hjemme, spesielt når det bygges opp over tid. At det ikke skjer for fort. 
Jeg blir av og til møtt med overraskende blikk av andre, som syns han burde lært å være alene hjemme til nå. 
 

Fire uker ferie går fort. Tok sommerferie og høstferie samtidig og det var godt å ha mulighet til det. Her i huset er det bare meg og den firbente, så dobbelt opp med ferie, er ikke aktuelt. «Valpepermisjon» er det ikke noe som heter heller ?
 



 

Endret av Becke
  • Like 1
Skrevet
4 hours ago, Becke said:

Tusen takk for svar ?

Jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg får av dem alle sammen. Jeg jobber 6-8 timer på daglig basis (turnus) og uten dem, hadde lillegutt vært mye alene og altfor tidlig. På et tidspunkt må han og jeg klare dette selv, men da er han større og vi har brukt tid. 
 

Jeg får «lov» til å være borte en fort tur på badet, plutselig en dag brydde han seg ikke om det. Til det skjedde, var han i beina på meg. Blir jo veldig sjarmert av det, å ha en liten tass i hælene. 
Når jeg steller meg, er han der. I begynnelsen hylte han, nå er han der, men er stille, så da er tanken å kunne være der uten han. 
Å gå ut med søppel og hente post er også en flott start. ? Jeg skal begynne med det. 

De fire ukene med ferie, gikk fort. For meg var det også godt å komme tilbake til min hverdag. Lillegutt ble jo vant til å ha meg nær 24/7 og er ikke helt enig med meg i det. Hundepasserne(familiemedlemmer) får han ikke med ut på tur, i alle fall ikke som før, det har ikke vært et problem. Men det blir han nok vant med igjen. Foreldre har stor hage lillegutt kan gå fritt i og han elsker det! Han springer og nærmest hopper rundt. 
 

Han lærer fort og vi går på valpekurs. Det går veldig fint og vi trener jevnt og trutt på nye og gamle ting. 
 

Jeg tenker at over tid blir han større og tryggere og kan takle en arbeidsdag alene hjemme, spesielt når det bygges opp over tid. At det ikke skjer for fort. 
Jeg blir av og til møtt med overraskende blikk av andre, som syns han burde lært å være alene hjemme til nå. 
 

Fire uker ferie går fort. Tok sommerferie og høstferie samtidig og det var godt å ha mulighet til det. Her i huset er det bare meg og den firbente, så dobbelt opp med ferie, er ikke aktuelt. «Valpepermisjon» er det ikke noe som heter heller ?
 



 

Det at folk ser overrasket på deg og tenker han burde ha lært seg å være alene på 4-6 uker er nok litt av årsaken til at separasjonsangst er såpass utbredt. Det er en "baby" som nylig ble tatt i fra sin mor og søsken, og skal lære å stå på egne ben. Den første uken går bort til å bli komfortabel i sitt nye hjem. På grunn av jobb må folk så smått begynne å trene den på å være alene så snart den begynner å finne sin plass, og det er klart noen hunder ikke tåler den raske overgangen.

Men det er også viktig å ha gjevn framgang, spesielt for oss mennesker. Det er skummelt å slippe taket! ? Det å bli forlatt helt alene mens du henter posten er noe han tåler, selv om han sutrer litt. Han blir ikke traumatisert på noen minutter, selv om det kan høres sånn ut på lydene de lager.

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...