Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hva har det å si for helsa og i hverdagen for hunderaser som sky terrier, welsh corgi cardigan, welsh corgi pembroke, dachs ol. som har veldig lang rygg og korte bein? Kan de skade ryggen på noen måte? Kan ryggen knekke? Brekke? Og hva med knærne? Har hørt at knærne er annerledes enn på andre hunder? En ting til: Hvordan er disse rasene sånn ellers? 

Skrevet

Dachshundene mine gjør i hvertfall akkurat det samme som alle andre aktive jakthunder. Løper 1-2 mil på tur uten problemer. Hopper opp og ned av sofaer, senger etc. (og hopper høyt!) går i trapper. Herjer med støverene i lek (det kan gå ganske heftig for seg) Og ikke minst; holder fulle jaktdager hele høsten.

Selvsagt: ekstreme utstillingsvarianter av slike raser kan ha sine problemer. Det ser man i andre land (tunge, lange korthår nedover i Europa) og korthårs dverger, ikke minst. Der er det mye ryggproblemer. Ekstremt eksteriørfokus har vel aldri gjort noe godt for noen rase...

Nå kjenner jeg ikke de andre kortbeinede rasene så godt, med unntak av drever og jaktrasene innen basset. Men, de er jo også jakthunder, og avhengig av høy funksjonalitet. Kan godt hende det er dårligere stellt i selskapsrasene (det bruker det jo)

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Skrevet
17 minutter siden, Snusmumrikk skrev:

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Statistikk er en vanskelig ting, når 9 ulike raser puttes i en pot. En forsikringsstatistikk fra DK (hvor dachshund er lange, tunge utstillingsbeist) sier at ca 20% får ryggproblemer. Tilsvarende tall fra Sverige sier ca 10% (fortsatt mye!) mens en dødsårsakstatistikk på strihår standard alene, sier langt mindre.

Patellalux er i hvertfall uvanlig på dachshundrasene i Norge, hvordan det er ellers, og med andre raser, vet jeg ikke.

Skrevet

Kan det ikke også være et problem at brystet/tissen/testiklene blir revet opp på jakt og turer i skogen? Jeg har sett bilder av blødende understell på dachshund, men jeg vet ikke hvor utbredt det er. 

Skrevet
47 minutter siden, Lemen skrev:

Kan det ikke også være et problem at brystet/tissen/testiklene blir revet opp på jakt og turer i skogen? Jeg har sett bilder av blødende understell på dachshund, men jeg vet ikke hvor utbredt det er. 

Ikke noe mer enn på langbeinte drivende hunder. Litt skrubbing kan det bli uansett, på bikkjer som jager lenge nok. 

Skrevet

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

  • Like 3
Skrevet

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Skrevet
1 time siden, Taz skrev:

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

Det er helt riktig. Dvergben øker sjansen for SU. Det finnes desverre hos "alle "andre" raser også. Hørte nylig om det på haldenstøver. Dyrlegen der påsto at det ikke er arvelig, og bikkja er i utgangspunktet tiltenkt avl :blink:

Skrevet
3 timer siden, enna skrev:

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Det er ikke spondylose som er greia på dachshund (og andre dvergvokste raser) men forkalkninger i intervertebraskivene. Det er studier som viser klare sammenhenger mellom forkalkede skiver og prolaps. Dette er en fruktelig omdiskutert greie, særlig i de landene hvor problemet er størst... Jeg tenker at uansett hvordan man vrir og vender på det, så er få (ingen) forkalkede skiver bedre for bikkja. Ja, den KAN få prolaps anyways - den kan dette ned fra et stup i skauen, liksom, men den arvbare biten er forkalkningene, og det kan vi ha noe koll på. 

Det er også riktig at jakthundoppdrettere i større grad enn utst. oppdr. har sluttet opp om rtg i Norge og Sverige. På kort og strihår, i hvertfall. Flere langhår og dvergoppdrettere er riktig flinke, det skal de ha :)

Du har jo forøvrig et klassisk eksempel fra utst. linjer. Kan godt sende pm...

  • Like 1
Skrevet

Prolaps oppstår oftest spontant, fordi intervertebraksivene får rifter i den ytre kapselen sin, annulus fibrosus. Og det geleaktige innholdet i intervertebraskien, nucleus pulposus, tyter ut gjennom riften. Noen ganger KAN denne glekatige massen klemme på nerven som går ut i skivenivået under. Men; man trenger overhodet ikke noe traume for å få "prolaps".
Så begrepet prolaps betyr rett og slett at denne gelekatige massen tyter ut pga rift i intervertebralkapselen. Riftene kan skyldes forkalkninger, men like ofte blir der forkalkninger pga rifter, sannsynligvis. Pga endrede mekaniske krefter i ryggskiven når en slik skive (pute, beskrives de også ofte som - siden de er der for å laste bevegelser og stør i ryggsøylen) brister.

Prolapser er sjelden farlige, men noen ganger kan de gi sterke smerter. Like ofte ser vi at pasienter kommer med ideen om at de har prolaps pga ryggsmerter, men vi finner ingengting på MR, og i tillegg er viser ofte den kliniske undersøkelsen (gjort av rygglege) ingen ting som tyder på prolaps. Oftest ender vi me då ta MR (selv om vi vet vi ikke trenger å ta det for å utelukke prolaps) fordi det er vanskelig å overbevise pasienten om at de ikke har prolaps...

Forkalkninger mellom ryggvirvlene likedan. Veldig vanlig også hos mennesker. Noen ganger gir de symptomer, ofte ikke.

hernia-01.jpg.f697c2ca35dbcec8080f528c113096f4.jpg

 

Hilsen ryggdoktoren...  ;) som bare måte oppklare dette med begrepsforståelsen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...