Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei! Vi er et par med barn som er på leting etter omplasseringshund. Vi har kikket en stund og vært i kontakt med noen, men ikke noe mer enn det. Begge oss er oppvokst med hund hjemmefra, men ikke hatt egen nå i senere tid. Så har det seg sånn at vi har forelsket oss i et søskenpar på 2 år. De har vokst opp sammen og trives godt i lag, så eieren vil gjerne at de skal komme til et hjem sammen. Vi er i dialog med eier og hundene virker helt perfekte for oss.

Men så var vi jo i utgangspunktet kun ute etter en hund fordi vi er ganske nye på dette. Er det helt tullete å skaffe seg to hunder som førstegangseiere? Det blir dobbelt opp med utgifter (mat, veterinær, utstyr, kurs) og tar dobbelt så mye plass i bilen. Er det noe mer vi ikke har tenkt på? Hva ville dere gjort, hvis dere følte at disse hundene var de rette? 

Skrevet

Som hovedregel så anbefales det minst to års forskjell mellom hunder. Jeg synes godt det kan være mer. Jevn alder kan ofte være grunnlag for konflikter mellom hundene med tanke på rang mellom dem. Med unge hunder og valper blir det også mer enn dobbelt så mye jobb med trening og oppdragelse, fordi de trekker opp hverandre.

Nå er jo disse vokst opp sammen, selv om de fortsatt er relativt unge, så det trenger ikke å være et stort problem, men avhenger av en del spørsmål.

Selv om man har mulighet til å ha hundene sammen stort sett, så kan det fort bli store problemer dersom den ene er syk og må til dyrlegen, om dere er flere i familien som vil dra på ulike arrangement, hundepassere som ikke vil ta mer enn én hund osv. Det er vanskeligere å finne pass til to hunder. Kjønn spiller også en rolle. Er det en av hver kan det være ganske utfordrende i løpetiden. Er det to av samme så er risikoen større for konflikter, selv om de har vokst opp sammen. Men dette med kjønnsfordeling og hundepass avhenger både av rase og størrelse på hunden. Om man passer én eller to chihuahua spiller liten rolle, snakker vi grand danois kan det være en håndfull. Og noen raser har mer tendens til å krangle med andre av samme kjønn.

Hva slags hunder er det? Er det samme eller forskjellig kjønn? Hvor avhengige er de av hverandre, kan en i familien ta med den ene på tur/kurs/trening uten at den andre er med? Kan de være alene uten hverandre?

Skrevet

En ting som kan være lurt å tenke på om dere eventuelt går for bare én av dem, er om de er vandt til å være alene uten den andre. Min hund vokste opp sammen med sin søster, og da vi overtok henne som 6 mnd gammel ble det fort tydelig at hun aldri egentlig hadde vært ordentlig alene (det skal sies at vi også var helt uerfarne og uvitne, og tok for gitt at en 6 mnd gammel hund kunne være alene, det skal man ikke gjøre, 6 mnd er enda en valp). Og hun endte opp med heftig separasjonsangst. Og det er IKKE noe man vil ha, det er sinnsykt vanskelig å styre med.

Skrevet

Hvilken rase er det? Hvordan er hundene mtp hverdagslydighet og oppførsel ute? Hvordan hundehold ser dere for dere? Tur? Trening? Kurs? Kommer begge til å være aktive med hundene, gå turer sammen osv eller vil det meste falle på en av dere? Og er de samme kjønn eller forskjellig?

Det ene som kan bli utfordrende er jo om de to hundene skulle bli uenig om noe og er jevnaldrende. Om det er en mild rase og eller forskjellige kjønn så går det antagelig bra. Evt litt dårlig hverdagslydighet e.l. trenger heller ikke å være noe problem om dere er to om det og kan gå med hver sin hund. Da blir det jo nesten som å ha en hund og man kan fokusere all oppmerksomhet på den ene man går med. På mye er det bare å doble mengde med to kontra en, men er det noen utfordringer, spesielt ute på tur osv så kan en være en håndfull, men to kan virke som ti, fordi de girer opp hverandre pluss at man må dele fokus på to og begge hendene er opptatt med bånd osv. Om man går med begge alene. 

Litt ettersom hvem man har i sin omgangskrets så kan jo to hunder bli for mye til at folk vil at dere tar med hundene på besøk der en hund kanskje hadde fått bli med inn. Ikke avgjørende for noe, men greit å ta med i beregningen. Det samme med pass, det kan være vanskeligere, iallefall om man tenker privat pass. 

Ellers tenker jeg at det meste ellers stort sett går bra, om en skal noe så kan jo den andre i verste fall være med i bilen om ingen er hjemme og hunden ikke vil være alene og er noen av dere hjemme så burde det gå bra uansett. ?

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...