Gå til innhold
Hundesonen.no

Jack russell-, Parson russell- og border terrier


bie
 Share

Recommended Posts

Jeg greier ikke helt å legge fra meg tanken om en ny terrier... Har noen erfaring med de overnevnte?

Jeg er nysgjerrig på generelt gemytt, lyd, treningsvillighet, omgjengelighet med andre hunder, radius på tur osv.

Sammenligne gjerne med staff om dere vil, da det er de jeg har best kjennskap til :)

 

 

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generelt er parson mye mer. Krutt, jaktlyst, lettantennelig. Jacken er mye mer en selskapshund, og der er få som fortsatt har nok jaktlyst/egenskaper til å fungere som jakthund. Hos parson, derimot, er rovviltskarphet mer normalen enn unntaket. Selv om jacken er selvskapsavlet, er den fortsatt en terrier, men en mildere variant.

red: glemte borderen. Der har du veldig begge deler. Fra hylende, krakilske tullinger, til ganske laidback greie hunder. Hundeagressivitet er desverre en greie på rasen. Det er jo en rase som i utgangspunktet skulle gå med alt og alle. Sånn er de definitivt ikke pr. i dag. Skarpheten finnes hos mange, men ikke nødvendigvis rettet mot noe fornuftig. Ellers førerorienterte og lettrente hunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle tre rasene skal være mer årvåkne og impulsive med raskere reaksjoner og mer stress enn en staff. Staffer er bedagelige skapninger i forhold. 

Border kjenner jeg ikke så godt at jeg vil si så mye mer om dem, foruten at de få jeg kjenner til ikke går spesielt godt overens med andre hunder.

Hos JRT er det veldig hipp som happ hva man får. Man finner bedagelige selskapsfiller til de som enda har det kvikke vesenet med jaktanlegg som en russell skal ha. De fleste PRT har korrekt temperament og jaktlyst, dog jaktegenskapene er nok veldig hipp som happ på linjer der det ikke fokuseres på. Man skal dog være obs på redsler og nervøsitet, da det henger igjen en god del skarpe i begge rasene. 

De er terriere, så naturligvis er de mye mer interessert i hva de selv vil enn å samarbeide og blidgjøre eier. Så lenge det er belønning i sikte og det ikke er noe annet mer spennende de heller har lyst til, er de enkle å trene. JRT er jevnt over noe mykere og mindre egenrådig enn PRT.

Lyd er noe man må regne med, de fleste varsler. Det er heller ikke rasene man burde se på om det er viktig at hunden går med det meste av hunder. Verken JRT eller PRT er de mest sære på dette med hunder, men selv de (mer vanlig på PRT etter mitt inntrykk) har sine meninger om enkelthunder og noen individer går ikke med noen hunder (må være enehunder, gjelder begge kjønn).

En rasetypisk PRT skal ikke ha en enorm radius. De stikker gjerne smått ut av syne, men løper ikke flere kilometer, selv når de tar opp dyr. Hos JRT får du alt fra de som rusler sammen med deg på stien til de som er som PRT. Og så finnes det alltid individer som ikke har fått med seg hva som er rasetypisk og stikker langt pokker i vold.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, Pringlen skrev:

Generelt er parson mye mer. Krutt, jaktlyst, lettantennelig. Jacken er mye mer en selskapshund, og der er få som fortsatt har nok jaktlyst/egenskaper til å fungere som jakthund. Hos parson, derimot, er rovviltskarphet mer normalen enn unntaket. Selv om jacken er selvskapsavlet, er den fortsatt en terrier, men en mildere variant.

 

Signerer denne ut fra de eksemplarene jeg kjenner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg treffer titt og ofte på JRT og det later til å være en veldig stor variasjon mht 'omgjengeligheten' når det kommer til andre hunder. Alt fra helt uinteressert til @&%:sint_01:. Dere som har mer personlig kjennskap til rasen, hvor stor er sannsynligheten for å få en av de sistnevnte og er det forskjeller fra ulike linjer eller er det mer tilfeldig hva man ender opp med? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, QUEST skrev:

Jeg treffer titt og ofte på JRT og det later til å være en veldig stor variasjon mht 'omgjengeligheten' når det kommer til andre hunder. Alt fra helt uinteressert til @&%:sint_01:. Dere som har mer personlig kjennskap til rasen, hvor stor er sannsynligheten for å få en av de sistnevnte og er det forskjeller fra ulike linjer eller er det mer tilfeldig hva man ender opp med? 

Ja, det er absolutt en del ålreite jacker, men som du sier; stor variasjon. Jeg kjenner oppdrettere som har bikkjer som går med "alt og alle" (sånn skal jo rasen egentlig være, det er jo stallbikkjer som skal godta alt som ramler forbi) til oppdretter som aldri har mer enn en hund pr. hundegård, for ellers smeller det. Så eneste måten er nok å sjekke foreldredyr og linjer nøye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

En del individer er usikre på andre hunder, noe som er arvelig. Disse reagerer da ofte med å utagere og lage leven. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom usikkerheten og hvor omgjengelig de er når de får hilst. En del blander usikkerhet med uomgjenglig, som gjør at mange har inntrykk av at det er "terrierhissigheten" som gjør at de utagerer. Det er feil, en trygg terrier passerer og er rundt andre hunder uten å gneldre.

Når det gjelder hvordan de er med andre hunder, så varierer det hvor sære og hissige de er. På noen linjer ser man mer av dette og i sterkere grad enn på andre linjer. Beklageligvis er det mange JRT som er ganske så omgjengelige med andre hunder, noe som har kommet i takt med at alt av egenskaper og temperament avles bort.

Så ja, det er fullt mulig å få tak i en trygg JRT som ikke utagerer og går med de aller fleste hunder de møter på sin vei. Jeg er dog overhode ikke enig i at rasen skal være sånn eller ha egenskapene til ei stallbikkje, selv om det er det rasen har blitt i dag. Det irriterer meg veldig at de fikk rasen registrert som "jack russell terrier", når et mer treffende rasenavn er australsk gårds/selskaps terrier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, CrazyTerrierLady skrev:

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

En del individer er usikre på andre hunder, noe som er arvelig. Disse reagerer da ofte med å utagere og lage leven. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom usikkerheten og hvor omgjengelig de er når de får hilst. En del blander usikkerhet med uomgjenglig, som gjør at mange har inntrykk av at det er "terrierhissigheten" som gjør at de utagerer. Det er feil, en trygg terrier passerer og er rundt andre hunder uten å gneldre.

Når det gjelder hvordan de er med andre hunder, så varierer det hvor sære og hissige de er. På noen linjer ser man mer av dette og i sterkere grad enn på andre linjer. Beklageligvis er det mange JRT som er ganske så omgjengelige med andre hunder, noe som har kommet i takt med at alt av egenskaper og temperament avles bort.

Så ja, det er fullt mulig å få tak i en trygg JRT som ikke utagerer og går med de aller fleste hunder de møter på sin vei. Jeg er dog overhode ikke enig i at rasen skal være sånn eller ha egenskapene til ei stallbikkje, selv om det er det rasen har blitt i dag. Det irriterer meg veldig at de fikk rasen registrert som "jack russell terrier", når et mer treffende rasenavn er australsk gårds/selskaps terrier.

Litt ot, men de britiske hihundene skal da i utgangspunktet være omgjengelige? Da særlig jack og border, som var litt sånn potetbikkjer, som tuslet rundt og fanget rotter, samt var med på den jakta som måtte by seg. De skal ikke være tyskere, liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Pringlen said:

Litt ot, men de britiske hihundene skal da i utgangspunktet være omgjengelige? Da særlig jack og border, som var litt sånn potetbikkjer, som tuslet rundt og fanget rotter, samt var med på den jakta som måtte by seg. De skal ikke være tyskere, liksom...

Det gikk nok helt fint å tusle rundt på tunet, fange rotter og dra på jakt, selv om de ikke gikk overens med alle hunder.

Jeg tror det er vanskelig å få til ønskelig mentalitet, samtidig som bikkja går overens med alt. Dette er noe som går igjen på alle de britiske hihundene selv i dag, samt tysker. Da tenker jeg ikke på samkjønns- eller hundeaggresjon, men at de skal være hissige, pågående og harde i hodet. De tre trekkene gjør jo at terskelen er ganske lav for å lage kvalm over ressurser de vil ha, og ikke er de så bekymra for å slåss om nødvendig heller. Dette er kanskje mest et problem med andre viljesterke hunder som setter grenser, men noen terriere terroriserer jo de medgjørlige stakkarene også og opphøyer seg selv til små Kim Jong-un'er over sitt eget Nord-Korea i hjemmet. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, CrazyTerrierLady skrev:

Det gikk nok helt fint å tusle rundt på tunet, fange rotter og dra på jakt, selv om de ikke gikk overens med alle hunder.

Jeg tror det er vanskelig å få til ønskelig mentalitet, samtidig som bikkja går overens med alt. Dette er noe som går igjen på alle de britiske hihundene selv i dag, samt tysker. Da tenker jeg ikke på samkjønns- eller hundeaggresjon, men at de skal være hissige, pågående og harde i hodet. De tre trekkene gjør jo at terskelen er ganske lav for å lage kvalm over ressurser de vil ha, og ikke er de så bekymra for å slåss om nødvendig heller. Dette er kanskje mest et problem med andre viljesterke hunder som setter grenser, men noen terriere terroriserer jo de medgjørlige stakkarene også og opphøyer seg selv til små Kim Jong-un'er over sitt eget Nord-Korea i hjemmet. :P

Ja, balansegangen er hårfin, men den er ikke håpløs, og den finnes absolutt. En av de beste hi-borderene (vant nm flere ganger) jeg har kjent var en sånn. Kunne settes rett inn i en hver hundeflokk og setting. Skarp som f. men superomgjengelig. Sånn er vel de britiske terrierene ment å være. De hadde jo ikke bare en bikkje på gårdene sine. En terrier, en lurcher og en apportør (minst) i tillegg hadde jo naboen med seg sine bikkjer når de kom innom på te :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 22. september 2017 at 6:51 PM, CrazyTerrierLady skrev:

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig".

Omgjengelig som i at hunden fungerer i husets flokk uten problemer. Mao, man kan dra hjemmefra i rimelig trygg forvisning om at det er samme antall hunder ( hele og uskadde) både før og etter at man var borte. Hunden(e) kan være sammen med resten av hundene løs, også når man ikke er hjemme. 

Det er en fordel at hunden ikke er spesiellt hissig på eventuelle løse hunder  man møter på tur, da hunder i flokk gjerne følger på, hvis en angriper en fremmed hund. 

Det er kvikkheten, glimtet i øyet og gnisten jeg liker med endel av terrierne, dessverre så ser det ut til at det ofte  medfører ( for meg) uønskede egenskaper. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
On 22.9.2017 at 8:23 PM, Pringlen said:

Ja, balansegangen er hårfin, men den er ikke håpløs, og den finnes absolutt. En av de beste hi-borderene (vant nm flere ganger) jeg har kjent var en sånn. Kunne settes rett inn i en hver hundeflokk og setting. Skarp som f. men superomgjengelig. Sånn er vel de britiske terrierene ment å være. De hadde jo ikke bare en bikkje på gårdene sine. En terrier, en lurcher og en apportør (minst) i tillegg hadde jo naboen med seg sine bikkjer når de kom innom på te :lol:

Jeg ser fortsatt ikke noen motsetning i at de ikke går med absolutt alle hunder de møter, og å fungere på 1800-tallets England der de vaset rundt som de ville på gård og landsbygd. :icon_confused: 
Majoriteten av bikkjene jeg kjenner den dag i dag er ikke vanskelige å kombinere med et sosialt liv som inkluderer andre hunder. Flere går løse fra hus til naust, hilser på de få som måtte reke forbi og går videre med livet. De fleste har besøkende hunder innom, er med på besøk og bor med terriere, dachser, fuglehunder, støvere og/eller spisshunder. På og etter jakt er dette aldri et tema. De har hver sine hunder de ikke liker, og noen har et og annet basketak bak seg av andre grunner. Så lenge man er obs og tilrettelegger litt rundt de hundene det gjelder, er det ikke noe videre problematisk.

Det finnes veldig omgjengelige hunder, akkurat som man finner direkte uomgjengelige hunder. De fleste ligger et sted i mellom de to ytterpunktene. Uomgjengelige hunder, som i at de ikke går med noen hunder eller bare svært få, er selvfølgelig ikke ønskelig. Jo mer omgjengelig, jo bedre, men et sted må man sette en grense for hva som er godt nok. De mest omgjengelige er det ikke mange av, og det er en hårfin balanse mellom egenskaper som avgjør. Man finner hunder i hver sin ende på omgjengelighetskalaen i ett og samme kull, og man finner veldig uomgjengelige utskudd på ellers omgjengelige linjer. Det er en sammensatt ting å få fram, da det er ikke bare hundeaggresjon eller andre brister som avgjør hvor velfungerende de er rundt andre hunder.

Den korteste veien til veldig omgjengelige terriere er å avle ned/bort mange av egenskapene, og det er der min kommentar om JRT og omgjengelighet kommer inn. En JRT skal jo ha jaktegenskaper og terrierlynne, ikke være rene gårds- og stallhunder som pinschere.

On 25.9.2017 at 10:30 PM, QUEST said:

Omgjengelig som i at hunden fungerer i husets flokk uten problemer. Mao, man kan dra hjemmefra i rimelig trygg forvisning om at det er samme antall hunder ( hele og uskadde) både før og etter at man var borte. Hunden(e) kan være sammen med resten av hundene løs, også når man ikke er hjemme. 

Det er en fordel at hunden ikke er spesiellt hissig på eventuelle løse hunder  man møter på tur, da hunder i flokk gjerne følger på, hvis en angriper en fremmed hund. 

Det er kvikkheten, glimtet i øyet og gnisten jeg liker med endel av terrierne, dessverre så ser det ut til at det ofte  medfører ( for meg) uønskede egenskaper. 

Som sagt ovenfor, jeg kjenner mange som bor sammen med andre hunder. Mine bodde også sammen. Så lenge hundene går fint med hverandre, er det ikke mer risikofylt å etterlate dem alene enn hvilke som helst andre hunder. De fleste er jo greie hunder som fungerer fint i hverdagen og i hjemmet, med og uten andre hunder. De er ikke tikkende bomber som bare plutselig flyr på de andre hundene uten motivasjon. 

Jeg har ikke vært ute for mange terriere, annet enn staff, som random ryker på en annen hund ved passering eller på tur. Derimot løper de gjerne bort om de får muligheten. I de fleste tilfeller går slike flyktige møter helt fint, men man må jo se an hver enkelt hund.

I verste fall får man en sånn som må bo alene og ikke kan slippes med andre hunder, men de fleste er heldigvis ikke sånn. De fleste kan bo med en eller flere hunder og minimum være løs rundt hunder de kjenner. 
:)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...