Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Heisann! Jeg har nettopp fått ei pomeranian tispe. Hun er veldig rolig, kontaktsøkende og kosete. De dagene vi har hatt henne har hun hilst på flere mennesker og synes dette er kjempe stas. 

Men den ene dagen skjedde det en hendelse vi helst skulle vært foruten. Tanten min og hennes sønn på 6 år var innom da vi var på vei ut døren etter besøk hos min mor. Da tanten min holdt hunden kom gutten for å klappe hunden, noe jeg ikke fikk med meg. Vet at hunden burde vært på gulvet og kommet bort til barnet selv. I tillegg tror jeg at han var litt voldsom. Hun ble ihvertfall redd, og ga fra seg et lite hyl. Da hun allerede hadde fått en del nye inntrykk den dagen og var veldig sliten (og denne gutten er ganske voldsom) bestemte jeg meg for at det var best at vi dro hjem. Da jeg skulle bære henne ut i bilen spurte han om han kunne klappe henne, og jeg sa han kunne det hvis han var veldig forsiktig. Da ble hun redd igjen. 

Planen har alltid vært å sosialisere henne med barn på en god og trygg måte. Jeg hadde også tenkt ut noen barn i familien som er rolige og hundevandte, som kunne være passende for valpen vår sitt første møte med barn. Jeg tror hun var veldig sliten og ble litt overrasket og skremt over at gutten var så voldsom. Spørsmålet mitt er om dere tror at dette kan ha vært en veldig ødeleggende hendelse, og hvordan jeg eventuelt skal gå frem nå?

Det er svært viktig for meg at hunden vår skal sosialiseres riktig med barn. Hvordan kan jeg skape gode opplevelser med dette? Er det noen som har noen tips, særlig med tanke på om hun kanskje har blitt litt skeptisk nå? Foreldrene har svært godt gemytt, og tispa har vært veldig rolig og stødig i alle andre situasjoner utenom denne. 

Skrevet

Mitt beste tips er å tilbringe så mye tid som overhode mulig sammen med barn som er rolige og som ikke bryr seg om hunden. Så lar du hunden finne ut av det selv :) lat som ingenting, oppfør deg som normalt og la henne undersøke ting selv :) 

Skrevet

Enig med Krutsi. Pommer er en reservert rase i utgangspunktet og bryr seg derfor fint lite om fremmede som regel. Ville heller lært opp barna aom er rundt hunden om å overse og gi kos når hunden selv vil - så vil hundens toleranse mot barn komme automatisk.

 

jeg har aldri aktivt gått inn for å gjøre min vant med barn. I dag bryr hun seg ikke om dem, men godtar helt fint å bli klappet så lenge hun selv bestemmer når det er nok.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...