Chihuahua og baby

[anonym2323]

Heisann ?

Jeg lurer på om noen har erfaring med chihuahua og baby? Har lest mye forskjellig på nette og mye negativt. Vi skal ha første baby i Juli og har en chi-gutt på 1år og en jente på nesten 2 år. Vi har to tibetansk spaniel tisper også. 

Har ikke før merket noe aggresivitet med unger heller. Men har ikke hatt de rundt spedbarn. 

Men nå tenker jeg på selve hunden. Vi vet at barn ikke skal plage eller rive i hunden, la den få fred når den ønsker det.

For jeg ser mange ikke selger til barnefamilier og mange gjør det. Står heller ikke barnevennelig i rase-beskrivelsen. Men ellers er det gode hunder. Blir brukt som hunder med tur 1time daglig og hjernetrim og hele pakken  Aldri behandlet dem som babyer, bruker genser når det er kaldt ute. 

Så håper på noen gode og seriøse svar og noen som har det selv så kan dele erfaring med meg  

 

Tusen Takk på forhånd.  

 

 

 

[Malamuten]

Alle stødige hunder er fine familiehunder. Det eneste jeg ville tenkt pp med veldig små hunder er hunden selv oppi det hele, barn kan være både voldsomme og uheldige, og små hunder er jo mindre da, og potensielt tåler mindre om de blir falt på osv. Men om hundene dine tåler/liker barn er nok helt avhengig av dem som individ og du får nok bare vente å se. Men som sagt, er de normalt skrudd sammen mentalt så er det ingen grunn til å forvente at det ikke går bra.

[Lene_S]

Jeg kan bare svare for min chi. Hun er veldig glad i barn, i alle aldre, selv om vi ikke har barn selv. Vi fikk en niese for et år siden, og Ayla elsker lille tulla. Og tulla elsker Ayla. De ble glade i hverandre fra de møtte hverandre i sommer for første gang. Før det fikk ikke Ayla hilse på babyen.

Jeg tror hvorvidt en hund, uansett rase, liker barn er delt mellom iboende kvalitet og erfaring. For Aylas del, hadde hun en iboende disposisjon for å like barn, hun elsket dem fra første øyeblikk, og har gjort det siden. Hun har vært rundt barn fra 2-år alder så lenge vi hatt henne, dog ikke på daglig basis. Som du sier, er ikke chihuahuaer kjent for å være spesielt glade i barn, de føler seg lett trua, men det er altså individuelle forskjeller.

Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt barn og sett hvordan hundene reagerer. Sørg for å hilse på hundevante barn, slik at erfaringene blir gode. Og begynn med litt eldre barn, som er mer forutsigbare for hundene, og jobb deg nedover i alder. Da får du både sett hvordan hundene reagerer, og du får startet prosessen med tilvenning og gode erfaringer. 

[anonym2323]

8 timer siden, Lene_S skrev:

Jeg kan bare svare for min chi. Hun er veldig glad i barn, i alle aldre, selv om vi ikke har barn selv. Vi fikk en niese for et år siden, og Ayla elsker lille tulla. Og tulla elsker Ayla. De ble glade i hverandre fra de møtte hverandre i sommer for første gang. Før det fikk ikke Ayla hilse på babyen.

Jeg tror hvorvidt en hund, uansett rase, liker barn er delt mellom iboende kvalitet og erfaring. For Aylas del, hadde hun en iboende disposisjon for å like barn, hun elsket dem fra første øyeblikk, og har gjort det siden. Hun har vært rundt barn fra 2-år alder så lenge vi hatt henne, dog ikke på daglig basis. Som du sier, er ikke chihuahuaer kjent for å være spesielt glade i barn, de føler seg lett trua, men det er altså individuelle forskjeller.

Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt barn og sett hvordan hundene reagerer. Sørg for å hilse på hundevante barn, slik at erfaringene blir gode. Og begynn med litt eldre barn, som er mer forutsigbare for hundene, og jobb deg nedover i alder. Da får du både sett hvordan hundene reagerer, og du får startet prosessen med tilvenning og gode erfaringer. 

Ja, for de to chi-ene er litt forskjellige. Den ene løper bort til alle og vil hilse, alltså tispa.. Mens han andre er ganske skeptisk til folk og vil ikke hilse. Sliter med bjeffing på folk når jeg er ut på tur med han. Han er godt sosialiserte men leste det kunne ligge i AVL de bjeffe genene. For jeg spurte oppdretter og hun sa hun hadde ingen anelse om hvordan dette kunne fåes av.  Hun hadde vist veldig gneldrete selv. Men så er han og veldig skeptisk! Vil ikke hilse på folk, eller familiene går greit. Men stopper avogtil barn og spør om å klappe. Men de 3 andre hundene står og elsker det, mens gutten vil som regel ikke bort. Merker han spesielt bjeffer ut på tur nå folk ser f.eks på hundene. Men har lenge lurt på hvilken grunn dette er. Er det at han vokter eller er han redd folk ? 

Men kan det være annerledes om det kommer en inn i familien? Har alltid gått fint og tatt inn andre dyr. 

[Lene_S]

3 timer siden, anonym2323 skrev:

Ja, for de to chi-ene er litt forskjellige. Den ene løper bort til alle og vil hilse, alltså tispa.. Mens han andre er ganske skeptisk til folk og vil ikke hilse. Sliter med bjeffing på folk når jeg er ut på tur med han. Han er godt sosialiserte men leste det kunne ligge i AVL de bjeffe genene. For jeg spurte oppdretter og hun sa hun hadde ingen anelse om hvordan dette kunne fåes av.  Hun hadde vist veldig gneldrete selv. Men så er han og veldig skeptisk! Vil ikke hilse på folk, eller familiene går greit. Men stopper avogtil barn og spør om å klappe. Men de 3 andre hundene står og elsker det, mens gutten vil som regel ikke bort. Merker han spesielt bjeffer ut på tur nå folk ser f.eks på hundene. Men har lenge lurt på hvilken grunn dette er. Er det at han vokter eller er han redd folk ? 

Men kan det være annerledes om det kommer en inn i familien? Har alltid gått fint og tatt inn andre dyr. 

Chihuahuaer har jo et rykte på seg for å være små gneldrebikkjer, og det har nok ikke oppstått i løse lufta. Så mange av dem gneldrer på folk, og da ligger mye i genene. Den mest logiske grunnen for bjeffinga er, for meg, frykt, altså at de føler seg truet. Antakelig pga størrelsen, tenker jeg.

Slik bjeffing er jo et forsøk på å jage bort noe, og det belønner seg selv når man er ute fordi man går videre og det som var skummelt tilsynelatende ble skremt bort. Altså funka metoden, tror hunden, selv om det egentlig ikke hadde med bjeffinga å gjøre. Og dermed er det heller ikke så enkelt å trene bort, for man får jo ikke folk til å stå og glo til bikkja roer seg når man er ute på tur, det kan vi heller ikke forventa at folk skal gidde å gjøre. Selv om jeg gjør mitt for å bidra, jeg stopper når jeg ser noen prøver å roe ned en hund, enten det er iver eller frykt. Om det hjelper så mye, aner jeg ikke, men jeg prøver nå i hvert fall
Samme selvforsterkinga skjer også hjemme, da folk eller dyr passerer, og bikkja tror det er den som har jaget dem bort. 

Hvordan det går med et barn i familien, er umulig å spå. Det kan slå begge veier. Var derfor jeg forslo å teste ut litt på forhånd, og kickstarte prosessen med tilvenning til nytt familiemedlem med andres barn. Selvsagt nøye kontrollert og passet på av deg, men det skjønte du sikkert