Gå til innhold
Hundesonen.no

Akitaene Ima og Eikou


Inu

Recommended Posts

Her er noen linjer om "tuppene til mor"

Ima er vår første akitatispe og heter egentlig N S Uch Taihei no Shiroi Taira. Hun er født 23. november 1997.

For oss har hun vært en super avlshund, hun har vært fantastisk med alle valpene sine og født lett og uten komplikasjoner hver gang. Hun har også adoptert valper fra andre tisper.

Vi hadde planlagt siste kullet våren 2004, men det skar seg med uttaket av sæden i Finland. I oktober 2004 hentet vi derfor hannen fra Finland. Men det ble ingen valper! Ved nærmere ettersyn, fant vi jo at Ima ikke var særlig mottakelig for paringen på høsten, hun hadde også tidligere gått tom på høstparinger, selv om blodprøver, utstryk m m sa at det var riktig tid.

Etter et veterinærbesøk tidlig i 2005, der veterunæren ikke trodde at "kjærringa" var over 8 år, så valgte vi å gjøre et siste forsøk på paring. Denne gangen ble det biltur til SørSverige og date med en flott franskimport, Maru.

28. april fødte Ima 7 valper, sitt største kull, plupp, plupp, plupp på 4 timer. 2 hanner og 5 tisper.

Vi selger ikke valper til hvem som helst, og den sistefødte, Eikou, hadde vært spesiell helt fra starten. Og siden vi ikke hadde funnet et passende hjem da hun var 3,5 måned, ble hun boende. Et valg vi ikke har angret.

Eikou heter egentlig Ak-inu-bas I-ma-ru Eikou no Hoshi, og har mange av de egenskapene vi setter pris på hos moren, Ima. Hun er full av energi og veldig blid. Hun er i tillegg en mye bedre akita enn moren, med bedre pels, farge og uttrykk, så her har vi lyktes, føler vi.

De to tuppene går fortsatt sammen, men av og til avløser storebror Rai, for Ima. Det blir litt mye energi...

Eikou har gjort det veldig bra på valpeshow, med BIS i Mosjøen som beste resultat, i tillegg til flere BIS- og BIG-plasseringer.

Hvis helsa holder blir nok Eikou vår nye avlstispe! .. og hvis interessen er der, blir hun vår nye sporhund...

Om bildene:

Eikou og Rai koser seg i Biabeden; , de samme leker med bamsen. Gamlemor Ima er en dreven tyv, hun ranet alle de nederste grenene på faderns kirsebærtre et år... Brytekamp mellom Ima og Eioku, plutselig en dag skjønte vi at Eikou ikke er noen liten pusling lenger!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så nydelige :)

Kan du fortelle meg litt om gemytte til Akitaen?? :)

Tja.. hvor skal man begynne...

Akitaen er en typisk spisshund, med masse urinstinkter intakt. Samtidig er de veldig avhengige av sosial kontakt med mennesker. På mange måter kan den sammenlignes med Norsk elghund grå. Det opprinnelige bruksområdet er det samme; Jakt og vakt.

Akitaen er jo blant annet opprinnelig brukt til bjørnejakt, så da sier vel det noe av hvilken psyke og pågangsmot de må ha. I dag er vel ikke jakt noe man avler spesifikt på, siden det i dag er mest "in" at hundene skal fungere i samfunnet på en helt annen måte enn tidligere. Det forventes at en hund skal tåle hva som helst av hvem som helst...

Innen rasen er det store variasjoner på gemyttet.... Vi har møtt hunder som har stått ved eierens side og knurret, og individer som er så sky at man ikkke får kontakt i det hele tatt. Så selv om det ikke er slik de opprinnelig var, så har vi et mål om å avle frem hunder som er mer "håndterlige". Vi satser på sosiale og trivelige hunder, og håper å beholde dette gemyttet også når vi prøver å få inn de mer ønskelige egenskapene uttrykk, pels og farge.

Hos oss er de fleste veldig ivrige på besøkende, nesten for sosiale. -Ikke alle liker 25-35 kilo hund i fanget med tunga langt inn i øra.... Men for oss betyr det mye at hundene våre liker alle som skulle dukke opp, derfor har de fått lov til å oppføre seg slik...

Ellers er dette en rase med sterke jaktinnstinkter, vi har oppdrettet flere hunder som brukes til jakt og blodsporprøver. Det som overrasker de fleste, inkludert spordommere, er at hundene, tiltross for størrelsen, er rolige i sporet. Men for å kunne ha en akita løs, kreves det mye trening og det "riktige" individet.

I språk mot andre hunder, så er det viktig at de har vært med og truffet andre hunder. For oss har våre hudnder et klart språk, med mange "trinn". Ima er veldig tydelig i sitt språk, hun er stort sett ikke interessert i å "snakke" med andre hunder, hun vil helst overse dem og få være i fred. ( Hm... som eier, så hund?) Hvis en hund ikke skjønner dette når hun viser seg avvisende ved å snu seg unna og ignorere, så har hun utrolig mange signaler hun sender ut for å "forsterke" sin avvisning, hvis dette ikke hjelper bruker hun "ha deg vekk signaler"; litt strammere nakke, rake ben, litt ragg over nakken, litt romling nederst i magen, litt løfting av lepper.... Hvis ingenting av dette hjelper, så tar hun fram "storbokstavene" og da kommer det et BRØL, og til dags dato har ingen prøvd seg for åse hva hun gjør etterpå... Jeg sier at hvis en hund ikke har skjønt hintet da, så skal hun få lov å ta igjen.... Hadde noen prøvd det samme mot meg, etter så mange høflige og mindre høflige avvisninger, hadde jeg klabbet til personen for lenge siden...

Akitaen er ikke av de mest sosiale hundene ift andre hunder, men får de kompiser de liker, gjerne i ung alder, så er det et vennskap for livet. Et par av valpene våre har i voksen alder fått voksne "samboere" av annen rase, og det har gått greit.

Rasen har jo også et rykte om å ha aggressive hannhunder... Nå tror jeg at de fleste av disse egentlig er pingler, som bruker sin naturlige kroppsholdning og masse lyd, til å prøve å skremme andre unna. Egentlig ville de nok stukket av som første valg i de fleste situasjoner. Dette er også noe vi er oppmerksomme på og prøver å jobbe med.

Ellers er rasen veldig lærevillig, men har ikke alltid like lang tålmodighet i treningssituasjoner. Derfor er det viktig med motivasjon og variert trening i korte, intense økter. Terping kjeder en akita...

Akitaen har hukommelse som en elefant, den glemmer aldri en urettferdighet. Derfor går det veldig ofte galt når eiere prøver å slåss med hunden når de skal oppdra/korrigere. De har også lang tålmodighet med våre/eiernes uvett, men hvis man trekker dem for langt, så tar de igjen i de fleste tilfeller, særlig hvis de er tuktet med fysisk makt tidligere.

I oppdragelsen av en akita, må man være konsekvent, rettferdig og et skritt foran... Man får heller avlede før de får sjansen til å gjøre de verste pøbelstrekene.

... har jeg egentlig svart på spørsmålet??? Blir litt "engasjert"...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja ser man det!Der kom de..hehe

Jeg vet hvem jeg skal ringe når jeg skal ha Akita igjen.

Om du vil selge meg en da selvsagt...

Har sagt det før.Hundene deres er alldeles nydelige!

Synes du har gjort en forferdelig god jobb med å få frem ordentlig Akita...Stå på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. hvor skal man begynne...

Akitaen er en typisk spisshund, med masse urinstinkter intakt. Samtidig er de veldig avhengige av sosial kontakt med mennesker. På mange måter kan den sammenlignes med Norsk elghund grå. Det opprinnelige bruksområdet er det samme; Jakt og vakt.

Akitaen er jo blant annet opprinnelig brukt til bjørnejakt, så da sier vel det noe av hvilken psyke og pågangsmot de må ha. I dag er vel ikke jakt noe man avler spesifikt på, siden det i dag er mest "in" at hundene skal fungere i samfunnet på en helt annen måte enn tidligere. Det forventes at en hund skal tåle hva som helst av hvem som helst...

Innen rasen er det store variasjoner på gemyttet.... Vi har møtt hunder som har stått ved eierens side og knurret, og individer som er så sky at man ikkke får kontakt i det hele tatt. Så selv om det ikke er slik de opprinnelig var, så har vi et mål om å avle frem hunder som er mer "håndterlige". Vi satser på sosiale og trivelige hunder, og håper å beholde dette gemyttet også når vi prøver å få inn de mer ønskelige egenskapene uttrykk, pels og farge.

Hos oss er de fleste veldig ivrige på besøkende, nesten for sosiale. -Ikke alle liker 25-35 kilo hund i fanget med tunga langt inn i øra.... Men for oss betyr det mye at hundene våre liker alle som skulle dukke opp, derfor har de fått lov til å oppføre seg slik...

Ellers er dette en rase med sterke jaktinnstinkter, vi har oppdrettet flere hunder som brukes til jakt og blodsporprøver. Det som overrasker de fleste, inkludert spordommere, er at hundene, tiltross for størrelsen, er rolige i sporet. Men for å kunne ha en akita løs, kreves det mye trening og det "riktige" individet.

I språk mot andre hunder, så er det viktig at de har vært med og truffet andre hunder. For oss har våre hudnder et klart språk, med mange "trinn". Ima er veldig tydelig i sitt språk, hun er stort sett ikke interessert i å "snakke" med andre hunder, hun vil helst overse dem og få være i fred. ( Hm... som eier, så hund?) Hvis en hund ikke skjønner dette når hun viser seg avvisende ved å snu seg unna og ignorere, så har hun utrolig mange signaler hun sender ut for å "forsterke" sin avvisning, hvis dette ikke hjelper bruker hun "ha deg vekk signaler"; litt strammere nakke, rake ben, litt ragg over nakken, litt romling nederst i magen, litt løfting av lepper.... Hvis ingenting av dette hjelper, så tar hun fram "storbokstavene" og da kommer det et BRØL, og til dags dato har ingen prøvd seg for åse hva hun gjør etterpå... Jeg sier at hvis en hund ikke har skjønt hintet da, så skal hun få lov å ta igjen.... Hadde noen prøvd det samme mot meg, etter så mange høflige og mindre høflige avvisninger, hadde jeg klabbet til personen for lenge siden...

Akitaen er ikke av de mest sosiale hundene ift andre hunder, men får de kompiser de liker, gjerne i ung alder, så er det et vennskap for livet. Et par av valpene våre har i voksen alder fått voksne "samboere" av annen rase, og det har gått greit.

Rasen har jo også et rykte om å ha aggressive hannhunder... Nå tror jeg at de fleste av disse egentlig er pingler, som bruker sin naturlige kroppsholdning og masse lyd, til å prøve å skremme andre unna. Egentlig ville de nok stukket av som første valg i de fleste situasjoner. Dette er også noe vi er oppmerksomme på og prøver å jobbe med.

Ellers er rasen veldig lærevillig, men har ikke alltid like lang tålmodighet i treningssituasjoner. Derfor er det viktig med motivasjon og variert trening i korte, intense økter. Terping kjeder en akita...

Akitaen har hukommelse som en elefant, den glemmer aldri en urettferdighet. Derfor går det veldig ofte galt når eiere prøver å slåss med hunden når de skal oppdra/korrigere. De har også lang tålmodighet med våre/eiernes uvett, men hvis man trekker dem for langt, så tar de igjen i de fleste tilfeller, særlig hvis de er tuktet med fysisk makt tidligere.

I oppdragelsen av en akita, må man være konsekvent, rettferdig og et skritt foran... Man får heller avlede før de får sjansen til å gjøre de verste pøbelstrekene.

... har jeg egentlig svart på spørsmålet??? Blir litt "engasjert"...

Jaja et kjempe flott svar jeg har fått her ;) Takk :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... resten av galehuset...

Når jeg har skrevet om Ima og Eikou, og bare såvidt nevnt Rai, så må jeg vel si noe om resten av akitaflokken... Altså Rai, Chibi og Zumi.

Rai er sønn av Ima, fra hennes første skikkelige kull. Han er resultat av en inseminering. Rai er en snål hund, han er skikkelig myk og dum. Han bodde hjemme i et par år, men gikk aldri sammen med halvbroren Grozzo. Vi valgte derfor å omplassere Rai.

Han flyttet inn hos min brors søskenbarn med familie. De hadde tidligere tatt imot omplasseringshunder, men var litt skeptiske til en akita. Men de fant tonen med en gang, go de har aldri hatt en hund som Rai. Rai kunne gå løs og brydde seg verken om løse høner eller andre hunder på stallen.

At Rai ikke likte å være stengt inne, visste vi. Likevel valgte de å lage en hundegård, mest for å ha et sted Rai kunne være mens resten av familien tok morgen stellet og føyk ut og inn av døren. Rai protesterte aldri, men etter 10-15 minutter begynte han å sutre. Så kom vinteren og døren til hundegården frøs fast i åpen posisjon. DA kunne Rai godt være i hundegården. De åpnet bare ytterdøra og sa "Gå i hundegården" så tuslet han avgårde og var helt rolig inne i hundegården til han fikk beskjed om å komme ut... SNÅL...

Den eldste gutten flyttet hjem, og da ble det klart at hans allergi ikke tålte Rai. Det var derfor en veldig trist familie som sendte fra seg Rai.

Vi hadde fortsatt Grozzo, som i Rais fravær, var blitt en helt annen hund. Det tok ikke mange dagene før Grozzo ingen var hyperstresset etter Rais hjemkomst. Så en ny familie ble funnet for Rai...

Denne gang var det morens oppdretter som var på utkikk etter ny hund. Og snåle Rai hoppet lykkelig inn i bilen til Odd og hans to døtre da da kom for å hente ham. Odd var også veldig fornøyd med Rai. Men her hadde de ingen hundegård. Rai måtte derfor stort sett være ute sammen med noen. Inne har det aldri vært noe problem og han har aldri ødelagt noe, selv om han har hatt tilgang til hele hus.

Men så går det som det ofte går, Odd fikk en ny kjæreste. Og hun var redd for Rai (????) når Odd ikke var hjemme. Derfor ble det en del uteståing, med tilhørende sutring. Da vi hørte dette, bestemte vi oss for at Rai ikke hadde fortjent dette, og dro til Oslo og hentet han .... igjen.

Hjemme var det som om han aldri hadde vært borte... Og nå forlater hanoss aldri mer, unntatt for kanksje å være med sin "gamle" familie på tur. De har vært innom på besøk, og Rai forguder lille Thea.

Rais tilbakekomst gjorde at jeg tok den tunge beslutningen om å avlive Grozzo. Grozzo hadde vært plaget av en hudbetennelse, som ble forverret av stress. Til slutt valgte jeg å la han slippe...

Rai er fremdeles en snill og snål hund. Hvis han roses blir han hyper og hvis han får skjenn så blir han det flateste og mest smiskete jeg har sett... Å gå på utstilling har jeg (nesten) gitt opp. Han logrer hele tiden og med et dårlig halefeste, blir ikke det et pent syn...

Rai er tålmodig med valper, hvis han bare utsettes for 1-2 i gangen. Blir de flere, blir han veldig opptatt av å unngå at noen av dem skal komme til å bite han i hans edlere deler...

Rai har to kull etter seg. Et hos oss og et hos kennel Llinekjørven.

Mer om Rais tid hos Familien Hovdekleiv finnes på våre hjemmesider...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...