Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kanskje dumt spm, men jeg ønsker at min hanne skal bli pappa. Han er bare 3 mnd nå så skal jo selvsagt vente, og tenker da i mellomtiden undersøke hva som kreves for at han skal videreføre genene. Så, hvordan går jeg frem, jeg som har hannen? Hva kreves av meg? Hvor kan jeg eventuellt lese mer om tema? 

Tusen takk for svar :)

Skrevet

EN valp på 3 mnd har på ingen måte vist hva som bor i den. En hund som skal brukes i avl bør tilføre rasen positive egenskaper ift gemytt, helse, fysikk.
Når hunden din er 4 - 5 år vet du mer om hva som bor i den og kan avgjøre om den egner seg til avl. Mtp rasens ve og vel. Så du begynner der - med å oppdra din egen hund, bruke den, helseteste den, og se om den har de kvaliteter som trengs. Over tid.

Skrevet

Les rasehistorikk og stamtavler. Ha en god dialog med oppdretteren din, hun eller han bør kunne hjelpe deg med å forstå hva du har for en hund, stamtavlemessig. 
Snakk med erfarne rasekjennere, de vet hvor skoen trykker for akkurat din rase. Les RAS-dokumenter, standarden og alt annet relevant for DIN rase. Bruk utenlandske raseklubber. Snakk med oppdrettere der også.

Helsesjekk det som er obligatorisk, og gjerne mer til. Reis på utstillinger, både som junior, unghund, åpen og (forhåpentligvis) champion. En hund som er lekker som junior kan fortsatt utvikle seg i gal retning.
 Reis på prøver tilpasset din rase og dens bruksområder - har du jakthund så bør den funke til det, og har du trekkhund finnes det trekkhundprøver etc. 
Gå en MH. Forstå resultatet. Utdann hunden din, og bruk den aktivt. Vurder og evaluer den kontinuerlig. 
Om alt ser ut til å være bedre enn gjennomsnittet om 2-3 år, da kan du la tisper av tilstrekkelig tilsvarende kvalitet krysses med din hanne. 

 

Frem til den dagen, kos deg meg hunden din - og lykke til.

  • Like 10
Skrevet

Hei, så trivelig at du er interessert i avl.

Når alt kommer til alt, så er det tispeeierne/oppdretterne som avgjør om en hannhund blir brukt i avl, men det er større sjanse for at ens hannhund ansees som aktuell om han er synlig i rasemiljøet.

Ta kontakt med raseklubben, og sjekk hva som kreves for å bli avlsklarert og komme på en hannhundliste - en del helseundersøkelser krever en minimumsalder på 12 måneder. Mange klubber krever også utstillingsresultat, for eksempel. Noen klubber har minimumsalder før en hannhund kan brukes.

Bli med på lokale treff, bli kjent med folk i rasemiljøet, og still hunden din på utstilling - det er mange oppdrettere som ikke vil bruke en hannhund de ikke har sett, så om du bruker utstilling som en hobby er det også en måte å markedsføre en potensiell avlshannhund. Du kan starte med valpeshow når hunden din er fire måneder gammel, og det er god trening for dere begge selv om det er uoffisielt.

Allier deg også med oppdretter, og bruk denne - om det er en vettug person - som mentor. Oppdrettere snakker med hverandre, og om jeg som oppdretter hadde solgt en lovende hannvalp ville jeg jo fortalt mine "kollegaer" om ham når vi prater valpeplaner og om det er noe interessant å bruke.

Ideelt sett så er begge avlsdyr godt voksne før de går i avl, slik at en vet mer om individenes mentalitet (på min rase er de sjelden voksne i hodet før de er tre år, men gjerne senere) og helse - mange plager og sykdommer dukker ikke opp med en gang. Da tenker jeg ikke på øyelysning, patellaluksasjon og slikt - men for eksempel kløe og betennelser som kommer tilbake gang på gang på gang, og reduserer hundens allmenne helsetilstand.

Jeg har ei tispe på over fem år, og hennes far bestemte jeg meg for å bruke da han var syv uker gammel. Det er selvfølgelig tull, for han var bare en valp - men ut fra stamtavle og det eksteriøret han viste da så var det en super-interessant hannhund for meg, og jeg fulgte ham tett i oppveksten, ventet med gru på resultatene fra røntgenfotografering, gledet meg over å se ham sanke cert, og hadde jevnlig kontakt med hannhundeier, også videre. Han var 23 måneder da jeg parret tispa mi med ham. 

Poenget mitt er at selv om en hund ikke kan brukes i avl når den er tre måneder, så er det noen oppdrettere som tenker og planlegger så langsiktig at de fanger opp unge hunder for å ha dem "på blokka", følge utviklingen og gripe anledningen om det passer seg slik senere. Tispa mi ble parret med en hannhund som da han var rundt fem uker gammel fikk hvisket i øret sitt av meg at jeg håpte jeg fikk en valp av ham en gang. Og jeg må få legge til at jeg avler ut fra strengere kriterier enn at hannhunden var søt som valp - denne vokste opp til å bli nordisk utstillingschampion og gruppevinner. Er en bevisst som oppdretter så har en hannhund-radaren konstant på, framfor å tenke at "shit, tispa står i morgen, hvor er nærmeste hannhund?"

Så vær aktiv i rasemiljøet, vis hunden i ulike kanaler, gjør helsetester, sjekk hva som gjør at andre hannhunder blir brukt (tar de flere helsetester? Går de mentaltester?), og så vil tiden vise om din herlige valp utvikler seg til å bli en potensiell avlshannhund - og om noen oppdrettere vil bruke ham. For selv om du har all rett til å takke nei på tispeforespørsler, så er det tispeeier som må komme med forespørselen først.

Kos deg med valpen din, kos deg med rasemiljøet, og ta alt annet som bonus!

Edit: NKK arrangerer en kursserie som heter Oppdretterskolen. Den ene delen handler om alt det praktiske; parring, drektighet, fødsel, tiden i valpekassa. Den andre delen handler om genetikk, helsetester, etikk og moral, arv og miljø, og "teorien bak praksisen" - særlig den delen bør være interessant og aktuell for avlsinteresserte, selv om du har hannhund. NKK selger også ei bok som brukes på denne kursserien, den er egentlig skrevet for veterinærstudenter og kan bli litt teknisk og skremmende (vi vil jo ikke lese om alt som kan gå galt) - men du lærer mye. 

Det hender også at raseklubbene arrangerer temamøter, har avlskurs, etc. Det er også noen av de større veterinærklinikkene som jeg har sett at har tilsvarende arrangement.

Jeg anbefaler også at du leser mest mulig rasehistorikk - konstruksjon, sunnhet og funksjonalitet følger av hva rasen opprinnelig ble brukt til. Les om anatomi - NKK selger kompendiehefter som forklarer hundens bygning og anatomi, veldig interessant og et godt utgangspunkt for å forstå mer om hvordan hund bedømmes på utstilling, hvorfor den og den feilen er mer alvorlig enn den, og hjelper deg dermed å vurdere eventuelle paringsforespørsler.

En annen ting: Nerd i vei på DogWeb. Studer stamtavler, bli kjent med linjer, bli kjent med din hund, gå generasjoner tilbake, lær deg hvilke hunder som din hund er i slekt med, gransk disse og bli kjent med helsebildet. Jo mer du vet om din hund, jo lettere er det å vurdere eventuelle paringsforespørsler, samt å kunne svare på spørsmål fra oppdrettere.

  • Like 12

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...