Gå til innhold
Hundesonen.no

Brukshund ved siden av jobb/studie?


Dachslys
 Share

Recommended Posts

Jeg skal mest sannsynlig begynne å studere nå til høsten, og har ufattelig lyst på hund. Det er ca. det eneste jeg tenker på hver eneste dag. Jeg har sagt til meg selv at ingen hund kommer i hus før alle forhold er perfekte. Problemet mitt er at jeg er en perfeksjonist og jeg frykter at krisemaksimering og perfeksjonisme holder meg fra å oppnå drømmen min - nemlig å eie og trene hund.

Min største redsel er at hunden blir for mye for meg under studiene. Hundene som er aktuelle er malle og hollender (kanskje bruksschæfer), så altså ikke de minst krevende hundene. 

Så jeg ønsker å høre litt om hvordan det er å ha slike hunder, eller generelt hvordan det er å drive aktivt med hund ved siden av jobb/studie. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er faktisk (etter min mening) ganske lik andre hunder hva aktivitet gjelder. De takler rolige dager helt fint, de tilpasser seg fint mye mentalstimuli/lite mentalstimuli, koser seg på tur, digger å trene. De ligger helt klart i øvre sjikt hva gjelder aktivitetsnivå, men alt i alt så er de bare hunder de også, i motsetning til hva det kan høres ut som noen ganger. Mine har også taklet fint både mye(mental) trening og lite(mental) trening og overgangen imellom der. I perioder så har det gått mye i tur/trekk hos oss og det synes de bare er kos og gøy. Litt mindre "fornøyd" i en liten periode om vi får en brå overgang fra å trene lp e.l. nesten hver dag til nesten aldri, men ikke noe som er problematisk hverken for folk eller hunder. Og det går over kjapt igjen.

Fordelen med en sånn type hund er jo at de er fryktelig enkle og aktivisere. De gir alt i alt de gjør og "alt" er gøy. Bare fantasien setter grenser. Og har man en slitsom periode med mindre tid eller overskudd, ja så kommer man langt på relativt kort tid med en sykkel og ei trekksele..

Som jeg ser det så er det ikke aktivisering som er den utfordrende delen med å ha en sånn hund, det er alt det andre som kan følge med. Det å holde kontroll på galskapen og på instinkter osv. Aktiviseringen er absolutt overkommelig.  

Men hvordan dette fungerer sammen med jobb og skole for din del kommer jo kun an på deg :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Malamuten. Det er ikke aktivitetsnivået i seg selv som er krevende med slike hunder, det er "alt det andre". Det er mye drifter som skal kontrolleres og det kan fort kreve mye trening de første to årene før de blir voksne og modne i hodet. Det er ikke usannsynlig å tenke at studietiden er en fin tid å få seg hund, det kommer nok litt an på hva du skal studere, men de fleste studier gir deg mye tid hjemme.

Selv har jeg hatt bruksschäfer og hun var det mye arbeid med i valpe og unghundtiden. Jeg brukte mye tid på å lære henne å oppføre seg. At hun ikke trengte å bjeffe på alt på to bein på tur, hun skulle ikke vokte i tide og utide. Det VAR ikke nødvendig å gå i bevoktning med en gang noen stoppet og snakket med meg. Hun var en noe usikker hund rent mentalt, så det gjorde selvfølgelig en del, men hun var ikke noe voldsomt unntak. Det er ikke uvanlig at man må ta hensyn til det når man velger seg slike raser du ønsker deg. Malle og hollender er gjerne også enda heftigere og har enda mer drifter enn bruksschäferen i tillegg. De skal lære seg å takle hverdagen og oppføre seg som gode samfunnsborgere, og det kommer ikke nødvendigvis av seg selv. Min schäfer ble veldig mye bedre på alt når hun ble voksen og moden i hodet, men før hun kom der var det mye trening og en del tilrettelegging. Det kunne nok gått enda litt bedre om jeg selv var bedre forberedt på hva som kunne møte meg. Hun ble avlivet i en alder av 4,5 år, men det var ikke fordi hun var krevende eller vanskelig å ha med å gjøre. Hun var syk i tillegg. 

Jeg er i den situasjonen nå at jeg snart er ferdig med mine studier og skal ut i jobb. Jeg synes framtiden min pr. nå er såpass usikker mtp. hva jeg tror jeg har tid til, at jeg valgte å ikke gå for brukshund i denne omgang, til manges overraskelse. Det handler i hovedsak om at jeg vet hvor mye arbeid en slik hund kan være fram til den blir voksen. Hadde ikke schäferen min vært syk, så hadde jeg ikke vært bekymret for at jeg ikke skulle greie å gi henne nok, for da var vi så samkjørte og både hun og jeg visste hvor vi hadde hverandre.  Whippeten min var 100 ganger lettere å oppdra enn schäferen. Litt handler nok om kunnskap, men mye om type hund. Whippeten har ikke i nærheten av lignende drifter å kontrollere. Hun er "bare" aktiv. Med det i bakhodet har jeg i denne omgang valgt å gå for whippet igjen. Brukshund skal jeg ha igjen en gang, men det blir når jeg har mer kontroll på hvordan hverdagen min blir, og hvor mye jeg selv orker og ser syn på. 

Jeg fraråder deg ikke å skaffe deg en brukshund, selv om det kanskje kan se slik ut. Jeg vil bare si at det kommer en del jobb når man velger en slik hund og da er ikke aktivitetsnivået utfordringen :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser ikke noe problem å ha brukshund sammen med jobb eller studier. Særlig som student har du ganske stor frihet til å disponere egne dager (feks kunne gå tur eller trene mens det er lyst og lese på kvelden), mens man ofte er mer låst når man begynner i jobb (avhengig av jobb så klart). 

Det jeg ville tenkt på er bosituasjonen, det var det som var mest problematisk for meg som student med hund. Det er ikke alltid like enkelt å finne noe å leie med hund og man må kanskje dele med andre. Skal du ha malle/hollender så kan det også være greit å vite at man bor sånn at hunden ikke må være tett oppi andre i trange situasjoner (til du vet godt hvordan hunden er og takler det som bor i individet) slik som trappeoppganger eller heiser feks... Lar seg jo gjerne greit løse med litt tilrettelegging, men likevel greit å ha i bakhodet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er aktivitet, men jeg tenkte nøye i min tid på hva jeg skulle ha hunden som og størrelse. 

Jeg vurderte både schaferhund og malle bla og valgte de bort pga jeg da skulle inn i en studietid og så for meg mye reising (hadde akkurat gått fra å ha hund som jobb.)  Så jeg valgte bort de skarpe brukshundene, og de hundene med litt størrelse. Så var det alle de jeg vet at jeg ikke funker så bra sammen med (jakt springer feks) og var innom jaktlabbis og endte på Australsk kelpie. 

Så en brukshund er jo ikke bare en brukshund heller. Det er litt lettere å dra med seg feks en kelpie på en fest/hyttetur enn en malle. Både pga deres grunnleggende gemytt og størrelsen. 

Så selv om jeg egentlig ikke har noe "liv" utenom hundeverden ( :lol: ) så er det litt lettere med enkelte hunder uten for mye forsvar og skarphet enn andre man gjerne må kontrollere en del mer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tidligere veldig lyst på malle. Syntes det var litt kult med den typen brukshund, hadde tenkt å ha det etter schäferen. Nå har jeg funnet ut at jeg ikke har behov for en malle. Jeg kan få nok motor og treningsmotivasjon hos en rase som ikke er like krevende i hverdagen som en malle. Så når det kom til rasevalg av brukshund har jeg tenkt igjennom hva jeg skal bruke hunden til og hvor mye hund jeg egentlig trenger til det jeg vil gjøre. Jeg har blitt litt der at jeg ikke vil skaffe meg mer arbeid enn jeg har behov for. Schäfer ligger mitt hjerte nærmest, så det blir nok flere schäfere på sikt, men i første omgang har jeg egentlig sikta meg mer inn på kelpie. Der kan jeg få nok av det jeg liker i en hund, og mindre av det jeg ikke liker like godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker ikke nødvendigvis om deg, Dachslys, jeg kjenner deg jo ikke, men jeg har ofte fått inntrykk av at veldig mange ikke helt forstår det lille ekstra som mange av de driftigste brukshundene har, og hvilke krav som stilles til håndtering. Som flere har nevnt er det ikke nødvendigvis aktiviseringsbehovet som er det mest krevende i hverdagen, men heller voktingen og skarpheten som ligger i mange av de. Dette kommer med et visst ansvar som går utover treningstimene, hundesporten og skogsturene. Selv tok det meg en stund som fersk hundeeier å forstå hva som faktisk ligger i disse egenskapene. Jeg trodde vokting mest var varsling og skarphet handlet om sosial tilgjengelighet og kanskje litt om terskelen for varsling. 
Men så fikk jeg den store gleden av å bli godt kjent med en hund som hadde både vokt og skarphet godt forankret i sin mentalitet og det gikk stadig opp nye lys for meg etterhvert som jeg lærte ham å kjenne. Han var en fantastisk hund med en lojalitet jeg aldri hadde sett før. Han hadde gitt sitt liv for å passe på meg, det er jeg sikker på. Enn det? Det var rett og slett noe helt eget, noe grunnleggende autentisk som lå i det å bli innlemmet som en av hans kjære. :heart: 

Men det kom også med et stort ansvar. I praksis kunne ikke hvem som helst komme bort til ham, for han hadde en lav terskel for hva han definerte som en trussel (ikke for seg selv, men for hans folk), og det lå en tyngde og et alvor i det han definerte som sin oppgave. Han måtte settes bort når det kom besøk av folk han ikke hadde godkjent og for å bli godkjent måtte man bruke tid og innsats. Man trengte ikke å låse døra når man dro hjemmefra for å si det sånn, men man gjorde det allikevel fordi konsekvensen kunne være stor for den om forvillet seg inn uansett intensjoner. Det var en hund som tok ansvar i situasjoner og håndterte de deretter. Han krevde at man måtte være i forkant hele tiden, at man var observant, forutseende og hadde svært god lydighet.

Jeg snakker ikke om malle eller hollender her, ei heller tror jeg dette er en typisk beskrivelse av en skarp hund, og jeg antar at skarpheten i gjeterhundene sikkert har et annet uttrykk. Men det står likevel som en beskrivelse av utfordringer som man kanskje ikke så for seg og som kan bli svært problematiske om man ikke vet hvordan de skal håndteres. Det er disse tingene jeg tenker det er nødvendig at nye eiere har en god forståelse av før de skaffer seg en driftig hund med alvor. Det handler om å skaffe seg en hund som man ikke bare lykkes med, men også gir et hundehold man oppriktig trives med. Jeg tenker at det er egenskaper man bør ønske seg i en hund. Motivasjonen bør ikke være å skulle kvele de, men heller kanalisere de. Et godt hundehold handler nok mye om aksept tror jeg, aksept for hvem man selv er som hundeier og aksept for individet man har valgt seg. Det kan være slitsomt for mange å hele tiden måtte være "på" som hundeier, for andre er det en naturlig del av pakka og noe man gjør helt uproblematisk. Her må man bare klare å være ærlig med seg selv i hva man faktisk ønsker uavhengig av "vil ha"-faktoren som er så lett for oss alle å se seg blind på. 

Lykke til i jakten! :) 

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! @Malamuten, @Sprettballen

Tror kanskje jeg ordla meg litt dårlig. Har liksom spørsmålene i hodet, men får de aldri ned på "papiret" uten at det blir fullstendig rot :|.

Det er ikke hovedsaklig den fysiske aktiviseringen jeg er bekymret for. Jeg er veldig aktiv og har per dags dato delt ansvar for ei sibbetispe av racelinjer ved siden av jobb. Dermed vet jeg hva det vil si og ha en hund som krever sitt fysisk. Dessuten er det jo rent få som eier hund - både små, store, krevende og mindre krevende - som ikke har jobb ved siden av. Det er mer "pakken" du får med en høydriftshund som mallen og hollenderen som bekymrer meg. 

For å være litt mer spesifik - det er mye hund, jeg vet det. Skal jeg ha en slik hund er det fordi jeg ønsker å bruke hunden innenfor hundesport (smeller, IPO, LP osv). Hunden skal ikke være noen kosehund. Jeg vil aktivt trene og utvikle meg med denne hunden. Det er disse hundene jeg vil drive med. MEN, jeg er helt fersk når det kommer til slike hunder i tillegg til liten erfaring i seriøs hundesport. Mitt inntrykk er også at mange som driver på slik jeg vil drive har enten ikke jobb, lite jobb eller så livnærer de seg av å drive med sporten. Dette skremmer meg litt, men det er kanskje bare noe jeg feilaktig har fått for meg. 

Dere som har slike hunder ved siden av jobb vet hva som kreves for å opprettholde et nettverk som kreves for å få til slike hunder. Hvor mye jobb som kreves for at hund og eier skal trives i hverdagen mtp disse rasenes mentalitet. Jeg er derfor interessert i å lære mer av hva som kreves, og hvordan andre takler en hverdag med jobb/studie og aktiv hundesport. 

Litt oppsumert: det jeg ønsker å få et bilde av her, er om jeg som ekstremt hundeinteressert, men helt fersk når det kommer til slik hundetrening og ikke minst hunder av dette kaliberet, med sannsynlighet kan klare å drive med en slik hund ved siden av studie. Jeg forventer ikke at dere skal gi et svar på om jeg klarer dette, men ønsker å høre hvilke erfaringer andre har hatt i en lignende situasjon med lignende hunder. En hollender/malle kommer jeg garantert til å ha. Problemet mitt er bare at jeg ikke klarer å vente på det optimale tidspunktet. Jeg vil komme i gang! ...men utdanning må man jo også ha. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 14.2.2017 at 10:50 AM, Turb skrev:

Ser ikke noe problem å ha brukshund sammen med jobb eller studier. Særlig som student har du ganske stor frihet til å disponere egne dager (feks kunne gå tur eller trene mens det er lyst og lese på kvelden), mens man ofte er mer låst når man begynner i jobb (avhengig av jobb så klart). 

Det jeg ville tenkt på er bosituasjonen, det var det som var mest problematisk for meg som student med hund. Det er ikke alltid like enkelt å finne noe å leie med hund og man må kanskje dele med andre. Skal du ha malle/hollender så kan det også være greit å vite at man bor sånn at hunden ikke må være tett oppi andre i trange situasjoner (til du vet godt hvordan hunden er og takler det som bor i individet) slik som trappeoppganger eller heiser feks... Lar seg jo gjerne greit løse med litt tilrettelegging, men likevel greit å ha i bakhodet.

Takk for svar! 

Bosituasjon er et veldig viktig poeng. Jeg kommer ikke til å skaffe meg hunden før jeg er sikker på visse ting. 1.Jeg har en plass og bo med hunden. 2. Jeg vet hvordan hverdagen min ser ut mtp skole o.l. 3. Jeg har et støttenettverk rundt meg og hunden når det kommer til både pass og trening av den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er av den oppfatning at om du ønsker en slik hund, er forberedt på hva den krever, så kjør på. 

Det er en første gang for alt. Jeg hadde ikke hatt brukshund før jeg kjøpte meg schäferen. Jeg gjorde en del feil, eller fokuserte for lite på ting når hun var valp, som kanskje ga meg mer arbeid enn jeg hadde trengt, men det er jo det man lærer av. Jeg hadde nok sannsynligvis gjort en bedre jobb nå, som jeg vet hva som faktisk kreves. Jeg visste ikke skikkelig hva jeg gikk til. Andres erfaringer kan bare ta deg så langt, man må erfare det selv også.

Det jeg tror er viktig når man skal ha en slik hund for første gang, er å ha et godt nettverk av folk rundt seg en kan spørre når man støter på utfordringer. Jeg ville også lagt en noenlunde plan for hvordan du tenker å ta tak i utfordringer som kan oppstå. Jeg ville jobbet mye med kontakt fra dag en. Trent passeringer fra dag en og vært nøye på god og riktig sosialisering og miljøtrening. 

Det jeg synes er litt skummelt med typisk malle og hollender, er at det fort kan gå veldig galt, avhengig av hvordan hunden er skrudd sammen driftsmessig og hvordan du selv håndterer disse. Jeg ville nok også vært veldig obs på hvilke linjer du kjøper fra. Ikke velg det mest hardcore. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, JeanetteH skrev:

En ting er aktivitet, men jeg tenkte nøye i min tid på hva jeg skulle ha hunden som og størrelse. 

Jeg vurderte både schaferhund og malle bla og valgte de bort pga jeg da skulle inn i en studietid og så for meg mye reising (hadde akkurat gått fra å ha hund som jobb.)  Så jeg valgte bort de skarpe brukshundene, og de hundene med litt størrelse. Så var det alle de jeg vet at jeg ikke funker så bra sammen med (jakt springer feks) og var innom jaktlabbis og endte på Australsk kelpie. 

Så en brukshund er jo ikke bare en brukshund heller. Det er litt lettere å dra med seg feks en kelpie på en fest/hyttetur enn en malle. Både pga deres grunnleggende gemytt og størrelsen. 

Så selv om jeg egentlig ikke har noe "liv" utenom hundeverden ( :lol: ) så er det litt lettere med enkelte hunder uten for mye forsvar og skarphet enn andre man gjerne må kontrollere en del mer. 

Jeg vil ikke ha noe liv utenfor hundeverdenen :P 

Jeg har vurdert andre hunder istedet (eller rettere sagt: i mellomtiden), men det føles liksom ikke riktig..da går jeg heller uten hund faktisk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være fornuftig; 

hvis du ikke vet at du vil drive med feks IPO eller en annen sport som krever noe helt spesifikt, så velger du nå en litt mildere, men aktiv potet. Du vil fortsatt ha kjempe mye hund å trene, og komme deg oppover, men du må feks droppe ipo. Når det er sagt; ipo er ekstremt krevende sport som du må bruke veldig mye tid på, så jeg anbefaler kanskje at man begynner med litt andre grener først. Med mindre du er bare intr i ipo.. 

så, sjekk ut feks BC, kelpie og andre gode raser med mye potensialet til arbeid, men uten likevel å ville spise naboen. 

Første seriøse hunden kommer til å bli en liten prøveklut allikevel, så greit med en litt mildere type tenker jeg :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med @Krutsi. Ipo tar mye tid. De som trener Ipo trener i hovedsak bare det. Til smeller og LP så er det mange gode raser som passer der du får mye motor uten alt det andre. Det å trene f.eks. LP er ikke gjort i en helomvending det heller, det krever også ganske mye tid å få en god LP-hund. Det er ulike krav til vanlig LP og ipo-lydighet, så det kan være en utfordring å trene begge deler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg er student og med en så usikker og ustabil livssituasjon studentlivet er, og så avhengig man ofte er av pass og hjelp som student, ville jeg aldri ha hatt en hund som potensielt er farlig for mennesker rundt. Etter 6 år som student føler jeg at det er en periode med masse fleksibilitet, ja, men også veldig ustabil livssituasjon. Spesielt på grunn av det med bosituasjon, og det at man ofte er i kontakt med mange ulike mennesker som student, og ofte er man veldig avhengig av kollektivtrafikk. Og kollektivtrafikken har jo rushtider den og, jeg vil ha en hund som tåler å stå tett oppi andre mennesker uten å bite liksom.

Det med pass kan være når det er lange obligatoriske ting man skal på, feks.

Med mindre du er så heldig og har egen leilighet, eller en godt betalt jobb ved siden av (som dermed vil føre til at du trenger pass dersom jobb og skole sammen blir for lenge for hunden å være alene), er dette med bosituasjon et stort issue. Selv om jeg alltid har funnet et sted å bo med hund, har jeg syntes det var svært vaskelig. Jeg måtte fire ned på flere krav, og å kunne bo alene var uaktuelt, da det er så dyrt. Finner du noe rimelig alene, er du dødsheldig. Eller kanskje du må belage deg på lang reisevei, som skaper lengre alenetid for hunden. 

Bare det å finne noe sammen med kun én annen person kan være vanskelig, da det er dyrt. Nå har jeg bodd med kun en person det siste halvannet året, men det er jeg nødt til å betale 6000 i mnd for pluss strøm. Har ellers bodd i kollektiv, som er rimeligere, men da er det igjen flere mennesker hunden må være komfortabel med å forholde seg til. Dette med bosituasjon kom veldig overraskende på meg da jeg begynte å studere, jeg så for meg å bo i egen leilighet da jeg overhodet ikke ville bo i kollektiv, men etter å ha søkt mye rundt, innså jeg etterhvert at det var uaktuelt - jeg hadde ikke sjans økonomisk. Og bare det å finne et sted som tillot hund var vanskelig. Første gang jeg fant noe med hund, var i Bergen, og da sammen med ei annen med hund. Vi trodde det ville være lettere å være to, men ingen sentrumsnære leiligheter var billige nok eller tillot hund. Vi endte opp med å leie en sokkelleilighet under huset til en familie med hund og barn, som vi stadig traff på da vi gikk inn og ut. Det var fint område, like ved skogen, men langt unna universitetet, som førte til en times reisevei hver vei.

Neste gang jeg flyttet med hund var i Ås, da en venninne fikset rom til meg i et superbillig og hundevennlig kollektiv i et gammelt hus, men vi var 8 stk til sammen i dette huset, igjen, mange mennesker å forholde seg til. Nå bor jeg i Oslo, og har bodd to ulike steder, begge delt med kun en person. Det går veldig fint og begge jeg har bodd med har vært hundemennesker. Men med å bo med andre følger det å ta hensyn til hverandre, den andre personen skal kunne ha besøk av sine venner osv, og også like hunden.
 

Hvis jeg skulle gått for en slik hund du ønsker deg, ville jeg sørget for å eie egen leilighet, være skråsikker på at det er dette du vil studere videre (av og til finner man underveis at det ikke var noe for en) og ha bil. Slik at du vet du har full kontroll på livssituasjonen din.

Og før jeg slaffet meg en slik hund ville jeg sørget for å ha nettverket rundt meg først. Det får man jo gjerne med den førse hunden man har, og man så finner ut at man trenger en annen rase..

Nå ble dette veldig negativt, men tenkte det er greit å tilføre en litt annen erfaring fra studentlivet dersom du ikke har vært student tidligere... Min opplevelse er som sagt at det er ustabilt og ofte er veldig fint å kunne få pass av andre eller eventuelt la hunden være hjemme hos familien i eksamensperiodene. Da vil jeg ha en hund som er enkel å håndteres av andre mennesker. Har du samboer er det såklart en annen historie, da det er lettere å finne toromsleiligheter til par, og man i tillegg ikke er alene om hunden. Jeg ville hvertfall vært student en stund først før jeg tok en så stor avgjørelse, så du får sett hva det går i. Og det er lett å si man ikke er interessert i et liv utenom hund, men studentlivet er en helt annen opplevelse, og jeg synes det er mange flotte mennesker verd å bli kjent med selvom de ikke er hundefolk. Men det avgjør du da :P Og det jeg ahr skrevet er kun personlig erfaring og personlige meninger :) 

Nå skal det og sies at jeg ikke har noen erfaring med den type hund du vil ha, for meg virker det ekstremt å i det hele tatt ville ha en slik, men ut fra hva jeg hører om de, er de potensielt farlige om man ikke gjør alt rett :P
 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette sier jeg med de beste intensjoner. Om jeg ikke hadde trent hund aktivt tidligere, så ville jeg startet med en litt enklere type hund og bevist for meg selv at dette er akkurat det jeg ønsker gjennom å faktisk leve den livsstilen som kreves når man har ambisjoner.  Mallen trenger ikke være din første hund, gjør den det? Du kan komme veldig langt med en rase som er driftig nok til å brukes, men ikke helt Formel 1 liksom. Jeg tror faktisk muligheten for at du kommer lengre med en enklere hund absolutt er tilstede. Jeg ser av profilen din at du er ung, du har mer enn nok tid til å prøve både den ene og den andre rasen gjennom den lange hundekarrieren du har foran deg. Utnytt deg av det, du kommer til å lære helt uendelig mye.

Jeg tror ikke at en malle automatisk blir farlig eller at du må være ekspert for å temme den fra å bli en tikkende bombe. Men jeg tror at hverdagen med en fort kan bli en annen enn det du ser for deg. Gode intensjoner og interesse er ikke alt. Kanskje ender du opp med å bruke all treningstiden du har å rutte med på å temme eller avtrene, i stedet for å hanke inn resultatene du ønsker deg. Det er ikke mye mestring og motivasjon i det. Hverken for deg eller hunden.

Det sagt, en malle kan være perfekt for deg, hva vet vel jeg. Vi har sett ei ung jente tidligere her på hundesonen bevise oss alle feil med sine flotte maller og imponerende resultater. Men hun har også vært ærlig og realistisk i hva det har krevd, og hva det er hun har i enden av båndet. Da er det virkelig herlig å se hvor godt det kan fungere. Om mallen er perfekt for deg nå så er den også perfekt for deg om noen år. Feilene du kan lære av med en brukshund i mellomtiden kan være av helt uunnværlig verdi. For feil gjør vi alle, men konsekvensen av de er det hundeindividet som avgjør. Noen typer hund er mer tilgivende enn andre. ?

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt om jeg forstår akkurat hva du mener @Dachslys, men ifht sporten så vil det jo ofte kreve en viss innsats for å komme langt, men man kan absolutt komme ganske langt selv om man ikke trener hver dag eller så voldsomt lenge i gangen. Det tar bare litt lengre tid. Det som er viktigst er egentlig bare at det blir en viss kontinuitet i det, at det ikke går for lenge mellom hver gang. Men det var kanskje ikke det du tenkte på heller? Du sier du er forberedt på hva den krever fysisk, så da er det hva hunden krever av mental aktivisering og "trening" du tenker på? Isåfall så er mitt svar det samme som jeg skrev først, de tilpasser seg ganske godt. Vi har feks så å si ingen egen mentaltrening hele vinterhalvåret. Da er det for kaldt for meg på trening (kald på hender osv) så da går vi på ski og koser oss i skogen for det meste. Eller som i fjor når jeg gikk gravid og hadde bekkenløsning mm, så ble det stort sett 2x40 min båndtur i nabolaget mange mnd i strekk. Null problem. Og hun yngste var jo da 1,5 år gammel liksom, og fra heftige brukslinjer. Og etter baby kom så ble det også et par mnd med for det meste båndturer langs asfalten. 

Nå sier jeg ikke at du ikke skal trene med hunden din selvsagt. De fleste sånne hunder liker best å ha en jobb, Vims var veldig sånn "hva skal vi gjøre nå" og alltid klar for å jobbe, men hun led over hodet ingen nød og viste ingen tegn på å mistrives om det "bare " ble tur i perioder. De har også tilpasset seg godt overgangene mellom mye mental trening og lite/ingen mental trening. Og trekk feks er jo en slags jobb så det fungerer det også i perioder med lite annet. :) Jeg tørr påstå at vi har et ganske normalt liv, ganske aktive, men det er like mye for min del egentlig, mine hadde definitivt greid seg fint med mindre enn de fikk. 

Jeg tenker jo å hente meg en valp nå om noen mnd, hollender, korthår fra brukslinjer. Jeg er alene med baby på ca 6 mnd når jeg henter valp, og skal jo ut i jobb igjen etter permisjon. Det bekymrer meg over hodet ikke. 

Du kan selvsagt få en vanskelig hund (mentalt), men en malle/hollender er/blir ikke farlig fordi du gjør noe feil. Det er mye dårlig mentalitet ute og går, men da er det faktisk lov å omplassere/levere tilbake og prøve igjen istedet for at man sitter der med skjegget i postkassa, ikke får pass til hunden, ikke kommer seg på ting og ikke orker besøk e.l. fordi det blir for mye pes. En stødig malle/hollender er ikke noe stort problem i hverdagen eller en farlig hund. 

Og hvor mye de krever mtp mentalitet er det jo egentlig ikke mulig å sette noe tidsperspektiv på. For det første så er det jo store variasjoner, noen er ekstremt vanskelige (feks høy jaktlyst på ting som beveger seg kombinert med et veldig selvstendig og litt tøffere/hardere individ som ikke bryr seg så hardt om hva du mener, eller en hund som har litt brister i mentaliteten på usikkerhet i kombinasjon med skarphet), mens andre igjen bare er enkle og greie fra dag en og ting går av seg selv. Og etterhvert så får man jo på plass litt hverdagslydighet og kontroll og da går jo ting stort sett bedre. Mens ting som at de alltid er litt "på" og alltid sover med et halvt øye åpent det blir man vell ikke kvitt, men det er ikke det samme som at de skal stresse rundt og mase altså. 




 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, Malamuten skrev:

Jeg vet ikke helt om jeg forstår akkurat hva du mener @Dachslys, men ifht sporten så vil det jo ofte kreve en viss innsats for å komme langt, men man kan absolutt komme ganske langt selv om man ikke trener hver dag eller så voldsomt lenge i gangen. Det tar bare litt lengre tid. Det som er viktigst er egentlig bare at det blir en viss kontinuitet i det, at det ikke går for lenge mellom hver gang. Men det var kanskje ikke det du tenkte på heller? Du sier du er forberedt på hva den krever fysisk, så da er det hva hunden krever av mental aktivisering og "trening" du tenker på? Isåfall så er mitt svar det samme som jeg skrev først, de tilpasser seg ganske godt. Vi har feks så å si ingen egen mentaltrening hele vinterhalvåret. Da er det for kaldt for meg på trening (kald på hender osv) så da går vi på ski og koser oss i skogen for det meste. Eller som i fjor når jeg gikk gravid og hadde bekkenløsning mm, så ble det stort sett 2x40 min båndtur i nabolaget mange mnd i strekk. Null problem. Og hun yngste var jo da 1,5 år gammel liksom, og fra heftige brukslinjer. Og etter baby kom så ble det også et par mnd med for det meste båndturer langs asfalten. 

Nå sier jeg ikke at du ikke skal trene med hunden din selvsagt. De fleste sånne hunder liker best å ha en jobb, Vims var veldig sånn "hva skal vi gjøre nå" og alltid klar for å jobbe, men hun led over hodet ingen nød og viste ingen tegn på å mistrives om det "bare " ble tur i perioder. De har også tilpasset seg godt overgangene mellom mye mental trening og lite/ingen mental trening. Og trekk feks er jo en slags jobb så det fungerer det også i perioder med lite annet. :) Jeg tørr påstå at vi har et ganske normalt liv, ganske aktive, men det er like mye for min del egentlig, mine hadde definitivt greid seg fint med mindre enn de fikk. 

Jeg tenker jo å hente meg en valp nå om noen mnd, hollender, korthår fra brukslinjer. Jeg er alene med baby på ca 6 mnd når jeg henter valp, og skal jo ut i jobb igjen etter permisjon. Det bekymrer meg over hodet ikke. 

Du kan selvsagt få en vanskelig hund (mentalt), men en malle/hollender er/blir ikke farlig fordi du gjør noe feil. Det er mye dårlig mentalitet ute og går, men da er det faktisk lov å omplassere/levere tilbake og prøve igjen istedet for at man sitter der med skjegget i postkassa, ikke får pass til hunden, ikke kommer seg på ting og ikke orker besøk e.l. fordi det blir for mye pes. En stødig malle/hollender er ikke noe stort problem i hverdagen eller en farlig hund. 

Og hvor mye de krever mtp mentalitet er det jo egentlig ikke mulig å sette noe tidsperspektiv på. For det første så er det jo store variasjoner, noen er ekstremt vanskelige (feks høy jaktlyst på ting som beveger seg kombinert med et veldig selvstendig og litt tøffere/hardere individ som ikke bryr seg så hardt om hva du mener, eller en hund som har litt brister i mentaliteten på usikkerhet i kombinasjon med skarphet), mens andre igjen bare er enkle og greie fra dag en og ting går av seg selv. Og etterhvert så får man jo på plass litt hverdagslydighet og kontroll og da går jo ting stort sett bedre. Mens ting som at de alltid er litt "på" og alltid sover med et halvt øye åpent det blir man vell ikke kvitt, men det er ikke det samme som at de skal stresse rundt og mase altså. 

Men hvor mange dønn stødige og fullstendig balanserte maller/hollendere finner man der ute? Jeg har inntrykk av at de fleste har ett eller annet ved seg, som gjør hverdagen litt mer krevende enn om man hadde hatt en golden retriever liksom... Å finne en hund som er i 100% mental balanse er vel ikke gjort i en sving (du har vel erfaring med det?) - og da er jo spørsmålet: kan man leve med en hund som har issues som gjør at man faktisk må tilrettelegge litt i hverdagen, som gjør at ikke "gud og hvermann" kan passe bikkja sånn dann og vann, som gjør at man kanskje må ha øyne i nakken, ta forholdsregler når man går ut med bikkja på tur, må passe på om man får besøk fordi bikkja oppfatter besøket som truende og har handlekraft nok til å agere på det... for å sette det litt på spissen? 

Jeg synes trådstarter skal lese Mari sine innlegg to ganger til, jeg... 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Siri skrev:

Men hvor mange dønn stødige og fullstendig balanserte maller/hollendere finner man der ute? Jeg har inntrykk av at de fleste har ett eller annet ved seg, som gjør hverdagen litt mer krevende enn om man hadde hatt en golden retriever liksom... Å finne en hund som er i 100% mental balanse er vel ikke gjort i en sving (du har vel erfaring med det?) - og da er jo spørsmålet: kan man leve med en hund som har issues som gjør at man faktisk må tilrettelegge litt i hverdagen, som gjør at ikke "gud og hvermann" kan passe bikkja sånn dann og vann, som gjør at man kanskje må ha øyne i nakken, ta forholdsregler når man går ut med bikkja på tur, må passe på om man får besøk fordi bikkja oppfatter besøket som truende og har handlekraft nok til å agere på det... for å sette det litt på spissen? 

Jeg synes trådstarter skal lese Mari sine innlegg to ganger til, jeg... 

Nei, som sagt så er det en del mentalt rusk på rasene, men om det er det det står og faller på så er det vell lov og levere tilbake og prøve igjen, etter min mening, om det dukker opp et stort problem. (da må man selvsagt være i stand til å gjøre det/orke å prøve igjen, men vil man/orker man det så okei).  Og nei, selv en 100% stødig malle/hollender vil aldri være like enkelt som en golden retriever, selv om de ikke er farlige hunder men det føler jeg kanskje at TS er klar over. :) Jeg skulle gjerne hatt en jaktgolden istedet for hollender jeg, sånn rent praktisk. Dessverre så er nok ikke det hunden for meg, samme hvor enkle og kjekke de er. 

Jeg vet jo absolutt hvor mye dritt det kan være, både av egen erfaring, kjentfolks erfaringer og av research gjort på mentaltester osv, jeg trodde ikke jeg orket igjen akkurat nå, men endte likevel på at det er hollender jeg vil ha og prøver igjen om et par mnd :) Noe større sannsynlighet for en bra hund kunne jeg jo ha fått om jeg hadde firt litt på en del andre krav i mitt forrige forsøk, men noen sjanser må man jo ta om  man sikter høyt, denne gangen har jeg valgt en del tryggere og føler meg rimelig sikker på å få en bra en (selv om man aldri har 100% garanti) :) 

Edit: Jeg tror definitivt ikke at malle/hollender er for alle og jeg tror absolutt ikke at det ikke finnes enklere valg, selv blant brukshundene, men er det dette man vil ha og er forberedt på at det krever litt ekstra og ikke er bare enkelt hele tiden så kjør på tenker jeg. Alle vil ikke nødvendigvis ha enkelt og rosenrødt, noen liker utfordringer.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Malamuten skrev:

Jeg vet ikke helt om jeg forstår akkurat hva du mener @Dachslys, men ifht sporten så vil det jo ofte kreve en viss innsats for å komme langt, men man kan absolutt komme ganske langt selv om man ikke trener hver dag eller så voldsomt lenge i gangen. Det tar bare litt lengre tid. Det som er viktigst er egentlig bare at det blir en viss kontinuitet i det, at det ikke går for lenge mellom hver gang. Men det var kanskje ikke det du tenkte på heller? Du sier du er forberedt på hva den krever fysisk, så da er det hva hunden krever av mental aktivisering og "trening" du tenker på? Isåfall så er mitt svar det samme som jeg skrev først, de tilpasser seg ganske godt. Vi har feks så å si ingen egen mentaltrening hele vinterhalvåret. Da er det for kaldt for meg på trening (kald på hender osv) så da går vi på ski og koser oss i skogen for det meste. Eller som i fjor når jeg gikk gravid og hadde bekkenløsning mm, så ble det stort sett 2x40 min båndtur i nabolaget mange mnd i strekk. Null problem. Og hun yngste var jo da 1,5 år gammel liksom, og fra heftige brukslinjer. Og etter baby kom så ble det også et par mnd med for det meste båndturer langs asfalten. 

Nå sier jeg ikke at du ikke skal trene med hunden din selvsagt. De fleste sånne hunder liker best å ha en jobb, Vims var veldig sånn "hva skal vi gjøre nå" og alltid klar for å jobbe, men hun led over hodet ingen nød og viste ingen tegn på å mistrives om det "bare " ble tur i perioder. De har også tilpasset seg godt overgangene mellom mye mental trening og lite/ingen mental trening. Og trekk feks er jo en slags jobb så det fungerer det også i perioder med lite annet. :) Jeg tørr påstå at vi har et ganske normalt liv, ganske aktive, men det er like mye for min del egentlig, mine hadde definitivt greid seg fint med mindre enn de fikk. 

Jeg tenker jo å hente meg en valp nå om noen mnd, hollender, korthår fra brukslinjer. Jeg er alene med baby på ca 6 mnd når jeg henter valp, og skal jo ut i jobb igjen etter permisjon. Det bekymrer meg over hodet ikke. 

Du kan selvsagt få en vanskelig hund (mentalt), men en malle/hollender er/blir ikke farlig fordi du gjør noe feil. Det er mye dårlig mentalitet ute og går, men da er det faktisk lov å omplassere/levere tilbake og prøve igjen istedet for at man sitter der med skjegget i postkassa, ikke får pass til hunden, ikke kommer seg på ting og ikke orker besøk e.l. fordi det blir for mye pes. En stødig malle/hollender er ikke noe stort problem i hverdagen eller en farlig hund. 

Og hvor mye de krever mtp mentalitet er det jo egentlig ikke mulig å sette noe tidsperspektiv på. For det første så er det jo store variasjoner, noen er ekstremt vanskelige (feks høy jaktlyst på ting som beveger seg kombinert med et veldig selvstendig og litt tøffere/hardere individ som ikke bryr seg så hardt om hva du mener, eller en hund som har litt brister i mentaliteten på usikkerhet i kombinasjon med skarphet), mens andre igjen bare er enkle og greie fra dag en og ting går av seg selv. Og etterhvert så får man jo på plass litt hverdagslydighet og kontroll og da går jo ting stort sett bedre. Mens ting som at de alltid er litt "på" og alltid sover med et halvt øye åpent det blir man vell ikke kvitt, men det er ikke det samme som at de skal stresse rundt og mase altså. 




 

Jeg er ikke uenig med Malamuten, du finner mange maller og hollendere som fungerer sånn. Men vil bare gi litt motvekt, for min tispe takler IKKE fravær av mental stimuli i lengre perioder (og jeg takler hvertfall ikke at hun ikke får det:lol:), og jeg tror nok du finner noen fler som henne også. En dag eller to kan gå greit, men lengre blir hun helt vanvittig innpåsliten, maser, blir mer lyd, mer vokt, hardere aggresjon, kan bli destruktiv.. Det går også hardthardthardt utover rottisen, for mallen plager henne og de to krangler mer, og når hun da endelig får utslipp for energien er det med drifter som går gjennom taket. Og hun er normalt en veldig driftig bikkje :P

Det er lett å se for seg at man skal trene hver dag, flere timer om det er det som trengs, og kanskje gjør du det. Men de fleste gjør ikke det. Spesielt ikke om det er dårlig vær, kaldt, vind eller for varmt. Dessuten er det, som andre har nevnt, ikke egentlig aktivitet som er "problemet" med å skaffe seg malle eller hollender.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, marlenbli skrev:

Jeg er ikke uenig med Malamuten, du finner mange maller og hollendere som fungerer sånn. Men vil bare gi litt motvekt, for min tispe takler IKKE fravær av mental stimuli i lengre perioder (og jeg takler hvertfall ikke at hun ikke får det:lol:), og jeg tror nok du finner noen fler som henne også. En dag eller maks to kan kanskje gå greit, men lengre blir hun helt vanvittig innpåsliten, maser, blir mer lyd, mer vokt, hardere aggresjon, destruktiv.. Det går også hardthardthardt utover rottisen, for mallen plager henne og de to krangler mer, og når hun da endelig får utslipp for energien er det med drifter som går gjennom taket. Og hun er normalt en veldig driftig bikkje :P

Det er lett å se for seg at man skal trene hver dag, flere timer om det er det som trengs, og kanskje gjør du det. Men de fleste gjør ikke det. Spesielt ikke om det er dårlig vær, kaldt, vind eller for varmt. Dessuten er det, som andre har nevnt, ikke egentlig aktivitet som er "problemet" med å skaffe seg malle eller hollender.

:lol: Og for å nevne det med det samme da, det er oppdrettere som mener at stress =motor, hunder som har hæla i taket uansett, men de verste der er jo ikke noe roligere samme hvor mye trening de får, de bare er sånn hele tiden, fullstendig uten avknapp og vanskelig å trene også fordi de ikke bare er gira og intense, de er så stresset at ting egentlig ikke går inn. Bare negativt stress. Evt så takler ikke jeg stress eller mas inne så mine har lært seg rimelig kjapt at det er fullstendig nytteløst. Mallen var jo så rastløs når hun kom at hun hoppet opp på meg i sengen bare jeg snudde meg i søvne om natten.. For da var det jo noe på gang, sant? Da var jeg sikkert på vei ut for å trene eller noe :lol: 

Og vims var absolutt ikke rolig av natur :lol: 

Men ja, jeg vet at enkelte er fullstendig uten avknapp både ute og inne, de ligger mye i bur har jeg hørt :P 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...