Matforsvar / ressursforsvar / dårlig oppdragelse?

[SAGA]

Noen her inne som har en god løsning på hva jeg kan gjøre med forsvar av mat/godbiter og enkelte ting? Jeg har aldri hatt hunder med forsvar mot noe før, så jeg har sikkert gjort en del feil i oppdragelsen her. Har skrevet om min lille "problemhund" her inne tidligere.

Mat:

Om katta nærmer seg matskåla hans er det fullt angrep. Han kan også gjerne bare ta noen biter å gå og legge seg et stykke unna. Da er det akkurat som om han venter på at katta skal komme, slik at han kan fyke frem å angripe. Dette gjelder kun mat, de deler problemfritt vannskåla. Jeg har prøvd å sette ham i et annet rom for å spise, men da vil han bare ut igjen og spiser ikke. Samme om jeg setter ham i buret for å spise eller bak ei grind. Så nå holder jeg meg bare i nærheten mens han spiser, slik at jeg kan se an situasjonen å fjerne katta om den kommer, evnt gripe inn i forkant av at tullingen angriper. Når han slutter å spise og går sin vei, fjerner jeg skåla, uansett om han ikke har spist alt. Han gikk sin vei, da anser jeg ham som ferdig. 

Bein, tyggepinner:

Disse ligger han bare å passer på helt til katta kommer i nærheten og så angriper han. Han spiser ikke på de i det hele tatt. Legger bare labben over å venter ser det ut til. Her har jeg prøvd å binde ham, slik at han ikke får tatt katta og jeg har også prøvd å kun la ham få sånt i buret. Men han spiser de sjeldent. Litt avhengig av hvor gode de er.

Stjele ting:

Når han stjeler ting, uansett om det er mat eller andre ting han ikke får lov å ha, så er det et sabla styr å få det tilbake igjen. Med tidligere hunder har jeg bare tatt tilbake det de har tatt, uten å tenke noe særlig på det. Og de har vært superenkle på sånne ting. Bare å brekke opp kjeften og ta ut. Med denne lille kruttønna er det en helt annen sak.

Jeg leste mye rundt på hundeforum da jeg fikk ham og der leste jeg om bytteleken. Så den har jeg anvendt siden han var liten. Og det har vel da ikke funket så bra. Han stjeler noe, jeg prøver å bytte med alt jeg kan finne som kan være bedre, men ikke pokker. Noen ganger har jeg klart å få tatt på ham bånd, slik at jeg har kontroll på ham, for så å få lirket vekk tyvgodset. Andre ganger har jeg klart å avlede. Men stort sett kjøper han ikke noe av det jeg tilbyr.

Samboeren min hadde en episode med ham i dag, hvor han hadde tatt en katteleke, som da blir makulert rimelig raskt om vi ikke får reddet den. Han løp i senga si med den, sambo etter å ba ham slippe. Ingen reaksjon. Så prøver han å ta fra ham leken, men da blir det vill knurring og glefsing. Samboer stirrer ham i øynene, for han har en idè om å psyke ham ut til å gi seg. Jeg kommer å blander meg inn. Henter en godbit med papir som krasler og roper på ham. Han kommer løpende, med leken i munnen. Han slipper den da han ser godbiten, så jeg tar leken å legger den vekk. Så går jeg ut på kjøkkenet og ber ham sitte, ligge og bli i to sekunder og så får han godbiten. Sambo mener da jeg belønner det at han stjal leken, jeg mener at siden jeg tok ham med meg et annet sted og kommanderte ham til å gjøre noe, er det dèt jeg belønnet, ikke stjeling eller slipping av leke. Er det korrekt?

Denne tassen her har jeg jo slitt litt med fra dag èn. Og om jeg tenker etter så ser jeg jo at jeg tilrettelegger mye av dagliglivet rundt ham. Passe på at han ikke skvetter noe sted, følge med på kroppsspråket så jeg kan være i forkant om han vil spise litt på pus. Rose om pus går i nærheten av ham og han blir liggende stille. Løfte ham på en spesiell måte, slik at han ikke eksploderer. Være i nærheten av døra når han er ute for å gjøre sitt, slik at han ikke bjeffer på alt og alle som er så dumme at de kunne finne på å lage lyd. Og sikkert en del annet som har blitt en "normal" del av meg.

Jeg er ganske sikker på at han er litt redd katta, men at han er en feiging som angriper for sikkerhets skyld. Katta har en tendens til å stirre på ham, men har aldri rørt ham med så mye som ei klo. Men igjen, andre ganger kan katta ligge å sove og plutselig bli angrepet ut av intet. Jeg skjønner ikkeno.

Han har alltid vært vanskelig å ta i, uansett om det er for kos eller irettesettelse. Jeg føler at det har gjort noen ting litt ekstra vanskelige. F.eks her om dagen så sitter han ved siden av meg i sofaen og lar seg kose litt med. Men kun på hodet/ørene. Jeg var litt uheldig å fikk brettet litt ytterst på ene øret hans. BANG! Knurr og utfall og hele tanngarden oppi trynet på meg. Det er SÅ koselig...not.. Jeg bare føyser ham vekk med rolig, men sint stemme. Hadde jeg da grepet tak i ham for å fortelle hva jeg mente om saken, hadde han blokket fullstendig og i ytterste konsekvens kanskje bitt. Og jeg VIL ikke at han skal bite, for da tenker jeg at det er større sjans for at han gjør det igjen senere. Så jeg gjør alt jeg kan for å unngå det.

Han er skikkelig vanskelig å forstå seg på. Noen ganger er han roligheten selv og veldig avslappet. Andre ganger er han liksom på alerten for alt mulig. Han virker mentalt sterk på enkelte ting, men også skikkelig usikker og nervøs på en del annet. Også er det jo litt vanskelig at sambo og jeg er veldig uenige om hvordan man skal takle ham. Han mener maktkamp og rett på sak er greia, men jeg føler ikke at det alltid er det rette. I noen situasjoner kan det muligens være greit. Nå skal det sies at det stort sett er jeg som har med ham å gjøre. Sambo bare klapper litt på ham om han setter seg ved siden av ham eller leker litt med ham, sånn til vanlig. Litt fordi han ikke klarer å forstå hundesinnet, han syns stort sett de bare er noen enkle vesener. Ja, han er kattemenneske.

Jeg har aldri vært hos noen adferdskonsulent med ham.

Dette ble mye og rotete. Kunne sikkert skrevet både mer og utfyllende, men har ikke tid. Er det noen av dere erfarne hundemennesker som har noen tips til hva jeg bør gjøre? Gjør jeg i det hele tatt noe rett?

Hilsen litt sliten, egentlig.

 

 

[Minutt]

Er ingen ekspert - jeg ville nok fått en atferdskonsulent med erfaring på befaring ift det hunden gjør.

Men, ut i fra det du beskriver, har jeg opplevd mye av det samme.

Min hadde sinnsykt ressursforsvar, spesielt i forhold til mat men også ting, fra 8 uker gammel. Første manifistering av ressursforsvar viste seg dag 1, overfor vår andre hund, med en epleskrott. Jeg burde ha skjønt det da, men det gjorde jeg ikke. Det var jo bare en valp!

Etter hvert som tiden gikk måtte vi gjøre justeringer. I begynnelsen gikk det fint, men etter hvert som unghundsperioden begynte skilte vi hundene. Til slutt måtte vi skille "problemhunden" fra oss selv også, lot han spise alene. Han spiste, men han voktet også skålen da den var tom. Etter litt tid valgte vi å la hundene spise sammen, med avstand, og vi forsøkte å nærme oss. Det gikk etter hvert greit. Men, da han stjal ting, måtte vi være forsiktige. Han var snar fra et lite knurr til utfall.

Vi fikk oss noen bitt i løpet av tiden som gikk. Vi jobbet med problemene, og vi opplevde at ting gikk bedre. Mindre utfall, mindre forsvar. Det ble derimot mer sjokkerende de gangene han faktisk gjorde utfall, vi skjønte ikke hva vi hadde gjort feil.

I ettertid tror jeg at det var at han var fryktaggressiv og at dette foret ressursforsvaret. Ikke vet jeg, men han var mye skremt. Tok det som at han var vokter og derfor var mer observant på det meste, men han var nok mye redd. Han var verdens roligeste og mest bedagelig hund når han ikke var det, jeg tror kanskje jeg hadde tenkt mer over redselen om han ikke var så rolig ellers. Mannen og jeg var også av veldig ulik oppfatning i forhold til hvordan å håndtere han. Mannen var mer på å korrigere, bli sint, mens jeg tenkte mykere behandling i forhold til det jeg oppfattet som usikkerhet. Ikke lett for hunden å forholde seg til dette heller tenker jeg. Og om du ikke tok den, så kan jeg si rett ut at jeg tenker du gjør mer rett enn din samboer.

 

Jeg vet enda ikke hva det var og hvor det kom fra. Min kjære ble dessverre avlivet, da han etter hvert utagerte også mot oss ved flere anledninger, uten at vi kunne se noen foranledning til det.

Forskjellen i forhold til din var at vår veide 60 kilo, så det ble rett og slett farlig.

 

I etterkant har jeg vært veldig deprimert. Jeg elsket den gutten. Men, jeg har også innsett hvor mye jeg tilrettela. Jeg tilrettela så SINNSYKT mye. Det er vanskelig å innse der og da. Jeg ville gjort det igjen, det er ikke det, men jeg innså ikke hvor mye jeg faktisk levde livet mitt rundt denne sykdommen, fysisk eller psykisk, han må ha hatt.

 

Mitt råd til deg er at du utreder din hund for eventuelle sykdommer - stoffskifte kan f.eks. gjøre mye med humøret og atferd til en hund - og ellers får inn en atferdskonsulent ift de problemene dere har. Få litt eksperthjelp. Det kan være at hunden aldri har vært riktig god, psykisk sett, det kan være at dere kan gjøre ting som gjør at han får det bedre, det kan være somatisk som dere kan få medisiner til.

Uansett hva det er, all lykke til!

[Guest 2ne]

Nå begynner hunden din å bli forholdsvis voksen, så om det er så mye å gjøre med, er jeg litt usikker på. 

For å ta det først, så er det flaks for samboeren din at dere har en papillon, og ikke en større hund med større forsvarslyst, for da kunne det hende at han hadde blitt psyka ut. Så kort sagt - nei, det kommer ikke til å funke. Det vil enten ende opp med å knekke hunden helt, som i at han blir enda mer usikker og mer redd særlig samboeren din, med tilhørende problemer, eller så kommer det til å øke konfliktnivået fordi hunden ikke lar seg psyke ut. Du kan hilse han fra meg og si at hvis han ikke klarer å outsmarte en hund, så er kanskje ikke bikkja det enkleste vesenet i huset  

Denne konflikten med katten har dere hatt i mange år, så vidt jeg kan huske. Har det ikke blitt bedre til nå, så kommer det ikke til å bli bedre. Da må du finne en annen løsning som gjør at de blir lettere å leve med. 

Jeg syns du gjør mye riktig. Ikke la han få passe på ting, så at du tar bort matskåla når han ikke gidder å spise syns jeg er en god løsning. Jeg ville gjort det samme med bein og andre ting han får. Han får ikke lov til å ligge å gnu på ting bare for å ha en unnskyldning til å være en fjomp mot katta, for det er det han gjør. Ressursforsvar er naturlig for hunder, og det forstås stort sett av hunder, og noen ganger bruker usikre hunder ressursforsvar for å bygge seg opp litt og blir litt Hulken eller Supermann av det. Problemet med det er at når de bygger seg opp sånn, så blir de ikke mer selvsikre, de blir bare bøller - og det er ikke lov. Så hvis han ikke spiser maten sin, fjern matskåla. Når han ikke tygger på tyggebeina mer, så fjern tyggebeina. Om de tyggebeina han får er noe han kan holde på med i "evigheter", så gi han mindre tyggeting som ikke tar så lang tid. Hvis du ikke kan ta fra han tyggeting, så legg han innesperra et sted når han spiser på det, sånn at han ikke får vært en bølle. 

Jeg syns også du håndterer stjelinga fornuftig. Hvis du veit det blir konflikt av å bare gå inn og ta ting fra ham, så bør jo det spares til de gangene du ikke har noen annen utvei. Og nei, han tror nok ikke at han fikk belønning for å stjele noe (bikkjer ER jo enkle sjeler, selv om menn ofte er enklere ), han tror nok at han fikk belønning for akkurat det han fikk belønning for - å gå ut av den situasjonen han var i. Jeg er litt usikker på om han skjønner at han fikk belønning for å slippe, eller om det bare er en naturlig konsekvens av at han ville ha det du ga ham, men det er jo det samme, du fikk tak i det han hadde stjålet, uten at det ble en konflikt mellom dere to. 

Men.. Og dette tror jeg også jeg har nevnt for deg før  Ikke tilrettelegg sånn for ham. Hvis du går rundt som om du gikk på glasskår for å ikke skremme eller ikke trigge noe hos han, så forteller du han jo med kroppsspråket ditt at han burde være usikker, for du er jo usikker. 

Sånn utover det, så tror jeg bare du må lære deg å leve med at han er sånn. Hvis du klarer det, så senker kanskje du skuldrene litt, og ikke blir så sliten av å leve med en hund som han? 

[SAGA]

12 timer siden, Minutt skrev:

Er ingen ekspert - jeg ville nok fått en atferdskonsulent med erfaring på befaring ift det hunden gjør.

Men, ut i fra det du beskriver, har jeg opplevd mye av det samme.

Min hadde sinnsykt ressursforsvar, spesielt i forhold til mat men også ting, fra 8 uker gammel. Første manifistering av ressursforsvar viste seg dag 1, overfor vår andre hund, med en epleskrott. Jeg burde ha skjønt det da, men det gjorde jeg ikke. Det var jo bare en valp!

Etter hvert som tiden gikk måtte vi gjøre justeringer. I begynnelsen gikk det fint, men etter hvert som unghundsperioden begynte skilte vi hundene. Til slutt måtte vi skille "problemhunden" fra oss selv også, lot han spise alene. Han spiste, men han voktet også skålen da den var tom. Etter litt tid valgte vi å la hundene spise sammen, med avstand, og vi forsøkte å nærme oss. Det gikk etter hvert greit. Men, da han stjal ting, måtte vi være forsiktige. Han var snar fra et lite knurr til utfall.

Vi fikk oss noen bitt i løpet av tiden som gikk. Vi jobbet med problemene, og vi opplevde at ting gikk bedre. Mindre utfall, mindre forsvar. Det ble derimot mer sjokkerende de gangene han faktisk gjorde utfall, vi skjønte ikke hva vi hadde gjort feil.

I ettertid tror jeg at det var at han var fryktaggressiv og at dette foret ressursforsvaret. Ikke vet jeg, men han var mye skremt. Tok det som at han var vokter og derfor var mer observant på det meste, men han var nok mye redd. Han var verdens roligeste og mest bedagelig hund når han ikke var det, jeg tror kanskje jeg hadde tenkt mer over redselen om han ikke var så rolig ellers. Mannen og jeg var også av veldig ulik oppfatning i forhold til hvordan å håndtere han. Mannen var mer på å korrigere, bli sint, mens jeg tenkte mykere behandling i forhold til det jeg oppfattet som usikkerhet. Ikke lett for hunden å forholde seg til dette heller tenker jeg. Og om du ikke tok den, så kan jeg si rett ut at jeg tenker du gjør mer rett enn din samboer.

 

Jeg vet enda ikke hva det var og hvor det kom fra. Min kjære ble dessverre avlivet, da han etter hvert utagerte også mot oss ved flere anledninger, uten at vi kunne se noen foranledning til det.

Forskjellen i forhold til din var at vår veide 60 kilo, så det ble rett og slett farlig.

 

I etterkant har jeg vært veldig deprimert. Jeg elsket den gutten. Men, jeg har også innsett hvor mye jeg tilrettela. Jeg tilrettela så SINNSYKT mye. Det er vanskelig å innse der og da. Jeg ville gjort det igjen, det er ikke det, men jeg innså ikke hvor mye jeg faktisk levde livet mitt rundt denne sykdommen, fysisk eller psykisk, han må ha hatt.

 

Mitt råd til deg er at du utreder din hund for eventuelle sykdommer - stoffskifte kan f.eks. gjøre mye med humøret og atferd til en hund - og ellers får inn en atferdskonsulent ift de problemene dere har. Få litt eksperthjelp. Det kan være at hunden aldri har vært riktig god, psykisk sett, det kan være at dere kan gjøre ting som gjør at han får det bedre, det kan være somatisk som dere kan få medisiner til.

Uansett hva det er, all lykke til!

Takk for svar. Er jo kun pga størrelsen at han fortsatt er hos oss. Hadde ikke tort å ha en stor hund med så ustabil oppførsel. Mener ikke at disse små skal slippe unna med sånt, men det er nå engang enklere.

Hunden er gjennomrøntget og blodprøver, bla stoffskiftet, er tatt. Så det må jo være det at han er litt dårlig skrudd sammen. Om jeg finner en adferdsterapeut som ikke koster skjorta (da tilter sambo ), så kan jeg prøve det.

[SAGA]

13 timer siden, 2ne skrev:

Nå begynner hunden din å bli forholdsvis voksen, så om det er så mye å gjøre med, er jeg litt usikker på. 

For å ta det først, så er det flaks for samboeren din at dere har en papillon, og ikke en større hund med større forsvarslyst, for da kunne det hende at han hadde blitt psyka ut. Så kort sagt - nei, det kommer ikke til å funke. Det vil enten ende opp med å knekke hunden helt, som i at han blir enda mer usikker og mer redd særlig samboeren din, med tilhørende problemer, eller så kommer det til å øke konfliktnivået fordi hunden ikke lar seg psyke ut. Du kan hilse han fra meg og si at hvis han ikke klarer å outsmarte en hund, så er kanskje ikke bikkja det enkleste vesenet i huset  

Denne konflikten med katten har dere hatt i mange år, så vidt jeg kan huske. Har det ikke blitt bedre til nå, så kommer det ikke til å bli bedre. Da må du finne en annen løsning som gjør at de blir lettere å leve med. 

Jeg syns du gjør mye riktig. Ikke la han få passe på ting, så at du tar bort matskåla når han ikke gidder å spise syns jeg er en god løsning. Jeg ville gjort det samme med bein og andre ting han får. Han får ikke lov til å ligge å gnu på ting bare for å ha en unnskyldning til å være en fjomp mot katta, for det er det han gjør. Ressursforsvar er naturlig for hunder, og det forstås stort sett av hunder, og noen ganger bruker usikre hunder ressursforsvar for å bygge seg opp litt og blir litt Hulken eller Supermann av det. Problemet med det er at når de bygger seg opp sånn, så blir de ikke mer selvsikre, de blir bare bøller - og det er ikke lov. Så hvis han ikke spiser maten sin, fjern matskåla. Når han ikke tygger på tyggebeina mer, så fjern tyggebeina. Om de tyggebeina han får er noe han kan holde på med i "evigheter", så gi han mindre tyggeting som ikke tar så lang tid. Hvis du ikke kan ta fra han tyggeting, så legg han innesperra et sted når han spiser på det, sånn at han ikke får vært en bølle. 

Jeg syns også du håndterer stjelinga fornuftig. Hvis du veit det blir konflikt av å bare gå inn og ta ting fra ham, så bør jo det spares til de gangene du ikke har noen annen utvei. Og nei, han tror nok ikke at han fikk belønning for å stjele noe (bikkjer ER jo enkle sjeler, selv om menn ofte er enklere ), han tror nok at han fikk belønning for akkurat det han fikk belønning for - å gå ut av den situasjonen han var i. Jeg er litt usikker på om han skjønner at han fikk belønning for å slippe, eller om det bare er en naturlig konsekvens av at han ville ha det du ga ham, men det er jo det samme, du fikk tak i det han hadde stjålet, uten at det ble en konflikt mellom dere to. 

Men.. Og dette tror jeg også jeg har nevnt for deg før  Ikke tilrettelegg sånn for ham. Hvis du går rundt som om du gikk på glasskår for å ikke skremme eller ikke trigge noe hos han, så forteller du han jo med kroppsspråket ditt at han burde være usikker, for du er jo usikker. 

Sånn utover det, så tror jeg bare du må lære deg å leve med at han er sånn. Hvis du klarer det, så senker kanskje du skuldrene litt, og ikke blir så sliten av å leve med en hund som han? 

Takk for svar. Jeg og tror at utpsyking vil gjøre forholdet til sambo rimelig anstrengt. Jeg tror det kun kommer redsel, ikke respekt ut av det "stirreisenkprosjektet". Syns det var mye enklere med tidligere hunder, som jeg kunne ta tak i. Ikke denge eller krønsje de i bakken, men et grepa tak og skikkelig tilsnakk. Da forsto de at mor mente alvor. Jeg klarer ikke å markere meg ordentlig kun ved hjelp av stemmen. Jeg har ikke et dominant kroppsspråk, i motsetning til min venninne som bare utstråler noe som gjøre at de fleste hunder ser på henne som en gud.

Den tilrettelegginga skjer ofte uten at jeg tenker over det, for jeg har jo levd sånn i noen år nå. Jeg klarer nok ikke å skjule usikkerhet i enkelte situasjoner. Men uansett om han gjør utfall eller ei, så er jeg alltid veldig fast bestemt på at vi gjennomfører det jeg har bestemt, uansett. Det hender han eksploderer når selen skal på. Da skvetter jo jeg himmelhøyt selv om jeg ikke vil. Og til tross for at jeg da helt sikkert utstråler usikkerhet, tar jeg tak i ham på nytt å tar på selen. Så han slipper jo ikke unna med drittsekk oppførsel.

Jeg lever nok muligens med ham på feil premisser. Men det er viktig for meg at han har det bra, får det han skal ha og opplever livet mest mulig positivt.