Gå til innhold
Hundesonen.no

Vurdrer hannen min til avl


Harleyinthehouse
 Share

Recommended Posts

Kanskje dumt spm, men jeg ønsker at min hanne skal bli pappa. Han er bare 3 mnd nå så skal jo selvsagt vente, og tenker da i mellomtiden undersøke hva som kreves for at han skal videreføre genene. Så, hvordan går jeg frem, jeg som har hannen? Hva kreves av meg? Hvor kan jeg eventuellt lese mer om tema? 

Tusen takk for svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EN valp på 3 mnd har på ingen måte vist hva som bor i den. En hund som skal brukes i avl bør tilføre rasen positive egenskaper ift gemytt, helse, fysikk.
Når hunden din er 4 - 5 år vet du mer om hva som bor i den og kan avgjøre om den egner seg til avl. Mtp rasens ve og vel. Så du begynner der - med å oppdra din egen hund, bruke den, helseteste den, og se om den har de kvaliteter som trengs. Over tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Les rasehistorikk og stamtavler. Ha en god dialog med oppdretteren din, hun eller han bør kunne hjelpe deg med å forstå hva du har for en hund, stamtavlemessig. 
Snakk med erfarne rasekjennere, de vet hvor skoen trykker for akkurat din rase. Les RAS-dokumenter, standarden og alt annet relevant for DIN rase. Bruk utenlandske raseklubber. Snakk med oppdrettere der også.

Helsesjekk det som er obligatorisk, og gjerne mer til. Reis på utstillinger, både som junior, unghund, åpen og (forhåpentligvis) champion. En hund som er lekker som junior kan fortsatt utvikle seg i gal retning.
 Reis på prøver tilpasset din rase og dens bruksområder - har du jakthund så bør den funke til det, og har du trekkhund finnes det trekkhundprøver etc. 
Gå en MH. Forstå resultatet. Utdann hunden din, og bruk den aktivt. Vurder og evaluer den kontinuerlig. 
Om alt ser ut til å være bedre enn gjennomsnittet om 2-3 år, da kan du la tisper av tilstrekkelig tilsvarende kvalitet krysses med din hanne. 

 

Frem til den dagen, kos deg meg hunden din - og lykke til.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, så trivelig at du er interessert i avl.

Når alt kommer til alt, så er det tispeeierne/oppdretterne som avgjør om en hannhund blir brukt i avl, men det er større sjanse for at ens hannhund ansees som aktuell om han er synlig i rasemiljøet.

Ta kontakt med raseklubben, og sjekk hva som kreves for å bli avlsklarert og komme på en hannhundliste - en del helseundersøkelser krever en minimumsalder på 12 måneder. Mange klubber krever også utstillingsresultat, for eksempel. Noen klubber har minimumsalder før en hannhund kan brukes.

Bli med på lokale treff, bli kjent med folk i rasemiljøet, og still hunden din på utstilling - det er mange oppdrettere som ikke vil bruke en hannhund de ikke har sett, så om du bruker utstilling som en hobby er det også en måte å markedsføre en potensiell avlshannhund. Du kan starte med valpeshow når hunden din er fire måneder gammel, og det er god trening for dere begge selv om det er uoffisielt.

Allier deg også med oppdretter, og bruk denne - om det er en vettug person - som mentor. Oppdrettere snakker med hverandre, og om jeg som oppdretter hadde solgt en lovende hannvalp ville jeg jo fortalt mine "kollegaer" om ham når vi prater valpeplaner og om det er noe interessant å bruke.

Ideelt sett så er begge avlsdyr godt voksne før de går i avl, slik at en vet mer om individenes mentalitet (på min rase er de sjelden voksne i hodet før de er tre år, men gjerne senere) og helse - mange plager og sykdommer dukker ikke opp med en gang. Da tenker jeg ikke på øyelysning, patellaluksasjon og slikt - men for eksempel kløe og betennelser som kommer tilbake gang på gang på gang, og reduserer hundens allmenne helsetilstand.

Jeg har ei tispe på over fem år, og hennes far bestemte jeg meg for å bruke da han var syv uker gammel. Det er selvfølgelig tull, for han var bare en valp - men ut fra stamtavle og det eksteriøret han viste da så var det en super-interessant hannhund for meg, og jeg fulgte ham tett i oppveksten, ventet med gru på resultatene fra røntgenfotografering, gledet meg over å se ham sanke cert, og hadde jevnlig kontakt med hannhundeier, også videre. Han var 23 måneder da jeg parret tispa mi med ham. 

Poenget mitt er at selv om en hund ikke kan brukes i avl når den er tre måneder, så er det noen oppdrettere som tenker og planlegger så langsiktig at de fanger opp unge hunder for å ha dem "på blokka", følge utviklingen og gripe anledningen om det passer seg slik senere. Tispa mi ble parret med en hannhund som da han var rundt fem uker gammel fikk hvisket i øret sitt av meg at jeg håpte jeg fikk en valp av ham en gang. Og jeg må få legge til at jeg avler ut fra strengere kriterier enn at hannhunden var søt som valp - denne vokste opp til å bli nordisk utstillingschampion og gruppevinner. Er en bevisst som oppdretter så har en hannhund-radaren konstant på, framfor å tenke at "shit, tispa står i morgen, hvor er nærmeste hannhund?"

Så vær aktiv i rasemiljøet, vis hunden i ulike kanaler, gjør helsetester, sjekk hva som gjør at andre hannhunder blir brukt (tar de flere helsetester? Går de mentaltester?), og så vil tiden vise om din herlige valp utvikler seg til å bli en potensiell avlshannhund - og om noen oppdrettere vil bruke ham. For selv om du har all rett til å takke nei på tispeforespørsler, så er det tispeeier som må komme med forespørselen først.

Kos deg med valpen din, kos deg med rasemiljøet, og ta alt annet som bonus!

Edit: NKK arrangerer en kursserie som heter Oppdretterskolen. Den ene delen handler om alt det praktiske; parring, drektighet, fødsel, tiden i valpekassa. Den andre delen handler om genetikk, helsetester, etikk og moral, arv og miljø, og "teorien bak praksisen" - særlig den delen bør være interessant og aktuell for avlsinteresserte, selv om du har hannhund. NKK selger også ei bok som brukes på denne kursserien, den er egentlig skrevet for veterinærstudenter og kan bli litt teknisk og skremmende (vi vil jo ikke lese om alt som kan gå galt) - men du lærer mye. 

Det hender også at raseklubbene arrangerer temamøter, har avlskurs, etc. Det er også noen av de større veterinærklinikkene som jeg har sett at har tilsvarende arrangement.

Jeg anbefaler også at du leser mest mulig rasehistorikk - konstruksjon, sunnhet og funksjonalitet følger av hva rasen opprinnelig ble brukt til. Les om anatomi - NKK selger kompendiehefter som forklarer hundens bygning og anatomi, veldig interessant og et godt utgangspunkt for å forstå mer om hvordan hund bedømmes på utstilling, hvorfor den og den feilen er mer alvorlig enn den, og hjelper deg dermed å vurdere eventuelle paringsforespørsler.

En annen ting: Nerd i vei på DogWeb. Studer stamtavler, bli kjent med linjer, bli kjent med din hund, gå generasjoner tilbake, lær deg hvilke hunder som din hund er i slekt med, gransk disse og bli kjent med helsebildet. Jo mer du vet om din hund, jo lettere er det å vurdere eventuelle paringsforespørsler, samt å kunne svare på spørsmål fra oppdrettere.

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har hatt 50% BC-blanding. Eneste måten å holde ham fornøyd på var å gi ham oppgaver eller fysisk aktivitet, kontinuerlig. Alltid noe å fokusere på. Han var glad i sofakos, men klarte ikke engang slappe av i kroppen da. Tydlig glad og fornøyd med situasjonen, men vred seg som en ålemark, som om det å slappe av var direkte ukomfortabelt for ham. Tror ikke vi noen gang gikk en avslappet tur. Han lærte omsider å gå pent i bånd, men han vibrerte av energi mens han fokuserte på oppgaven. Gikk stakkato og så virkelig unaturlig ut. Foretrakk å få ulike oppgaver fortløpende, i flexiline. De gangene han fysisk slappet av i våken tilstand, noe han med årene lærte å gjøre, så virket han direkte deprimert og som om han var i en dyp eksistensiell krise. Ventet kun på neste to do. Nå var blandingen min kanskje en ekstrem variant, med mitokondrie-DNA fra en veldig aktiv miniatyr bruksrase, men også renraset BC som bare går tur i gangfart uten andre oppgaver, uten stress, det virker veldig ambisiøst.  Angående aktiviteter ellers: Min fikk aldri nok. Lange ski-/sykkelturer, ball, pinner og frisbee, agility og LP og hverdagstriks hjalp selvsagt med å ta brodden av stress så det var mulig å oppnå kontakt med ham og få ham behersket, men den MENGDEN mental og fysisk aktivitet som må til for å få en BC til å fremstå som rolig og avslappet uten indre stress og uten å se ut som dyp depresjon? Jeg fant den ikke. Uten noe å gnage på var alltid rastløs eller lå spent (bokstavelig talt) klar for neste move når han var våken. Jeg tenker en må tilpasse seg den rasen en har, ikke bare prøve forme en hvilken som helst rase til en slags standard for hva en anser som generelt god hundeadferd. Å gå tur er ikke en enkel oppgave for en BC. Å kreve avslappet spasertur uten "stresset" fokus på oppgaver virker urealistisk.  Min personlige mening fra anekdotisk erfaring. Om noen har en fasit, så gjelder selvsagt den.   
    • Du får sende en på Osloferie!
    • Du får det du trener på! Her har @Simira masse gode tips til deg. La hunden få oppgaver på tur som den må fokusere på, slik at hun ikke "trener" på stressnivået hun allerede har.  Variasjon er også bra, ikke sikkert hun trenger sykkeltur hver morgen eller å starte med agility før hver tur. Og sist men ikke minst, hun er 2 år. I gamledager sa vi at 1,5-2 år er omplasseringsalder, da mange hunder peaker på energinivå rundt da😅
    • Kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å ikke ha hund
    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...