Gå til innhold
Hundesonen.no

Matforsvar / ressursforsvar / dårlig oppdragelse?


SAGA
 Share

Recommended Posts

Noen her inne som har en god løsning på hva jeg kan gjøre med forsvar av mat/godbiter og enkelte ting? Jeg har aldri hatt hunder med forsvar mot noe før, så jeg har sikkert gjort en del feil i oppdragelsen her. Har skrevet om min lille "problemhund" her inne tidligere.

Mat:

Om katta nærmer seg matskåla hans er det fullt angrep. Han kan også gjerne bare ta noen biter å gå og legge seg et stykke unna. Da er det akkurat som om han venter på at katta skal komme, slik at han kan fyke frem å angripe. Dette gjelder kun mat, de deler problemfritt vannskåla. Jeg har prøvd å sette ham i et annet rom for å spise, men da vil han bare ut igjen og spiser ikke. Samme om jeg setter ham i buret for å spise eller bak ei grind. Så nå holder jeg meg bare i nærheten mens han spiser, slik at jeg kan se an situasjonen å fjerne katta om den kommer, evnt gripe inn i forkant av at tullingen angriper. Når han slutter å spise og går sin vei, fjerner jeg skåla, uansett om han ikke har spist alt. Han gikk sin vei, da anser jeg ham som ferdig. 

Bein, tyggepinner:

Disse ligger han bare å passer på helt til katta kommer i nærheten og så angriper han. Han spiser ikke på de i det hele tatt. Legger bare labben over å venter ser det ut til. Her har jeg prøvd å binde ham, slik at han ikke får tatt katta og jeg har også prøvd å kun la ham få sånt i buret. Men han spiser de sjeldent. Litt avhengig av hvor gode de er.

Stjele ting:

Når han stjeler ting, uansett om det er mat eller andre ting han ikke får lov å ha, så er det et sabla styr å få det tilbake igjen. Med tidligere hunder har jeg bare tatt tilbake det de har tatt, uten å tenke noe særlig på det. Og de har vært superenkle på sånne ting. Bare å brekke opp kjeften og ta ut. Med denne lille kruttønna er det en helt annen sak.

Jeg leste mye rundt på hundeforum da jeg fikk ham og der leste jeg om bytteleken. Så den har jeg anvendt siden han var liten. Og det har vel da ikke funket så bra. Han stjeler noe, jeg prøver å bytte med alt jeg kan finne som kan være bedre, men ikke pokker. Noen ganger har jeg klart å få tatt på ham bånd, slik at jeg har kontroll på ham, for så å få lirket vekk tyvgodset. Andre ganger har jeg klart å avlede. Men stort sett kjøper han ikke noe av det jeg tilbyr.

Samboeren min hadde en episode med ham i dag, hvor han hadde tatt en katteleke, som da blir makulert rimelig raskt om vi ikke får reddet den. Han løp i senga si med den, sambo etter å ba ham slippe. Ingen reaksjon. Så prøver han å ta fra ham leken, men da blir det vill knurring og glefsing. Samboer stirrer ham i øynene, for han har en idè om å psyke ham ut til å gi seg. Jeg kommer å blander meg inn. Henter en godbit med papir som krasler og roper på ham. Han kommer løpende, med leken i munnen. Han slipper den da han ser godbiten, så jeg tar leken å legger den vekk. Så går jeg ut på kjøkkenet og ber ham sitte, ligge og bli i to sekunder og så får han godbiten. Sambo mener da jeg belønner det at han stjal leken, jeg mener at siden jeg tok ham med meg et annet sted og kommanderte ham til å gjøre noe, er det dèt jeg belønnet, ikke stjeling eller slipping av leke. Er det korrekt?

Denne tassen her har jeg jo slitt litt med fra dag èn. Og om jeg tenker etter så ser jeg jo at jeg tilrettelegger mye av dagliglivet rundt ham. Passe på at han ikke skvetter noe sted, følge med på kroppsspråket så jeg kan være i forkant om han vil spise litt på pus. Rose om pus går i nærheten av ham og han blir liggende stille. Løfte ham på en spesiell måte, slik at han ikke eksploderer. Være i nærheten av døra når han er ute for å gjøre sitt, slik at han ikke bjeffer på alt og alle som er så dumme at de kunne finne på å lage lyd. Og sikkert en del annet som har blitt en "normal" del av meg.

Jeg er ganske sikker på at han er litt redd katta, men at han er en feiging som angriper for sikkerhets skyld. Katta har en tendens til å stirre på ham, men har aldri rørt ham med så mye som ei klo. Men igjen, andre ganger kan katta ligge å sove og plutselig bli angrepet ut av intet. Jeg skjønner ikkeno.

Han har alltid vært vanskelig å ta i, uansett om det er for kos eller irettesettelse. Jeg føler at det har gjort noen ting litt ekstra vanskelige. F.eks her om dagen så sitter han ved siden av meg i sofaen og lar seg kose litt med. Men kun på hodet/ørene. Jeg var litt uheldig å fikk brettet litt ytterst på ene øret hans. BANG! Knurr og utfall og hele tanngarden oppi trynet på meg. Det er SÅ koselig...not.. Jeg bare føyser ham vekk med rolig, men sint stemme. Hadde jeg da grepet tak i ham for å fortelle hva jeg mente om saken, hadde han blokket fullstendig og i ytterste konsekvens kanskje bitt. Og jeg VIL ikke at han skal bite, for da tenker jeg at det er større sjans for at han gjør det igjen senere. Så jeg gjør alt jeg kan for å unngå det.

Han er skikkelig vanskelig å forstå seg på. Noen ganger er han roligheten selv og veldig avslappet. Andre ganger er han liksom på alerten for alt mulig. Han virker mentalt sterk på enkelte ting, men også skikkelig usikker og nervøs på en del annet. Også er det jo litt vanskelig at sambo og jeg er veldig uenige om hvordan man skal takle ham. Han mener maktkamp og rett på sak er greia, men jeg føler ikke at det alltid er det rette. I noen situasjoner kan det muligens være greit. Nå skal det sies at det stort sett er jeg som har med ham å gjøre. Sambo bare klapper litt på ham om han setter seg ved siden av ham eller leker litt med ham, sånn til vanlig. Litt fordi han ikke klarer å forstå hundesinnet, han syns stort sett de bare er noen enkle vesener. Ja, han er kattemenneske.

Jeg har aldri vært hos noen adferdskonsulent med ham.

Dette ble mye og rotete. Kunne sikkert skrevet både mer og utfyllende, men har ikke tid. Er det noen av dere erfarne hundemennesker som har noen tips til hva jeg bør gjøre? Gjør jeg i det hele tatt noe rett?

Hilsen litt sliten, egentlig.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ingen ekspert - jeg ville nok fått en atferdskonsulent med erfaring på befaring ift det hunden gjør.

Men, ut i fra det du beskriver, har jeg opplevd mye av det samme.

Min hadde sinnsykt ressursforsvar, spesielt i forhold til mat men også ting, fra 8 uker gammel. Første manifistering av ressursforsvar viste seg dag 1, overfor vår andre hund, med en epleskrott. Jeg burde ha skjønt det da, men det gjorde jeg ikke. Det var jo bare en valp!

Etter hvert som tiden gikk måtte vi gjøre justeringer. I begynnelsen gikk det fint, men etter hvert som unghundsperioden begynte skilte vi hundene. Til slutt måtte vi skille "problemhunden" fra oss selv også, lot han spise alene. Han spiste, men han voktet også skålen da den var tom. Etter litt tid valgte vi å la hundene spise sammen, med avstand, og vi forsøkte å nærme oss. Det gikk etter hvert greit. Men, da han stjal ting, måtte vi være forsiktige. Han var snar fra et lite knurr til utfall.

Vi fikk oss noen bitt i løpet av tiden som gikk. Vi jobbet med problemene, og vi opplevde at ting gikk bedre. Mindre utfall, mindre forsvar. Det ble derimot mer sjokkerende de gangene han faktisk gjorde utfall, vi skjønte ikke hva vi hadde gjort feil.

I ettertid tror jeg at det var at han var fryktaggressiv og at dette foret ressursforsvaret. Ikke vet jeg, men han var mye skremt. Tok det som at han var vokter og derfor var mer observant på det meste, men han var nok mye redd. Han var verdens roligeste og mest bedagelig hund når han ikke var det, jeg tror kanskje jeg hadde tenkt mer over redselen om han ikke var så rolig ellers. Mannen og jeg var også av veldig ulik oppfatning i forhold til hvordan å håndtere han. Mannen var mer på å korrigere, bli sint, mens jeg tenkte mykere behandling i forhold til det jeg oppfattet som usikkerhet. Ikke lett for hunden å forholde seg til dette heller tenker jeg. Og om du ikke tok den, så kan jeg si rett ut at jeg tenker du gjør mer rett enn din samboer.

 

Jeg vet enda ikke hva det var og hvor det kom fra. Min kjære ble dessverre avlivet, da han etter hvert utagerte også mot oss ved flere anledninger, uten at vi kunne se noen foranledning til det.

Forskjellen i forhold til din var at vår veide 60 kilo, så det ble rett og slett farlig.

 

I etterkant har jeg vært veldig deprimert. Jeg elsket den gutten. Men, jeg har også innsett hvor mye jeg tilrettela. Jeg tilrettela så SINNSYKT mye. Det er vanskelig å innse der og da. Jeg ville gjort det igjen, det er ikke det, men jeg innså ikke hvor mye jeg faktisk levde livet mitt rundt denne sykdommen, fysisk eller psykisk, han må ha hatt.

 

Mitt råd til deg er at du utreder din hund for eventuelle sykdommer - stoffskifte kan f.eks. gjøre mye med humøret og atferd til en hund - og ellers får inn en atferdskonsulent ift de problemene dere har. Få litt eksperthjelp. Det kan være at hunden aldri har vært riktig god, psykisk sett, det kan være at dere kan gjøre ting som gjør at han får det bedre, det kan være somatisk som dere kan få medisiner til.

Uansett hva det er, all lykke til!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå begynner hunden din å bli forholdsvis voksen, så om det er så mye å gjøre med, er jeg litt usikker på. 

For å ta det først, så er det flaks for samboeren din at dere har en papillon, og ikke en større hund med større forsvarslyst, for da kunne det hende at han hadde blitt psyka ut. Så kort sagt - nei, det kommer ikke til å funke. Det vil enten ende opp med å knekke hunden helt, som i at han blir enda mer usikker og mer redd særlig samboeren din, med tilhørende problemer, eller så kommer det til å øke konfliktnivået fordi hunden ikke lar seg psyke ut. Du kan hilse han fra meg og si at hvis han ikke klarer å outsmarte en hund, så er kanskje ikke bikkja det enkleste vesenet i huset :aww: 

Denne konflikten med katten har dere hatt i mange år, så vidt jeg kan huske. Har det ikke blitt bedre til nå, så kommer det ikke til å bli bedre. Da må du finne en annen løsning som gjør at de blir lettere å leve med. 

Jeg syns du gjør mye riktig. Ikke la han få passe på ting, så at du tar bort matskåla når han ikke gidder å spise syns jeg er en god løsning. Jeg ville gjort det samme med bein og andre ting han får. Han får ikke lov til å ligge å gnu på ting bare for å ha en unnskyldning til å være en fjomp mot katta, for det er det han gjør. Ressursforsvar er naturlig for hunder, og det forstås stort sett av hunder, og noen ganger bruker usikre hunder ressursforsvar for å bygge seg opp litt og blir litt Hulken eller Supermann av det. Problemet med det er at når de bygger seg opp sånn, så blir de ikke mer selvsikre, de blir bare bøller - og det er ikke lov. Så hvis han ikke spiser maten sin, fjern matskåla. Når han ikke tygger på tyggebeina mer, så fjern tyggebeina. Om de tyggebeina han får er noe han kan holde på med i "evigheter", så gi han mindre tyggeting som ikke tar så lang tid. Hvis du ikke kan ta fra han tyggeting, så legg han innesperra et sted når han spiser på det, sånn at han ikke får vært en bølle. 

Jeg syns også du håndterer stjelinga fornuftig. Hvis du veit det blir konflikt av å bare gå inn og ta ting fra ham, så bør jo det spares til de gangene du ikke har noen annen utvei. Og nei, han tror nok ikke at han fikk belønning for å stjele noe (bikkjer ER jo enkle sjeler, selv om menn ofte er enklere :P ), han tror nok at han fikk belønning for akkurat det han fikk belønning for - å gå ut av den situasjonen han var i. Jeg er litt usikker på om han skjønner at han fikk belønning for å slippe, eller om det bare er en naturlig konsekvens av at han ville ha det du ga ham, men det er jo det samme, du fikk tak i det han hadde stjålet, uten at det ble en konflikt mellom dere to. 

Men.. Og dette tror jeg også jeg har nevnt for deg før :P Ikke tilrettelegg sånn for ham. Hvis du går rundt som om du gikk på glasskår for å ikke skremme eller ikke trigge noe hos han, så forteller du han jo med kroppsspråket ditt at han burde være usikker, for du er jo usikker. 

Sånn utover det, så tror jeg bare du må lære deg å leve med at han er sånn. Hvis du klarer det, så senker kanskje du skuldrene litt, og ikke blir så sliten av å leve med en hund som han? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Minutt skrev:

Er ingen ekspert - jeg ville nok fått en atferdskonsulent med erfaring på befaring ift det hunden gjør.

Men, ut i fra det du beskriver, har jeg opplevd mye av det samme.

Min hadde sinnsykt ressursforsvar, spesielt i forhold til mat men også ting, fra 8 uker gammel. Første manifistering av ressursforsvar viste seg dag 1, overfor vår andre hund, med en epleskrott. Jeg burde ha skjønt det da, men det gjorde jeg ikke. Det var jo bare en valp!

Etter hvert som tiden gikk måtte vi gjøre justeringer. I begynnelsen gikk det fint, men etter hvert som unghundsperioden begynte skilte vi hundene. Til slutt måtte vi skille "problemhunden" fra oss selv også, lot han spise alene. Han spiste, men han voktet også skålen da den var tom. Etter litt tid valgte vi å la hundene spise sammen, med avstand, og vi forsøkte å nærme oss. Det gikk etter hvert greit. Men, da han stjal ting, måtte vi være forsiktige. Han var snar fra et lite knurr til utfall.

Vi fikk oss noen bitt i løpet av tiden som gikk. Vi jobbet med problemene, og vi opplevde at ting gikk bedre. Mindre utfall, mindre forsvar. Det ble derimot mer sjokkerende de gangene han faktisk gjorde utfall, vi skjønte ikke hva vi hadde gjort feil.

I ettertid tror jeg at det var at han var fryktaggressiv og at dette foret ressursforsvaret. Ikke vet jeg, men han var mye skremt. Tok det som at han var vokter og derfor var mer observant på det meste, men han var nok mye redd. Han var verdens roligeste og mest bedagelig hund når han ikke var det, jeg tror kanskje jeg hadde tenkt mer over redselen om han ikke var så rolig ellers. Mannen og jeg var også av veldig ulik oppfatning i forhold til hvordan å håndtere han. Mannen var mer på å korrigere, bli sint, mens jeg tenkte mykere behandling i forhold til det jeg oppfattet som usikkerhet. Ikke lett for hunden å forholde seg til dette heller tenker jeg. Og om du ikke tok den, så kan jeg si rett ut at jeg tenker du gjør mer rett enn din samboer.

 

Jeg vet enda ikke hva det var og hvor det kom fra. Min kjære ble dessverre avlivet, da han etter hvert utagerte også mot oss ved flere anledninger, uten at vi kunne se noen foranledning til det.

Forskjellen i forhold til din var at vår veide 60 kilo, så det ble rett og slett farlig.

 

I etterkant har jeg vært veldig deprimert. Jeg elsket den gutten. Men, jeg har også innsett hvor mye jeg tilrettela. Jeg tilrettela så SINNSYKT mye. Det er vanskelig å innse der og da. Jeg ville gjort det igjen, det er ikke det, men jeg innså ikke hvor mye jeg faktisk levde livet mitt rundt denne sykdommen, fysisk eller psykisk, han må ha hatt.

 

Mitt råd til deg er at du utreder din hund for eventuelle sykdommer - stoffskifte kan f.eks. gjøre mye med humøret og atferd til en hund - og ellers får inn en atferdskonsulent ift de problemene dere har. Få litt eksperthjelp. Det kan være at hunden aldri har vært riktig god, psykisk sett, det kan være at dere kan gjøre ting som gjør at han får det bedre, det kan være somatisk som dere kan få medisiner til.

Uansett hva det er, all lykke til!

Takk for svar. Er jo kun pga størrelsen at han fortsatt er hos oss. Hadde ikke tort å ha en stor hund med så ustabil oppførsel. Mener ikke at disse små skal slippe unna med sånt, men det er nå engang enklere.

Hunden er gjennomrøntget og blodprøver, bla stoffskiftet, er tatt. Så det må jo være det at han er litt dårlig skrudd sammen. Om jeg finner en adferdsterapeut som ikke koster skjorta (da tilter sambo ), så kan jeg prøve det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, 2ne skrev:

Nå begynner hunden din å bli forholdsvis voksen, så om det er så mye å gjøre med, er jeg litt usikker på. 

For å ta det først, så er det flaks for samboeren din at dere har en papillon, og ikke en større hund med større forsvarslyst, for da kunne det hende at han hadde blitt psyka ut. Så kort sagt - nei, det kommer ikke til å funke. Det vil enten ende opp med å knekke hunden helt, som i at han blir enda mer usikker og mer redd særlig samboeren din, med tilhørende problemer, eller så kommer det til å øke konfliktnivået fordi hunden ikke lar seg psyke ut. Du kan hilse han fra meg og si at hvis han ikke klarer å outsmarte en hund, så er kanskje ikke bikkja det enkleste vesenet i huset :aww: 

Denne konflikten med katten har dere hatt i mange år, så vidt jeg kan huske. Har det ikke blitt bedre til nå, så kommer det ikke til å bli bedre. Da må du finne en annen løsning som gjør at de blir lettere å leve med. 

Jeg syns du gjør mye riktig. Ikke la han få passe på ting, så at du tar bort matskåla når han ikke gidder å spise syns jeg er en god løsning. Jeg ville gjort det samme med bein og andre ting han får. Han får ikke lov til å ligge å gnu på ting bare for å ha en unnskyldning til å være en fjomp mot katta, for det er det han gjør. Ressursforsvar er naturlig for hunder, og det forstås stort sett av hunder, og noen ganger bruker usikre hunder ressursforsvar for å bygge seg opp litt og blir litt Hulken eller Supermann av det. Problemet med det er at når de bygger seg opp sånn, så blir de ikke mer selvsikre, de blir bare bøller - og det er ikke lov. Så hvis han ikke spiser maten sin, fjern matskåla. Når han ikke tygger på tyggebeina mer, så fjern tyggebeina. Om de tyggebeina han får er noe han kan holde på med i "evigheter", så gi han mindre tyggeting som ikke tar så lang tid. Hvis du ikke kan ta fra han tyggeting, så legg han innesperra et sted når han spiser på det, sånn at han ikke får vært en bølle. 

Jeg syns også du håndterer stjelinga fornuftig. Hvis du veit det blir konflikt av å bare gå inn og ta ting fra ham, så bør jo det spares til de gangene du ikke har noen annen utvei. Og nei, han tror nok ikke at han fikk belønning for å stjele noe (bikkjer ER jo enkle sjeler, selv om menn ofte er enklere :P ), han tror nok at han fikk belønning for akkurat det han fikk belønning for - å gå ut av den situasjonen han var i. Jeg er litt usikker på om han skjønner at han fikk belønning for å slippe, eller om det bare er en naturlig konsekvens av at han ville ha det du ga ham, men det er jo det samme, du fikk tak i det han hadde stjålet, uten at det ble en konflikt mellom dere to. 

Men.. Og dette tror jeg også jeg har nevnt for deg før :P Ikke tilrettelegg sånn for ham. Hvis du går rundt som om du gikk på glasskår for å ikke skremme eller ikke trigge noe hos han, så forteller du han jo med kroppsspråket ditt at han burde være usikker, for du er jo usikker. 

Sånn utover det, så tror jeg bare du må lære deg å leve med at han er sånn. Hvis du klarer det, så senker kanskje du skuldrene litt, og ikke blir så sliten av å leve med en hund som han? 

Takk for svar. Jeg og tror at utpsyking vil gjøre forholdet til sambo rimelig anstrengt. Jeg tror det kun kommer redsel, ikke respekt ut av det "stirreisenkprosjektet". Syns det var mye enklere med tidligere hunder, som jeg kunne ta tak i. Ikke denge eller krønsje de i bakken, men et grepa tak og skikkelig tilsnakk. Da forsto de at mor mente alvor. Jeg klarer ikke å markere meg ordentlig kun ved hjelp av stemmen. Jeg har ikke et dominant kroppsspråk, i motsetning til min venninne som bare utstråler noe som gjøre at de fleste hunder ser på henne som en gud.

Den tilrettelegginga skjer ofte uten at jeg tenker over det, for jeg har jo levd sånn i noen år nå. Jeg klarer nok ikke å skjule usikkerhet i enkelte situasjoner. Men uansett om han gjør utfall eller ei, så er jeg alltid veldig fast bestemt på at vi gjennomfører det jeg har bestemt, uansett. Det hender han eksploderer når selen skal på. Da skvetter jo jeg himmelhøyt selv om jeg ikke vil. Og til tross for at jeg da helt sikkert utstråler usikkerhet, tar jeg tak i ham på nytt å tar på selen. Så han slipper jo ikke unna med drittsekk oppførsel.

Jeg lever nok muligens med ham på feil premisser. Men det er viktig for meg at han har det bra, får det han skal ha og opplever livet mest mulig positivt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...