Gå til innhold
Hundesonen.no

Løpetid, livmorbetennelse, forvirra (og litt skremt)


tillien
 Share

Recommended Posts

Sansa er fremdeles relativt ung (nærmer seg 4) og er helt mot slutten av løpetida (3 uker i dag). Livmorbetennelse er vanligst hos eldre tisper og den kommer normalt en tid etter løpetid. Jeg tok kontakt med veterinær torsdag grunnet at jeg synes det som kom ut i tispetrusa var litt suspekt (luktet litt og seigere enn det jeg syntes å huske var tilfellet sist). Fikk time i går, fredag.

Hunden virker frisk og rask. Spiser godt, drikker normalt, herjer og leker som hun bruker. Litt «latere» innendørs enn hun bruker (kan finne på å ikke følge meg rundt i huset), men ikke påfallende med tanke på at hun har løpetid.

Palpasjon gav ingen svar/smerter. Utstryk viste ganske mye bakterier. Da ble det ultralyd. Der var veterinær veldig usikker, det kunne være noe med livmora, kanskje, muligens. Siden det gikk mot helg forsto jeg det slik at hun mente operasjon var sikrest.

Jeg ble litt paff over at veterinær mente man skulle gjøre et så stort inngrep basert på en svært usikker ultralyd og at «det var snart helg». Men spurte og gravde litt og da ble det målt temperatur og tatt flere blodprøver. Normal temperatur, helt fine blodprøver (fikk ikke med meg hvilke det var bortsett fra CRP). Ble da bedt om å kontakt på mandag hvis det utviklet seg negativt, evt vetvakt i helga.

Har fulgt temperatur gjennom helgen og den er helt fin. Hunden er i fin form. Det ser ut til at hun har sluttet helt å blø, som forventet med tanke på løpetidens lengde. Og jeg sitter med vekselvis to ekle følelser: 1. At hunden er en tikkende bombe som plutselig vil få kraftige symptomer og 2. At om jeg ikke hadde presset litt på så hadde de røsket ut livmora på mildt sakt svakt grunnlag (slik jeg forsto det), kanskje på en «frisk» hund.

Er det noen andre som har opplevd noe slikt? Bakterier under/mot slutten av løpetid ... og var det så evt livmorbetennelse/utviklet det seg til en eller bare en vaginitt eller noe slikt? Andre tanker?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke direkte svar på noe av det du spør om, men kan dele mine erfaringer med vaginitt og livmorbetennelse.

Yngste her hadde vaginitt før første løpetid, ingen tegn på livmorbetennelse annet enn at det kom litt sekret fra åpningen. Har ikke sett tegn til det i forbindelse med løpetid eller etter.

Min forrige tispe fikk konstatert åpen livmorbetennelse i en alder av 3-4 år, litt etter løpetid.  Kom puss fra skjeden og hun hadde dårlig allmenntilstand. Fikk valget mellom å kastrere med en gang eller forsøke med antibiotika og medisin som skulle støte ut svineriet. Ved sistnevnte alternativ var det stor risiko for at hun ville få betennelse igjen ved en annen løpetid. Jeg valgte likevel sistnevnte og hunden ble helt normal igjen etter kuren. På kontroll ble det derimot konstatert ved ultralyd at hun nå hadde lukket livmorbetennelse, det er enda mer alvorlig og betegnelsen "tikkende bombe" er veldig passende. Skummelt hvor tilsynelatende frisk hun var på alle måter og hvor ille dette kunne gått. Hun ble kastrert ved første anledning. I ettertid har jeg fått vite at det er en sjanse for at åpen livmorbetennelse går over til lukket.

Med den opplevelsen jeg hadde, ville jeg i ditt tilfelle bestilt en time for å forsikre meg om at det ikke er noe i livmoren som ligger og utvikler seg. Ved lukket livmorbetennelse kan hunden tydeligvis virke helt ok til det plutselig blir akutt.

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Tyttebæra said:

Ikke direkte svar på noe av det du spør om, men kan dele mine erfaringer med vaginitt og livmorbetennelse.

Yngste her hadde vaginitt før første løpetid, ingen tegn på livmorbetennelse annet enn at det kom litt sekret fra åpningen. Har ikke sett tegn til det i forbindelse med løpetid eller etter.

Min forrige tispe fikk konstatert åpen livmorbetennelse i en alder av 3-4 år, litt etter løpetid.  Kom puss fra skjeden og hun hadde dårlig allmenntilstand. Fikk valget mellom å kastrere med en gang eller forsøke med antibiotika og medisin som skulle støte ut svineriet. Ved sistnevnte alternativ var det stor risiko for at hun ville få betennelse igjen ved en annen løpetid. Jeg valgte likevel sistnevnte og hunden ble helt normal igjen etter kuren. På kontroll ble det derimot konstatert ved ultralyd at hun nå hadde lukket livmorbetennelse, det er enda mer alvorlig og betegnelsen "tikkende bombe" er veldig passende. Skummelt hvor tilsynelatende frisk hun var på alle måter og hvor ille dette kunne gått. Hun ble kastrert ved første anledning. I ettertid har jeg fått vite at det er en sjanse for at åpen livmorbetennelse går over til lukket.

Med den opplevelsen jeg hadde, ville jeg i ditt tilfelle bestilt en time for å forsikre meg om at det ikke er noe i livmoren som ligger og utvikler seg. Ved lukket livmorbetennelse kan hunden tydeligvis virke helt ok til det plutselig blir akutt.

Joda, det var svar på i alle fall noe av det jeg spurte om, sikkert bare jeg som har formulert meg diffust :)

Ja, det er jo lukket livmorbetennelse man er spesielt redd for. Det jeg synes var så rart her var at det gikk fra full alarm med ønske om umiddelbar operasjon til ingen behandling og «ta kontakt om det er noe»... Synes feks det hadde vært veldig fornuftig med en kontroll over helgen, evt med røntgen dersom det er bedre enn UL, eller få en annen veterinær til å se på UL også. Men jeg blir å ta kontakt for en kontroll, må bare vurdere om jeg skal gjøre det et annet sted (og evt hvordan det påvirker forsikringen, kom jeg til å tenke på)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 hours ago, tillien said:

Joda, det var svar på i alle fall noe av det jeg spurte om, sikkert bare jeg som har formulert meg diffust :)

Ja, det er jo lukket livmorbetennelse man er spesielt redd for. Det jeg synes var så rart her var at det gikk fra full alarm med ønske om umiddelbar operasjon til ingen behandling og «ta kontakt om det er noe»... Synes feks det hadde vært veldig fornuftig med en kontroll over helgen, evt med røntgen dersom det er bedre enn UL, eller få en annen veterinær til å se på UL også. Men jeg blir å ta kontakt for en kontroll, må bare vurdere om jeg skal gjøre det et annet sted (og evt hvordan det påvirker forsikringen, kom jeg til å tenke på)

Så bra. :)

Jeg fikk inntrykk av at veterinærene "mine" (tror det var to innom) helst ville kastrere åpen livmorbetennelse, virker som dette er noe mange veterinærer tar veldig alvorlig og at de mener kastrering er sikreste løsning.

Er enig i at det er merkelig at du ikke ble anbefalt kontroll når de ikke kunne konkludere om det er betennelse eller ikke. :huh: Tror du gjør lurt i å dra et annet sted når du ikke er fornøyd med de du har brukt nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Tyttebæra said:

Så bra. :)

Jeg fikk inntrykk av at veterinærene "mine" (tror det var to innom) helst ville kastrere åpen livmorbetennelse, virker som dette er noe mange veterinærer tar veldig alvorlig og at de mener kastrering er sikreste løsning.

Er enig i at det er merkelig at du ikke ble anbefalt kontroll når de ikke kunne konkludere om det er betennelse eller ikke. :huh: Tror du gjør lurt i å dra et annet sted når du ikke er fornøyd med de du har brukt nå.

Har ingen problemer med å kastrere dersom det er den beste løsningen. Vil bare det beste for hunden. Og ja, det ser ut som om det er relativt unisont at kastrasjon er den beste løsningen nærmest uansett åpen/lukket, fordi det bare vil bli verre ved neste løpetid og fordi medikamentell behandling ikke er uten risiko. Jeg sitter imidlertid med en «følelse» (fra det jeg har lest så langt, men det kan) at en mildere åpen variant, tidlig i forløpet, er relativt uproblematisk å behandle medikamentelt. Da savner jeg en diskusjon rundt hvorfor man ikke skal gjøre det og se hva som skjer neste gang. For kastrasjon er hverken et ufarlig inngrep i seg selv eller uten bivirkninger på sikt.

Jeg kommer ikke til å gå i mot veterinærens anbefaling uansett hva det blir til, men jeg sliter veldig når de ikke kan forklare sine valg på en overbevisende måte. I dette tilfellet sliter jeg aller mest med hvordan man i det hele tatt kan vurdere kastrasjon på en «nja, kanskje, muligens er det noe rart her»-UL. Det kan selvsagt skyldes manglende alternative diagnostiske metoder, men da må jo det kommuniseres. Og det er jo flere differensialdiagnoser til livmorbetennelse som i alle fall burde nevnes/undersøkes når det kommer et åpenbart atypisk tilfelle (for ung tispe, for tidlig i løpetidforløpet). Kan godt hende veterinæren har tenkt på alt dette og har gode forklaringer på alt, men det må jo sies. Hvis ikke blir jeg bare veldig skeptisk til veterinærens vurderingsevne, motiver og potensielt kunnskap. Ble nok tatt såpass på senga at jeg mistet litt munn og mæle, men er bedre forberedt nå. Så vi får se i morgen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt to tisper med livmorsbetennelse hjemme. Første ble kastrert uten at man tenkte noe mer på alternativer da det virket best for henne da hun i tillegg slet mye med innbildt. Andre hadde vaginitt etter første løpetid og etter andre løpetid startet det likt. Dro til veterinær som så "noe" på UL og som gjorde en innvendig undersøkelse av noe slag som bekreftet puss i livmoren. Siden hun var ung, og det ble oppdaget før hun ble "syk" så ble hun satt på kraftig antibiotika, og det har til dags dato ikke kommet tilbake... 

Nå gikk alt galt i ettertid med den hunden som ble kastrert, og det ville dukket opp uansett, men ble fremskyndet av operasjonen, så ift komplikasjoner så telles nok ikke det helt, men det er ikke til å komme utenom at det er en påkjenning. Siste som har blitt kastrert, i fjor vinter pga en kombinasjon av flere ting, hadde null komplikasjoner og var alt gikk på skinner hele veien. 

Alle tre har hatt vaginitt også, men virket ikke som dyrlegene hadde noe problem med å skille det da ihvertfall...

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes enkelte veterinærer er veldig ivrige på å foreslå kastrering. Jeg fikk faktisk det forslaget på grunn av lydsensitivitet hos min hund - helt uten at rase ble tatt i betraktning (kastrering kan ha en svært uheldig virkning på raser som er særlig utsatt for hjerteproblemer, ettersom hormoner har en beskyttende effekt på hjertet). Så her i huset skal det bokstavelig talt være snakk om liv eller død før kastrering blir aktuelt.

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Wilhelmina said:

Jeg synes enkelte veterinærer er veldig ivrige på å foreslå kastrering. Jeg fikk faktisk det forslaget på grunn av lydsensitivitet hos min hund - helt uten at rase ble tatt i betraktning (kastrering kan ha en svært uheldig virkning på raser som er særlig utsatt for hjerteproblemer, ettersom hormoner har en beskyttende effekt på hjertet). Så her i huset skal det bokstavelig talt være snakk om liv eller død før kastrering blir aktuelt.

Ja, jeg synes generelt veterinærer er fryktelig raske med å foreslå både kirurgi og medikamentell behandling. Det er derfor jeg er ekstra skeptisk nå. Den første (av to ganger) hun fikk tømt analkjertlene fikk jeg beskjed om at vi bare kunne fjerne dem. Det er heller ikke et inngrep uten fare for komplikasjoner. Og to ganger jeg nærmest i en bisetning har nevnt at hun kanskje klør litt, så har de konstatert «det er nok allergi» og ville sette henne på allergimedisin - uten i det hele tatt å ha tatt på hunden og undersøkt henne. Så man blir litt skeptisk.

Og ja, jeg synes det er rart at de snakker om å fjerne livmor omtrent som om det er å fjerne en liten føflekk. Foruten at det er et stort inngrep i seg selv så kan det ha både fysiske og psykiske bivirkninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sansa har ikke vist tegn på sykdomsutvikling, og har sluttet å blø (som forventet 3 uker etter løpetiden startet). Var hos veterinæren i dag for å få klarhet i hva som egentlig skjedde på fredag, og ikke minst hva vi gjør nå.

Vet ikke om jeg ble så mye klokere om hva som skjedde, men veterinæren sa at hen ble stresset av at det kunne bli veldig mye verre veldig fort og at det snart var helg. Jeg får det ikke til å gå opp.

For det første var det åpenbart en åpen livmorbetennelse (om det var noen), og livmoren er fremdeles åpen grunnet løpetiden - så jeg ville jo sett om det kom puss ut. Faren for en akutt forverring - type lukket livmorbetennelse - var jo ikke der. For det andre var hen klar på - når jeg spurte om jeg nå gikk med en potensiell tikkende bombe - at det normalt sett blir veldig klart at hunden er syk lenge før det blir veldig farlig. Mer enn nok tid til å evt kontakte veterinærvakt når man vet at noe kan være i gjære og ikke venter for å se om det går over slik man ofte gjør. For det tredje sa hen at vi ikke trengte å ta hverken UL eller blodprøver i dag fordi hunden virket helt frisk - men det gjorde jo hunden på fredag også og da var løsningen operasjon! For det fjerde så forklarte ingenting av dette hvorfor jeg måtte be om at tempen og blodprøver ble tatt fredag. Veterinær ville operere før dette ble tatt, men når de først ble tatt så var plutselig faren over. Jeg skjønner det bare ikke.

Men greit nok. Hen unnskyldte seg og vi hadde en hyggelig prat og jeg orket ikke å pushe hardere på det jeg ikke fikk til å gå opp. Og Sansa er etter alt å dømme frisk, det er det viktigste. Må imidlertid være oppmerksom i ukene framover og ta kontakt med veterinær ved mistanke om at noe er galt (dårlig matlyst, slapp, drikker mye, slikker seg bak, pesing, feber).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...