Gå til innhold
Hundesonen.no

Spørsmål om sosialisering av hund og rasevalg


2llak
 Share

Recommended Posts

Heisann. Er en aktiv mann i 20-årene som i noen år nå har vurdert å gå til anskaffelse av egen hund og har noen spørsmål angående sosialisering.

Har vokst opp med hund og er hundevant. Etter at jeg flytta for meg selv har det gått mye i å låne hunder, blant annet familiehunden som ble igjen i barndomshjemmet. Driver også og trener/aktiviserer hunden til familien av en venn av meg. Er glad i friluftslivet og å tilbringe tid i naturen, så det å låne hund er noe både jeg og hundenes eiere vinner på. Jeg får mer erfaring samt en turkompis, de får aktivisering av hunden sin. 

På mange områder vil nok mange mene at jeg er "klar" til å skaffe meg hund, men selv tenker jeg likevel at det er noen aspekter ved livsstilen min som holder meg igjen fra å bestemme meg for å faktisk gjøre det. Har alltid vært en litt sånn typisk einstøing på grensa til det mange vil mene er en smule sært. Alltid likt meg best i eget selskap, gjør det meste alene, bor alene, og om alt går etter planen blir det hverken barn eller samboer i fremtiden. At jeg er oppvokst med hund er en fordel, men ser på ingen måte på det som et "grønt lys" eller noe som kan være til nytte utover det at jeg er vant til å omgås hunder, vet en del om ansvaret det innebærer og hva det krever av eier å tilfredsstille hundens behov: nettopp fordi hundene jeg er oppvokst med- og vant til er familiehunder som lever tett på- og er knyttet til flere enn ett menneske. Hunder som i hovedsak forholder seg til én person har jeg lite til ingen erfaring med, og det er jo slik det ville blitt for hunden om jeg hadde skaffet meg en. Kan hende jeg overtenker det en smule etter å ha hørt en del skrekkhistorier om enmannshunder som utvikler sterkt ressursforsvar ovenfor én person og som ikke går overens med andre, hverken hunder eller mennesker, kun denne ene personen.

Det er her sosialisering kommer inn i bildet: hva innebærer det egentlig å sosialisere en hund som mesteparten av tiden skal forholde seg "nært" til én person? Vil det å møte mange forskjellige hunder og mennesker på tur være helt greit, greit nok, tilstrekkelig, innafor, utilstrekkelig eller direkte uforsvarlig? Det er ikke slik at jeg bor langt uti gokk med ei mil til nærmeste nabo, har kontakt med egen familie og en venn som begge har hunder som min potensielle, fremtidige hund vil omgås. Men er det nok? Tenker det er urealistisk å anta/gamble på at hunden aldri vil måtte være hos noen andre for en periode, enten det er på grunn av eiers sykdom eller andre større hendelser i livet. 

Når det kommer til rasevalg, er det noen raser en bør eliminere eller være mer obs på når det kommer til det med enmannshund? Er det noen raser som «har det mer i blodet» enn andre? Noen som har noen erfaringer å dele? Er selvsagt individbetinga (noen vil kanskje si at det har enda mer med individ å gjøre enn med rase), men skader ikke å spørre. 

Vil nevne at jeg har vært i tenkeboksen angående det å skaffe egen hund (i hovedsak turkompis/ressurs i friluftslivet/hobby) siden jeg var 18 år, men anser meg fortsatt som helt i starten av prosessen som eventuelt vil lede til en endelig avgjørelse. Det blir ikke noen hund på meg før om et år (minst), da jeg ønsker å få et bedre bilde på hvordan livet mitt vil bli seende ut de neste 10 årene. Har ikke hastverk, men hadde vært greit å lære mer om akkurat denne tematikken.

På forhånd takk for svar!

Endret av 2llak
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra at du tenker gjennom dette!

Jeg tenker at det er viktig at hunden, uansett rase, får møte og bli litt kjent med andre mennesker fra tidlig av. Det første året ville jeg nok lagt litt ekstra arbeid i å møte ulike mennesker, men for de færreste vil det være noe problem å unngå kun deg og familie og venn(er). Ellers holder det nok å møte hunder og folk på tur og i nærområdet, tenker jeg.

Det kan være en fordel å være litt ekstra obs på det dersom du ser på typiske vokterraser med instinkter for å passe på, men jeg tror likevel ikke det er en stor bekymring så lenge hunden er normalt sammensatt.

Når det gjelder rasevalg er det nok viktigere hva slags type hund du ønsker deg, og hva slags hundehold du kan tilby. Det er mange gode kandidater som turkompis, så det spørs om du vil ha mye eller lite pels, er bjeffing ok, må/bør hunden kunne gå løs, osv. Om du overnatter mye ute kan det jo være greit med en hund med god pels, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at om du har en normal og mentalt balansert hund så kommer det der til å gå av seg selv ? Så lenge hunden har noen få faste menneske og hunde-venner, og klarer å være i nærheten av fremmede hunder og mennesker uten å ha noe spesiell reaksjon så er det ikke noe man trenger å jobbe så veldig mye med. Men det er lurt å gå tur på steder med mye folk og hunder sånn med gjevne mellomrom i valpetiden, og å trene på at man ikke alltid må bort til andre hunder, men feks trene kontakt med deg i nærheten av andre hunder. Kan også være lurt å hilse på noen fremmede mennesker ila valpetiden, men det gjør man jo som regel hos veterinær og lignende uansett. 

Vokterhunder som kan være skeptisk til fremmede trenger en del mer sosialisering enn feks en labrador ? ellers er det individuelt ettersom hvor trygg og sosial valpen er 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...