Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med dårlig språk


sise
 Share

Recommended Posts

Hei. Jeg har en hannhund på 2 år som er ganske dårlig sosialisert. Vi bor på landet, milevis unna kurs og sånne ting, og det er veldig sjeldent at vi treffer andre hunder. Han er en golden retriever, veldig vennlig, veldig kontaktsøkende og elsker lek. Han er fysisk sett voksen, men mentalt er han fremdeles veldig valpete, og litt bøllete.

Når vi treffer hunder på tur (i bånd) reagerer han først med å fryse. Så begynner han å logre, med halen lavt, han drar i båndet, snuser litt, og det er fint. Men jo nærmere hunden vi kommer, jo villere blir han, og vil rett opp i trynet på den andre hunden, kan iblant også reise seg opp på to bein og stå og hyle, for han vil så gjerne hilse på den andre hunden. Slik har han holdt på siden han var valp, og jeg så på det som normalt da, men tenker at han kanskje burde blitt flinkere på det nå. Nå som han er stort sett ferdig med de verste hormonene, har vi begynt å trene inn at han skal sitte med en godbit på nesa mens den andre hunden går forbi. Det funker ganske fint, og det blir hvertfall ikke noen konflikt av det, men jeg føler at det kanskje ikke er riktig måte å gjøre det på?
Det hjelper uansett ikke at de fleste hundene vi treffer er like dårlig sosialiserte som vår hund er, så de hyler kanskje like mye. Så det er jo kanskje en grunn til at han ikke har lært seg det ordentlig ennå.

Når han treffer andre hunder fritt og får løpe litt rundt med dem, er han ekstremt pågående, løper dem omtrent over ende, og iblant ender det med jokking, som vi ser på som negativt. Han hopper mye på de, og om det er en hund som helst ikke vil være med han følger han bare etter, selv om den andre hunden kanskje hopper opp i sofaen eller gjemmer seg bak eieren for å få fred fra han. 
Vi har sett flere ganger at han faktisk prøver å løpe under noen av de andre hundene - selv om de kanskje er litt mindre enn han. Selv om det ser ekstremt komisk ut, at han står under buken på den, og den andre hunden bare står der og dingler med bakbeina, så tenker jeg at det kanskje er litt negativt? Jeg forstår hvertfall ikke hvorfor han gjør det. 

Han demper endel selv, om han havner i situasjoner han ikke liker, men han ser ikke ut til å forstå andre hunders demping. Og jeg er litt redd for at det kan skape skumle situasjoner, spesielt nå som han er gammel nok til at han bør kunne oppføre seg. Og jeg tør aldri å slippe han løst i skogen for eksempel, i tilfelle det dukker opp en annen hund, fordi han er så invaderende av seg og andre hunder liker ofte ikke det. 

Er det noen med litt peiling som har noen råd å komme med her? Er dette noe vi kan tenke at kommer til å gi seg etter hvert som han blir enda litt eldre? Noe annet dere vil si ang. det jeg har beskrevet?

Vil sette veldig pris på noen gode svar :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først: har du lært han å passere hunder ordentlig? For det kommer ikke av seg selv.. 

Deretter ville jeg ha funnet ei eldre tispe, som har godt språk og som sier ifra, som han kan få omgås med. Men da må det være lange økter de får leke sammen slik at han får oppleve det å være rolig sammen med andre hunder også, og ikke bare lek og full fart..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Krutsi skrev:

Først: har du lært han å passere hunder ordentlig? For det kommer ikke av seg selv.. 

Deretter ville jeg ha funnet ei eldre tispe, som har godt språk og som sier ifra, som han kan få omgås med. Men da må det være lange økter de får leke sammen slik at han får oppleve det å være rolig sammen med andre hunder også, og ikke bare lek og full fart..

Takk for svar.

Vi har prøvd, men det er vanskelig å være konsekvent når man kanskje treffer en hund annenhver uke. Han var begynt å bli ganske flink på passeringer, men så ble han tenåring og glemte absolutt alt. Så nå har vi startet fra bunnen av igjen, og bruker godbit på nesa som en slags.. Mellomstasjon. Vi øver på at fokuset skal være på meg og godbiten når jeg sier at det skal være det. Jeg vet ikke om det er riktig måte å gjøre det på, men det er det som har fungert best hittil.

Jeg har tenkt det selv, at vi skal treffe noen som vi kan være endel med, og da helst tispe (prøvde med hannhund, det var ingen suksess akkurat), men vet ikke helt hvor jeg skal finne det. Her i området er det mye gammeldags hundehold, og det er litt vanskelig for meg som førstegangseier å se hvilke hunder som har godt språk og derfor oppfører seg pent, og hvilke hunder som bare har blitt kuet til å oppføre seg. 

Jeg har vurdert litt å spørre oppdretter om det hadde vært mulig å latt han være hos dem en uke eller noe sånt, mot betaling. De har jo en stor flokk som sikkert har perfekt språk, så kanskje det ville hjulpet han litt? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...