Jack russell-, Parson russell- og border terrier

[bie]

Jeg greier ikke helt å legge fra meg tanken om en ny terrier... Har noen erfaring med de overnevnte?

Jeg er nysgjerrig på generelt gemytt, lyd, treningsvillighet, omgjengelighet med andre hunder, radius på tur osv.

Sammenligne gjerne med staff om dere vil, da det er de jeg har best kjennskap til

 

 

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Pringlen]

Generelt er parson mye mer. Krutt, jaktlyst, lettantennelig. Jacken er mye mer en selskapshund, og der er få som fortsatt har nok jaktlyst/egenskaper til å fungere som jakthund. Hos parson, derimot, er rovviltskarphet mer normalen enn unntaket. Selv om jacken er selvskapsavlet, er den fortsatt en terrier, men en mildere variant.

red: glemte borderen. Der har du veldig begge deler. Fra hylende, krakilske tullinger, til ganske laidback greie hunder. Hundeagressivitet er desverre en greie på rasen. Det er jo en rase som i utgangspunktet skulle gå med alt og alle. Sånn er de definitivt ikke pr. i dag. Skarpheten finnes hos mange, men ikke nødvendigvis rettet mot noe fornuftig. Ellers førerorienterte og lettrente hunder.

[bie]

Tusen takk for utfyllende svar@pringlen . Det bekrefter nok mistankene mine om at hvertfall en Parson er litt mer hund enn hva vi ser for oss.
Kjedelig med hundeaggressviteten på border og, det er ikke et morsomt hundehold.


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Tyttebæra]

Alle tre rasene skal være mer årvåkne og impulsive med raskere reaksjoner og mer stress enn en staff. Staffer er bedagelige skapninger i forhold. 

Border kjenner jeg ikke så godt at jeg vil si så mye mer om dem, foruten at de få jeg kjenner til ikke går spesielt godt overens med andre hunder.

Hos JRT er det veldig hipp som happ hva man får. Man finner bedagelige selskapsfiller til de som enda har det kvikke vesenet med jaktanlegg som en russell skal ha. De fleste PRT har korrekt temperament og jaktlyst, dog jaktegenskapene er nok veldig hipp som happ på linjer der det ikke fokuseres på. Man skal dog være obs på redsler og nervøsitet, da det henger igjen en god del skarpe i begge rasene. 

De er terriere, så naturligvis er de mye mer interessert i hva de selv vil enn å samarbeide og blidgjøre eier. Så lenge det er belønning i sikte og det ikke er noe annet mer spennende de heller har lyst til, er de enkle å trene. JRT er jevnt over noe mykere og mindre egenrådig enn PRT.

Lyd er noe man må regne med, de fleste varsler. Det er heller ikke rasene man burde se på om det er viktig at hunden går med det meste av hunder. Verken JRT eller PRT er de mest sære på dette med hunder, men selv de (mer vanlig på PRT etter mitt inntrykk) har sine meninger om enkelthunder og noen individer går ikke med noen hunder (må være enehunder, gjelder begge kjønn).

En rasetypisk PRT skal ikke ha en enorm radius. De stikker gjerne smått ut av syne, men løper ikke flere kilometer, selv når de tar opp dyr. Hos JRT får du alt fra de som rusler sammen med deg på stien til de som er som PRT. Og så finnes det alltid individer som ikke har fått med seg hva som er rasetypisk og stikker langt pokker i vold.

[Symra&Pippin]

23 timer siden, Pringlen skrev:

Generelt er parson mye mer. Krutt, jaktlyst, lettantennelig. Jacken er mye mer en selskapshund, og der er få som fortsatt har nok jaktlyst/egenskaper til å fungere som jakthund. Hos parson, derimot, er rovviltskarphet mer normalen enn unntaket. Selv om jacken er selvskapsavlet, er den fortsatt en terrier, men en mildere variant.

 

Signerer denne ut fra de eksemplarene jeg kjenner.

[bie]

@crazyterrierlady tusen takk for info!

Da tror jeg kanskje vi må begynne å se i andre retninger ja. Det høres ut som litt mer hund enn hva vi ønsker denne gangen.





Sent from my iPhone using Tapatalk

[QUEST]

Jeg treffer titt og ofte på JRT og det later til å være en veldig stor variasjon mht 'omgjengeligheten' når det kommer til andre hunder. Alt fra helt uinteressert til @&%. Dere som har mer personlig kjennskap til rasen, hvor stor er sannsynligheten for å få en av de sistnevnte og er det forskjeller fra ulike linjer eller er det mer tilfeldig hva man ender opp med? 

[Pringlen]

7 timer siden, QUEST skrev:

Jeg treffer titt og ofte på JRT og det later til å være en veldig stor variasjon mht 'omgjengeligheten' når det kommer til andre hunder. Alt fra helt uinteressert til @&%. Dere som har mer personlig kjennskap til rasen, hvor stor er sannsynligheten for å få en av de sistnevnte og er det forskjeller fra ulike linjer eller er det mer tilfeldig hva man ender opp med? 

Ja, det er absolutt en del ålreite jacker, men som du sier; stor variasjon. Jeg kjenner oppdrettere som har bikkjer som går med "alt og alle" (sånn skal jo rasen egentlig være, det er jo stallbikkjer som skal godta alt som ramler forbi) til oppdretter som aldri har mer enn en hund pr. hundegård, for ellers smeller det. Så eneste måten er nok å sjekke foreldredyr og linjer nøye.

[Tyttebæra]

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

En del individer er usikre på andre hunder, noe som er arvelig. Disse reagerer da ofte med å utagere og lage leven. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom usikkerheten og hvor omgjengelig de er når de får hilst. En del blander usikkerhet med uomgjenglig, som gjør at mange har inntrykk av at det er "terrierhissigheten" som gjør at de utagerer. Det er feil, en trygg terrier passerer og er rundt andre hunder uten å gneldre.

Når det gjelder hvordan de er med andre hunder, så varierer det hvor sære og hissige de er. På noen linjer ser man mer av dette og i sterkere grad enn på andre linjer. Beklageligvis er det mange JRT som er ganske så omgjengelige med andre hunder, noe som har kommet i takt med at alt av egenskaper og temperament avles bort.

Så ja, det er fullt mulig å få tak i en trygg JRT som ikke utagerer og går med de aller fleste hunder de møter på sin vei. Jeg er dog overhode ikke enig i at rasen skal være sånn eller ha egenskapene til ei stallbikkje, selv om det er det rasen har blitt i dag. Det irriterer meg veldig at de fikk rasen registrert som "jack russell terrier", når et mer treffende rasenavn er australsk gårds/selskaps terrier.

[Pringlen]

5 minutter siden, CrazyTerrierLady skrev:

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

En del individer er usikre på andre hunder, noe som er arvelig. Disse reagerer da ofte med å utagere og lage leven. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom usikkerheten og hvor omgjengelig de er når de får hilst. En del blander usikkerhet med uomgjenglig, som gjør at mange har inntrykk av at det er "terrierhissigheten" som gjør at de utagerer. Det er feil, en trygg terrier passerer og er rundt andre hunder uten å gneldre.

Når det gjelder hvordan de er med andre hunder, så varierer det hvor sære og hissige de er. På noen linjer ser man mer av dette og i sterkere grad enn på andre linjer. Beklageligvis er det mange JRT som er ganske så omgjengelige med andre hunder, noe som har kommet i takt med at alt av egenskaper og temperament avles bort.

Så ja, det er fullt mulig å få tak i en trygg JRT som ikke utagerer og går med de aller fleste hunder de møter på sin vei. Jeg er dog overhode ikke enig i at rasen skal være sånn eller ha egenskapene til ei stallbikkje, selv om det er det rasen har blitt i dag. Det irriterer meg veldig at de fikk rasen registrert som "jack russell terrier", når et mer treffende rasenavn er australsk gårds/selskaps terrier.

Litt ot, men de britiske hihundene skal da i utgangspunktet være omgjengelige? Da særlig jack og border, som var litt sånn potetbikkjer, som tuslet rundt og fanget rotter, samt var med på den jakta som måtte by seg. De skal ikke være tyskere, liksom...

[Tyttebæra]

Just now, Pringlen said:

Litt ot, men de britiske hihundene skal da i utgangspunktet være omgjengelige? Da særlig jack og border, som var litt sånn potetbikkjer, som tuslet rundt og fanget rotter, samt var med på den jakta som måtte by seg. De skal ikke være tyskere, liksom...

Det gikk nok helt fint å tusle rundt på tunet, fange rotter og dra på jakt, selv om de ikke gikk overens med alle hunder.

Jeg tror det er vanskelig å få til ønskelig mentalitet, samtidig som bikkja går overens med alt. Dette er noe som går igjen på alle de britiske hihundene selv i dag, samt tysker. Da tenker jeg ikke på samkjønns- eller hundeaggresjon, men at de skal være hissige, pågående og harde i hodet. De tre trekkene gjør jo at terskelen er ganske lav for å lage kvalm over ressurser de vil ha, og ikke er de så bekymra for å slåss om nødvendig heller. Dette er kanskje mest et problem med andre viljesterke hunder som setter grenser, men noen terriere terroriserer jo de medgjørlige stakkarene også og opphøyer seg selv til små Kim Jong-un'er over sitt eget Nord-Korea i hjemmet. 

[Pringlen]

12 minutter siden, CrazyTerrierLady skrev:

Det gikk nok helt fint å tusle rundt på tunet, fange rotter og dra på jakt, selv om de ikke gikk overens med alle hunder.

Jeg tror det er vanskelig å få til ønskelig mentalitet, samtidig som bikkja går overens med alt. Dette er noe som går igjen på alle de britiske hihundene selv i dag, samt tysker. Da tenker jeg ikke på samkjønns- eller hundeaggresjon, men at de skal være hissige, pågående og harde i hodet. De tre trekkene gjør jo at terskelen er ganske lav for å lage kvalm over ressurser de vil ha, og ikke er de så bekymra for å slåss om nødvendig heller. Dette er kanskje mest et problem med andre viljesterke hunder som setter grenser, men noen terriere terroriserer jo de medgjørlige stakkarene også og opphøyer seg selv til små Kim Jong-un'er over sitt eget Nord-Korea i hjemmet. 

Ja, balansegangen er hårfin, men den er ikke håpløs, og den finnes absolutt. En av de beste hi-borderene (vant nm flere ganger) jeg har kjent var en sånn. Kunne settes rett inn i en hver hundeflokk og setting. Skarp som f. men superomgjengelig. Sånn er vel de britiske terrierene ment å være. De hadde jo ikke bare en bikkje på gårdene sine. En terrier, en lurcher og en apportør (minst) i tillegg hadde jo naboen med seg sine bikkjer når de kom innom på te

[QUEST]

På 22. september 2017 at 6:51 PM, CrazyTerrierLady skrev:

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

Omgjengelig som i at hunden fungerer i husets flokk uten problemer. Mao, man kan dra hjemmefra i rimelig trygg forvisning om at det er samme antall hunder ( hele og uskadde) både før og etter at man var borte. Hunden(e) kan være sammen med resten av hundene løs, også når man ikke er hjemme. 

Det er en fordel at hunden ikke er spesiellt hissig på eventuelle løse hunder  man møter på tur, da hunder i flokk gjerne følger på, hvis en angriper en fremmed hund. 

Det er kvikkheten, glimtet i øyet og gnisten jeg liker med endel av terrierne, dessverre så ser det ut til at det ofte  medfører ( for meg) uønskede egenskaper. 

[Tyttebæra]

On 22.9.2017 at 8:23 PM, Pringlen said:

Ja, balansegangen er hårfin, men den er ikke håpløs, og den finnes absolutt. En av de beste hi-borderene (vant nm flere ganger) jeg har kjent var en sånn. Kunne settes rett inn i en hver hundeflokk og setting. Skarp som f. men superomgjengelig. Sånn er vel de britiske terrierene ment å være. De hadde jo ikke bare en bikkje på gårdene sine. En terrier, en lurcher og en apportør (minst) i tillegg hadde jo naboen med seg sine bikkjer når de kom innom på te

Jeg ser fortsatt ikke noen motsetning i at de ikke går med absolutt alle hunder de møter, og å fungere på 1800-tallets England der de vaset rundt som de ville på gård og landsbygd.  
Majoriteten av bikkjene jeg kjenner den dag i dag er ikke vanskelige å kombinere med et sosialt liv som inkluderer andre hunder. Flere går løse fra hus til naust, hilser på de få som måtte reke forbi og går videre med livet. De fleste har besøkende hunder innom, er med på besøk og bor med terriere, dachser, fuglehunder, støvere og/eller spisshunder. På og etter jakt er dette aldri et tema. De har hver sine hunder de ikke liker, og noen har et og annet basketak bak seg av andre grunner. Så lenge man er obs og tilrettelegger litt rundt de hundene det gjelder, er det ikke noe videre problematisk.

Det finnes veldig omgjengelige hunder, akkurat som man finner direkte uomgjengelige hunder. De fleste ligger et sted i mellom de to ytterpunktene. Uomgjengelige hunder, som i at de ikke går med noen hunder eller bare svært få, er selvfølgelig ikke ønskelig. Jo mer omgjengelig, jo bedre, men et sted må man sette en grense for hva som er godt nok. De mest omgjengelige er det ikke mange av, og det er en hårfin balanse mellom egenskaper som avgjør. Man finner hunder i hver sin ende på omgjengelighetskalaen i ett og samme kull, og man finner veldig uomgjengelige utskudd på ellers omgjengelige linjer. Det er en sammensatt ting å få fram, da det er ikke bare hundeaggresjon eller andre brister som avgjør hvor velfungerende de er rundt andre hunder.

Den korteste veien til veldig omgjengelige terriere er å avle ned/bort mange av egenskapene, og det er der min kommentar om JRT og omgjengelighet kommer inn. En JRT skal jo ha jaktegenskaper og terrierlynne, ikke være rene gårds- og stallhunder som pinschere.

On 25.9.2017 at 10:30 PM, QUEST said:

Omgjengelig som i at hunden fungerer i husets flokk uten problemer. Mao, man kan dra hjemmefra i rimelig trygg forvisning om at det er samme antall hunder ( hele og uskadde) både før og etter at man var borte. Hunden(e) kan være sammen med resten av hundene løs, også når man ikke er hjemme. 

Det er en fordel at hunden ikke er spesiellt hissig på eventuelle løse hunder  man møter på tur, da hunder i flokk gjerne følger på, hvis en angriper en fremmed hund. 

Det er kvikkheten, glimtet i øyet og gnisten jeg liker med endel av terrierne, dessverre så ser det ut til at det ofte  medfører ( for meg) uønskede egenskaper. 

Som sagt ovenfor, jeg kjenner mange som bor sammen med andre hunder. Mine bodde også sammen. Så lenge hundene går fint med hverandre, er det ikke mer risikofylt å etterlate dem alene enn hvilke som helst andre hunder. De fleste er jo greie hunder som fungerer fint i hverdagen og i hjemmet, med og uten andre hunder. De er ikke tikkende bomber som bare plutselig flyr på de andre hundene uten motivasjon. 

Jeg har ikke vært ute for mange terriere, annet enn staff, som random ryker på en annen hund ved passering eller på tur. Derimot løper de gjerne bort om de får muligheten. I de fleste tilfeller går slike flyktige møter helt fint, men man må jo se an hver enkelt hund.

I verste fall får man en sånn som må bo alene og ikke kan slippes med andre hunder, men de fleste er heldigvis ikke sånn. De fleste kan bo med en eller flere hunder og minimum være løs rundt hunder de kjenner.