Gå til innhold
Hundesonen.no

Måtte avlive hunden min


Dachs1980
 Share

Recommended Posts

Hei

Det er 8 dager siden jeg måtte avlive min hund Junior ???som ble 15år gammel. han hadde en hjertefeil og jeg hadde ikkje økonomi til å følge det opp. 

Jeg gråt å gråt i ca 1,5 dag og nå får jeg ikkje gråte mer og får dårlig samvittighet får å ikkje få gråte mer over han, vill så gjerne gråte mer men sier stop og jeg skjønner ikkje hvorfor, liksom som jeg er over han, noe jeg ikkje er, fordi jeg savner han masse og er kjempe glad i han❤️❤️

Har dårlig samvittighet over alt her, asså bare å spise får jeg dårlig samvittighet for osv, og jeg vil ikkje at livet skal gi videre uten han

Huset er så tomt uten han, jeg er ensom, alt i huset minner om han, matskålen, sofan, lekende hans, sengen hans osv

Det er så tungt å vere uten han???jeg vet ikkje hva jeg skal gjøre av meg

Sliter med sosial angst og har ingen og snakke med det om

  • Sad 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig trist! Men 15 år gammel er jo en anstendig alder, og ikke sikkert det hadde vært så mye å gjøre med hjertet som hadde hjulpet over tid.

Prøv å tenke på at han hadde et godt og langt liv hos deg, og alle minnene dere hadde sammen. Nå slipper han å kjenne på hjertefeilen og får hvile der han er, det gjør ingenting bedre om du ikke tar vare på deg selv. Du kommer ikke til å glemme ham selv om du fortsetter å leve videre, eller til og med får en ny hund etterhvert.

Det er en del telefontjenester der du kan ringe og snakke om alt mulig og være helt anonym, men ha noen som lytter og snakker med deg, hvis du greier det: https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

  • Like 4
  • Thanks 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, simira skrev:

Så utrolig trist! Men 15 år gammel er jo en anstendig alder, og ikke sikkert det hadde vært så mye å gjøre med hjertet som hadde hjulpet over tid.

Prøv å tenke på at han hadde et godt og langt liv hos deg, og alle minnene dere hadde sammen. Nå slipper han å kjenne på hjertefeilen og får hvile der han er, det gjør ingenting bedre om du ikke tar vare på deg selv. Du kommer ikke til å glemme ham selv om du fortsetter å leve videre, eller til og med får en ny hund etterhvert.

Det er en del telefontjenester der du kan ringe og snakke om alt mulig og være helt anonym, men ha noen som lytter og snakker med deg, hvis du greier det: https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

Tusen takk❤️

Jeg skal prøve på det, men har det veldig tungt akkurat nå

Jeg skal ringe å snakke om det, det hjelper sikkert på, istedenfor å holde alt inne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Antall tårer sier lite om hvor sterkt man føler, det er jo helt tydelig at du er i sorg over tapet av en god venn og familiemedlem.

Hunden din har fred nå og støtter kommentaren om at det ikke hjelper noe om du ikke skal komme deg videre. 

Stå på, vi er mange i samme båt som bærer på lengsel, men viktig å tenke at det jo absolutt var verdt hjertesorgen. ♥️

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 5/7/2021 at 1:04 PM, Stjerneskinn skrev:

Antall tårer sier lite om hvor sterkt man føler, det er jo helt tydelig at du er i sorg over tapet av en god venn og familiemedlem.

Hunden din har fred nå og støtter kommentaren om at det ikke hjelper noe om du ikke skal komme deg videre. 

Stå på, vi er mange i samme båt som bærer på lengsel, men viktig å tenke at det jo absolutt var verdt hjertesorgen. ♥️

 

Det går litt bedre nå

Det var det beste for han, og han har hatt et godt liv, han gjorde meg til et bedre person??jeg er så glad han kom inn i livet mitt. Han ble 15år og det er en bra alder for en hund. 

Men savner han utrolig masse❤️❤️

Han gått med meg siden jeg fikk han når han var 2 år gammel, så har hatt 13 år med han og det er jeg utrolig glad for, men savnet er dypt, er trist og ensom. Han var alt jeg hadde i livet mitt han var alt for meg. 

Er så tomt her i huset uten han, ikkje kan jeg gå tur med han, ikkje kan jeg leke med han, ikkje ligger han på fanget mitt mer ????

R.I.P. Junior go gutten min

FB_IMG_1620027394852.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...