Avstår du fra raser pga helse, mental eller fysisk?

[Gjest]

Hva er en nasist?

[Shokata]

4 minutter siden, WelshenNemi skrev:

Litt ot, men vet du hvordan man gjør det? Vil gjerne legge inn på Nemi, men husker ikke hvor jeg fant noe om det.

Veterinæren må gjøre det
Blir på samme måte som innrapportering av PL-operasjon.
Veterinær sender inn etter samtykke fra eier 

http://web2.nkk.no/Nytt+nasjonalt+system+for+registrering+av+kliniske+diagnoser.b7C_wtfQ58.ips

[Guest 2ne]

4 minutes ago, Tonje said:

Jeg har en helt annen oppfatning enn 2ne ang hvor ekstremt kravstore vi er her inne. Jeg synes ikke det jeg. De fleste fremstår for meg som såpass oppegående her at man vet at hunder er levende dyr som sjelden holder seg 100% friske gjennom et langt liv. Det er uansett helt normalt å ønske seg en oppdretter som setter helse og mentalitet i førersete og gjør det de kan for å unngå syke hunder.

Jeg har en whippet med prostata-problemer og en sheltie med patella luksasjon, men det kunne da ikke falle meg inn å svartmale oppdretterne for dette.  Sånt skjer.

Det er helt greit for meg at vi ikke har samme oppfatning av  hvor realtistiske soniser fremstår i diskusjoner om helse og gemytt. For meg så er det egentlig ganske enkelt - finn en oppdretter som tar hensyn til helse og gemytt. Det er ikke så vanskelig som folk skal ha det til. Er de åpne om sykdom og gemytt, så forteller de deg jo om helse og gemytt. Er de ikke det, så har de antageligvis noen sjuke bikkjer rundt om de håper du ikke finner ut av. Da ligger du unna den slags oppdrettere. 

Jeg har hatt en hund med allergi. Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke har gått ut med det. Det syns jeg er svært ironisk, det har vært publisert på facebook, hjemmesiden, i bloggen, her på sonen, jeg snakker om det støtt, så hvordan kan jeg "ikke ha gått ut med det". Men jeg hang ikke ut oppdretteren, og jeg syns ikke det er fy og skam at halvsøsken går i avl - Nora var den eneste i sitt kull som var allergisk, hun er og den eneste jeg veit om fra de linjene som klør, så hvorfor skal man ta ut to eller flere linjer fra avl basert på det ene individet? 

Samtidig som alle roper om at hunder med syke slektninger skal tas ut av avl, er det også et problem med stadig mindre genpool (som ikke er det samme som antall individer, selv om det er litt misforståelser ute og går der og), og med mindre genpool dukker det opp flere sykdommer. Flere vil kastrere sine hunder, for de skal ikke gå i avl allikevel, så vi snevrer inn genpoolen der og, og i denne tråden var det snakk om å sette avlssperre på 6-8 uker gamle valper, så vi får enda mer innsnevring av genpool der også. 

Det er alltid oppdretters feil om hunder blir syke. Særlig i diskusjoner på hundesonen. Det er aldri snakk om uflaks, at selv to friske individer kan være feil kombinasjon, at noen ganger dukker det opp ting man ikke har forutsetning til å ha visst om på forhånd, det er så å si aldri så nyansert. Som i denne diskusjonen. 

2 minutes ago, WelshenNemi said:

Litt ot, men vet du hvordan man gjør det? Vil gjerne legge inn på Nemi, men husker ikke hvor jeg fant noe om det.

Nei, det ble ikke åpnet for det før jeg hadde avlivet min kronisk syke hund, så jeg har ikke satt meg inn i det. 

Just now, QUEST said:

Men igjen,,disse er det nok relativt få av. 

Akkurat som at det er relativt få oppdrettere som vil fortsette å avle på sjuke hunder. 

Quote

Prat i all ære men..folk kan 'glemme'  eller endre oppfatning. Med avlsperre har du selvsagt ingen garanti for at de ikke parrer lille 'Topsy' med naboens hund men de får i alle fall ikke registrert hvalpene.

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner argumentet. Nei, de får ikke registrert valpene, men det betyr ikke at de ikke blir avlet på. Det brukes ganske mye tid på å sverte oppdrettere, oppdrett av rasehunder, NKK, registrering i NKK, i den grad at uregistrerte hunder blir reklamert med som friskere og bedre enn registrerte hunder, fordi "da bryr man seg om noe annet enn utseendet". Å avle utenfor NKK-systemet blir fremstilt som noe positivt. Så nei, en avlssperre hjelper ikke stort utover at de individene ikke kommer inn igjen i registrert raseavl. Det forhindrer ikke folk i å avle, og det er ikke hvor de er registrert hen eller ikke som avgjør om de blir syke eller ikke, så avlssperre hjelper kanskje en liten promille. Så, jeg satser fortsatt på å snakke med folk, jeg. Særlig når vi snakker om valper på 6-8 uker. 

Quote

Jeg tror de fleste noenlunde oppegående folk skjønner at når man kjøper levende vesener,så  har man ingen garanti, uansett om foreldredyrene er testet både i 'hue og ræva'. De som uansett ikke skjønner det, tror jeg ikke man kommer så langt med, annet enn å ha 'reservasjoner' i kjøpekontrakt mht hva man erstatter/ikke erstatter. 

Jasså? 

Quote

Men..det er litt forskjell på om jeg kjøper en hund av sånn noenlunde normal bygning ( vi utelukker altså ekstremrasene) og får en hund som viser seg å bli alvorlig syk/skral mentalt av et kull på 8 hvalper. Vel shit happens og jeg ville ansett det som kjipt men tross alt, det er en risiko ved å kjøpe levende dyr. 

I scenario to kjøper jeg valp atter en gang. Igjen får jeg en hund som blir syk og etterhvert får jeg kjennskap til at denne kombinasjonen ble gjort for 4 år siden og hele 4 av hvalpene utviklet denne sykdommen før fyllte 4 år.. Her vil jeg påstå at jeg har rimelig god grunn til å bli pissed og oppdretteren kan ikke unnskyldes med at 'ting kan skje uansett'.

Okay. Om du kjøper en valp etter en kombinasjon, som blir gjentatt 4 år etter, da har i hvert fall tispa vært rimelig ung første gangen kombinasjonen ble gjort. Det bør være et varselflagg i seg selv. 

Sånn utover det, så er jeg enig. 

Quote

Jepp, det er det men det er stor forskjell på hvordan denne dritten manifesterer seg og hva slags 'hensyn' man tar til det. 

Helt klart. Og der kommer mantraet mitt det alltid blir pes om i andre diskusjoner - folk har ansvar for hva de kjøper sjøl. Om folk brukte minst like lang tid på å bestemme seg for hva slags valp og hvor de skulle kjøpe den hen, som de bruker på å bestemme seg for bil, ville ikke markedet for useriøse oppdrettere vært så stort, ville det vel? 

Quote

Hehe..når det kommer til helse, så er vel championat ett heller skralt mål for akkurat det.. 

Jepp  

[WelshenNemi]

Akkurat nå, Shokata skrev:

Veterinæren må gjøre det
Blir på samme måte som innrapportering av PL-operasjon.
Veterinær sender inn etter samtykke fra eier 

http://web2.nkk.no/Nytt+nasjonalt+system+for+registrering+av+kliniske+diagnoser.b7C_wtfQ58.ips

Takk ? da skal jeg høre med vet.

[Shokata]

38 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg tror det må en holdningsendring til, det bør ikke være en skam å ha oppdrettet eller kjøpt en syk hund. Sånn det er nå, så straffer det seg nesten å være ærlig oppdretter, for da driver du plutselig oppdrett av syke hunder, mens andre - med de samme linjene, samme sykdommene - som ikke sier noe, fremstår som oppdrettere av friske hunder, selv om oppdretteren av syke hunder har flere friske avkom enn oppdretteren med friske hunder. 

For ja, det finnes oppdrettere som går helt i vranglås om man sier at hunden er syk, og lager et spetakkel uten like, og det finnes valpekjøpere som før de i det hele tatt har fortalt oppdretter at hunden er syk, går helt i fistel og maler om useriøst oppdrett og møkkafolk som ikke bryr seg om dyrevelferd. 

Nå er det åpnet for å melde inn diagnoser til NKK, så de registreres i Dogweb, og det håper jeg virkelig alle vil benytte seg av. Det er dessverre enn så lenge basert på frivillighet, fordi personvern eller whatever, men jeg håper jo at det en dag blir sånn at alle bekrefta diagnoser havner i Dogweb, så vi kan søke opp hunder og se hvor mye sykdom som faktisk finnes på linjene. 

Visst pokker må det en holdningsendring til! Ingen tvil om det! 
Det straffer seg tydeligvis såpass å være åpen at folk får beskjed om å ikke si noe som helst om hunden ved den minste mistanke om at noe er feil. Man bør nemlig vente til man har fått spikra en diagnose, helst etter at hunden har vært hos minst to spesialister...
Dog har jeg jo også hørt at man ikke bør si noe om sykdom uansett, fordi man "sverter" avlsdyrene  

Jeg for min del er lei meg over manglende fokus på hundene oppi dette. 
Me, myself and I skal i min bok komme et par hakk bak hvordan hunden(e) har det...
Og det gjelder uansett om man surver som eier eller som oppdretter. 
Sett det ***** egoet til side og ivareta hunden, så skal jeg ikke si så mye om resten. 
(Jo, litt folkeskikk er ok i tillegg  )

Håper det nye systemet til NKK vil fungere (som i at folk er flinke til å registrere inn), for det kan absolutt være til hjelp for fremtidig avl (og for valpekjøpere). 

[Guest 2ne]

1 hour ago, Shokata said:

Visst pokker må det en holdningsendring til! Ingen tvil om det! 
Det straffer seg tydeligvis såpass å være åpen at folk får beskjed om å ikke si noe som helst om hunden ved den minste mistanke om at noe er feil. Man bør nemlig vente til man har fått spikra en diagnose, helst etter at hunden har vært hos minst to spesialister...
Dog har jeg jo også hørt at man ikke bør si noe om sykdom uansett, fordi man "sverter" avlsdyrene  

Vel, det gjelder jo for både oppdrettere og valpekjøpere. Valpekjøpere er ikke noe bedre når de vurderer hva som er opdrett av syke hunder og ikke enn hva oppdrettere er, liksom. 

1 hour ago, Shokata said:

Jeg for min del er lei meg over manglende fokus på hundene oppi dette. 
Me, myself and I skal i min bok komme et par hakk bak hvordan hunden(e) har det...
Og det gjelder uansett om man surver som eier eller som oppdretter. 
Sett det ***** egoet til side og ivareta hunden, så skal jeg ikke si så mye om resten. 
(Jo, litt folkeskikk er ok i tillegg  ) 

Det burde være hunde-helse som er det viktige her, ja! 

1 hour ago, Shokata said:

Håper det nye systemet til NKK vil fungere (som i at folk er flinke til å registrere inn), for det kan absolutt være til hjelp for fremtidig avl (og for valpekjøpere). 

Jeg håper at Mattilsynet går med på rapporteringsplikt for veterinærer etterhvert, så alt blir registrert, enten eier/oppdretter vil det eller ikke  

[Sona]

Kan skrive under på at man får et annet inntrykk etter å ha vært et par år i et rasemiljø! Tvilsomme prioriteringer i avlen, hemmelighold av resultater av helsetester, matadoravl, etc. Hvordan kan man (som innvidd/en som har skaffet seg litt oversikt) bidra til at disse opplysningene når nye potensielle valpekjøpere? Det er ikke så lett når oppdrettere anbefales og fremsnakkes på åpen Facebook-vegg, man blir bare beskyldt for drittslenging dersom man tar opp konkrete problematiske ting. 

[Shokata]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Vel, det gjelder jo for både oppdrettere og valpekjøpere. Valpekjøpere er ikke noe bedre når de vurderer hva som er opdrett av syke hunder og ikke enn hva oppdrettere er, liksom. 

Det burde være hunde-helse som er det viktige her, ja! 

Jeg håper at Mattilsynet går med på rapporteringsplikt for veterinærer etterhvert, så alt blir registrert, enten eier/oppdretter vil det eller ikke  

Det er veldig godt mulig  
Jeg er bare ikke helt sikker på hvor man på generell basis skal sette denne grensen. 
For hva som er hva. 
Et sted midt i mellom de verste fra hver side? 

Jeg har fått beskjed om at jeg er for pirkete. 
Godt mulig, og sikkert derfor jeg ikke har hatt noe kull enda (og nå i ettertid er jeg glad for det, for jeg oppdaga at jeg underveis ble mer og mer villig til å fire på krav, noe jeg selv mener er både uansvarlig og mere til, uten at jeg føler behov for å utdype). 
Skal ikke si veldig mye om dette med å være kennelblind, men om man nå ikke våkner tidsnok, så kan man potensielt sette både dyr og mennesker (avkom og eiere) i forferdelig triste situasjoner, som kunne vært unngått. 

Jeg håper også at vi kommer dit at det blir rapportert, og ikke at det er frivillig.

 

[pippin]

10 hours ago, 2ne said:

Vel, det gjelder jo for både oppdrettere og valpekjøpere. Valpekjøpere er ikke noe bedre når de vurderer hva som er opdrett av syke hunder og ikke enn hva oppdrettere er, liksom.

Men sånn i den store sammenhengen så er det jo litt mer press på oppdretter fordi det er disse som "leverer" varene Hadde de ikke avlet videre på syke bikkjer ( det være seg allergi eller sykt utseende ++) så hadde det ikke vært mulig å kjøpe syke dyr (sånn satt på spissen siden man ikke kan garantere at dyr er friske uansett hvor hardt man jobber mot sykdom).

Til det opprinnelige spørsmålet! Drømmehunden min har alltid vært schæfer, men jeg er redd for at jeg ender opp med en syk hund, eller en hund som har den der typiske "schæfermasinga"! Jeg har lyst på belger men er redd for å ende opp med et mentalt vrak. Samme med kelpie... (Altså jeg vet at det ikke er sånn men man frykter jo at det værste skal skje). Jeg har også lyst på malle men har ikke opparbeidet meg nok kunnskap om hundesporter eller hvordan det er å ha hunder med et så høyt driv. Ikke har jeg tid heller til å legge så mye arbeid i en hund for tiden. Men det er fantastiske hunder. Rent fysisk sett så liker jeg hunder som er "normale" - hunder med god og normal fysikk. Så det er sjelden fysikken stopper meg fra å finne en rase passende for meg.

Mye av dette er jo rent overfladisk såklart.

[Red Merle]

Får ikke quote til å funke med nettbrettet...

Jeg var åpen om helsa til min fra første gang han fikk våteksem mellom tærna. Det er veldig fort at man blir stempla som svartmaler av oppdrettere og avlshunder når man er åpen om hundens helseproblemer.. Det kan jeg skrive under på. Spesielt når de aller fleste av rasen er i slekt på en eller fler måter.

Om det er interessant å vite så ble han helsesjekket for rasens problemer unntatt øynene og mentalt - dopoingregler og at vi rett og slett ikke fikk anledning til å øyelyse. Han ble også sjekket for organverdier og stoffskifte som viste seg å være for lavt i tilleg til blodprøver og hudskrap som avslørte atopisk dermatitt.

Jeg har erfart såpass, at det er få oppdrettere egentlig har oversikt over helsa på alle avkommene sine. Og dette er et ansvar på som ligger på de som kjøper valp. Mange velger bort, eller 'mister' kontakten med oppdretter og oppdretter antar da at samtlige av valpene er normalt friske for de har jo ikke fått beskjed om noe annet. Foruten om det så synes jeg ansvaret ligger på produsenten, selvsagt er det dyr det handler om, de kan bli sjuke som alle andre, men når det handler om de store alvorlige arvelige sykdommene er det mange som kunne ha gjort en bedre jobb - enn å stadig vekk si at det har de aaaldri hørt om på linjene og at din nok er første og eneste med sykdommen. 

 

Tilbake til tema, dalmatiner er en rase jeg liker godt. Men jeg tør ikke å kjøpe en pga allergier og jeg synes rasen blir for stor til å orientere seg i med det første, når sykdommen jeg frykter mest ikke er registererbar enda.

[QUEST]

Beklager krøkkete sitering/innlegg, oppdaget at jeg var logget ut igjen ,da  innlegget var ferdig skrevet :/  Håper dog at det blir sånn noenlunde forståelig  

[Guest 2ne]

Forståelig er det, og skrekkelig irriterende. Sorry, men kan du ikke heller skrive svaret i et word-dokument og kopiere over, om du sliter sånn med å bli logga ut? 

De aller fleste får bikkjer de er fornøyd med. Det bare virker ikke sånn på hundesonen. På hundesonen så virker det som at alle sliter med ett eller annet i hundeholdet sitt, og sånn er det ikke  den virkelige verden, hos majoriteten av hundeeiere. Om noen har bevis for noe annet, vil jeg gjerne se det. 

Jeg syns det er litt i overkant ironisk i en tråd som har gått over til mer eller mindre å handle om hvor kunnskapsløse og useriøse oppdrettere er, så skal det brått være et argument med hold i at de er så kunnskapsrike og seriøse at de veit på en 6-8 uker gammel valp hvorvidt den har noe å tilføre avl eller ikke? Den samme oppdretteren som gjorde den kombinasjonen som åpenbart er så ræva at valper må selges med avlssperre for å ikke bli avla på? Om noen gidder å nøste opp i det der så det fremstår som litt logisk for meg, ville jeg vært takknemlig. 

Jeg trodde vi snakket om hundehelse, så hvorvidt det er raseavl, innkrysningsavl eller blandingsavl bør være revnende likegyldig. En sjuk hund er en sjuk hund, samme hvem foreldra er. 

Du skreiv, til der jeg svarte "jasså?": 

Jeg tror de fleste noenlunde oppegående folk skjønner at når man kjøper levende vesener,så  har man ingen garanti, uansett om foreldredyrene er testet både i 'hue og ræva'. De som uansett ikke skjønner det, tror jeg ikke man kommer så langt med, annet enn å ha 'reservasjoner' i kjøpekontrakt mht hva man erstatter/ikke erstatter. 

Og her sliter jeg litt med logikken igjen. Du snakker om de noenlunde oppegående folkene som trenger at man har en avlssperre på valpen fordi de ikke kan forklares at man ikke avler på en sjuk hund? De samme noenlunde oppegående folkene som ikke kan orientere seg i oppdretterjungelen fordi de ikke veit hva de skal se etter? 

Og reservasjoner i kjøpekontrakten? Altså. En seriøs oppdretter har ikke reservasjoner mot å erstatte noe i kjøpekontrakten, har den vel? Eller er det liksom greit å frasi seg ansvar for det man har avlet opp nå? 

Hvis tispa i eksemplet ditt er 2 år da hun får sitt første kull, er hun rimelig ung. Er hun 3 år ved første kull, er hun 7 år ved andre kull, da er hun passe gammel. Either way - varselflagg. 

Og at ikke rykter om avlsdyr er tatt ut av løse lufta innimellom.. Nei, for all del, det foregår jo aldri dritslening i hundemiljøet, det er aldri ei fjær som blir til fem høns. Det er nok i en alternativ virkelighet jeg har det fra. 

[Raksha]

Jeg har hatt mye syke hunder, men kun ett av tilfellene der vi har kjøpt hund mener jeg det har blitt begått rett ut feil av oss som valpekjøpere og på grensen, eller muligens over , til lureri fra oppdretter, ironisk nok er det på hunden som ble 12,5 år. Hun var fysisk frisk, men psyken... 

De andre har det vært tilfeldigheter og uflaks. Ting har kanskje ikke blitt håndtert riktig av oppdretter når det har vist seg helseissues, men ingen av tilfellene mener jeg at oppdretter har gjort en dårlig jobb i forkant. Shit happens. Faktisk. 

[Tyttebæra]

Noe må man jo akseptere all den tid det er snakk om levende organismer, de blir syke, de blir gamle med alt som følger med og noe skal de dø av en dag. Jeg har hatt helsemessige utfordringer med alle mine, noe har vært rasetypisk og annet ikke. De har alle blitt gamle likevel og funka til jobben de skulle gjøre inntil de rundet 9-10 år. Den eneste som har blitt avlivet tidligere, hadde en defekt som ikke oppdretter kunne forutse. 
 
Å velge en rase der opptil halvparten rammes av sykdom og gjerne av alvorlig karakter, er likevel uaktuelt for meg. Da er oddsen for en syk hund mye større enn det man må kunne forvente. Om den dagen kommer hvor ”mine” raser er så sykdomsbefengt, blir det ikke en til av den rasen her i huset. 

Rase med mye dårlig mentalitet har jeg jo hatt, og selv om jeg vet ganske godt hvor jeg vil handle hund, ser jeg ikke for meg å starte på nytt med en annen rase med samme problemer. Da måtte det i så fall blitt fra linjer som er godt mentaltestet og som jeg har truffet flere individer jeg liker av.  

Med tanke på avl, er nok det største problemet at helse og mentalitet bedømmes så subjektivt. Noen anser at et godt eksteriør veier opp for mye, andre mener bikkja si og deres linjer har god helsestatistikk i forhold til resten av rasen, noen mener mentalitet  og egenskaper veier opp for dårlig helsestatistikk, eller omvendt. Folk har vidt forskjellige tanker om hva som er god mentalitet, helse og egenskaper, og alle prioriterer forskjellig.

Jeg kan mene at et individ ikke er noe å avle på, mens en annen kan se verdien i den grunnet et eller annet. Sykdom og skavanker finnes på alle linjer, det kommer man ikke unna. Deretter varierer det med hva man ønsker å prioritere og hva man vektlegger mest. En oppdretter avler ikke automatisk for penger eller utstillings champions, bare fordi de avler på hunder som jeg eller noen andre ikke anser som avlsmateriale.

[Gjest]

4 hours ago, CrazyTerrierLady said:

Noe må man jo akseptere all den tid det er snakk om levende organismer, de blir syke, de blir gamle med alt som følger med og noe skal de dø av en dag. Jeg har hatt helsemessige utfordringer med alle mine, noe har vært rasetypisk og annet ikke. De har alle blitt gamle likevel og funka til jobben de skulle gjøre inntil de rundet 9-10 år. Den eneste som har blitt avlivet tidligere, hadde en defekt som ikke oppdretter kunne forutse. 
 
Å velge en rase der opptil halvparten rammes av sykdom og gjerne av alvorlig karakter, er likevel uaktuelt for meg. Da er oddsen for en syk hund mye større enn det man må kunne forvente. Om den dagen kommer hvor ”mine” raser er så sykdomsbefengt, blir det ikke en til av den rasen her i huset. 

Rase med mye dårlig mentalitet har jeg jo hatt, og selv om jeg vet ganske godt hvor jeg vil handle hund, ser jeg ikke for meg å starte på nytt med en annen rase med samme problemer. Da måtte det i så fall blitt fra linjer som er godt mentaltestet og som jeg har truffet flere individer jeg liker av.  

Med tanke på avl, er nok det største problemet at helse og mentalitet bedømmes så subjektivt. Noen anser at et godt eksteriør veier opp for mye, andre mener bikkja si og deres linjer har god helsestatistikk i forhold til resten av rasen, noen mener mentalitet  og egenskaper veier opp for dårlig helsestatistikk, eller omvendt. Folk har vidt forskjellige tanker om hva som er god mentalitet, helse og egenskaper, og alle prioriterer forskjellig.

Jeg kan mene at et individ ikke er noe å avle på, mens en annen kan se verdien i den grunnet et eller annet. Sykdom og skavanker finnes på alle linjer, det kommer man ikke unna. Deretter varierer det med hva man ønsker å prioritere og hva man vektlegger mest. En oppdretter avler ikke automatisk for penger eller utstillings champions, bare fordi de avler på hunder som jeg eller noen andre ikke anser som avlsmateriale.

Helse i form av fravær av alvorlige sykdommer, er ikke så subjektivt. Det vet alle som har hatt syke hunder, opptil flere. Allergi, hjertesykdommer, nevrologiske sykdommer, hjertesykdommer, osv. At det oppstår enkeltstående tilfeller må man leve med. Det kan skje. Men når det går igjen - flere på samme kull, flere generasjoner etter hverandre. Da må man spørre seg selv, som oppdretter, om det ikke er på tide å legge akkurat denne "linjen" død. 

Ift mentalitet: Vi har mentaltester. Man kan diskutere dem opp og ned og i mente, men man har dem. og de viser seg valide ift det å predikere enkelte arvelige trekk. Så da må man bruke dem. Egentlig burde det vært obligatorisk for alle hunde-eiere å teste hunden sin med MH, og div helsetester. For å hjelpe oppdrettere å styre avlen i riktig retning.  Det er vanskelig å prioritere når valpekjøpere ikke tester eller gir tilbakemeldinger. Og det er en stor skam når oppdrettere møter ærlige valpekjøpere med beskyldninger om løgn og bakvaskelser. Det gavner ikke hunderasene i hvert fall. 

[QUEST]

15 timer siden, CrazyTerrierLady skrev:

Med tanke på avl, er nok det største problemet at helse og mentalitet bedømmes så subjektivt. Noen anser at et godt eksteriør veier opp for mye, andre mener bikkja si og deres linjer har god helsestatistikk i forhold til resten av rasen, noen mener mentalitet  og egenskaper veier opp for dårlig helsestatistikk, eller omvendt. Folk har vidt forskjellige tanker om hva som er god mentalitet, helse og egenskaper, og alle prioriterer forskjellig.

 

Just presis..ikke minst når det kommer til mentalitet later det til å være store forskjeller ute og går når man bedømmer hva som er greit eller 'bra nok'..  En del av disse 'feilbedømmelsene' kan nok tilskrives oppdretters manglende vilje til å selektere ut skrale individer i så måte men det er også et annet intressant aspekt her( syns jeg i alle fall) Det kan oppstå når oppdretter av rase X går over til rase Y.

Hvis man tenker seg at rase X f.eks er kjent for å være rimelig 'heit' i forhold til andre hunder og vokting av eiendom ikke er unormalt i rasen. Så går  oppdretter over til rase Y. Rase Y skal absolutt ikke ha noen av disse egenskapene, heller tvert om. Siden oppdretteren er vandt med hunder av rase X og hvordan de forholder seg til omverdenen, så er det en viss fare for at oppdretter bedømmer sine hunder av rase Y som bedre enn de faktisk er, i forhold til ønskede egenskaper. 

[Tyttebæra]

22 hours ago, enna said:

Helse i form av fravær av alvorlige sykdommer, er ikke så subjektivt. Det vet alle som har hatt syke hunder, opptil flere. Allergi, hjertesykdommer, nevrologiske sykdommer, hjertesykdommer, osv. At det oppstår enkeltstående tilfeller må man leve med. Det kan skje. Men når det går igjen - flere på samme kull, flere generasjoner etter hverandre. Da må man spørre seg selv, som oppdretter, om det ikke er på tide å legge akkurat denne "linjen" død. 

Ift mentalitet: Vi har mentaltester. Man kan diskutere dem opp og ned og i mente, men man har dem. og de viser seg valide ift det å predikere enkelte arvelige trekk. Så da må man bruke dem. Egentlig burde det vært obligatorisk for alle hunde-eiere å teste hunden sin med MH, og div helsetester. For å hjelpe oppdrettere å styre avlen i riktig retning.  Det er vanskelig å prioritere når valpekjøpere ikke tester eller gir tilbakemeldinger. Og det er en stor skam når oppdrettere møter ærlige valpekjøpere med beskyldninger om løgn og bakvaskelser. Det gavner ikke hunderasene i hvert fall. 

Fravær av sykdom er ikke subjektivt på individnivå, når man snakker populasjon blir det mer subjektivt all den tid det ikke eksisterer linjer helt fri for sykdom. Hvor skal man sette grensa for hva som er akseptabelt å avle på? 
Det er enkelt å sette en grense i teorien, på linjer som er gjennomgående rammet av alvorlig sykdom. I praksis er de fleste linjer ikke så hardt rammet av sykdom at man kan si noe bastant.

Er det ok å bruke en frisk hund der et halvsøsken av far har epilepsi? Hva med raser med mye HD, skal man droppe å bruke linjer der majoriteten kommer ut med A, men det dukker opp en C eller D i flere kull? Ei frisk tispe har et kullsøsken med allergi, det er ellers få kjente tilfeller av hudproblemer på linjene, - skrot eller bruke? En rygglidelse dukker opp i enkelttilfeller i et par kull, skal man droppe hele linja selv om resten av helsen på hundene og de ikke-rammede hundene er god?

For å ta et konkret eksempel på problemstillingen med egen rase: Er det bedre å gå for en fri kombinasjon der hundene bakover og tilsiden ikke er helsetesta overhode, - eller en fri kombinasjon etter linjer som er gjennomgående testet, men der 3-4 hunder over tre generasjoner har mild grad av patellaluksasjon? Man vet at løse kneledd dukker opp over alt på rasen.
Jeg, personlig, tenker at det er bedre å bruke linjer som man vet forekomsten hos, enn linjer med store mørketall. Noen andre velger heller mørketall enn en kombinasjon der oddsen er kjent. Et eksempel på hvordan man kan vurdere ulikt.

Jeg er helt enig i at bruk av mentaltester burde bli mye mer utbredt. Jeg håper vi en dag kommer dit hvor dette er like selvfølgelig innen seriøs avl som helsetester. At flere skjønner at de må teste hele kull, ikke bare avlsdyr.

Likevel, uansett hvilken test man bruker, kommer man til å se noen negative tendenser hos alle hunder og kull. Da er spørsmålet igjen, hva er ok å avle på? Hvor hardt skal man selektere bort uønsket adferd? Mye og hemmende er selvsagt enkelt å velge bort, men hva med det som er bare litt? Da tenker jeg på det kullet som er bra på alle områder, men der to individer av seks er litt skeptisk til fremmede, uten at det hemmer eiers hverdag eller hundene selv. Disse hundene kan føre denne sosiale usikkerheten videre i lik eller verre grad, like godt som at usikkerheten ikke føres videre. 

Når man skal ta hensyn til mentalitet, helse, egenskaper og eksteriør i avl, finner man kjapt ut at man må prioritere og kompromisse med noe. Ingen hund er perfekt, man får ikke alt.
At man ikke skal bruke hunder og linjer med mye sykdom og store problemer med mentalitet, er det bred enighet om. Det som er interessant å diskutere er alle nyansene mellom "mye" og "litt". Hva er for mye, hva må man bare akseptere at forekommer?
 

12 hours ago, QUEST said:

Just presis..ikke minst når det kommer til mentalitet later det til å være store forskjeller ute og går når man bedømmer hva som er greit eller 'bra nok'..  En del av disse 'feilbedømmelsene' kan nok tilskrives oppdretters manglende vilje til å selektere ut skrale individer i så måte men det er også et annet intressant aspekt her( syns jeg i alle fall) Det kan oppstå når oppdretter av rase X går over til rase Y.

Hvis man tenker seg at rase X f.eks er kjent for å være rimelig 'heit' i forhold til andre hunder og vokting av eiendom ikke er unormalt i rasen. Så går  oppdretter over til rase Y. Rase Y skal absolutt ikke ha noen av disse egenskapene, heller tvert om. Siden oppdretteren er vandt med hunder av rase X og hvordan de forholder seg til omverdenen, så er det en viss fare for at oppdretter bedømmer sine hunder av rase Y som bedre enn de faktisk er, i forhold til ønskede egenskaper. 

Jeg tror faktisk oppriktig at mange oppdrettere ikke ser at de har hunder med dårlig nervekonstruksjon. Mange bor kanskje skjermet til og vet ikke hvordan hundene ville reagert på å bo i et nabolag med mye trafikk eller i et bymiljø f.eks. De tar som en selvfølge at hundene vil fungere like godt i andre miljø som de gjør hjemme.
Andre mener vel at det ikke er et problem, uten at jeg forstår hvordan noen orker å leve med enkelte hunder.

Raseforskjeller kan sikkert også være en faktor i vurdering av mentalitet. Raser er forskjellige på mange områder. Det man må forvente av en rase, kan være det man regner som "dårlig mentalitet" på en annen. Jeg aksepterer sikkert mer særhet hos mine i omgang med andre hunder, enn det han med alle setterne borti her gjør. 

[Gjest]

18 hours ago, CrazyTerrierLady said:

Fravær av sykdom er ikke subjektivt på individnivå, når man snakker populasjon blir det mer subjektivt all den tid det ikke eksisterer linjer helt fri for sykdom. Hvor skal man sette grensa for hva som er akseptabelt å avle på? 
Det er enkelt å sette en grense i teorien, på linjer som er gjennomgående rammet av alvorlig sykdom. I praksis er de fleste linjer ikke så hardt rammet av sykdom at man kan si noe bastant.

Er det ok å bruke en frisk hund der et halvsøsken av far har epilepsi? Hva med raser med mye HD, skal man droppe å bruke linjer der majoriteten kommer ut med A, men det dukker opp en C eller D i flere kull? Ei frisk tispe har et kullsøsken med allergi, det er ellers få kjente tilfeller av hudproblemer på linjene, - skrot eller bruke? En rygglidelse dukker opp i enkelttilfeller i et par kull, skal man droppe hele linja selv om resten av helsen på hundene og de ikke-rammede hundene er god?

For å ta et konkret eksempel på problemstillingen med egen rase: Er det bedre å gå for en fri kombinasjon der hundene bakover og tilsiden ikke er helsetesta overhode, - eller en fri kombinasjon etter linjer som er gjennomgående testet, men der 3-4 hunder over tre generasjoner har mild grad av patellaluksasjon? Man vet at løse kneledd dukker opp over alt på rasen.
Jeg, personlig, tenker at det er bedre å bruke linjer som man vet forekomsten hos, enn linjer med store mørketall. Noen andre velger heller mørketall enn en kombinasjon der oddsen er kjent. Et eksempel på hvordan man kan vurdere ulikt.

Jeg er helt enig i at bruk av mentaltester burde bli mye mer utbredt. Jeg håper vi en dag kommer dit hvor dette er like selvfølgelig innen seriøs avl som helsetester. At flere skjønner at de må teste hele kull, ikke bare avlsdyr.

Likevel, uansett hvilken test man bruker, kommer man til å se noen negative tendenser hos alle hunder og kull. Da er spørsmålet igjen, hva er ok å avle på? Hvor hardt skal man selektere bort uønsket adferd? Mye og hemmende er selvsagt enkelt å velge bort, men hva med det som er bare litt? Da tenker jeg på det kullet som er bra på alle områder, men der to individer av seks er litt skeptisk til fremmede, uten at det hemmer eiers hverdag eller hundene selv. Disse hundene kan føre denne sosiale usikkerheten videre i lik eller verre grad, like godt som at usikkerheten ikke føres videre. 

Når man skal ta hensyn til mentalitet, helse, egenskaper og eksteriør i avl, finner man kjapt ut at man må prioritere og kompromisse med noe. Ingen hund er perfekt, man får ikke alt.
At man ikke skal bruke hunder og linjer med mye sykdom og store problemer med mentalitet, er det bred enighet om. Det som er interessant å diskutere er alle nyansene mellom "mye" og "litt". Hva er for mye, hva må man bare akseptere at forekommer?
 

Jeg tror faktisk oppriktig at mange oppdrettere ikke ser at de har hunder med dårlig nervekonstruksjon. Mange bor kanskje skjermet til og vet ikke hvordan hundene ville reagert på å bo i et nabolag med mye trafikk eller i et bymiljø f.eks. De tar som en selvfølge at hundene vil fungere like godt i andre miljø som de gjør hjemme.
Andre mener vel at det ikke er et problem, uten at jeg forstår hvordan noen orker å leve med enkelte hunder.

Raseforskjeller kan sikkert også være en faktor i vurdering av mentalitet. Raser er forskjellige på mange områder. Det man må forvente av en rase, kan være det man regner som "dårlig mentalitet" på en annen. Jeg aksepterer sikkert mer særhet hos mine i omgang med andre hunder, enn det han med alle setterne borti her gjør. 

Jeg er ikke uenig med deg. 
Men noen ting bør ingen kompromisse på. Feks når allergi går igjen hos flere kullsøsken, søskenbarn osv. Da bør noen sette seg i tenkeboksen. 
Ift mentalitet så er det enkelte trekk som er et must i dagens samfunn, feks sosialitet og fravær av redsler. Ikke minst mtp hundenes egen velferd.

Der har Sverige kommet mye lenger enn oss. Ikke minst på en av mine raser. Der krever mins 4 i sosialitetsmoment på MH og ikke høyere enn 3 på skudd hos begge foreldredyr for å få kullet akseptert av raseklubben. Og ikke så merkelig: i Sverige er den rasen mye mer sosial og omgjengelig enn feks de som er avlet i Norge, Danmark eller FInland, som ikke har de samme kravene.