Rådvill eier og usikker hund

[Guest Atlas]

Først må jeg jo si at nå er det lenge siden jeg har vært her, hei folkens, hvordan har ferien vært/hvordan blir ferien? 

Jeg begynner nå å bli litt rådvill ang hva jeg skal gjøre med bikkja, og håper hundefolket kan gi meg noen innspill.

Grimm er en kastrert Setter på snart 5 år, som ble førtidspensjonert grunnet dårlige hofter. Han er som Settere flest en ivrik sak, der den aller største gleden i livet er å løpe bajas i utmarka (og da er det elg som gjelder, han blåser en lang marsj i rype ) Vi har smertestillende til HD'n, men etter at vi gikk over til Hills fôr for dårlige ledd har vi ikke brukt medisin i det daglige. Dette fungerer bra, og nesten alle symptomene er borte. Grimm har vært en utfordring så å si fra dag 1, med tanke på trening og adferd (og jeg føler at det blir heller værre jo eldre bikkja blir), men vi har taklet det meste med å bare ta det hele med ro og å ha god tålmodighet. Jeg som person er veeldig rolig, og er ikke spes redd/engstelig for noe (så fremst det ikke er edderkopper på nært hold, fysj!) mens bikkja er veldig oppfarende og stressa. Tenker det er lettere å hive sammen en liste over ting som vi sliter med: 

• Det virker som om han har dårlig selvtillit (var nok ikke den beste i utgangspunktet, og ble værre da han ble kastrert (grunnet hyperseksualitet)). Dette fører til at "spøkelsesperioden" forfølger oss, daglig. Enkle ting som en bil som står parkert på veiskuldra i stedet for i innkjørselen el en søppeldunk dekket av snø er kjempeskumle. Han stivner, rykker unna og bjeffer febrilsk. Jeg stiller meg ved siden av gjenstanden og venter til han tar initiativ til å undersøke den(mens jeg småprater rolig type: slapp av det e jo bære en bil din jøk, den kjæm ikkje t å ete dæ), dette gjøres med stiv gange og flere frarykk til han endelig undersøker dingensen og alt er OK. 
• Utagerer mot andre hunder når han er i bånd. Han har blitt angrepet av to hannhunder ved flere anledninger, mens han selv var i bånd. Dette har vært en lite trivelig opplevelse for oss begge. Så å si alle hunder, da spes hannhunder og hunder som ligner på de som fløy på oss blir møtt med stivt blikk, stiv kropp, høy haleføring og bust fra nakken til halerota. Om møtende hund så mye som ser på han el lager lyd, hiver han seg mot den mens har bjeffer og brommer. Jeg belønner med godis når han ignorerer dem, men som oftest så gir han fan i både meg og pølsebiten, så vi går omveier og på tidpunkt når det ikke er turrush. 
• Han er usikker på barn. Ble skremt av to jentunger da han var liten, og har siden den gang vært usikker på barn. Han har vokst opp med nevøene mine, og det går helt fint med dem. Det er spes jenter han reagerer på, og han har knurret på ei som var på besøk (de fremmede guttene brydde han seg ikke om). Om det kommer unger (uansett kjønn) for brått på ender det med at han knurrer, brommer og/eller høylytt halsende bjeffing. Eneste som funker her er å fjerne han fra stedet. 
• Han er usikker på enkelte mennesker. Det kan være at de går rart, el ser litt merkelig ut. Det er da full alarm.
• Han vokter, da type eiendom. Innendørs varsler han når det kommer noen, ikke bare et bjeff el to, men full hals, og han gir seg ikke når de er kommet inn. Er det kjenfolk som han er trygg på et det full jubel med propellhale, kyss og magen opp. Lyder utenfra er han veldig spes på, nesten analt rutine/tidsopphengt i. At naboen snekkrer mellom 12-14 er ok, men gjør han det kl 18 på en lørdag er det krise.  Jeg må slå på radio når jeg er alene i huset sammen med han for at det skal bli bakgrunnsstøy, ellers så virker det som om han bare ligger å "lytter", hver minste lyd, el bevegelse fra meg gjør at han morrer el bjeffer..Utendørs så er det alarm om han ser noen gå forbi huset el er 500 m unna, lyden av barn som leker er en trigger. Han kan derfor ikke være alene utendørs. Om vi er sammen med han ute går det som oftest greit, men kommer det noe brått på el han bråvokner fra slumring så er det full alarm. Ja han er lettskremt.
• Om vi går tur i utmarka el på moloen og han er løs, så er det full alarm om vi møter folk. Han gir blanke i innkalling (pølse), bykser mot de han ser og blir stående å halse mot dem. Det bli stille når jeg tar han igjen og tar bånd på han. Jeg prøver så godt jeg kan å være føre var, og vi går kun på områder/tider der det ikke bruker å være folk. Så med andre ord mye båndtur og kappgang 
•  Han er brå og spontan. Som valp og unghund var han en hai, og hang som oftest i buksebeinet el armen. Han kunne også uten noe forvarsel fly på meg for så å bli hengende fast. Dette er noe han fremdeles kan finne på, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg bortforklarte det når han var liten med at han hadde fått for mye, for lite etc. Nå i voksen alder er det sjeldent, og han er så pass lett å lese at jeg lukter lunta på lang vei, og det hele kan ventes ut (å distrahere med leke el snop funker ikke, bare hauser han opp). Bikkja er så pass stor og hardhent at det har blitt rifter og blåmerker på meg, men pappa stakkars har blitt bitt til blods over fingrene når dette har skjedd mens han har passet Grimm. Jeg tør derfor ikke la andre passe bikkja, rett og slet for at han blir for mye. 

Dette er det jeg kommer på mens jeg sitter her å grubler. På gode dager er han en engel som sover i armkroken min på sofaen og er verden skjønneste vesen, og jeg føler at det er bare jeg som syter. På dårlige dager når den ene episoden kommer etter den andre har jeg mest lyst til å grine.  Vi har vært hos Vet, og for uten om hoftene så er bikkja frisk. Foreldredyra er begge aktive jakthunder og familihunder, og er friske fysisk og mentalt.

At noe kan være smerterelatert kan godt hende, men han har også hatt slike 'episoder' når han har gått på smertelindring. Det er kun hjemme, i bilen  og på jobb at han er rolig, ellers så stresser han fælt (har ikke seperasjonsangst). Han får mest fysisk trim, og ser ut til å trives med det. Mental stimulii er han heller dårlig på, blir veldig lett frustrert eller bryr seg ikke (destruerer alt av leker som skal få bikkja til å bruke hue). Enkelt godbitsøk i hagen er noe han klarer. Vi har prøvd blodspor med det brydde han seg ikke noe om.

Han har vel i bunn og grunn fått en enkel oppdragelse, fått ros og godis når han gjør noe bra, og fått et nei/blitt ignorert/fjernet når det ikke har vært bra. Men jeg sitter igjen med følelsen at jeg ikke har vært god nok til å oppdra bikkja, for han er jo tross alt bare en setter, ikke en malle el bc (ikke et vond ord om rasene her altså, men for meg blir det bare generellt for mye hund)

Dette var et monster av et innlegg og sikkert noe rotete skrevet Nå skal jeg dykke ned i en øl mens jeg ser på GoT #WinterIsComing 

[Guest Mira2.0]

Jeg er ingen ekspert, men i mine ører høres det ut som en hund med nervene utenpå. Har du vært på kurs eller snakket med instruktør som kunne hjulpet deg å analysere hvorfor han reagerer på så mye og så kraftig? 

[Kaisen]

Jeg har desverre ingen råd å komme med, men ville bare gi deg en klem dette var akkurat som å lese om min egen hund (alle punktene stemmer liksom), så jeg skjønner godt hvordan det er...og de dårlige dagene er faktisk skikkelig dritt

[WelshenNemi]

Har ingen gode råd her heller, men vil gi deg en kjenner godt igjen mye av det. Her ser det ut til å til en viss grad ha sammenheng med smerter/ubehag.

[Malamuten]

Det er nok ikke det, selv om man ofte sitter igjen med den følelsen når man står oppe i det. En normal hund blir ikke sånn fordi man gjør noen vanlige feil i oppdragelsen. Det er sikkert mulig og fikse på en del av det dere sliter med, ihvertfall at det blir bedre om enn ikke borte, men det krever ofte en del tid og ikke minst et man vet hvordan man skal angripe det. Om du er litt rådvill selv så er nok det beste å få hjelp av noen som kan vise dere i praksis og evt følge dere opp litt etter behov, så dere får en god start . 

En fin start kan kanskje være et passeringskurs. Har dere noe sånt i nærheten?

 

[Guest Atlas]

@Mira2.0 Nei vi har ikke vært på kurs. Har en bekjent som har utdannelse innfor dyrevelferd og adferd. Er jo ikke spes på hund da, men hun sier at han er helt klart usikker, en mental brist/frynsete nerver kan det virke som (siden Vet sier bikkja er frisk - HD da), og som ikke har blitt bedre med kastrering (som kan gjøre usikre hannhunder mer usikker) og angrep fra annen hund. Smerter kan også være inne i bildet. 

@KaisenTusen takk, varmer et slitent hjerteFint å vite at jeg ikke er alene, selv om det ikke gjør ting noe bedre for noen av oss da, *snort* misery loves company, eh? 

@WelshenNemiJa er nok noe der, tusen takk for 

@MalamutenNår det står på som værst er jeg veldig rådvill og har mest lyst til å grave meg ned. Kurs er ikke noe som kjøres så ofte her, for det meste valpekurs . Er ikke med i klubben fordi det blir rett og slett for langt unna  Han er værst når vi er i hjemmemiljøet, om vi er på ukjent plass så har han det så travelt med å lukte og komme seg fremover at han har ikke mye tid til å følge opp folk og dyr. Vi bor på en liten plass i ødemarka, der mange har hund, enten liten gneldresak el jakthund av et slag. Mange av disse går ikke overens med hverandre (litt som eierne, når jeg tenker meg om)