Akitaene Ima og Eikou

[Inu]

Her er noen linjer om "tuppene til mor"

Ima er vår første akitatispe og heter egentlig N S Uch Taihei no Shiroi Taira. Hun er født 23. november 1997.

For oss har hun vært en super avlshund, hun har vært fantastisk med alle valpene sine og født lett og uten komplikasjoner hver gang. Hun har også adoptert valper fra andre tisper.

Vi hadde planlagt siste kullet våren 2004, men det skar seg med uttaket av sæden i Finland. I oktober 2004 hentet vi derfor hannen fra Finland. Men det ble ingen valper! Ved nærmere ettersyn, fant vi jo at Ima ikke var særlig mottakelig for paringen på høsten, hun hadde også tidligere gått tom på høstparinger, selv om blodprøver, utstryk m m sa at det var riktig tid.

Etter et veterinærbesøk tidlig i 2005, der veterunæren ikke trodde at "kjærringa" var over 8 år, så valgte vi å gjøre et siste forsøk på paring. Denne gangen ble det biltur til SørSverige og date med en flott franskimport, Maru.

28. april fødte Ima 7 valper, sitt største kull, plupp, plupp, plupp på 4 timer. 2 hanner og 5 tisper.

Vi selger ikke valper til hvem som helst, og den sistefødte, Eikou, hadde vært spesiell helt fra starten. Og siden vi ikke hadde funnet et passende hjem da hun var 3,5 måned, ble hun boende. Et valg vi ikke har angret.

Eikou heter egentlig Ak-inu-bas I-ma-ru Eikou no Hoshi, og har mange av de egenskapene vi setter pris på hos moren, Ima. Hun er full av energi og veldig blid. Hun er i tillegg en mye bedre akita enn moren, med bedre pels, farge og uttrykk, så her har vi lyktes, føler vi.

De to tuppene går fortsatt sammen, men av og til avløser storebror Rai, for Ima. Det blir litt mye energi...

Eikou har gjort det veldig bra på valpeshow, med BIS i Mosjøen som beste resultat, i tillegg til flere BIS- og BIG-plasseringer.

Hvis helsa holder blir nok Eikou vår nye avlstispe! .. og hvis interessen er der, blir hun vår nye sporhund...

Om bildene:

Eikou og Rai koser seg i Biabeden; , de samme leker med bamsen. Gamlemor Ima er en dreven tyv, hun ranet alle de nederste grenene på faderns kirsebærtre et år... Brytekamp mellom Ima og Eioku, plutselig en dag skjønte vi at Eikou ikke er noen liten pusling lenger!

[~Marlene~]

så fine hunder !

helt herlige

[Sfs]

Kjempe fine!

Skjønner det sånn at du har Shiba inu også?

[Monika!]

Så nydelige

[Inu]

Kjempe fine!

Skjønner det sånn at du har Shiba inu også?

Ja, vi har shiba også. Skal legge ut litt om de også, bare vent...

[victoria_e]

Så nydelige

Kan du fortelle meg litt om gemytte til Akitaen??

[Inu]

Så nydelige

Kan du fortelle meg litt om gemytte til Akitaen??

Tja.. hvor skal man begynne...

Akitaen er en typisk spisshund, med masse urinstinkter intakt. Samtidig er de veldig avhengige av sosial kontakt med mennesker. På mange måter kan den sammenlignes med Norsk elghund grå. Det opprinnelige bruksområdet er det samme; Jakt og vakt.

Akitaen er jo blant annet opprinnelig brukt til bjørnejakt, så da sier vel det noe av hvilken psyke og pågangsmot de må ha. I dag er vel ikke jakt noe man avler spesifikt på, siden det i dag er mest "in" at hundene skal fungere i samfunnet på en helt annen måte enn tidligere. Det forventes at en hund skal tåle hva som helst av hvem som helst...

Innen rasen er det store variasjoner på gemyttet.... Vi har møtt hunder som har stått ved eierens side og knurret, og individer som er så sky at man ikkke får kontakt i det hele tatt. Så selv om det ikke er slik de opprinnelig var, så har vi et mål om å avle frem hunder som er mer "håndterlige". Vi satser på sosiale og trivelige hunder, og håper å beholde dette gemyttet også når vi prøver å få inn de mer ønskelige egenskapene uttrykk, pels og farge.

Hos oss er de fleste veldig ivrige på besøkende, nesten for sosiale. -Ikke alle liker 25-35 kilo hund i fanget med tunga langt inn i øra.... Men for oss betyr det mye at hundene våre liker alle som skulle dukke opp, derfor har de fått lov til å oppføre seg slik...

Ellers er dette en rase med sterke jaktinnstinkter, vi har oppdrettet flere hunder som brukes til jakt og blodsporprøver. Det som overrasker de fleste, inkludert spordommere, er at hundene, tiltross for størrelsen, er rolige i sporet. Men for å kunne ha en akita løs, kreves det mye trening og det "riktige" individet.

I språk mot andre hunder, så er det viktig at de har vært med og truffet andre hunder. For oss har våre hudnder et klart språk, med mange "trinn". Ima er veldig tydelig i sitt språk, hun er stort sett ikke interessert i å "snakke" med andre hunder, hun vil helst overse dem og få være i fred. ( Hm... som eier, så hund?) Hvis en hund ikke skjønner dette når hun viser seg avvisende ved å snu seg unna og ignorere, så har hun utrolig mange signaler hun sender ut for å "forsterke" sin avvisning, hvis dette ikke hjelper bruker hun "ha deg vekk signaler"; litt strammere nakke, rake ben, litt ragg over nakken, litt romling nederst i magen, litt løfting av lepper.... Hvis ingenting av dette hjelper, så tar hun fram "storbokstavene" og da kommer det et BRØL, og til dags dato har ingen prøvd seg for åse hva hun gjør etterpå... Jeg sier at hvis en hund ikke har skjønt hintet da, så skal hun få lov å ta igjen.... Hadde noen prøvd det samme mot meg, etter så mange høflige og mindre høflige avvisninger, hadde jeg klabbet til personen for lenge siden...

Akitaen er ikke av de mest sosiale hundene ift andre hunder, men får de kompiser de liker, gjerne i ung alder, så er det et vennskap for livet. Et par av valpene våre har i voksen alder fått voksne "samboere" av annen rase, og det har gått greit.

Rasen har jo også et rykte om å ha aggressive hannhunder... Nå tror jeg at de fleste av disse egentlig er pingler, som bruker sin naturlige kroppsholdning og masse lyd, til å prøve å skremme andre unna. Egentlig ville de nok stukket av som første valg i de fleste situasjoner. Dette er også noe vi er oppmerksomme på og prøver å jobbe med.

Ellers er rasen veldig lærevillig, men har ikke alltid like lang tålmodighet i treningssituasjoner. Derfor er det viktig med motivasjon og variert trening i korte, intense økter. Terping kjeder en akita...

Akitaen har hukommelse som en elefant, den glemmer aldri en urettferdighet. Derfor går det veldig ofte galt når eiere prøver å slåss med hunden når de skal oppdra/korrigere. De har også lang tålmodighet med våre/eiernes uvett, men hvis man trekker dem for langt, så tar de igjen i de fleste tilfeller, særlig hvis de er tuktet med fysisk makt tidligere.

I oppdragelsen av en akita, må man være konsekvent, rettferdig og et skritt foran... Man får heller avlede før de får sjansen til å gjøre de verste pøbelstrekene.

... har jeg egentlig svart på spørsmålet??? Blir litt "engasjert"...

[Inustaff]

Ja ser man det!Der kom de..hehe

Jeg vet hvem jeg skal ringe når jeg skal ha Akita igjen.

Om du vil selge meg en da selvsagt...

Har sagt det før.Hundene deres er alldeles nydelige!

Synes du har gjort en forferdelig god jobb med å få frem ordentlig Akita...Stå på!

[Tuffy]

Åå så fine de var.

[victoria_e]

Tja.. hvor skal man begynne...

Akitaen er en typisk spisshund, med masse urinstinkter intakt. Samtidig er de veldig avhengige av sosial kontakt med mennesker. På mange måter kan den sammenlignes med Norsk elghund grå. Det opprinnelige bruksområdet er det samme; Jakt og vakt.

Akitaen er jo blant annet opprinnelig brukt til bjørnejakt, så da sier vel det noe av hvilken psyke og pågangsmot de må ha. I dag er vel ikke jakt noe man avler spesifikt på, siden det i dag er mest "in" at hundene skal fungere i samfunnet på en helt annen måte enn tidligere. Det forventes at en hund skal tåle hva som helst av hvem som helst...

Innen rasen er det store variasjoner på gemyttet.... Vi har møtt hunder som har stått ved eierens side og knurret, og individer som er så sky at man ikkke får kontakt i det hele tatt. Så selv om det ikke er slik de opprinnelig var, så har vi et mål om å avle frem hunder som er mer "håndterlige". Vi satser på sosiale og trivelige hunder, og håper å beholde dette gemyttet også når vi prøver å få inn de mer ønskelige egenskapene uttrykk, pels og farge.

Hos oss er de fleste veldig ivrige på besøkende, nesten for sosiale. -Ikke alle liker 25-35 kilo hund i fanget med tunga langt inn i øra.... Men for oss betyr det mye at hundene våre liker alle som skulle dukke opp, derfor har de fått lov til å oppføre seg slik...

Ellers er dette en rase med sterke jaktinnstinkter, vi har oppdrettet flere hunder som brukes til jakt og blodsporprøver. Det som overrasker de fleste, inkludert spordommere, er at hundene, tiltross for størrelsen, er rolige i sporet. Men for å kunne ha en akita løs, kreves det mye trening og det "riktige" individet.

I språk mot andre hunder, så er det viktig at de har vært med og truffet andre hunder. For oss har våre hudnder et klart språk, med mange "trinn". Ima er veldig tydelig i sitt språk, hun er stort sett ikke interessert i å "snakke" med andre hunder, hun vil helst overse dem og få være i fred. ( Hm... som eier, så hund?) Hvis en hund ikke skjønner dette når hun viser seg avvisende ved å snu seg unna og ignorere, så har hun utrolig mange signaler hun sender ut for å "forsterke" sin avvisning, hvis dette ikke hjelper bruker hun "ha deg vekk signaler"; litt strammere nakke, rake ben, litt ragg over nakken, litt romling nederst i magen, litt løfting av lepper.... Hvis ingenting av dette hjelper, så tar hun fram "storbokstavene" og da kommer det et BRØL, og til dags dato har ingen prøvd seg for åse hva hun gjør etterpå... Jeg sier at hvis en hund ikke har skjønt hintet da, så skal hun få lov å ta igjen.... Hadde noen prøvd det samme mot meg, etter så mange høflige og mindre høflige avvisninger, hadde jeg klabbet til personen for lenge siden...

Akitaen er ikke av de mest sosiale hundene ift andre hunder, men får de kompiser de liker, gjerne i ung alder, så er det et vennskap for livet. Et par av valpene våre har i voksen alder fått voksne "samboere" av annen rase, og det har gått greit.

Rasen har jo også et rykte om å ha aggressive hannhunder... Nå tror jeg at de fleste av disse egentlig er pingler, som bruker sin naturlige kroppsholdning og masse lyd, til å prøve å skremme andre unna. Egentlig ville de nok stukket av som første valg i de fleste situasjoner. Dette er også noe vi er oppmerksomme på og prøver å jobbe med.

Ellers er rasen veldig lærevillig, men har ikke alltid like lang tålmodighet i treningssituasjoner. Derfor er det viktig med motivasjon og variert trening i korte, intense økter. Terping kjeder en akita...

Akitaen har hukommelse som en elefant, den glemmer aldri en urettferdighet. Derfor går det veldig ofte galt når eiere prøver å slåss med hunden når de skal oppdra/korrigere. De har også lang tålmodighet med våre/eiernes uvett, men hvis man trekker dem for langt, så tar de igjen i de fleste tilfeller, særlig hvis de er tuktet med fysisk makt tidligere.

I oppdragelsen av en akita, må man være konsekvent, rettferdig og et skritt foran... Man får heller avlede før de får sjansen til å gjøre de verste pøbelstrekene.

... har jeg egentlig svart på spørsmålet??? Blir litt "engasjert"...

Jaja et kjempe flott svar jeg har fått her Takk

[Maria]

Flotte hunder! Det er spennende med raser jeg ikke kan nor særlig om..

[Inu]

... resten av galehuset...

Når jeg har skrevet om Ima og Eikou, og bare såvidt nevnt Rai, så må jeg vel si noe om resten av akitaflokken... Altså Rai, Chibi og Zumi.

Rai er sønn av Ima, fra hennes første skikkelige kull. Han er resultat av en inseminering. Rai er en snål hund, han er skikkelig myk og dum. Han bodde hjemme i et par år, men gikk aldri sammen med halvbroren Grozzo. Vi valgte derfor å omplassere Rai.

Han flyttet inn hos min brors søskenbarn med familie. De hadde tidligere tatt imot omplasseringshunder, men var litt skeptiske til en akita. Men de fant tonen med en gang, go de har aldri hatt en hund som Rai. Rai kunne gå løs og brydde seg verken om løse høner eller andre hunder på stallen.

At Rai ikke likte å være stengt inne, visste vi. Likevel valgte de å lage en hundegård, mest for å ha et sted Rai kunne være mens resten av familien tok morgen stellet og føyk ut og inn av døren. Rai protesterte aldri, men etter 10-15 minutter begynte han å sutre. Så kom vinteren og døren til hundegården frøs fast i åpen posisjon. DA kunne Rai godt være i hundegården. De åpnet bare ytterdøra og sa "Gå i hundegården" så tuslet han avgårde og var helt rolig inne i hundegården til han fikk beskjed om å komme ut... SNÅL...

Den eldste gutten flyttet hjem, og da ble det klart at hans allergi ikke tålte Rai. Det var derfor en veldig trist familie som sendte fra seg Rai.

Vi hadde fortsatt Grozzo, som i Rais fravær, var blitt en helt annen hund. Det tok ikke mange dagene før Grozzo ingen var hyperstresset etter Rais hjemkomst. Så en ny familie ble funnet for Rai...

Denne gang var det morens oppdretter som var på utkikk etter ny hund. Og snåle Rai hoppet lykkelig inn i bilen til Odd og hans to døtre da da kom for å hente ham. Odd var også veldig fornøyd med Rai. Men her hadde de ingen hundegård. Rai måtte derfor stort sett være ute sammen med noen. Inne har det aldri vært noe problem og han har aldri ødelagt noe, selv om han har hatt tilgang til hele hus.

Men så går det som det ofte går, Odd fikk en ny kjæreste. Og hun var redd for Rai (????) når Odd ikke var hjemme. Derfor ble det en del uteståing, med tilhørende sutring. Da vi hørte dette, bestemte vi oss for at Rai ikke hadde fortjent dette, og dro til Oslo og hentet han .... igjen.

Hjemme var det som om han aldri hadde vært borte... Og nå forlater hanoss aldri mer, unntatt for kanksje å være med sin "gamle" familie på tur. De har vært innom på besøk, og Rai forguder lille Thea.

Rais tilbakekomst gjorde at jeg tok den tunge beslutningen om å avlive Grozzo. Grozzo hadde vært plaget av en hudbetennelse, som ble forverret av stress. Til slutt valgte jeg å la han slippe...

Rai er fremdeles en snill og snål hund. Hvis han roses blir han hyper og hvis han får skjenn så blir han det flateste og mest smiskete jeg har sett... Å gå på utstilling har jeg (nesten) gitt opp. Han logrer hele tiden og med et dårlig halefeste, blir ikke det et pent syn...

Rai er tålmodig med valper, hvis han bare utsettes for 1-2 i gangen. Blir de flere, blir han veldig opptatt av å unngå at noen av dem skal komme til å bite han i hans edlere deler...

Rai har to kull etter seg. Et hos oss og et hos kennel Llinekjørven.

Mer om Rais tid hos Familien Hovdekleiv finnes på våre hjemmesider...

[Betty]

Sukk de er så nydelig

[Hilde90]

Nydelige hunder

[Nokia]

Kjempefine