Gå til innhold
Hundesonen.no

Dachs som familiehund til turer i fjellet og på ski


Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Vi har nettopp meldt oss inn i forumet her fordi vi har så veldig lyst på en liten hund. Vi synes langhåret dachs er fantastisk fine hunder, men lurer på om en slik vil kunne passe inn i vår familie. Vi er en familie på fem, tre av oss er tenåringer. Fra før har vi to marsvin og en katt som er svært selvstendig og mye ute.

Vi lurer på:

- kan en dachs bli med på 3-4 timers lange turer i fjellet og kan de kan gå i preparert skiløype i opptil 3 timer?

- kan de bli vant til å være med på båt?

- hvor mange lufteturer trenger de pr. dag

- hvor lenge kan de være hjemme alene mtp at vi er på jobb og skole deler av dagen

- hvordan er de i forhold til andre hunder, er de ofte redde?

- hva med at vi har katt i huset fra før?

- vi har lyst til å reise på utlandsferie av og til, er det best og ha hunden hos venner eller er kan den ha det fint hos kennel?

- er det best å ha den i bur ved bilkjøring eller kan den sitte i fanget til passasjer med belte på?

Hilsen

familie som ønsker seg en liten hund

 

Skrevet (endret)

Jeg har hatt mange fordommer mot dachser, men etter å ha blitt kjent med et par har jeg virkelig fått sansen for dem. Om dere er nøye med oppdretter og får en hund etter trygge og friske foreldre så er det en herlig hund!

De kan fint være med på lange turer og bli vent til å være med på båt.

Som hovedregel mener jeg at alle hunder bør ha minst en times aktivisering hver dag, enten i form av tur eller søk, triks, lydighetstrening osv. I tillegg må den såklart ha kortere tisseturer minimum morgen og kveld. Det første halvåret må den nok ut oftere, i valpetiden har jeg vært ute med hundene omtrent annehver time eller så på dagtid, og kanskje en gang eller to i løpet av natten også. Etter noen uker sover de som oftest hele natten, men må ut oftere på dagen til de har lært å holde seg.

Dachser er nok ikke mer redde enn andre hunder, men det er viktig å være nøye med oppdretter og få en hund etter trygge foreldre. Dersom foreldrene er nervøse går dette ofte i arv, både genetisk og gjennom påvirkning fra moren i valpekassen.

Dersom hunden blir vant til katt fra valpestadiet (og katten er grei) går det som oftest bra. Pass på at katten har et trygt sted for å komme unna valpen og ikke blir plaget.

De fleste hunder har det helt fint på kennel, men jeg synes jo det er bedre å ha de hos venner og familie, hvis dere har noen som har anledning. Da får den som oftest mer selskap og får være i et hjemmemiljø som den er vant til, i stedet for i et bur for seg selv i et potensielt stressende miljø.

Det absolutt tryggeste ved bilkjøring er et solid bilbur, slik at risikoen for skade både for hunden og andre er minst mulig. Sele er mindre trygt, men det beste alternativet om man ikke har plass til bur, eller hunden blir bilsyk f.eks.

@Pringlenkan litt mer om dachs, selv om det er mest de andre variantene.

 

Endret av simira
Skrevet

Simira sier nok det meste :) Men en liten rettelse: noen av dachshundrasene ER mer redde enn andre hunder. Dachs er ikke en rase, men 9 ulike. Størst utfordringer på mentalitet finner man hos de små variantene, da særlig langhår dverg og kanin. Men det er også MYE rusk på langhår normal. Det finnes dog absolutt trivelige langhår også. Velg oppdretter og foreldredyr med stor omhu, så får dere en trivelig familiehund som er med på all den aktiviteten dere ønsker :)

  • Like 1
Skrevet
Just now, Pringlen said:

Simira sier nok det meste :) Men en liten rettelse: noen av dachshundrasene ER mer redde enn andre hunder. Dachs er ikke en rase, men 9 ulike. Størst utfordringer på mentalitet finner man hos de små variantene, da særlig langhår dverg og kanin. Men det er også MYE rusk på langhår normal. Det finnes dog absolutt trivelige langhår også. Velg oppdretter og foreldredyr med stor omhu, så får dere en trivelig familiehund som er med på all den aktiviteten dere ønsker :)

Litt feil formulering fra min side, jeg mente at man finner mer og mindre trygge både individer og raser ellers også, at det er ikke er noe spesielt for dachs som sådan. Men langhår er vel av de mer utsatte ja.

  • Like 1
Skrevet

Så koselig at dere ønsker dachs. Jeg har kjent dachser hele livet siden besteforeldrene mine alltid har hatt det, langhåret dvergdachs. Helt fantastiske hunder med enorm personlighet, og virkelig store hunder i liten kropp.  

Alle de 4 jeg har kjent har vært veldig lette å ha med å gjøre. Ikke ekstremt krevende på noen måte. Alle 4 har kunnet gå løse, og har hele livet gått løs døgnet rundt på hyttetomta i når de er der. Bjeffer når det kommer folk, men ellers ikke så veldig mye. Så veldig enkle hunder å ha med å gjøre.  Vet ikke om dette gjelder alle, men det er hvertfall min erfaring.  Alle 4 har kunnet vært alene hjemme, men har vært med på jobb hver dag alltid. Jeg tipper standard er mer krevende og sikkert har mer jaktinstinkt.

Eneste er at siste har utviklet en usikkerhet mot både nye mennesker og andre hunder, helt uten noen spesiell grunn, og hun har blitt veldig bjeffete ute. Usikker på om dette er genetisk eller skyldes manglende sosialisering. Forutenom denne usikkerheten er hun en fantastisk hund. Men ja som Pringlen sier er det viktig å finne en god oppdretter med trivelige hunder. Ta dere en tur på utstilling og prat med eiere :) Dersom dere bor i Oslo-området skal det være dachseutstilling her i august. Da samles masse nydelige dachser!

Skrevet (endret)

Tusen takk for svar dere:) Da skjønner jeg at noe av det viktigste er å se etter foreldre som er trygge. Er det noen spesielle ting vi kan gjøre eller undersøke nærmere før vi bestemmer oss for hvor vi skal kjøpe? En oppdretter kan vel bare si at foreldrene er rolige uten at det er noen garanti for det? Finnes det f.eks papirer fra utstillinger osv. som kan si noe om foreldrenes lynne?

Endret av BC45
Skrevet
Akkurat nå, BC45 skrev:

Tusen takk for svar dere:) Da skjønner jeg at noe av det viktigste er å se etter foreldre som er trygge. Er det noen spesielle ting vi kan gjøre eller undersøke nærmere før vi bestemmer oss for hvor vi skal kjøpe? En oppdretter kan vel bare si at foreldrene er rolige uten at det er noen garanti for det? Finnes det f.eks papirer fra utstillinger osv. som kan si noe om foreldrenes lynne?

Det beste er nok å besøke oppdretter og treffe foreldrene selv. Det kan være litt vanskelig å treffe far, men mor skal du kunne møte. Spør gjerne oppdretter hvordan hundene er med fremmede mennesker og andre hunder. Varsellampene bør blinke om oppdretter sier noe som "De kan være litt reserverte i starten før de blir kjent" eller "de er reserverte mot fremmede". En ekte reservert hund er det ikke noe i veien med, men mange bruker reservert som et penere ord for usikker. 

  • Like 2
Skrevet

Utstillingspremeringer sier desverre ingenting. Og ja, oppdretterene kommer til å si at foreldrene er trygge og fine. Du må nesten møte dem selv. Far kan oftest bli vanskelig å møte. Men mor er viktig! Dra på besøk, hils på mor og oppdretters øvrige hunder. Om du ikke får hilse på alle, bør varsellampene blinke. Og ikke kjøp bortforklaringer om at mor reagerer slik eller sånn fordi hun har valper. Det er generelt mye lyd i langhår, men uhemmet kakling sier litt om hundene, og de bør kunne roe seg raskt selv om det kommer besøk. Valpeformidler i NDF er forøvrig selv langhårsoppdretter, så det kan være et greit sted å begynne med en henvendelse dit.

Skrevet

Vær også obs på at dachs (som regel) har mye jaktinstinkt, og marsvinene kan leve farlig dersom dere ikke passer godt på.
Ellers signerer jeg det de andre sier ovenfor her. gjør grundig research før dere går til anskaffelse av nytt familiemedlem, det er en del "skrot-mentalitet" på dachs, og særlig på langhår synes jeg. Angstbitere og generelt dårlig gemytt ser vi veldig mye av på jobb. (dyreklinikk) 

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...