Separasjonsangst (?) på tur

[Meer]

Hunden vår takler ikke at en av oss skiller vei når vi er flere i familien som er ute på tur med hunden. Han får helt anfall, bjeffer og drar i båndet så hardt han klarer i retningen personen gikk. Når jeg drar forsiktig i båndet og snakker til han for å få han til å komme etter meg (for å gå videre) så knurrer han, bjeffer og hopper opp. Det tar sikkert 15 min før han slapper av og vi kan gå videre. Han får også disse anfallene ellers når vi er ute og en i familien må forlate hunden, det er uheldig med mye bråk i situasjoner som for eksempel utstilling. 

Er dette en form for seperasjonsangst? Hjemme er han veldig selvstendig og avslappet. Han har ingen problemer med å være hjemme alene, han sover og tygger ikke på ting imens vi er borte. Kan det være relatert til alder? Han er 1 år og har alltid vært slik, men tror dere han kan bli tryggere etter hvert? Hvordan kan vi trene på dette? 

Endret 17. April 2018 av Meer

[Lene_S]

Frøkna mi er også sånn, verst hvis jeg går min vei, men også hvis andre gjør det. Hun har heller ikke separasjonsangst hjemme, er alene der uten problemer. Jeg aner ikke om jeg tenker rett her, men min teori er at det er mer unaturlig for flokkdyr å skille lag borte enn hjemme, fordi ute av eget trygge territorium er de mer avhengige av flokken enn der de føler seg tryggest, altså hjemme. Så jeg tenker at hun derfor ikke forstår hvorfor en plutselig stikker av fra flokken, og at det gjør henne urolig og stressa. 

Nå er det ikke så ofte at en av oss går bort fra flokken og blir borte, vi kommer som regel tilbake, fordi vi har gått inn en butikk eller lignende. Og det har hjulpet litt, at hun erfarer at vi kommer tilbake. Og så har vi utnyttet dette til å trene spor med henne, i form at "gjemsel", altså at en går av gårde og gjemmer seg, og så skal den andre og voffen lete og finne. Dette falt henne veldig naturlig, og vi trengte ikke å trene for å få henne til å skjønne poenget, lyspæra gikk på på første forsøk. Nå elsker hun det, og synes det er innmari stas å finne oss. Så gira blir hun når hun må vente at folk til og med har kommet løpende til fordi de tror hun er skadet eller blir torturert. Forståelig, hun høres sånn ut  

Jeg tenker at det blir som med annen belønningsbasert trening, og etter samme prinsipp som man trener på å være hjemme alene. Først så går en person bare rundt hjørnet, og kommer tilbake med en gang. Så blir h*n rundt hjørnet litt lenger for hver gang. Mens man venter med hunden kan man jobbe med andre ting, for å distrahere, som lett hverdagslydighet, og belønning for å være rolig og for å gjøre den han blir bedt om. Og så kommer den store belønningen, altså den bortkomne personen. Og så kan man etter hvert begynne å legge inn en gang i mellom at den som går ikke kommer tilbake, og så øke hyppigheten, slik belønningen ikke kommer hver gang, men til slutt kommer bare 20% av gangen, f.eks. Dette er slik jeg ville gjort det om vi hadde behov for at hunden vår skulle skjønne dette, men som sagt, vi går omtrent aldri permanent vekk fra turfølget.