Miniatyr Bull Terrier - førstegangshund?

[Mallisen]

Har noen her erfaring med minibull? Jeg har ikke hatt hund selv, men er innstilt på å gjøre det jeg skal for å kunne tilby en hund et godt liv med tanke på kurs, kunnskap osv. Jeg lurer likevel på om dette er en veldig krevende rase å trene?

Jeg har lest mye forskjellig, og noen hevder mange er engstelige og ikke kan være alene over tid. Andre steder leser jeg at den er uavhengig og tåler det godt. Jeg jobber på dagtid, så den må kunne være alene en del timer. Jeg bor sammen med sønnen min på 12 og katten, og vi ønsker så gjerne en hund i flokken. Jeg har blitt helt opphengt i minibullen, prøver å vurdere andre raser også, men faller alltid tilbake på denne flotte, morsomme skapningen. Det er mye lek og gøy hos oss, så vi ønsker en hund med mye personlighet. Vi er middels aktive, den vil få gode turer, men vi springer ikke på fjellet. Jeg ønsker gjerne tips og råd om minibullen, men er åpen for andre innspill angående rase. ?

[simira]

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

[Mallisen]

11 timer siden, simira skrev:

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

Tusen takk for svar ? Er fortsatt i vurderingsfasen, og slike gode tilbakemeldinger er gull verdt. 

 

[VivianK]

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

Endret 12. April 2020 av VivianK

[VivianK]

Jeg kan også føye til at den første minien destruerte ALT hun kom over. Det gjør heldigvis ikke arvtakeren ?

[Mallisen]

19 timer siden, VivianK skrev:

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

Tusen takk for et veldig utfyllende svar, det er fint å få innspill fra folk som har erfaring. Og herlighet for en nydelig hund - jeg smelter helt! ? 

Det er godt tips å treffe en, eventuelt få tilbringe en dag eller to før jeg bestemmer meg.

Takk igjen ?