Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder med lang rygg og korte bein.


Recommended Posts

Hva har det å si for helsa og i hverdagen for hunderaser som sky terrier, welsh corgi cardigan, welsh corgi pembroke, dachs ol. som har veldig lang rygg og korte bein? Kan de skade ryggen på noen måte? Kan ryggen knekke? Brekke? Og hva med knærne? Har hørt at knærne er annerledes enn på andre hunder? En ting til: Hvordan er disse rasene sånn ellers? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dachshundene mine gjør i hvertfall akkurat det samme som alle andre aktive jakthunder. Løper 1-2 mil på tur uten problemer. Hopper opp og ned av sofaer, senger etc. (og hopper høyt!) går i trapper. Herjer med støverene i lek (det kan gå ganske heftig for seg) Og ikke minst; holder fulle jaktdager hele høsten.

Selvsagt: ekstreme utstillingsvarianter av slike raser kan ha sine problemer. Det ser man i andre land (tunge, lange korthår nedover i Europa) og korthårs dverger, ikke minst. Der er det mye ryggproblemer. Ekstremt eksteriørfokus har vel aldri gjort noe godt for noen rase...

Nå kjenner jeg ikke de andre kortbeinede rasene så godt, med unntak av drever og jaktrasene innen basset. Men, de er jo også jakthunder, og avhengig av høy funksjonalitet. Kan godt hende det er dårligere stellt i selskapsrasene (det bruker det jo)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Snusmumrikk skrev:

Knærne vet jeg ingenting om, men vet om mange dachs med problemer med ryggen. På de jeg har kjent har problemet vært prolaps, men jeg kjenner ikke til noen statistikk på det. 

Statistikk er en vanskelig ting, når 9 ulike raser puttes i en pot. En forsikringsstatistikk fra DK (hvor dachshund er lange, tunge utstillingsbeist) sier at ca 20% får ryggproblemer. Tilsvarende tall fra Sverige sier ca 10% (fortsatt mye!) mens en dødsårsakstatistikk på strihår standard alene, sier langt mindre.

Patellalux er i hvertfall uvanlig på dachshundrasene i Norge, hvordan det er ellers, og med andre raser, vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, Lemen skrev:

Kan det ikke også være et problem at brystet/tissen/testiklene blir revet opp på jakt og turer i skogen? Jeg har sett bilder av blødende understell på dachshund, men jeg vet ikke hvor utbredt det er. 

Ikke noe mer enn på langbeinte drivende hunder. Litt skrubbing kan det bli uansett, på bikkjer som jager lenge nok. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Taz skrev:

Dvergben gir økt sjanse for short ulna syndrome ja. Ofte blir det feiet under et teppe ved å si at "det er normal benstilling for hunder med dvergben", så ignorerer man at bikkja har SU. 

Det er helt riktig. Dvergben øker sjansen for SU. Det finnes desverre hos "alle "andre" raser også. Hørte nylig om det på haldenstøver. Dyrlegen der påsto at det ikke er arvelig, og bikkja er i utgangspunktet tiltenkt avl :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, enna skrev:

Problemet er vel at mange ikke undersøker. Hvis man vil vite rtg-resultater. Iflge finske KoiraNet så ble 2 % av dachs røntget i perioden 2007 - 2017. Av disse (418 stk som ble undersøkt) hadde 1 % spondylose grad 1 eller 2. Ingen grad 3 eller 4. Og 98 % fri. 56 av 506 som hadde oppgitt dødsårsak, hadde oppgitt ryggproblemer som grunn for avliving, snittalder da mellom 5 og 6 år.
Jeg har et inntrykk av at i Norge så er det jaktfolket som vil avle i henhold til dachsklubben som røntger som anbefalt, mens en del utstillings-oppdrettere ikke bryr seg med å røntge.
Ift MIN - som er MIN erfaring - så har hun sannsynligvis spondylose/ev artrose rygg (dukka opp i vår, klinisk, etter langvarig alvorlig sykdom/tarmslyng), og artrose i en skulder. Vi overtok henne som voksen - hun var da veldig overvektig og i dårlig fysisk form. Og ikke røntget som anbefalt før 3,5 års alder. Overvekten og en dårlige fysiske formen tror jeg har bidratt til skjelettproblemenen hun har nå (jeg slanket henne ned 20 % av kroppsvekten først eåret jeg hadde henne, og fikk opp formen tilsvarende). Hun er likevel veldig fysisk aktiv, hopper opp og ned av sofa og stoler som hun vil, går trapper opp og ned,  er med på turer i skog og mark og like aktiv som de andre hundene i huset. Så lenge vi unngår asfalt og veldig lange turer mange dager på rad, så har hun minimalt med plager. Eneste gang jeg har sett at hun virkelig har hatt vondt og hatt problemer med å røre på seg var etter tre dager på rad med lang fjelltur nå i mai. HUn fikk smertestillende og betennelsesdempende og var seg selv igjen to dager etterpå.
Jeg har lest litt om dachs og rygg (forskning - men har ikke referansene i hodet), som konkluderte med at dachs ikke hadde betydelig mer ryggplager enn andre raser. Prevalensen av prolaps tror jeg ligger på rundt 10 %. Og ikke alle prolapser gir smerter. De aller fleste prolapser er sympromfrie hos mennesker, og sannsynligvis også hos hunder. 
 

Det er ikke spondylose som er greia på dachshund (og andre dvergvokste raser) men forkalkninger i intervertebraskivene. Det er studier som viser klare sammenhenger mellom forkalkede skiver og prolaps. Dette er en fruktelig omdiskutert greie, særlig i de landene hvor problemet er størst... Jeg tenker at uansett hvordan man vrir og vender på det, så er få (ingen) forkalkede skiver bedre for bikkja. Ja, den KAN få prolaps anyways - den kan dette ned fra et stup i skauen, liksom, men den arvbare biten er forkalkningene, og det kan vi ha noe koll på. 

Det er også riktig at jakthundoppdrettere i større grad enn utst. oppdr. har sluttet opp om rtg i Norge og Sverige. På kort og strihår, i hvertfall. Flere langhår og dvergoppdrettere er riktig flinke, det skal de ha :)

Du har jo forøvrig et klassisk eksempel fra utst. linjer. Kan godt sende pm...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prolaps oppstår oftest spontant, fordi intervertebraksivene får rifter i den ytre kapselen sin, annulus fibrosus. Og det geleaktige innholdet i intervertebraskien, nucleus pulposus, tyter ut gjennom riften. Noen ganger KAN denne glekatige massen klemme på nerven som går ut i skivenivået under. Men; man trenger overhodet ikke noe traume for å få "prolaps".
Så begrepet prolaps betyr rett og slett at denne gelekatige massen tyter ut pga rift i intervertebralkapselen. Riftene kan skyldes forkalkninger, men like ofte blir der forkalkninger pga rifter, sannsynligvis. Pga endrede mekaniske krefter i ryggskiven når en slik skive (pute, beskrives de også ofte som - siden de er der for å laste bevegelser og stør i ryggsøylen) brister.

Prolapser er sjelden farlige, men noen ganger kan de gi sterke smerter. Like ofte ser vi at pasienter kommer med ideen om at de har prolaps pga ryggsmerter, men vi finner ingengting på MR, og i tillegg er viser ofte den kliniske undersøkelsen (gjort av rygglege) ingen ting som tyder på prolaps. Oftest ender vi me då ta MR (selv om vi vet vi ikke trenger å ta det for å utelukke prolaps) fordi det er vanskelig å overbevise pasienten om at de ikke har prolaps...

Forkalkninger mellom ryggvirvlene likedan. Veldig vanlig også hos mennesker. Noen ganger gir de symptomer, ofte ikke.

hernia-01.jpg.f697c2ca35dbcec8080f528c113096f4.jpg

 

Hilsen ryggdoktoren...  ;) som bare måte oppklare dette med begrepsforståelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...