Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp eller omplasseringshund


Renate Karlsen
 Share

Recommended Posts

Hei

 

Eg har vært veldig bestemt egentlig på å skaffe meg en valp (8 uker gammel fra oppdretter), men eg har i senere tidspunkt vurdert om eg heller skal ta sjansen på en omplasseringshund, som f.eks. fra FANT eller FOD. Det skal da være en ung hund, helst ikke over 1 år for da er det fremdeles mulig å få de tilbake på helt rett kjør.

 

Men eg vil gjerne høre med dere hva dere mener?  Men vil gjerne hjelpe en hund som ikke har hatt det så bra.  Hva bør eg tenke på i anskaffelse av en omplasseringshund i motsetning til valp og motsatt. Både positive og negative ting :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fordeler og ulemper med begge deler. Når det gjelder å hjelpe en hund som ikke har hatt det så bra, så er dette ofte hunder som er krevende, mye mer krevende enn valp, og du bør ha erfaring med hundetrening og gjerne problemadferd fra før. Når det er sagt så er det omplasseringshunder som har hatt det bra og fungerer helt utmerket, som jeg (etter mange år med problemhund) heller ville valgt. Fordelen med de er at du (forhåpentligvis, ikke nødvendigvis) slipper en del av grunnarbeidet med hustrening, båndtrening, alenetrening osv. Ulempen er at de har sine (u)vaner og rutiner og preging som du overhodet ikke har kontroll over, og som kan ta tid å forme, mye mer enn hos en valp som du får ved 8 ukers alder. Men du vet også kanskje litt mer om hvilke utfordringer du får.

Fordelen med en valp er jo nettopp det, du kan prege den og i stor grad forme den til din egen fra tidlig alder av, på godt og vondt. Selv synes jeg jobben med grunntreningen, hustreningen og bare modningen og alle fasene fra valp til voksen er mest slitsomt, og er ganske sikker på at det blir omplasseringshund neste gang. Men da får du nettopp en hund som du vet hva har gjennomgått i sin første levetid, og du har også muligheten til å velge en valp som med potensiale som passer deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorvidt du skal gå for valp eller omplasseringshund, avhenger av mange ting. Hvordan er din egen hund mot andre? Hvilken rase/mix tenker du på? Hvilken erfaring/ kunnskap har du ? 

Selv har jeg nesten bare omplasseringshunder , den yngste var bare 4 måneder da jeg overtok den( jeg var  eier nr.4...) og den eldste var 8 år. Nå har jeg jo hatt hund i mange år og stoler endel på magefølelsen , når jeg treffer en hund men like lite som du vet hva du får når du kjøper valp, overraskelser kan komme med voksne hunder også. 

Det er viktig t forrige eier/ omplasseringsted er ærlige når det kommer til hundens væremåte og årsaken til omplassering. Dog skal det sies at det i MANGE tilfeller ikke er hundene det er noe galt med men eierne. 

Størrelsen på hunden er ikke uten betydning( for min del, i alle fall) . En hund på 3 kilo med ett sterkt ressursforsvar, hadde ikke avskrekket meg men en hund på 50 kilo med samme ressursforsvar, hadde jeg nok styrt unna. Ikke fordi jeg tror det kunne vært en håpløs oppgave  men av sikkerhetsmessige grunner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ta en omplasseringshund kan gå kjempefint eller ikke kjempefint. Feks om du tar imot en snill og grei hund som kanskje har fått for lite oppmerksomhet/stimuli hos forrige eier osv. Men velger du å overta en med problemer må du være innstilt på dette. Er det første gang du skal ha hund, ville jeg styrt unna en med bagasje, og heller tatt en som omplasseres av enklere grunner som feks tidsmangel osv. 

 

En ting du må passe veldig på ved valg av omplasseringshund, er om det er mulig for separasjonsangst. Flere av FOD-hundene har sep-angst. Kamuflert i annonsene som "ikke så glad i å være alene" "trenger tilvenning til å være alene" "liker seg best sammen med eieren sin" osv. Ingen hunder LIKER å være alene - så når dette står, er jeg ganske sikker på at dette er en fin måte å si at hunden har separasjonsansgt på, og dette kan fort være årsaken til at hunden omplasseres. For uerfarne kan dette kanskje høres ut som et uskyldig problem som kun trengs litt tilvennning på, men ekte separasjonsangst krever månedsvis med trening, hvor hunden i tidsperioden aldri kan forlates alene lenger enn den er klar for. Med andre ord er ikke dette noe man kan satse på ordner seg i løpet av en ferie. Og om man så skaffer dagpass/hundebarnehage, er det utrolig vanskelig å få hverdagen til å gå opp når man på frititden skal trene hunden til å være alene. Sjansen for tilbakefall er der alltid, og da må man starte fra scratch. 

Om du feks ikke går på jobb eller skole, og har pass de gangene du må ut på noe, kan det gå fint, for da kan en ta den tiden det trenger, suksessraten ved sep.angsttrening er visstnok stor så lenge amn klarer gjennomføre treningen så gradvis som det trengs. Men om du har jobb eller skole ville jeg dessverre styrt unna, uansett hvor fantastisk hunden er ellers.

Det er ikke meningen å svartmale hunder med separasjonsangst, men jeg vil bare advare dersom du er uerfaren. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut men dessverre kan sep.angst sitte langt inne og det tar lang tid å trene på.Og med andre gjøremål i hverdagen er det vanskelig.

Hilsen eier av hund med separasjonsangst

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...