Gå til innhold
Hundesonen.no

Døde dyr og hvor de havner


Lene_S
 Share

Recommended Posts

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

.. eller bestemor..

Nei, der kan du jo også følge med på evt graving

På veterinærhøgskolen fikk vi avlivede hunder til disseksjon dersom eier samtykket i at hunden kunne brukes i undervisningsøyemed. Da vi dissekerte hund hadde vi mange tjenestehunder, men også noen pr

Jeg sender mine hunder til felles kremering, jeg har ikke noe behov for å beholde hverken død kropp eller aske etter dyret jeg har vært glad i, og jeg syns jo ikke at det jeg gjør, evt ikke gjør, med dyrets kropp etter at det er dødt sier noe som helst om hvor glad jeg har vært i dyret. 

Så, jeg er enig med deg, reaksjonene er i overkant fordømmende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei jeg kjenner har skinnet fra den første ponnien sin (en ponni hunbhadde et helt spesielt forhold til, og som betydde alt for henne) Andre jeg vet om, har tatt vare på skinnet fra yndlingsbikkja. Ville ikke hatt det selv, men ser at det kan være en fin måte å hedre minnet.

Men ja, siden du nevner diskusjoner på nett. Var en eller annen som hadde funnet en beverfot (åpebart fra et slakt) og lurte på hva h*n hadde funnet. Reaksjonene sa ganske mye om hvor bortreiste folk er. Det gikk i at noen måtte ha mishandlet et dyr ved å kappe av beina. På hund, katt, rev - alt etter hva de trodde foten hadde sittet på. osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del så tenker jeg at en død kropp er en død kropp. Det er bare biologisk materiale uten tanker og følelser. Hva som skjer med en skrott etter døden, spiller egentlig veldig liten rolle, i utgangspunktet. Men, på grunn av egne, mer eller mindre irrasjonelle følelser, så har jeg ikke klart å kvitte meg med Venus. Hun har jeg i urne hjemme. Jeg vet jo at hundens sjel ikke befinner seg i den urnen, men det er godt å ha den likevel. Mye fordi hun var ikke bare en hund for meg, men en del av min identitet. Så jeg føler på at jeg må ha den lille urnen her, litt til. Kanskje jeg sprer asken, kanskje jeg begraver den, men enn så lenge har den en plass her. Andre hunder har blitt og vil gå til felleskremering. Mitt forhold til dem er mye mer distansert, i hvert fall så distansert at jeg klarer å la rasjonaliteten kontrollere handlingene mine. 

Selvsagt så vil jeg ikke tenke at å legge kroppen i skogen er en super idé, nettopp fordi det er ikke videre hyggelig å støte på diverse kadaver. Men da er det av hensyn til andres følelser, og fortsatt ikke det døde dyret. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste hundene mine er nedgravd ute. Det fleste er jo også avlivet i skogen, så da er de ikke akkurat noe å ta med seg hjem. De to jeg har avlivet hos vet. de senere åra, har jeg derimot i urner. Hadde liksom ikke hjerte til å sende dem til felleskremering. Urnene er jo ganske dekorative, med litt pynt oppå. Men jeg bør nok ikke avlive fler hos vet, kan jo ikke fylle opp huset med urner heller :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Lene_S skrev:

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gravd ned alt jeg har hatt av rotter og andre smådyr i hagen. Har jo flyttet et par ganger, og da har de bare blitt igjen. Men det er veldig små dyr, som trolig forsvinner ganske fort i jorda. Og det er jo også dyr som ikke lever så lenge, og som jeg ikke har knyttet meg like sterkt til som hundene. Da er det ikke like hardt å etterhvert "flytte fra dem" heller.

 

Jeg har hittil ikke rukket å avlive noen hund enda, og håper selvfølgelig det er lenge til jeg må også, gitt at eldste min bare er 3 år. Men jeg har ikke greid å bestemme meg for hva jeg skal gjøre enda. Vil tro jeg ender med separat kremering i urne. Hadde jeg hatt egen tomt jeg visste jeg skulle bli boende på, hadde jeg definitivt gravd ned hjemme. Synes det er noe eget med en grav å gå til, samt å slippe å legge igjen kroppen hos veterinæren. Fornuften sier jo at det ikke gjør noe å gå fra veterinærkontoret uten det døde dyret, men det knyter seg likevel godt i magen av tanken.

 

Men hva andre gjør, være seg å legge dyret ut i skogen som mat, eller henge skinnet på veggen, legger jeg meg ikke opp i. Dyrene merker jo ingenting til det uansett, de er jo døde. Så det eneste som er viktig, er hva som føles riktig for eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Klematis skrev:

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For min del, så har jeg null forhold til døde kropper. Det er ikke de jeg har vært glad i, det er personligheten, sjelen, om man vil, og den forsvinner i det øyeblikket noen dør. Jeg har derfor heller ingen problemer med å f.eks. obdusere dyrene mine selv, har gjort det flere ganger med gnagere. Jeg var den makabre ungen som satt med nesa klint inntil hver gang katta spise mus, så jeg kunne se hvordan den så ut inni. Og når fuglene kræsja i vinduene, så titta jeg inni før jeg gravde dem ned i skoeesker. Jeg vet ikke om det er vanlig lenger nå, men "alle" unger hadde begravelser for slike fugler da jeg var unge, selv om de færreste hadde anatomileksjon på forhånd slik jeg drev med. 

Katter vi har hatt som har blitt avlivet, har blitt igjen hos vet'n og sendt til felleskremering. Gnagere har vi rett og slett pakket godt inn og kasta i søpla. Noen mener det er respektløst, men for min del sier ikke hva som skjer med døde kropper noe som helst om følelsene man hadde for dyret. Det viktige er hvordan dyrene har det mens de lever, og der har jeg så god samvittighet som jeg bare kan. De kunne selvfølgelig alltid ha hatt større plass, men all våre gnagere har hatt det bedre enn de kunne ha hatt det de fleste andre plasser. Rottene hadde jo til og med eget rom hvor de bodde fritt, et rom innredet for dem, med løpebaner oppetter veggene, tunneler og tau. For oss er den biten mye viktigere enn hvor vi gjør av liket. 

Når dette er sagt, så er er det meg og mine følelser. Hva som er rett for andre, er det ikke opp til meg å bestemme. Det eneste jeg krever er den samme respekten tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lene_S skrev:

n tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Pringlen said:

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Å helle diesel ut med vilje i naturen må da være et konkret brudd på miljøvernsloven? Det er jo noe med det jævligste man kan gjøre mot naturen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis
5 minutter siden, Lene_S skrev:

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, QUEST skrev:

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Akkurat nå, Klematis skrev:

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Helt fair det, jeg mente ikke å være ekkel. Som jeg sa, jeg har ingenting med å styre andre følelser. Men mange ser ut til å innbille seg at dyr ikke blir spist dersom man graver dem ned i egen hage. Det var faktisk et av de store diskusjonerpunktene i den opprinnelige debatten jeg refererte til. Derfor påpekte jeg, nå som da, at det ikke er tilfellet. 

Endret av Lene_S
La til et svar
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.

Men du sa jo litt lenger opp her at du kaster rotter i søpla. Da havner de jo på søpledynga. Det er vel neppe noe sted det finnes flere ville rotter enn på ei søpledynge? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lene_S skrev:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Er det? Reveskabb f.eks smitter selv om det ikke er direkte kontakt mellom hund/rev. Endel parasitter smitter gjennom avføring og kan således smitte, selv om det ikke er direkte kontakt mellom vilt dyr/husdyr. 

Såvidt meg bekjent så sier ikke gauper neitakk til katt på menyen, hvis de bare får sjansen.. ;) 

Det er vel relativt få tamdyr og her tenker jeg i første rekke på hund og katt, som alvlives pga smittsomme sykdommer.. Majoriteten avlives vel av andre årsaker. Jeg anser risikoen for smitte fra nedgravd hund så forsvinnende liten ( og her går vi ut fra at den er avlivet av andre årsaker) at jeg graver ned med god samvittighet. 

Skal man tro media, så spiser jo ulv hunder over en lav sko..Såe..det burde kanskje innføres total båndtvang i områder med ulv, av hensyn til smittefaren? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...