Stort spørsmålstegn etter delvis obduksjon av hund

[Midas]

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette jeg, men kanskje noen kan noe om dette... 
Midas ble delvis obdusert etter avlivningen forrige uke, fordi veterinæren ville ta en prøve av svulsten vi hadde sett på hjertet hans på røntgen. 
Jeg var også til en hjertespesialist med Midas og tok ultralyd hvor det viste normal funksjon på hjertet, men også han tok røntgen og fant det vi trodde var en svulst. 

Midas hadde symptomer som var enorm utmattelse etter aktivitet og uten aktivitet, under aktivitet tok han seg veldig sammen og klarte å gå ca 40 minutter tur hvor han til og med kunne løpe litt. Ofte ble han hengene i beina mine etter 30-40 minutter og var sliten. Når han var inne lå han så mye som mulig og "deiset" liksom i bakken når han skulle legge seg. Jeg opplevde også at han pustet veldig lite når han sov, og tidvis hadde pustestans på slutten. 
Han var ekstremt innsuktet i ansiktet, noe som har kommet gradvis gjennom et års tid. Han var innhul over og under øynene og rundt kjeven. Han ble grå i pelsen og så veldig gammel ut (7,5 år). 
Han hadde perioder gjennom dagen med mye pesing og litt uro, som antydet ubehag og smerte. Han ville ikke bli berørt noe særlig på hodet, og dyttet meg vekk når jeg ville kose med hodet hans. Han hadde to anfall som liknet på lette epilepsianfall og på slutten av sin levetid ble han skjeiv i ansiktet. Ofte blunket han bare på ene øyet og virket slapp i ene siden av ansiktet. 

Uansett, veterinæren skulle bare åpne han i et lite område for å sjekke svulsten ved hjertet av egen interesse, noe jeg lot henne få da jeg gjerne ville ha svar.
Sjokket kom da det viste seg at det ikke var en svulst ved hjertet, men så ut som det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet. Hun forstår ingenting av at ultralydundersøkelsen viste normal hjertefunksjon med dette. Hun mener at de sterke symptomene hans tyder på at han hadde svulst(er) i hodet. Vi røntget hodet hans, uten funn, men veterinæren sa at det skal være en spesiell type store og harde svulster for at de skal vises på røntgen av hodet. Vi tok ikke CT fordi vi var overbevist om at symptomene hans kom av svulsten på hjertet. Da jeg fikk svar på undersøkelsen etter han var død og det viste seg å ikke være en egentlig svulst så sitter jeg bare igjen som et stort spørsmålstegn. 

Midas har aldri vært spesielt utholdende hund fysisk sett, og har blitt relativt fort sliten på ski og sykkelturer hele livet sitt i forhold til hvor godt trent han har vært. Men såklart aldri som det siste året, så jeg har ikke mistenkt noe. Kanskje hjertefeilen var medfødt? 

Det spiller jo egentlig ingen rolle nå, da han var så dårlig at jeg ikke hadde annet valg enn å avlive han, det ble bare et helt utrolig sjokk! Jeg angrer meg så forferdelig for at vi ikke tok CT!! Men om vi hadde funnet svulster i hodet hadde utfallet blitt det samme. Vi tok alskens andre prøver av han og det var ingenting vi fant som kunne vært løst med behandling, så vi var sikker på at det var kreften som hadde spredd seg, men nå er jeg redd for at det kunne være noe annet. Han fikk flere og flere svulster fordelt over hele kroppen, og februar i år fjernet vi en ondartet svulst rett i begynnelsen av øret. Kan den ha spredd seg til hjernen? Er det noen som har erfaring med svulster i hjernen på hund som kan kjenne igjen symptomene?

Blir helt fortvilt av dette... Sorgen over å ha mistet han er så overveldende og det ble enda verre etter disse funnene... 

 

[Zitka]

Ja, den kan ha spredt seg. Det kan faktisk også ha vært små blødninger osv i hjernen..

og jeg skjønner at det er vanskelig å få ro i kroppen når du ikke vet. Men igjen; det eneste du trenger å fokusere på nå er å vite det at du gjorde det som var best for hunden og det er det eneste som teller! Noen ganger får man faktisk ikke svar heller.. 

Så mitt råd er å bare trøst deg med at du gjorde det beste for hunden, så tenker du ikke så mye på dette.. jeg har selv gått i den fella, og ting blir så mye tyngre enn det trenger  

[Mirai]

Holdt deg fast i det siste du sier der, utfallet ville blitt det samme uansett om du hadde funnet andre ting. Det spiller ingen rolle hva dere fant etterpå, du handlet ut ifra det dere visste og har undersøkt hunden hos flere fagfolk  . 

Jeg også kjenner følelsen, med første hunden min. Burde ha gjort sånn, burde tenkt sånn osv. Men jeg visste jo ikke, så hva skulle jeg gjort eller tenkt ut ifra det? Det er jo helt umulig å reise tilbake i tid og endre det. 

[tillien]

22 timer siden, Midas skrev:

Er det noen som har erfaring med svulster i hjernen på hund som kan kjenne igjen symptomene?

Fryktelig trist å høre historien om Midas.

Nå er ikke jeg utdannet innen dyrehelse, men mennesker vet jeg litt om og når det kommer til stykket så er vi ikke så forskjellige. Symptomer som slitenhet, liten utholdenhet osv kan komme fra en rekke sykdommer, også langt framskredet kreft. Ofte er det vel imidlertid hjertet man tenker på først - og det gjør i alle fall jeg når du forteller om disse symptomene hos Midas. Samtidig er det jo gjort en UL-undersøkelse som viser normal hjertefunksjon, og skal man stole på denne undersøkelsen (jeg aner ingenting om hvor gode disse undersøkelsene er på en hund, eller hvor gode veterinærer er til å gjennomføre eller tolke dem), så er det jo sannsynlig at problemet ligger et annet sted. Jeg prøver også å vri hodet mitt alt jeg kan, men kommer ikke opp med noe som kunne ligne på at «det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet», men det er egentlig underordnet.

Så nevner du etterhvert veldig klassiske symptomer på at et eller annet er galt i sentralnervesystemet, og spesielt hjernen. Epilepsi, lammelser i ansiktet og det som kan tyde på hodesmerter. Det er liten tvil om at noe var veldig galt i hjernen hans, og med flere tidligere svulster så er det jo veldig nærliggende å tro at det var spredning til hjernen. Hans tid var nok derfor over nå uavhengig av om han eventuelt skulle ha utviklet eller for den saks skyld vært født med en hjertefeil.

[Midas]

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å svare.

Jeg tror det jeg egentlig ønsker er å finne en måte og godta dette på... Smerten over å ha mistet han kveler meg fortsatt 

1 time siden, tillien skrev:

Fryktelig trist å høre historien om Midas.

Nå er ikke jeg utdannet innen dyrehelse, men mennesker vet jeg litt om og når det kommer til stykket så er vi ikke så forskjellige. Symptomer som slitenhet, liten utholdenhet osv kan komme fra en rekke sykdommer, også langt framskredet kreft. Ofte er det vel imidlertid hjertet man tenker på først - og det gjør i alle fall jeg når du forteller om disse symptomene hos Midas. Samtidig er det jo gjort en UL-undersøkelse som viser normal hjertefunksjon, og skal man stole på denne undersøkelsen (jeg aner ingenting om hvor gode disse undersøkelsene er på en hund, eller hvor gode veterinærer er til å gjennomføre eller tolke dem), så er det jo sannsynlig at problemet ligger et annet sted. Jeg prøver også å vri hodet mitt alt jeg kan, men kommer ikke opp med noe som kunne ligne på at «det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet», men det er egentlig underordnet.

Så nevner du etterhvert veldig klassiske symptomer på at et eller annet er galt i sentralnervesystemet, og spesielt hjernen. Epilepsi, lammelser i ansiktet og det som kan tyde på hodesmerter. Det er liten tvil om at noe var veldig galt i hjernen hans, og med flere tidligere svulster så er det jo veldig nærliggende å tro at det var spredning til hjernen. Hans tid var nok derfor over nå uavhengig av om han eventuelt skulle ha utviklet eller for den saks skyld vært født med en hjertefeil.

Jeg har vært til tre ulike veterinærer med han. Den første mente at anfallene han hadde kunne være kreften som har spredd seg til hodet, men at det var å svartmale situasjonen. Dét synes imidlertid ikke jeg når jeg så hvor redusert han ble sakte men sikkert. Så fant vi de greiene på hjertet hos veterinær nr.2 som henviste oss videre til hjertespesialist.. Han hadde egentlig mange symptomer på hjerteproblemer, så jeg må si at jeg blir veldig usikker på hvor mye jeg kan stole på den ultralydundersøkelsen. Det skal sies at den veterinæren hadde spesialutstyr til formålet, og tok både EKG og målte blodgjennomstrømningen i hjertet i tillegg til UL. Han sa imidlertid at svulsten kunne ha innvirkning på lunger og/eller hovedpulsåre som førte til noen av symptomene han viste.

Det var jo bare dumt å åpne han, for jeg visste hvor dårlig han var og at det ikke var snakk om gode dager lenger, men timer, men jeg hadde ingen anelse om at alt det vi trodde vi visste ble snudd på hodet.. 

Jeg har mistet hunder før, men Midas var helt spesiell for meg, og vi har tilbragt så godt som 24 timer i døgnet sammen i 7,5 år. Det er som å miste en del av seg selv 

[Raksha]

  Ååh jeg har så vondt av deg      Det du gjennomgår nå er grunnen til at jeg valgte bort obduksjon av Hottie.  Håper du klarer å "trøste" deg med at resultatet hadde blitt det uansett. Du valgte det riktige for ham.  

 

[tillien]

41 minutter siden, Midas skrev:

Han sa imidlertid at svulsten kunne ha innvirkning på lunger og/eller hovedpulsåre som førte til noen av symptomene han viste

Det er absolutt en mulighet. Det, og det at hunden jo utvilsomt har vært plaget med kreft over en periode, noe som i seg selv kan føre til fatigue.

44 minutter siden, Midas skrev:

Jeg har mistet hunder før, men Midas var helt spesiell for meg, og vi har tilbragt så godt som 24 timer i døgnet sammen i 7,5 år. Det er som å miste en del av seg selv

Huff, ja. Jeg føler virkelig med deg. Jeg har ikke opplevd det samme selv, men jeg har en liten en på halvannet år som jeg har blitt så fryktelig glad i at bare tanken på at jeg skal miste henne en gang er nesten ikke til å holde ut. Selv av naturlige årsaker når hun blir gammel. En situasjon som det du og Midas har vært gjennom orker jeg nesten ikke å tenke på en gang.

Ord blir fattige i slike situasjoner, men vil i alle fall si at det ikke er noen som helst grunn til at du skal bebreide deg selv på noe slags vis. Det ble som det ble og det er ingenting du kunne gjort med kreften han hadde i hodet. Du har vel gjort mer enn de aller, aller fleste hundeeiere ville gjort med tanke på undersøkelser. Det at veterinæren fant noe uventet med hjertet endrer overhodet ikke på det at du har gjort det som var mulig å gjøre - så det må du bare prøve å se bort i fra.

[Midas]

11 timer siden, Raksha skrev:

  Ååh jeg har så vondt av deg      Det du gjennomgår nå er grunnen til at jeg valgte bort obduksjon av Hottie.  Håper du klarer å "trøste" deg med at resultatet hadde blitt det uansett. Du valgte det riktige for ham.  

 

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det... 

[Guest 2ne]

1 hour ago, Midas said:

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det... 

Ikke angre  

Du sier det selv, hva dere ville funnet på prøver ville ikke forandret noe, du måtte avlive ham fordi formen var dårlig og han hadde det ikke bra. Det dere finner og ikke finner på obduksjon burde ikke gjøre noen forskjell det heller. Uansett om det er hjertet eller hjernen, det er to ganske essensielle kroppsdeler, når de ikke funker, da er man dårlig. 

Jeg veit hva du går gjennom. Jeg måtte avlive Dronning Dina - min once in a lifetimehund - i 2012, fordi hun ble mer og mer engstelig. Det var etter 3 år med ymse plager, 3 år med blodprøver tatt med jevne mellomrom, røntgenbilder, øyelysning, kiropraktor-gjennomgang, og vi fant ingenting som tilsa at formen hennes skulle være som den var. Hun ble bare mer og mer engstelig, som sagt. Så jeg obduserte i håp om å finne noe som kunne forklare hvorfor jeg måtte miste pelsterapien og støttekontakten min mens hun bare var 8 år gammel, i stedet for å få beholde henne til hun var 14-15 år, som jeg ville gjort om det var et snev av rettferdighet i verden, men vi fant ingenting. Hun hadde bakre polkatarakt, hun hadde litt forhøya nyreverdier, hun hadde begynnende spondylose, og ingenting av det var så alvorlig at det ikke kunne vært noe hun kunne levd med i noen år til, om hun bare ikke var blitt så engstelig. 

Så jeg gikk en lang runde med meg selv. Jeg kunne fortsatt hatt henne, hun ville vært 14 år i år. Det ville vært dobbelt så lenge som jeg faktisk fikk tilbringe med henne. Det er fortsatt noe som stikker i hjertet - hun kom inn i livet mitt i en av mine vanskeligste perioder, og jeg savnet henne dypt og inderlig da jeg gikk gjennom enda en sånn periode bare noen år senere.. Jeg savner henne i dag og, for å være helt ærlig. Men jeg må ta meg selv litt i nakken, jeg veit jeg tok den vanskeligste avgjørelsen i mitt hundeliv da jeg valgte å avlive henne for snart 6 år siden, og jeg gjorde det for henne. Fordi hun ble mer og mer en skygge av den hun hadde vært. Jeg veit jeg ville gjort det samme i dag. Fordi det var det riktige å gjøre for henne. 

Det er det du må holde fast ved. Nei, obduksjonen har kanskje ikke oppklart noe, men det utgjør ingen praktisk forskjell. Midas er borte nå uansett, og det var det riktige valget. Det er tungt, det er vondt, du kommer til å ha det sånn en stund til, men du gjorde det rette for Midas  

[Raksha]

4 hours ago, Midas said:

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det... 

  

[Midas]

6 timer siden, 2ne skrev:

Ikke angre  

Du sier det selv, hva dere ville funnet på prøver ville ikke forandret noe, du måtte avlive ham fordi formen var dårlig og han hadde det ikke bra. Det dere finner og ikke finner på obduksjon burde ikke gjøre noen forskjell det heller. Uansett om det er hjertet eller hjernen, det er to ganske essensielle kroppsdeler, når de ikke funker, da er man dårlig. 

Jeg veit hva du går gjennom. Jeg måtte avlive Dronning Dina - min once in a lifetimehund - i 2012, fordi hun ble mer og mer engstelig. Det var etter 3 år med ymse plager, 3 år med blodprøver tatt med jevne mellomrom, røntgenbilder, øyelysning, kiropraktor-gjennomgang, og vi fant ingenting som tilsa at formen hennes skulle være som den var. Hun ble bare mer og mer engstelig, som sagt. Så jeg obduserte i håp om å finne noe som kunne forklare hvorfor jeg måtte miste pelsterapien og støttekontakten min mens hun bare var 8 år gammel, i stedet for å få beholde henne til hun var 14-15 år, som jeg ville gjort om det var et snev av rettferdighet i verden, men vi fant ingenting. Hun hadde bakre polkatarakt, hun hadde litt forhøya nyreverdier, hun hadde begynnende spondylose, og ingenting av det var så alvorlig at det ikke kunne vært noe hun kunne levd med i noen år til, om hun bare ikke var blitt så engstelig. 

Så jeg gikk en lang runde med meg selv. Jeg kunne fortsatt hatt henne, hun ville vært 14 år i år. Det ville vært dobbelt så lenge som jeg faktisk fikk tilbringe med henne. Det er fortsatt noe som stikker i hjertet - hun kom inn i livet mitt i en av mine vanskeligste perioder, og jeg savnet henne dypt og inderlig da jeg gikk gjennom enda en sånn periode bare noen år senere.. Jeg savner henne i dag og, for å være helt ærlig. Men jeg må ta meg selv litt i nakken, jeg veit jeg tok den vanskeligste avgjørelsen i mitt hundeliv da jeg valgte å avlive henne for snart 6 år siden, og jeg gjorde det for henne. Fordi hun ble mer og mer en skygge av den hun hadde vært. Jeg veit jeg ville gjort det samme i dag. Fordi det var det riktige å gjøre for henne. 

Det er det du må holde fast ved. Nei, obduksjonen har kanskje ikke oppklart noe, men det utgjør ingen praktisk forskjell. Midas er borte nå uansett, og det var det riktige valget. Det er tungt, det er vondt, du kommer til å ha det sånn en stund til, men du gjorde det rette for Midas  

Uff, det har vært en lang og tung prosess for deg og da etter du mistet Dina. 
Det er så ufattelig urettferdig at de må gå så mye "før tiden" 

Jeg er ufør og har vært hjemme alle årene jeg har hatt Midas, og hatt et spesielt bånd med han. I tunge tider har han vært min største trøst, og nå kan jeg ikke trøste meg med han mer  I tillegg vet jeg at det blir veldig veldig lenge til jeg kan få en ny hund, om jeg noen gang kan få det, fordi mannen min er så inni granskauen allergisk... 

Jeg kan få låne kullsøsteren til Midas når jeg vil, hun bor fem minutter unna her, men det blir ikke det samme.

Det hjelper å lese at jeg ikke er alene om å føle en enorm sorg over å miste en så høyt elsket hund. Begynner jo å lure på om jeg noen gang kommer meg igjen. Det har vært en sorgprosess i mange måneder før han døde óg siden han har vært redusert lenge og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte ta et valg. Jeg trodde jeg var litt forberedt på å miste han, og at det skulle bli litt greit å la han slippe å streve mer, men den følelsen har jeg ikke et snev av.  

[Guest 2ne]

13 hours ago, Midas said:

Uff, det har vært en lang og tung prosess for deg og da etter du mistet Dina. 
Det er så ufattelig urettferdig at de må gå så mye "før tiden" 

Ja, det var tungt, og det føles fortsatt urettferdig. Jeg tror ikke jeg har sørget så mye over noen jeg har mistet, hverken av tobeinte eller firbeinte. Det høres sikkert snålt ut, hun var jo "bare" en hund, men hun kom som sagt inn i livet mitt i en veldig vanskelig periode, og vi grodde liksom litt sammen, så når hun ble dårlig og vi ikke fant ut hva det var, sånn at jeg kunne få fiksa det.. Det var bare drit-vanskelig. 

Samtidig hadde jo @Carina og jeg kjøpt Nik sammen, og Nik var halt fra hun var 5 mnd gammel, så hun ble røntget med AA bare 10 mnd gammel, så vi måtte ta henne også bare noen uker senere. Det var i hvert fall urettferdig, hun var en fantastisk lovende valp både Carina og jeg hadde høye forhåpninger til, og en valp skal liksom ikke ha såpass med plager.. 

Så fikk Nora problemer med potene og kløe, som etterhvert viste seg å være allergi.. Noen ganger lurer man litt på hvorfor man har hund..

13 hours ago, Midas said:

Jeg er ufør og har vært hjemme alle årene jeg har hatt Midas, og hatt et spesielt bånd med han. I tunge tider har han vært min største trøst, og nå kan jeg ikke trøste meg med han mer  I tillegg vet jeg at det blir veldig veldig lenge til jeg kan få en ny hund, om jeg noen gang kan få det, fordi mannen min er så inni granskauen allergisk... 

Æsj, det blir jo en dobbelt sorg det  Tåler ikke mannen din noen slags hund? Jeg antar du ikke vil ha polarhund som kan bo ute? Hjelper det med hyppig vask og blåsing av pels? 

13 hours ago, Midas said:

Jeg kan få låne kullsøsteren til Midas når jeg vil, hun bor fem minutter unna her, men det blir ikke det samme.

Nei, det forstår jeg. Det er en fattig trøst. 

13 hours ago, Midas said:

Det hjelper å lese at jeg ikke er alene om å føle en enorm sorg over å miste en så høyt elsket hund. Begynner jo å lure på om jeg noen gang kommer meg igjen. Det har vært en sorgprosess i mange måneder før han døde óg siden han har vært redusert lenge og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte ta et valg. Jeg trodde jeg var litt forberedt på å miste han, og at det skulle bli litt greit å la han slippe å streve mer, men den følelsen har jeg ikke et snev av.  

Jeg tror ikke man kan være ordentlig forberedt på å miste noen som har betydd så mye, ikke en gang når det har vært en lang prosess i forkant. Jeg trodde jeg var det både med Dina og Nora, de var jo syke over år, og med Dina bestilte jeg jo avlivning uker før hun ble avlivet, så der burde jeg vært forbredt. Men det blir så uendelig tomt når de er borte, særlig med disse som har tatt så mye plass i hjertet ditt. 

Men det blir lettere etterhvert. Etterhvert så kan man huske de uten at det føles som at hjertet går i tusen biter hver gang. Tomrommet blir mindre. Så kan man minnes og smile, og være takknemlig for den tiden man fikk  

[Midas]

6 timer siden, 2ne skrev:

Ja, det var tungt, og det føles fortsatt urettferdig. Jeg tror ikke jeg har sørget så mye over noen jeg har mistet, hverken av tobeinte eller firbeinte. Det høres sikkert snålt ut, hun var jo "bare" en hund, men hun kom som sagt inn i livet mitt i en veldig vanskelig periode, og vi grodde liksom litt sammen, så når hun ble dårlig og vi ikke fant ut hva det var, sånn at jeg kunne få fiksa det.. Det var bare drit-vanskelig. 

Samtidig hadde jo @Carina og jeg kjøpt Nik sammen, og Nik var halt fra hun var 5 mnd gammel, så hun ble røntget med AA bare 10 mnd gammel, så vi måtte ta henne også bare noen uker senere. Det var i hvert fall urettferdig, hun var en fantastisk lovende valp både Carina og jeg hadde høye forhåpninger til, og en valp skal liksom ikke ha såpass med plager.. 

Så fikk Nora problemer med potene og kløe, som etterhvert viste seg å være allergi.. Noen ganger lurer man litt på hvorfor man har hund..

Æsj, det blir jo en dobbelt sorg det  Tåler ikke mannen din noen slags hund? Jeg antar du ikke vil ha polarhund som kan bo ute? Hjelper det med hyppig vask og blåsing av pels? 

Nei, det forstår jeg. Det er en fattig trøst. 

Jeg tror ikke man kan være ordentlig forberedt på å miste noen som har betydd så mye, ikke en gang når det har vært en lang prosess i forkant. Jeg trodde jeg var det både med Dina og Nora, de var jo syke over år, og med Dina bestilte jeg jo avlivning uker før hun ble avlivet, så der burde jeg vært forbredt. Men det blir så uendelig tomt når de er borte, særlig med disse som har tatt så mye plass i hjertet ditt. 

Men det blir lettere etterhvert. Etterhvert så kan man huske de uten at det føles som at hjertet går i tusen biter hver gang. Tomrommet blir mindre. Så kan man minnes og smile, og være takknemlig for den tiden man fikk  

Ja, noen ganger føles sorgen så overveldende at man får lyst til å ikke utsette seg for det mer.  Det er bare det at det er så verdt det.. Hvert smil og hver glede i hjertet mange ganger daglig gjør det verdt det. 

Det høres ikke rart ut. Aldri har jeg sørget så hardt over noen som jeg gjør nå. Å miste en bestevenn man tilbringer all tid med og i tillegg har gått og bekymret seg for over så lang tid er hjerterått. Mange rundt kan kanskje synes det er merkelig at man ikke ser ting litt i perspektiv, men sånn er realiteten, og jeg tror ikke sorgen blir lettere å bære om man later som at det går fint etter noen dager. Man må igjennom det...  

Jeg håper at vi kan passe røytefri  hunder en periode og prøve oss frem for å finne en rase han kan tåle. Har tenkt på mellompuddel. Midas hadde en ekstrem pels og røytet mye mer enn gjennomsnittet. Hvis han ikke tåler noen raser så må jeg få meg et par polarhunder og bygge oppvarmet hus i hagen som jeg og hundene kan bo i 

Én ting er hvertfall sikkert, og det er at jeg klarer ikke å leve uten hund. Så det må bli en løsning, hvis ikke blir dagene lange og ekstremt stusselig for meg.