Gå til innhold
Hundesonen.no

Separasjonsangst (?) på tur


Meer
 Share

Recommended Posts

Hunden vår takler ikke at en av oss skiller vei når vi er flere i familien som er ute på tur med hunden. Han får helt anfall, bjeffer og drar i båndet så hardt han klarer i retningen personen gikk. Når jeg drar forsiktig i båndet og snakker til han for å få han til å komme etter meg (for å gå videre) så knurrer han, bjeffer og hopper opp. Det tar sikkert 15 min før han slapper av og vi kan gå videre. Han får også disse anfallene ellers når vi er ute og en i familien må forlate hunden, det er uheldig med mye bråk i situasjoner som for eksempel utstilling. 

Er dette en form for seperasjonsangst? Hjemme er han veldig selvstendig og avslappet. Han har ingen problemer med å være hjemme alene, han sover og tygger ikke på ting imens vi er borte. Kan det være relatert til alder? Han er 1 år og har alltid vært slik, men tror dere han kan bli tryggere etter hvert? Hvordan kan vi trene på dette? 

Endret av Meer
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frøkna mi er også sånn, verst hvis jeg går min vei, men også hvis andre gjør det. Hun har heller ikke separasjonsangst hjemme, er alene der uten problemer. Jeg aner ikke om jeg tenker rett her, men min teori er at det er mer unaturlig for flokkdyr å skille lag borte enn hjemme, fordi ute av eget trygge territorium er de mer avhengige av flokken enn der de føler seg tryggest, altså hjemme. Så jeg tenker at hun derfor ikke forstår hvorfor en plutselig stikker av fra flokken, og at det gjør henne urolig og stressa. 

Nå er det ikke så ofte at en av oss går bort fra flokken og blir borte, vi kommer som regel tilbake, fordi vi har gått inn en butikk eller lignende. Og det har hjulpet litt, at hun erfarer at vi kommer tilbake. Og så har vi utnyttet dette til å trene spor med henne, i form at "gjemsel", altså at en går av gårde og gjemmer seg, og så skal den andre og voffen lete og finne. Dette falt henne veldig naturlig, og vi trengte ikke å trene for å få henne til å skjønne poenget, lyspæra gikk på på første forsøk. Nå elsker hun det, og synes det er innmari stas å finne oss. Så gira blir hun når hun må vente at folk til og med har kommet løpende til fordi de tror hun er skadet eller blir torturert. Forståelig, hun høres sånn ut :P 

Jeg tenker at det blir som med annen belønningsbasert trening, og etter samme prinsipp som man trener på å være hjemme alene. Først så går en person bare rundt hjørnet, og kommer tilbake med en gang. Så blir h*n rundt hjørnet litt lenger for hver gang. Mens man venter med hunden kan man jobbe med andre ting, for å distrahere, som lett hverdagslydighet, og belønning for å være rolig og for å gjøre den han blir bedt om. Og så kommer den store belønningen, altså den bortkomne personen. Og så kan man etter hvert begynne å legge inn en gang i mellom at den som går ikke kommer tilbake, og så øke hyppigheten, slik belønningen ikke kommer hver gang, men til slutt kommer bare 20% av gangen, f.eks. Dette er slik jeg ville gjort det om vi hadde behov for at hunden vår skulle skjønne dette, men som sagt, vi går omtrent aldri permanent vekk fra turfølget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...