Gå til innhold
Hundesonen.no

Gammel hund - valpetanker


Recommended Posts

Skrevet

Er det noen andre som er sånn hønemor? Altså, situasjonen er pdd. at hunden min bor i et annet land enn meg. Og der blir hun til sine siste dager. Vi sees jo ofte. Men i hverdagen har jeg ikke hund. Og det føles så sinnsykt poengløst. Jeg er hundegæærn og livet uten hund føles poengløst, sånn - uten å mene det suicidalt :P

Men jeg sliter rett og slett med dårlig samvittighet ovenfor gammelhunden. Hun er hjertebarnet mitt, the love of my life. The dog of my life. The one. Den første, den eneste, ingen kommer noen sinne til å nå opp, hun er perfekt, hun er alt. Alle hunder heretter kommer til å bli sammenlignet med, og aldri nå opp til hva hun er og har vært i livet. Hvordan kan jeg kjøpe en ny hund før hun takker for seg? Går det i det hele tatt an? Noen andre som har hatt denne situasjonen?

Skrevet

Ja, denne situasjonen har jeg vært i. Min once inalifetime bodde hos oss, ikke i utlandet, men da hun begynte å bli gammel, meldte interessen for en ny hund seg. Å finne en sånn som henne, syntes umulig. Vi ville bare går og sammenligne, finne alt den gamle hunden var, som den nye ikke ville kunne leve opp til. Og det ville jo bli urettferdig, så vi valgte å bytte rase. Litt andre egenskaper, et annet utseende, litt annen adferd.

For oss ble dette vellykket, vi hadde nok hatt problemer med en ny av samme rase som den ene, uforlignelige. Det høres kanskje tullete ut for andre, men vi løste det på denne måten, og det har vi ikke angret på.

 

  • Like 2
Skrevet
1 hour ago, Kangerlussuaq said:

Er det noen andre som er sånn hønemor? Altså, situasjonen er pdd. at hunden min bor i et annet land enn meg. Og der blir hun til sine siste dager. Vi sees jo ofte. Men i hverdagen har jeg ikke hund. Og det føles så sinnsykt poengløst. Jeg er hundegæærn og livet uten hund føles poengløst, sånn - uten å mene det suicidalt :P

Men jeg sliter rett og slett med dårlig samvittighet ovenfor gammelhunden. Hun er hjertebarnet mitt, the love of my life. The dog of my life. The one. Den første, den eneste, ingen kommer noen sinne til å nå opp, hun er perfekt, hun er alt. Alle hunder heretter kommer til å bli sammenlignet med, og aldri nå opp til hva hun er og har vært i livet. Hvordan kan jeg kjøpe en ny hund før hun takker for seg? Går det i det hele tatt an? Noen andre som har hatt denne situasjonen?

Jeg er i en lignende situasjon akkurat nå.

Min første, eneste, verdens mest fantastiske hund bor hos foreldrene mine i motsatt ende av landet, og jeg har vel egentlig bestemt meg for at hun skal få lov å bli der. Jeg savner så veldig det å ha hund i hverdagen, og skulle jeg bare tatt hensyn til meg selv hadde jeg lett reist og henta henne i morgen. Dessverre/heldigvis trives både folk og hund så fantastisk godt med å ha henne der, at jeg har ikke hjerte til å flytte på henne igjen - selv om jeg tror og håper at hun fortsatt har mange gode år igjen, og hun sikkert hadde tilpassa seg. Alternativene er enten at hun flytter til meg og foreldrene mine kjøper seg valp, eller så kan hun bli der og så kjøper jeg valp. Da synes jeg det er best å la henne være der hun er, selv om vi alle helst vil ha akkurat henne.

Jeg er fryktelig valpesjuk om dagen, og i løpet av 2018/19 begynner det å bli realistisk å få det til også. I motsetning til patricia  tror jeg at jeg kommer til å ende opp med samme rase. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet bare ved tanken, for jeg vil jo egentlig ha akkurat den hunden, ikke bare erstatte henne med en hvilken som helst annen hund, bare fordi de tilfeldigvis er samme rase. Det er i hvert fall sånn det kjennes nå, når det bare er på drømmestadiet.

Men jeg tror også at når jeg først står der med en liten valp, som finnes på ordentlig og er min og seg selv helt på ekte, så kommer det til å endre seg. Og når jeg først ikke skal ha akkurat henne, så vil jeg i hvert fall ha en valp av samme rase. Ikke for å erstatte henne, men litt fordi det er den typen hund jeg veit jeg vil ha og trives med, og kanskje også litt fordi den kommer til å minne meg om henne? Og ikke på en sånn blek kopi- måte (håper jeg :P ). Hun er fantastisk og spesiell og kan aldri erstattes, men jeg er sikker på at jeg blir veldig glad i en eventuell valp også, om du skjønner. Selvfølgelig kommer jeg til å sammenligne dem, men jeg tenker at det kanskje ikke er så farlig. Og hvis jeg får valp mens hun fortsatt lever kan de være sammen og ha glede av hverandre i ferier. Hun elsker valper og blir overlykkelig over å møte rasefrender, så tror ikke hun hadde hatt noe imot det om jeg skaffa henne en valp hun slapp å bo med på fulltid.

Skrevet

Jeg er litt usikker på om det er så lurt å kjøpe samme rase, hvis man har hatt en 'once in a lifetime 'hund. . Det vil selvfølgelig variere fra person til person men jeg har sett noen eksempler på slikt, der første hunden i en rase var eiernes drømmehund. Da neste hund ble innkjøpt( samme rase) så ble slett ikke denne en kopi av første og den skuffelsen tror jeg nok de aktuelle hundene fikk med seg.. Så jeg tror det kan skape urettferdige forventninger til den nye hunden om man mer eller mindre bevisst tror at man skal få 'Pluto' tilbake..:hmm:

Skrevet

Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser problemstillingen. Gamlehunden er jo fremdeles der, du skal jo ikke erstatte henne, men får et nytt individ å glede deg med. Det går an å være glad i to på samme tid. ☺️

Når det gjelder samme rase eller ny rase føler jeg vel at det ikke spiller en så stor rolle heller. De fire setterne våre har jo hatt likheter, helt klart, men jammen har de vært forskjellige også. 

Jeg føler at jeg har once in a lifetime-hunden min nå. Det gjør vondt bare det å tenke tanken på at han ikke kommer til å leve evig, men det er klart jeg skal ha flere hunder i fremtiden likevel. Det blir ingen kopi eller en erstatning, men et nytt unikt individ å bli kjent med og å bli glad i.

  • Like 1
Skrevet

Jeg vet min mor kjøpte ny hund av samme rase som den vi måtte avlive fordi hun savnet gamlingen så fryktelig mye. 

Selvom de er samme rase så er de så utrolig forskjellig i personlighet. De to av samme rase (border collie) har like forskjellig personlighet i forhold til hverandre som min whippet har :)

Så hvis du liker rasen og føler den har de kvalitetene du ønsker så ville jeg ikke bekymret meg for mye. Man blir glad i de forskjellige hundene nettopp fordi de er forskjellige. Man setter pris på at de ikke er like. Men kjøper man samme rase så vil man jo også finne raselikheter som man setter pris på :)

 

Skrevet

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap :P 

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap :P 

Hvis hunden bor fast hos dine foreldre så ser jeg ikke problemet, da er hun jo på en måte hos nye eiere :)

 

Skrevet
8 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap :P 

Jeg følte det og litt sånn da jeg skulle få Lotta. Og det føltes en stund slik i starten, da Lotta krevde konstant oppmerksomhet, og Dixie måtte skjermes fra den irriterende valpen, og jeg prøvde holde Dixie glad ved å gi henne de samme godisene som valpen. Nå blir jo ikke denne situasjonen et problem for det da hundene ikke vil bo sammen. Så sånnsett syns jeg ikke du skal føle det blir et svik. :)

Nå som begge mine går så godt sammen og er komfortable rundt hverandre, gleder jeg meg hver dag over at jeg har TO så fine hunder. To så herlige små vesener, så forskjellige og så gode. Og jeg gleder meg ikke noe mindre over gamlemor pga Lotta. Ingenting varmer hjertet som når lille gamle Dixie får en lekeraptus, gjør lydighetsøvelser skikkelig bra, ruller seg i gresset, eller løper rundt og lager gledesul/bjeff :wub: Og når jeg ser hvor sprek og glad hun er, tross alderen. :) Og de gangene jeg får klump i magen av tanken på den dagen vi må si farvel, trøster jeg meg med at Lotta vil være der for meg. Hun vil også savne Dixie, vi vil være sammen om det.

Skrevet
1 hour ago, QUEST said:

Hvis hunden bor fast hos dine foreldre så ser jeg ikke problemet, da er hun jo på en måte hos nye eiere :)

Ja, men jeg personlig føler at jeg "sviker" henne om jeg bare lar henne være der (selv om det i seg selv er dust fordi jeg lar henne være der hun er fordi hun har det fantastisk der) også kjøper en ny hund et annet sted. Jeg skjønner det ikke er et problem på papiret, men i hodet mitt er det et problem på en måte :P

Takk @Orca - tipper det er en slags mental sperre som man bare må overkomme... Rart så glad man er i de gamlingene :wub: 

 

Skrevet

Men selvom du kjøper valp så vil du se/være med gamlemor når du kan vel? Som å ha halvannen hund? Dette er jo en vinn-vinn situasjon:D 

Skrevet

@mara Godt poeng, sånn skal jeg prøve å tenke på det. :) Jeg har også en litt irrasjonell følelse av at jeg svikter den nåværende hunden, men det er jo basert på hvordan jeg som menneske ville reagert. Hunden tenker jo ikke sånn.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...