Gå til innhold
Hundesonen.no

Mishandlet hund med traumer


JulieTherese22
 Share

Recommended Posts

Hei!

 Jeg trenger litt råd angående hunden min. I februar i fjor begynte jeg å fostre en tispe fra en redningsorganisasjon i ungarn ( jeg studerer og bor der) og etter noen måneder adopterte jeg henne, fordi jeg ikke klarte å gi henne fra meg. Hun har mye traumer, vet ingenting om fortiden hennes annet at hun mest sannsynlig har vert lenket fast eller hatt begrenset bevegelighet lenge. Hun ble funnet blødende på en motorvei, klørne hennes vokste nesten inn i potene hennes, så hun ble nok bare dumpet der. Noe jeg er nesten bombesikker på, er at hun har opplevd ganske stygg mishandling. Hun har nok blitt banket opp og gud vet hva annet. Når hun kom til meg gjemte hun seg i ett hjørne og kuet seg ved hver bevegelse og var livredd berøring.

Hun har kommet en veldig lang vei, kan nesten ikke tro at det er samme hunden som kom til meg. Hun er for det meste veldig glad og selvsikker, noe som gjør at jeg av og til glemmer hvor gale hun en gang var. I det daglige livet merker jeg ikke lenger mye til at hun har hatt en tøff fortid utenom små ting, men så får vi en opplevelse slik som ikveld eller lignende episoder: Jeg var ute å luftet henne i hagen og sto barfot på terassen, snudde og gikk inn igjen for å ta på sko siden det var iskaldt. Var i litt irritabelt humør, ikke sur på hunden på noen måte, men hun plukker opp sånt kjempefort. Når jeg da snur meg og smeller døra igjen stikker hunden hodet inn, og jeg tar brått tak i halsbåndet for å stoppe henne slik at hun ikke får seg en smell, klarte å redde henne fra døra, men hun legger seg ned med ett hyl, og begynner å krype panisk rundt. Var mitt irritable hunør og brå bevegelse son trigget det. Hun tror rett og slett at jeg skal skikkelig ta henne. Man ser på hele hunden at hun venter på pryl. Når sånt skjer vil jeg så gjerne trøste henne, vil vise at jeg absolutt ikke vil henne vondt. Hun kryper bort til meg gjentatte ganger å legger seg på rygg hver gang. Noen ganger rygger jeg sakte unna fordi jeg ikke ønsker at hun skal lære seg at hun må gi seg over. Og prøver å roe henne forsiktig.

Spørsmålet mitt er hvordan skal oppføre meg når hun har slike episoder? Skal jeg ignorere? Trøste? Vil hjelpe henne, men er redd for at jeg av og til kan forsterke redselen hennes. Blir så lei meg når jeg ser henne slik og lurer på hva hun har opplevd. Når hun roer seg roper jeg henne til meg og koser forsiktig og godsnakker, dette først når panikken er over. Noen som har erfaring med traumatiserte hunder som har råd til hvordan jeg kan håndtere slike episoder? 

Ps. Slike episoder skjer sjeldent nå, så sjeldent at jeg nesten blir overraska når det først skjer og vi unngår det så godt vi kan. Men knuser hjertet å se henne slik når det skjer. Ble ett veldig langt innlegg, men blir veldig glad for noen råd og/eller erfaringer!?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At hun søker mot deg når hun er redd tenker jeg er et tegn på at du er en trygghet for henne, og hadde det vært meg så ville jeg trøstet. Det viktige er jo å skape positive følelser hos hunden i sånne situasjoner, og det gjør du i hvert fall ikke ved å fjerne den eneste tryggheten hunden har gjennom å trekke deg unna. Du forsterker ikke redsel ved å trøste, det er en merkelig gammel misforståelse uten forankring i etologi.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når hun "ber for sine syke mor" på den måten (hjerteskjærende da.. stakkars lille), så tror jeg det viktigste er å formidle at det kommer ingen pryl, absolutt ikke. Aksepter den totale underkastelsen (det vil gi hunden trygghet også, forsikre den om at den har en metode for å unngå pryl som virker! Er en slags trygghet i det) ved å snakke vennlig og mildt til henne, la henne slikke hånden din (hadde ikke klappet henne for det vil vel antagelig skremme henne i siutasjonen) hvis hun vil det - og kan hun noen kommandoer, sitt eller på plass eller noe sånt? Få henne så fort som mulig over i "kommando modus" , gi henne en enkel kommando som hun kan godt, så hun kommer fortest mulig ut av den der angst-situasjonen. Og ikke lag for mye vesen av det simpelthen, alt for å dempe det der. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dette tilfellet ville jeg straks være supermild, og trøste og være kjælen. Jeg pleier noen få ganger å påføre hundene mine smerte ved uhell (tråkke på dem, klemme halen i ei dør, slike type ting) og da jeg jeg helt Åhhhhh neii uffedaaaa og koser og klemmer, og det virker som at hundene forstår at det var et uhell. (de logrer og kommer kjapt over det)

Ellers er jeg ikke fan av å trøste så mye, for jeg personlig mener at det kan forsterke negative situasjoner. Jeg har for eksempel en hund som blir enda "dårlige/ verre/ tristere/engstelig" av trøst, så han må man ikke trøste for mye i visse situasjoner. Da må man framstå som en trygg og rolig leder. Gi vennlig kos og si Det går bra, så går vi videre.  Alt er veldig situasjonsbetinget egentlig.

Der en hund er så redd som din, med slike  traumer er det lurt at du går for den kjærlige retningen. Hunden må vite at du ikke vil den noe vondt og at den kan stole 100% på deg. Så etter hvert kan du da vise mer trygghet og hjelpe hunden i andre situasjoner det kan oppstå utfordringer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke forsterke redsel i en hund ved tørste den. Det er ikke sånn følelser fungerer. Følelser som redsel, glede el.l. er ikke noe man kan styre. Skulle du forsterket frykten hennes, så måtte du ha kjeftet på henne og gjort henne mer redd. Ved å tørste og "ta i mot" underkastelsen hennes, så viser du at du ikke er farlig og at du er trygg. Det er en konfliktløsende respons fra din hund som du absolutt bør annerkjenne. La henne få komme bort til deg selv, ikke tving deg på henne, i tilfelle hun ble så redd at hun er redd du skal ta henne om du klapper henne. 

Jeg ville snakket rolig og mildt til henne, og tilbydd henne å komme bort for kos. Ha gjerne godbiter på deg slik at du kan strø rundt på bakken om du skulle være uheldig å gjøre noe sånt igjen, eller andre ting som skremmer henne.

Hvis jeg tråkker på mine eller med et uhell gjør noe vondt med dem slik at de piper/demper meg etc. blir jeg straks blid i stemmen og belønner de, for å prøve å veie opp litt for det ubehaget de følte og kanskje også på sikt lære de at vondt=noe kjekt skjer. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar :) da vet jeg at å trøste er det beste å gjøre neste gang. Er det som føles mest naturlig, forrige kvelden når hun var så skremt la hun seg mellom beina mine og ble liggende på rygg imens jeg godsnakket, idet jeg tok frem godis satt hun seg opp og tok imot, selv om hun var stressa. Blir så trist når jeg ser henne slik, og måtte høre hvordan jeg best kan hjelpe henne når sånt skjer. Håper at det blir lenge til neste gang noe slikt skjer, eller enda bedre at det ikke skjer i det hele tatt ☺

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...