Gå til innhold
Hundesonen.no

Jaktlabrador til bruks


ppp
 Share

Recommended Posts

Jeg har blitt litt nysgjerrig på jaktlabradoren og vurderer om det kan være en aktuell rase i fremtiden. Jeg driver med bruks og redningshund, og ønsker meg en søksmaskin i hendig størrelse, men gjerne uten vokten og alvoret som gjerne kommer med mange av de andre kjente bruksrasene. Har allerede en slik :)

Er det noen her som har erfaring med jaktlabradoren til bruks? Jeg har mange spørsmål, som jeg ikke synes det er lett å finne svar på.

Hvordan er jaktvarienten ift det sosiale? Er de naturlig trygge og sosiale med folk og hunder? Synes jeg ofte hører om usikkerhet mot folk.
Hvordan er de på overvær vs spor? Hva ligger mest latent for de?
Hvordan er de på belønning? Er det lett å få de gira på lek? Ball? Lek med fremmede?
Hvordan er de løse i skogen når de ikke er på jobb? Holder de seg nært eier eller går de langt? Springer mye? Interesse for vilt?
Hvordan er de på miljø? Underlag, støy etc.
Liker de å trekke og springe langt og mye på ski og barmark?

Vet det ofte er store individuelle forskjeller innenfor en rase, men er interessert i å vite hva man normalt kan forvente :ahappy:

 

Endret av ppp
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er kanskje ikke den som er mest bevandret i rasen, men jeg kjenner flere, og de er flotte bruks og redningshunder. Velfungerende, trivelige, sosiale, arbeidsomme, greie og belønne og fint balansert. Samtlige blir brukt til og ser ut til å like godt å trekke på ski og sykkel ? men hvordan står er på rasen ifht utbredelse av div uønskede sider, det vet jeg ikke 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg har truffet har virket stødige hunder. Arbeidsjern. Et par har hatt en del lyd (piping) som kan være problematisk. Har bare truffet dem sånn dann og wann på kurs, så har ikke så altfor mye mer å komme med. Det har sikkert andre.

Om du ikke er «låst» på jaktlabrador av en eller annen grunn så er det liten grunn til ikke å vurdere jaktgolden i samme slengen. Det er store likheter selv om golden nok er litt mer happy-go-lucky. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, tillito skrev:

De jeg har truffet har virket stødige hunder. Arbeidsjern. Et par har hatt en del lyd (piping) som kan være problematisk. Har bare truffet dem sånn dann og wann på kurs, så har ikke så altfor mye mer å komme med. Det har sikkert andre.

Om du ikke er «låst» på jaktlabrador av en eller annen grunn så er det liten grunn til ikke å vurdere jaktgolden i samme slengen. Det er store likheter selv om golden nok er litt mer happy-go-lucky. 

Liker best korthårete hunder. Og helst ikke for happy-go-lucky :P

Endret av ppp
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner bare en, og den er fryktelig spak. Eies av den utrolig dyktig dame så her er det ikke oppdragelsen det går på. Kan nesten ikke snakkes til uten at halen forsvinner mellom beina og den krymper seg. Flott turhund, har ganske lang radius, men stikker ikke. Går så som så med andre hunder, vet den har slåss en del, særlig med andre tisper. Ikke noe jeg ville anbefalle som brukshund, men forhåpentligvis bare en dårlig hund av mange gode. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har møtt en del jaktlabber, og det varierer - selvfølgelig. De jeg har møtt har vært sosiale, noen av de skikkelig overivrig, men ikke alle. De er gode turhunder, som liker å trekke og kløve. De fleste er skikkelige arbeidsjern, lette å belønne med både mat og lek. Jeg tror absolutt de kan være gode brukshunder! 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaktlabradoren har jo blitt et svært populært valg til redningshund, og jeg har derfor møtt/kjenner til ganske mange. Så kan prøve å svare på spørsmålene dine. 

Hvordan er jaktvarienten ift det sosiale? Er de naturlig trygge og sosiale med folk og hunder? Synes jeg ofte hører om usikkerhet mot folk. De er som regel veldig sosiale og fine når de er i sin komfortsone, men jeg har dessverre sett en del usikkerhet jeg også, også mot folk. Har også sett en slå over i aggresjon når den var svært stresset (stresset over scooterkjøring og helikopterflyging). 
Hvordan er de på overvær vs spor? Hva ligger mest latent for de? De jeg har møtt er overværshunder, helt klart. 
Hvordan er de på belønning? Er det lett å få de gira på lek? Ball? Lek med fremmede? Veldig lette å belønne. gjør alt for en ball. Har møtt en som tilsynelatende jobbet på i et miljøsøk fordi den så veldig gjerne ville ha ballen, beveget seg over hindringer og ekle underlag, men da den skulle melde (med bringkoppel) så falt meldingen helt bort fordi den egentlig var berørt av miljøet, dette var ikke så lett å se før den faktisk måtte tenke. 
Hvordan er de løse i skogen når de ikke er på jobb? Holder de seg nært eier eller går de langt? Springer mye? Interesse for vilt? Her har jeg ikke noe godt grunnlag for å svare. 
Hvordan er de på miljø? Underlag, støy etc. Noen er kjempebra, og noen er berørt. Kjenner en som er så berørt av bevegelige underlag, inkludert av å kjøre bil, at han faktisk blir syk av å kjøre bil og måtte pensjoneres som brukshund pga. det. 
Liker de å trekke og springe langt og mye på ski og barmark? Ja. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utfordringen hva gjelder jaktlabrador, er at jaktlabrador ikke er det samme hvis du går til 4 forskjellige oppdrettere. Noen oppdretter jaktlabrador light, noen medium, noen heavy, noen avler på noe som antakeligvis ikke er labrador og andre avler på en mix av "tjukk og tynn". 

En god jaktlabrador er en fantastisk arbeidshund. De konkrete og viktige punktene i forhold til en "vanlig" Labrador er; at en god jaktlabrador har en tillitt til eier, at den ikke er eksplosivt sosial og at den er mer utholden. En vanlig labrador har en viss stahet og selvtillitt MOT eier, som jaktlabradoren ikke har. Jaktlabradoren skal stole på eier når eier sier høyre, en vanlig labrador tenker "føkk you jeg vet bedre". En vanlig labrador eksploderer i lykke når den ser mennesker, en jaktlabrador er mer avbalansert - endog enda sosial og glad mot mennesker. En god jaktlabrador har en mye lengre konsentrasjonsevne og utholdenhet enn en vanlig labrador. 

Alfa og omega er å gjøre en grundig research på oppdretter; besøke oppdretter, møte hundene, kjenne på kjemien og undersøke hva man selv ønsker og forventer. Man kan få "nesten alt"; fra snipete hunder som ser ut som whippeter og som kryper oppetter taket, til gode, gammeldagse klassiske labradorer med balanse og power. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg har jaktlab, og trener jevnlig med flere. Har bare møtt en hund som er usosial og litt skarp, møtt et par som er så "veike" at det er problematisk. Så super utbredt er det ikke :) Men det må gjøres et bra forarbeid ift oppdretter, som man må med de fleste raser hvis man er ute etter jakt, gjeter, eller konkurransehund.

Er du ute etter en søksmaskin, så er labben virkelig noe eget. Det som er viktig er å balansere fart og moro i starten, for det er virkelig POWER !  Er stort sett ikke hunder man trenger å jasse opp i stor grad :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...