Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder med lang rygg og korte bein.


Recommended Posts

Hva har det å si for helsa og i hverdagen for hunderaser som sky terrier, welsh corgi cardigan, welsh corgi pembroke, dachs ol. som har veldig lang rygg og korte bein? Kan de skade ryggen på noen måte? Kan ryggen knekke? Brekke? Og hva med knærne? Har hørt at knærne er annerledes enn på andre hunder? En ting til: Hvordan er disse rasene sånn ellers? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dachshundene mine gjør i hvertfall akkurat det samme som alle andre aktive jakthunder. Løper 1-2 mil på tur uten problemer. Hopper opp og ned av sofaer, senger etc. (og hopper høyt!) går i trapper. Herjer med støverene i lek (det kan gå ganske heftig for seg) Og ikke minst; holder fulle jaktdager hele høsten.

Selvsagt: ekstreme utstillingsvarianter av slike raser kan ha sine problemer. Det ser man i andre land (tunge, lange korthår nedover i Europa) og korthårs dverger, ikke minst. Der er det mye ryggproblemer. Ekstremt eksteriørfokus har vel aldri gjort noe godt for noen rase...

Nå kjenner jeg ikke de andre kortbeinede rasene så godt, med unntak av drever og jaktrasene innen basset. Men, de er jo også jakthunder, og avhengig av høy funksjonalitet. Kan godt hende det er dårligere stellt i selskapsrasene (det bruker det jo)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Snusmumrikk skrev:

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Statistikk er en vanskelig ting, når 9 ulike raser puttes i en pot. En forsikringsstatistikk fra DK (hvor dachshund er lange, tunge utstillingsbeist) sier at ca 20% får ryggproblemer. Tilsvarende tall fra Sverige sier ca 10% (fortsatt mye!) mens en dødsårsakstatistikk på strihår standard alene, sier langt mindre.

Patellalux er i hvertfall uvanlig på dachshundrasene i Norge, hvordan det er ellers, og med andre raser, vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, Lemen skrev:

Kan det ikke også være et problem at brystet/tissen/testiklene blir revet opp på jakt og turer i skogen? Jeg har sett bilder av blødende understell på dachshund, men jeg vet ikke hvor utbredt det er. 

Ikke noe mer enn på langbeinte drivende hunder. Litt skrubbing kan det bli uansett, på bikkjer som jager lenge nok. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Taz skrev:

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

Det er helt riktig. Dvergben øker sjansen for SU. Det finnes desverre hos "alle "andre" raser også. Hørte nylig om det på haldenstøver. Dyrlegen der påsto at det ikke er arvelig, og bikkja er i utgangspunktet tiltenkt avl :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, enna skrev:

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Det er ikke spondylose som er greia på dachshund (og andre dvergvokste raser) men forkalkninger i intervertebraskivene. Det er studier som viser klare sammenhenger mellom forkalkede skiver og prolaps. Dette er en fruktelig omdiskutert greie, særlig i de landene hvor problemet er størst... Jeg tenker at uansett hvordan man vrir og vender på det, så er få (ingen) forkalkede skiver bedre for bikkja. Ja, den KAN få prolaps anyways - den kan dette ned fra et stup i skauen, liksom, men den arvbare biten er forkalkningene, og det kan vi ha noe koll på. 

Det er også riktig at jakthundoppdrettere i større grad enn utst. oppdr. har sluttet opp om rtg i Norge og Sverige. På kort og strihår, i hvertfall. Flere langhår og dvergoppdrettere er riktig flinke, det skal de ha :)

Du har jo forøvrig et klassisk eksempel fra utst. linjer. Kan godt sende pm...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prolaps oppstår oftest spontant, fordi intervertebraksivene får rifter i den ytre kapselen sin, annulus fibrosus. Og det geleaktige innholdet i intervertebraskien, nucleus pulposus, tyter ut gjennom riften. Noen ganger KAN denne glekatige massen klemme på nerven som går ut i skivenivået under. Men; man trenger overhodet ikke noe traume for å få "prolaps".
Så begrepet prolaps betyr rett og slett at denne gelekatige massen tyter ut pga rift i intervertebralkapselen. Riftene kan skyldes forkalkninger, men like ofte blir der forkalkninger pga rifter, sannsynligvis. Pga endrede mekaniske krefter i ryggskiven når en slik skive (pute, beskrives de også ofte som - siden de er der for å laste bevegelser og stør i ryggsøylen) brister.

Prolapser er sjelden farlige, men noen ganger kan de gi sterke smerter. Like ofte ser vi at pasienter kommer med ideen om at de har prolaps pga ryggsmerter, men vi finner ingengting på MR, og i tillegg er viser ofte den kliniske undersøkelsen (gjort av rygglege) ingen ting som tyder på prolaps. Oftest ender vi me då ta MR (selv om vi vet vi ikke trenger å ta det for å utelukke prolaps) fordi det er vanskelig å overbevise pasienten om at de ikke har prolaps...

Forkalkninger mellom ryggvirvlene likedan. Veldig vanlig også hos mennesker. Noen ganger gir de symptomer, ofte ikke.

hernia-01.jpg.f697c2ca35dbcec8080f528c113096f4.jpg

 

Hilsen ryggdoktoren...  ;) som bare måte oppklare dette med begrepsforståelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...