Gå til innhold
Hundesonen.no

Halvsøsken med middels HD i avl og raser hvor få blir røntget


Recommended Posts

Skrevet

Hvor stor vekt legger dere på at foreldre til foreldredyr har gitt avkom med middels til sterk HD på en mellomstor rase? 
 

Jeg får en litt dårlig magefølelse når jeg ser at besteforeldrene til det aktuelle kullet har gitt flere avkom med HD D og det samtidig er veldig få av avkommene som er røntget. De som er røntget har middels grad HD, og da er de kanskje røntget nettopp fordi de hadde symptomer på HD. Hvor mye betyr dette hvis foreldredyrene er fri? 

Skrevet

Jeg sjekker både søsken til foreldre og evt. tidligere avkom. En kombo der kun foreldrene har fri er ikke interessant om avkom/søsken har mye HD.

Men igjen...så vil jo dette komme litt an på. Er det en rase som rutinemessig sjekkes for HD? For velger du en kombo der foreldrene er fri og ingen andre er røntget, så er jo det risiko. Spesielt om foreldrene ikke er røntget heller. Men f.eks. jeg som kikker på schäfer, der man har HD-index og det er vanlig at foreldre, søsken, avkom røntges, så går jeg etter kull med mest mulig fritt og minst mulig mørketall. 

Så hvis det er en rase der få røntges, så ville jeg sett litt på hvor mange som har HD i slekta og hvor vanlig HD er på rasen generelt. 

Skrevet

Rasen har ikke HD index. Jeg har sett på avkommene til besteforeldrene til valpene, og det er HD både i helsøsken og halvsøsken til foreldrene. De fleste er ikke røntget, og av de som er røntget så har over halvparten middels eller sterk grad HD. Foreldre og besteforeldre er røntget fri, men de har gitt avkom med HD som kan bli problematisk for hunden. 

Skrevet
Akkurat nå, Midas skrev:

Rasen har ikke HD index. Jeg har sett på avkommene til besteforeldrene til valpene, og det er HD både i helsøsken og halvsøsken til foreldrene. De fleste er ikke røntget, og av de som er røntget så har over halvparten middels eller sterk grad HD. Foreldre og besteforeldre er røntget fri, men de har gitt avkom med HD som kan bli problematisk for hunden. 

Da ville jeg funnet et annet kull :)

Skrevet

Tja...Dette er ikke sånn enkel matematikk nei. 

Jeg kjøpte valp fra et kull der far hadde gitt avkom med både C og D-hofter, og mor hadde få røntgede avkom fra tiddligere, men der to av tre røntgede hadde D-hofter og den siste B. Det var ikke så mange søsken av foreldrene som var røntget heller (men det var litt ymse resultat der også) - men jeg fulgte magefølelsen som sa at dette kom til å bli bra.

Willy selv fikk A-hofter (som også hans ene søster og bror fikk) og Willys avkom må vel sies å være ektremt bra statistisk. Han har 39 avkom, en er røntget med D-hofter, en med C - resten som er røntget, har A og B (ca 27 tror jeg... med forbehold om at jeg ikke har fått resultat på alle som er røntget). 

Sist innkjøpte var også mest på magefølelsen - jeg kjente lite til HD-statistikk fra morsiden, mens farsiden var mer kjent for meg siden det var mye nær slekt av Willy. Hele kullet hun kommer fra, ble røntget med A-hofter. 

Skrevet

Så er det vel et mer vesentlig poeng: er hd et problem i rasen? Eller er annen helse/mentalitet et større issue? Hvis få/ingen har problemer med sin hd, men andre ting kan være ødeleggende. Ja, så er det sikkert lurt å prioritere ;)

  • Like 1
Skrevet

Ja, det er jo flere ting som spiller inn her så man må prioritere. Jeg er også litt usikker på hvor preget hunden blir av middels grad HD i praksis siden den ikke er spesielt stor. Takk for innfallsvinkler :) 

Skrevet
Akkurat nå, Midas skrev:

Ja, det er jo flere ting som spiller inn her så man må prioritere. Jeg er også litt usikker på hvor preget hunden blir av middels grad HD i praksis siden den ikke er spesielt stor. Takk for innfallsvinkler :) 

Jeg tror faktisk ikke størrelsen trenger å ha så mye å si heller - jeg har sett små hunder som sliter veldig med hoftene sine, og store hunder som har hatt E-hofter uten at man kan se noe særlig på dem... (men det er vel mer unntakene da...). 

Skrevet
21 minutter siden, Siri skrev:

Jeg tror faktisk ikke størrelsen trenger å ha så mye å si heller - jeg har sett små hunder som sliter veldig med hoftene sine, og store hunder som har hatt E-hofter uten at man kan se noe særlig på dem... (men det er vel mer unntakene da...). 

Ja, men kommer ikke det litt an på hvor godt trent hunden er? Altså at man kan forebygge at de blir plaget av HD om man trener riktig og bygger god muskulatur på hunden? Hvis en liten hund har HD og samtidig er svak i muskulaturen så vil den plages selv om den ikke veier så mye?

Hvis en har en hund med HD så er det vel endel hensyn man må ta i forhold til hard fysisk aktivitet som trekk og sykling. Vil helst ha en hund som ikke er disponert for det, men det er også andre faktorer som er viktige. 

Skrevet
48 minutter siden, Siri skrev:

Jeg tror faktisk ikke størrelsen trenger å ha så mye å si heller - jeg har sett små hunder som sliter veldig med hoftene sine, og store hunder som har hatt E-hofter uten at man kan se noe særlig på dem... (men det er vel mer unntakene da...). 

Spørs om det er unntakene, framfor normalen ja. Etter min erfaring vil en middels eller sterk grad på en moloss være et løfte om plager og forkortet liv. Mens en støver med D (E vet jeg ikke, det forekommer knapt) vil jage alt den får mulighet til, til den blir gammel og grå, og neppe merke noe til hden. Og de bruker jo gjerne kroppen "litt" mer enn normalen.

Søsteren har forøvrig miniatyrhunder med D hofter (av en rase som ikke røntges, de uhyre få som rønteges har grader) De har aldri vært plaget med dette, og er nok over normalen aktive for rasen. Hadde det vært feks dogoer, ville de nok kastet inn håndklet for lengst :P

  • Like 1
Skrevet

Det er vel jevnt over større sjanser for plager knyttet til HD på større raser, i forhold til mindre og lettere raser. Men jeg vet om hunder av små raser som har store plager i ung alder (1-2 år) med D-hofter også, så man vet aldri.

Selv ville jeg ikke kjøpt en hund hvor det ligger mye HD på nær slekt, og i tillegg med store mørketall pga urøntgede hunder.

  • Like 1
Skrevet
3 timer siden, Midas skrev:

Ja, men kommer ikke det litt an på hvor godt trent hunden er? Altså at man kan forebygge at de blir plaget av HD om man trener riktig og bygger god muskulatur på hunden? Hvis en liten hund har HD og samtidig er svak i muskulaturen så vil den plages selv om den ikke veier så mye?

Jeg vil jo ANTA at det har litt å si hvor godt trent en hund er, men jeg vet om hunder som var godt trent, men som like vel har fått trøbbel med C-hofter, så... men det blir jo bare enkelttilfeller som man kjenner. Hvordan det slår ut statistisk er det vel antakeligvis vanskelig å si noe om :) Det beste er jo uansett å få en frisk hund - i alle bauer og kanter :) 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Siri skrev:

Jeg vil jo ANTA at det har litt å si hvor godt trent en hund er, men jeg vet om hunder som var godt trent, men som like vel har fått trøbbel med C-hofter, så... men det blir jo bare enkelttilfeller som man kjenner. Hvordan det slår ut statistisk er det vel antakeligvis vanskelig å si noe om :) Det beste er jo uansett å få en frisk hund - i alle bauer og kanter :) 

Ja, det er det jeg aller helst vil. Det er klart at hvis man først får en hund med HD så gjør man det som skal til for å tilrettelegge, men det beste er en hund som er frisk og ikke har noen restriksjoner. Jeg vet så lite om HD og hvor stor grad det er arvelig og hvor langt uti det bør være fritt for at sjangsene skal være gode og hvor preget en hund med C eller D hofter blir i praksis.  Tror aldri jeg har kjent en hund med HD. Så er det flere ting som spiller inn og er like viktige. 

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, Midas skrev:

Ja, det er det jeg aller helst vil. Det er klart at hvis man først får en hund med HD så gjør man det som skal til for å tilrettelegge, men det beste er en hund som er frisk og ikke har noen restriksjoner. Jeg vet så lite om HD og hvor stor grad det er arvelig og hvor langt uti det bør være fritt for at sjangsene skal være gode og hvor preget en hund med C eller D hofter blir i praksis.  Tror aldri jeg har kjent en hund med HD. Så er det flere ting som spiller inn og er like viktige. 

Ideellt sett er jo hunden fri i alle bauger og kanter. Selv om det skal godt gjøres at en hund med c hofter merker noe til det. Hvis du lett får tak i valp fra linjer som er friske fysisk og mentalt, og i tillegg har bra hoftestatistikker, så velger du jo heller det. Selv ville jeg satt helheten av helse og mentalitet over hd-statistikk. Med mindre det er en veldig utsatt rase, og sterke grader er vanlig. For å bruke søsterens bikkjer som eksempel igjen: hun har 2 stk rtg med D av en rase. Og en frirøntget av en annen rase. Sistnevnte har crappy mentalitet. Ingen tvil om hvem som har best livskvalitet der!

  • Like 1
Skrevet

Det spørs helt hvilken rase det er snakk om. Er det f. eks staff, som har ekstremt mye HD, så er det nok ikke så lett å finne HD-frie slekter. Er det derimot en rase med lite HD, så bør det jo være et varseltegn.

Personlig ville jeg i alle fall kun kjøpt fra HD-frie foreldre med indeks på over 100 (dersom rasen har indeks), og med flest mulig røntgede (helst fri) i slekta.

Hvor plaget hunden evt blir av en HD-diagnose er umulig å si. Noen hunder får plager av C-hofter i en alder av to år, mens noen hunder med D/E og store forkalkninger lever lange, gode liv.

HD er kjipt, men jeg tar heller HD enn allergi eller crappy mentalitet (men helst ingen av delene).

  • Like 3
Skrevet
4 timer siden, Midas skrev:

Ja, det er det jeg aller helst vil. Det er klart at hvis man først får en hund med HD så gjør man det som skal til for å tilrettelegge, men det beste er en hund som er frisk og ikke har noen restriksjoner. Jeg vet så lite om HD og hvor stor grad det er arvelig og hvor langt uti det bør være fritt for at sjangsene skal være gode og hvor preget en hund med C eller D hofter blir i praksis.  Tror aldri jeg har kjent en hund med HD. Så er det flere ting som spiller inn og er like viktige. 

Man har jo aldri garantier når det gjelder HD. Selv har jeg en hund med HD D etter frirøntgede foreldre, mange røntgede hunder hvorav de aller fleste fri i nær slekt. 

Men man ser jo vesentlig høyere forekomst av HD i enkelte raser og linjer. Er det mye HD på linjene til foreldrene øker det sjansen for at det kan dukke opp HD på avkom også, selv om man aldri vet fordi arvgangen er så kompleks.

Samtlige veterinærer, kiropraktorer ol. jeg har snakket med sier at det er utrolig viktig å holde HD-hunder godt muskulerte og i regelmessig og jevn trening. Nettopp fordi dårlige hofter er mer avhengig av muskulaturen rundt enn det friske hofter er.

Og så blir det hele enda vanskeligere fordi bokstavene kan utfolde seg veldig forskjellig i praksis. En hund med C-hofter kan ha mer plager enn en hund med E-hofter, selv om det nok jevnt over er mer plager jo verre hoftene er (og forkalkninger spiller jo også en rolle).

 

2 timer siden, Tuvane skrev:

HD er kjipt, men jeg tar heller HD enn allergi eller crappy mentalitet (men helst ingen av delene).

Jeg også. Men heldige meg fikk hund både med crappy mentalitet og HD ?

  • Like 1
Skrevet (endret)

Men HD kan komme både av arv og miljø? Det gjør det jo egentlig enda mer uforutsigbart. Det er så mye annet man må tenke på hos de ulike rasene óg, som for eksempel mentalitet og allergi og andre sykdommer som ligger hos rasen.

Det blir litt sånn at jeg "bedømmer" oppdretters seriøsitet ut ifra hvordan de ulike helsetestene ser ut på hundene i oppdretters eie og bakover. For eksempel så synes jeg oppdretteren bør følge retningslinjene som er gitt i RAS-dokumentet hos de rasene som har det.  Det er mange sykdommer hundene kan være "fri gjennom foreldre", men ikke i 5 generasjoner, det settes ofte en begrensning på rundt 1-2 generasjoner, så må foreldredyrene testes igjen. RAS gir en retningslinje på hvor mange generasjoner de kan bruke foreldrenes resultat, og da bør det følges. Hvis det ikke følges stusser jeg, for er det penger som skal spares på helseundersøkelser da, eller hva er grunnen? På de rasene som ikke har de retningslinjene er det vanskeligere å få en oversikt over helseproblematikken hos rasen, og da må man ta for god fisk det eiere og kjennere av rasen forteller, noe som ofte er farget av at man har en subjektiv opplevelse. Det er egentlig en annen diskusjon, men jeg mener at en seriøs oppdretter bør strebe etter å følge disse retningslinjene. 

 

 

Endret av Midas
Skrevet
10 timer siden, Midas skrev:

Men HD kan komme både av arv og miljø? Det gjør det jo egentlig enda mer uforutsigbart. Det er så mye annet man må tenke på hos de ulike rasene óg, som for eksempel mentalitet og allergi og andre sykdommer som ligger hos rasen.

Litt forenklet kan man vel si at en hund som ikke er disponert for HD, ikke vil utvikle HD uansett miljøpåvirkninger, men en hund som er disponert for å få HD kan få dårligere status dersom den er påvirket av dårlige miljøbetingelser. Jeg synes kanskje man underkommuniserer viktigheten av arv når det gjelder HD. Mange gjemmer seg bak dette med "miljø". Jeg finner det jo merkelig at miljøpåvirkningen skal være så forskjellig mellom ulike raser. I enkelte raser finner man knapt HD, mens det i andre raser er vanskelig å finne individer uten HD liksom... det sier meg at en arvelige faktoren er ganske sterk. 

  • Like 11
Skrevet (endret)

Helse er litt som å spille lotto uansett hvor god eller dårlig helsestatistikk resten av slekta har. Ut fra det du skriver tenker jeg at sannsynligheten for å få en hund med HD av mer alvorlig grad er stor. Jo flere rammede individer og alvorlige grader, jo større odds for sykdom av hemmende karakter. 

Det er uten tvil en stor genetisk faktor ved utvikling av HD. Hos noen raser finner man en forekomst på om lag 40%, hos andre er forekomsten 5%. Mtp. miljøfaktorer; i en studie utført av Dr. Randi Krontveit og en svensk studie (skrev ikke ned navn på artikkelforfatteren), fant de noen fellesfaktorer:
-    Økt forekomst hos overvektige valper og valper med fri tilgang til mat, fra fødsel til 8-12 uker.
-    Mindre forekomst av HD hos valper som beveget seg mye i mykt terreng (valper vokst opp på gård og valper født på våren/sommeren) , gjaldt kun fram til 3 mnd alder.
-    Økt forekomst hos valper som gikk trapper og på glatte gulv.
-    Økt forekomst hos valper som ble kastet ball/pinner med. Eget notat: Mulig det skyldes brå bevegelser eller overtrening
Nå husker jeg ikke helt alle omstendighetene rundt studiene, men det er mulige indikasjoner om ikke annet.

Noen kompromisser må man gjøre når man kjøper hund, de som ikke må det vet bare ikke nok om linjene. Du må nesten veie hva som er viktigst for deg. Er det rasen, andre egenskaper med de spesifikke linjene eller helsestatistikk? Man kan også ta med i vurderingen hvordan de rammede slektningene lever med sin sykdom. Er de mye plaget eller lever de aktive liv til tross?

Jeg vurderer nå et kull der en av foreldrene har en mild defekt jeg skulle ønske ikke var der. Linjene hunden er fra har ellers svært god statistikk på området og mye av det jeg vil ha, og hunden er ikke selv plaget per nå til tross for svært aktivt bruk og studier viser til at få får problemer i forbindelse med det. Oddsen for at jeg kan få en hund med samme greie er selvsagt større, men når alternativet er å gå for linjer som har mye større mørketall, etter foreldre som ikke er testa for samme greie eller har mangler på andre områder, tenker jeg at jeg er villig til å ta den sjansen. Jeg kjøper heller hos noen som har gjennomgående helsetestede linjer, selv om det forekommer litt grums der, enn hos noen som utfører færre tester og i hovedsak kun på avlsdyr.

Når det er sagt, ville jeg personlig ikke kjøpt hund etter linjer med den HD statistikken jeg får inntrykk av at disse linjene du vurderer har. Uavhengig av hvor gode andre egenskaper og helseresultater måtte være. Om det ikke er mulig å oppdrive bedre linjer, ville jeg funnet meg en annen rase.

Endret av CrazyTerrierLady
  • Like 1
Skrevet
11 hours ago, Midas said:

Men HD kan komme både av arv og miljø? Det gjør det jo egentlig enda mer uforutsigbart. Det er så mye annet man må tenke på hos de ulike rasene óg, som for eksempel mentalitet og allergi og andre sykdommer som ligger hos rasen.

Forekomsten av HD påvirkes av arv og miljø, MEN, det er et stort MEN her. En hund som ikke er genetisk disponert for HD vil aldri utvikle HD, uansett hvor dårlig miljø den vokser opp i (sett bort i fra ved rene skader, f. eks påkjørsel).

Hos noen raser vil så å si alle hunder være genetisk disponert i en eller annen grad, og da vil miljøet spille inn. Noen er så hardt affiserte at uansett hvor godt man tilrettelegger miljøet, så får hunden sterk eller middels grad, mens andre er mildere affisert, og miljø kan utgjøre forskjellen på en B eller en C. Hos andre raser finnes det knapt HD, og hundene er frie uansett miljø.

Derfor er det også verdt å ta med i beregningen at den ene frie hunden i et kull med mange hunder med HD, sannsynligvis i stor grad er genetisk disponert for HD, og vil videreføre denne disposisjonen til sine avkom.

Noe man også bør ta med i bildet er graden av forkalkinger. Hunden kan fint ha smerter/plager UTEN at det er forkalkninger, men jo mer forkalkninger, jo mer sannsynlig er det at hunden har vondt. Når det først har oppstått forkalkninger, så blir de gjerne bare verre og verre, ofte over kort tid, og det kan sånn sett være verre å ha en hund med C med store forkalkninger, enn en hund med D uten forkalkninger.

Det er også verdt å tenke på at HD ofte forverres med alderen. En hund som er røntget med C ved et års alder, kan fort få dårligere og dårligere hofter over tid. Med mindre vi snakker veldig samvittighetsfulle oppdrettere, så er det nok ikke så sannsynlig at hunden blir røntget offisielt på nytt for å finne ut hvordan ståa er.

 

  • Like 3
  • Thanks 2
Skrevet

Hos mellompuddel er få røntget og HD er utbredt. 

 HD er et problem på rasen, både ved at svært få røntges, og da stort sett bare avlsdyr, og blant de få som røntges så får ca 35-40 % av de en HD-diagnose. Det er også tillatt å bruke hunder med HD C på mellompuddelen. Det er bare en håndfull oppdrettere som får majoriteten av valpekjøperne sine til å røntge, i Norge tror jeg bare det er Imagecopy og Madam Gautier, i Sverige er det nok noen flere, deriblant Malin Hult. Det er jo et problem fordi ingen linjer er rene for HD, så selv om man bruker hunder som er fri, er det svært sannsynlig at de enten har søsken som har HD, eller ikke har søsken som er røntget. 

Det er noe av det samme på knær, selv om statistikken der er mye bedre, så er det mye uoffisielle PL-statuser. 

Problemet med både hofter og knær er at når det er problemer, så blir de ofte behandlet for det før de får offisielle statuser. Der er f.eks tilfeller med Calvins Leg Perthes på pudlene, men da er de gjerne halte fra de er 4-5 mnd gamle, så blir de operert når de er rundt året, og disse blir jo ikke HD-røntget. Det er det samme med knær, at knærne opereres uten at det er satt en offisiell diagnose, også blir det hverken registrert eller opplyst om noe sted. 

Når det er sagt, så er det ikke umulig å få tak i mellompudler uten ledd-problemer. Diva og mange fra hennes oppdretter er uten ledd plager. Og Imagecopy har flere også såvidt jeg har fått med meg. I tillegg mentaltester de så langt som de greier å overtale valpekjøpere til å gjøre det, og har fokus på mentalitet i tillegg til helse. 

 

Skrevet
20 timer siden, Tuvane skrev:

Det er også verdt å tenke på at HD ofte forverres med alderen. En hund som er røntget med C ved et års alder, kan fort få dårligere og dårligere hofter over tid. Med mindre vi snakker veldig samvittighetsfulle oppdrettere, så er det nok ikke så sannsynlig at hunden blir røntget offisielt på nytt for å finne ut hvordan ståa er.

Nettopp. Har lagt merke til at relativt mange som opplyser HDstatus på egen eller egenoppdrettet hund får hundene røntget ved ett års alder. Ville det ikke være mer interessant at alle raser som er berørt ble røntget ved minimum tre års alder f.eks? 

Skrevet
3 hours ago, QUEST said:

Nettopp. Har lagt merke til at relativt mange som opplyser HDstatus på egen eller egenoppdrettet hund får hundene røntget ved ett års alder. Ville det ikke være mer interessant at alle raser som er berørt ble røntget ved minimum tre års alder f.eks? 

Er hunden fri, så er det jo fri. Det finnes sikkert tvilstilfeller mellom B og C, der hunden kanskje kan få dårligere hofter med alderen, men at en A-hund plutselig skulle utvikle HD ser jeg på som ganske urealistisk.

Å skulle røntge ved tre års alder er nok rimelig uinteressant, all den tid ingen gidder å sitte med en hund i tre år før man evt. finner ut om den er "god nok" for å brukes videre. I tillegg så er det jo sånn at man gjerne ikke setter hunden i hard trening før den er røntget, og man kan jo ikke bruke to av de beste årene i hundens liv på å "vente" på at den skal røntges.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...