Gå til innhold
Hundesonen.no

Unghund 10 mnd usikker i møtesituasjoner


Flory
 Share

Recommended Posts

Den siste tiden har hunden min på 10 mnd begynt å virke veldig usikker i møtesituasjoner. Han har vært "verdens enkleste" valp inntil puberteten plutselig startet for en tid tilbake. Plutselig endret mange ting seg; han bjeffer - noe han omtrent aldri har gjort tidligere, er mer urolig inne til tross for god fysisk og mental aktivisering, og når vi for eksempel går tur i skogen og det kommer noen i møte med oss, så bråstopper han og vil helst løpe motsatt vei (dette er uavhengig om de som kommer gående har med hund eller ikke). Han ser faktisk litt redd ut :( Setter seg like bak meg (med stramt bånd fordi han ikke kommer lengre vekk) og ser mot de som kommer i møte. Vanskelig å snakke til han, det virker som ørene er stengt helt av. Men når de som kommer mot oss er helt på høyde med oss, så kan han hoppe frem i "lekestilling" og bjeffe og styre... Han får som regel ikke hilse på de møtende heller, men når vi går videre etterpå så løper han villmann (jager fremover). Kommer denne oppførselen fordi han vil hilse/leke, eller fordi han er usikker? Vet ikke helt hva jeg skal gjøre i disse situasjonene, prøver å komme meg litt på avstand der det er mulig slik at passeringen ikke blir så intens, men på en smal skogsti med mye kratt og skog rundt er det ikke like lett når man plutselig møter noen en sjelden gang.

Vi har vært med på flere kurs, og han sliter med å forholde seg til meg på treningsbanen nå for tiden, da han ofte er helt ufokusert. Nesen går rett i bakken og han piper og bjeffer.. Har fått høre at det nok har med alderen å gjøre, men hvordan skal jeg takle det best mulig slik at han blir trygg på ting til han blir voksen? Han blir utrolig lett stresset for tiden, plutselig går han rundt inne og peser, og puster kjempefort, noe jeg aldri før har opplevd! Mulig han bare er utrolig hormonell for tiden og alt bare blir surr for han, men hjelpe meg :) Er dette bare typisk unghund eller??

Det skal sies at oppi alt dette så fungerer han ofte veldig fint - vi øver mye på kontakt, lett lydighet og ro-trening. Det er bare de tingene som nevnt over som har oppstått den siste tiden som jeg er redd for å forsterke hvis jeg takler det på feil måte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye av det hørtes ut som en typisk unghund :) Min tispe på sju år, kan bli usikker i møtesituasjoner noen ganger, stort sett når hun er hormonpåvirket i større grad enn vanlig. Hvis han ikke viste tegn på redsel/usikkerhet som liten, går det nok over. At han stresser, piper og er generelt urolig, har nok med alderen å gjøre. Han har mye «fluer i hodet», og trenger mest av alt at du holder tunga rett i munnen og puster med magen til det går over. Det er bra å fortsette å trene, men noen krav må nok senkes nå når det er vanskeligere for ham å tenke klart. Det går nok helt fint, skal du se! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han var litt usikker noen ganger når han var mindre også, men på en annen måte, nå blir det mer "voldsomt" på en måte. Før virket han bare litt reservert på et vis, og han bjeffet jo ikke. Det var akkurat som puberteten slo til i han og forandret han ganske plutselig.

Håper det går over igjen :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1. det tåles at ikke alt håndteres perfekt hele tiden så prøv å ikke tenk så mye på det.

2. fortsett som du har gjort, senk krav, tren på enkle ting og fortsett å jobbe med kontakt og fokus. 

3. i vanskelige situasjoner, prøv å hjelp han gjennom om det går, enten ved større avstand eller ved å putte en godbit foran han og lokke forbi osv. Og om det ikke går så bare låt som ingen ting å gå forbi. Får du ikke gjort noe uansett så er det beste alternativet å gjøre minst mulig utav det så du iallefall ikke forsterker usikkerheten med å enten fremstå som nølende eller presse han mer enn nødvendig. 

Ved å unngå det så mye som mulig og trene enkelt osv så har dere nok et veldig godt utgangspunkt for å komme helskinnet ut på andre siden av denne perioden og den varer antagelig ikke så fryktelig lenge.? har du mulighet kan du jo få plasser det er mer åpent og oversiktlig og prøve å trene mer på hundemøter på en passelig avstand til at du får kontakt, men han får neppe varige men om det blir noen slike måter heller, altså.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...