Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjertesvikt


Nata
 Share

Recommended Posts

Jeg har en 9 års gammel dvergdachs som fikk konstatert hjertesvikt og forstørret hjerte tidligere i uken. Det ble oppdaget en bilyd på hjertet ved måling samt forstørret hjerte på røntgen. Det ble ikke funnet væske i lungene.

Dette kom som et stort sjokk, da hun ble tatt med til dyrlegen pga. mistanke om luftveiskollaps. Hun hadde tidvis litt tørrhoste, men når vi kastet halsbåndet og begynte å bruke seler samt sluttet med tørrmat - ble hun mye bedre. Uansett bestemte vi oss for å ta en røntgen slik at vi fikk bekreftet diagnosen. Det er vi glad for i dag, da vi tok veldig feil.

Saken er: Hun har veldig få kliniske symptomer. Hun spiser godt, god apititt, glad, leker med bamsene sine, vil gå på korte turer(hun har alltid vært litt lat), ikke tungpust/pesing, ikke vekttap, drikker normalt og hoster nesten aldri mer. Jeg lurer på om det er flere som har opplevd å få en slik alvorlig diagnose uten at hunden viser noen symptomer?

I dag begynner vi med Furix 2 ganger per dag og i neste uke er det ultralyd av hjertet. Har noen erfaring med det som er nevnt ovenfor, det være hjertesvikt, medisinering, og/-eller forstørret hjerte.

Jeg er redd, veldig redd for å miste min beste venn og kommer til å gjøre alt i min makt for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hørtes oppløftende ut! Vi har gått gjennom mye med henne det siste året - ryggprolaps, jurkreft og sterilisering. Mange og omfattende operasjoner. Trodde 2016 skulle bli hennes år, så da får vi bare håpe at det blir det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke du skal ha for store håp om å beholde hunden veldig lenge. Den har allerede voksende hjerte og bilyd, og har gått i hjertesvikt, ikke "bare" svekkelse. Hunden din er i tillegg godt voksen. 

Det at den har hjertehosten sier meg egentlig at den er i siste fase og har meget kort tid igjen. Min egen hjertehund ble avlivet kun 3 uker etter første host, og i ettertid kunne jeg si at hun hadde vært hjertesyk i ca 6 mndr før hun fikk slippe. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også hatt en hund med hjertesvikt, hun var 8 år gammel da hun begynte med hostingen. Fra da av ble hunden stadig svakere, og det gikk ca en måned før vi måtte la henne vandre. Ikke for å ta motet fra deg, kos deg med hunden så lenge du kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har hun som nevnt ovenfor verken væske i lungene eller hjertehoste. Det hun har fått konstatert er bilyd på hjertet og forstørret hjerte.  Hun virker tilsynelatende frisk ellers. Skjønner jo at hun ikke er frisk,  men hun har som nevnt ovenfor ingen symptomer på at hun er alvorlig hjertesyk. Første dose Furix ble inntatt i dag, så jeg beholder håpet ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Nata skrev:

Nå har hun som nevnt ovenfor verken væske i lungene eller hjertehoste. Det hun har fått konstatert er bilyd på hjertet og forstørret hjerte.  Hun virker tilsynelatende frisk ellers. Skjønner jo at hun ikke er frisk,  men hun har som nevnt ovenfor ingen symptomer på at hun er alvorlig hjertesyk. Første dose Furix ble inntatt i dag, så jeg beholder håpet ?

Vi har ei med noe forstørret hjerte, ikke væske og ikke hørbar bilyd, dvs hun har en ufarlig rytmeforstyrrelse mener jeg. Nå har ikke vår behov for medisiner enda, men vi lar henne holde på som normalt. Hun ble 7 i februar og har hatt forstørret hjerte noen år. Nå har ikke vi fulgt utviklingen annet enn at hun lyttes ekstra godt på når vi er hos veterinær. Vi tenker tanken på full utredning etterhvert ,men pr i dag er hun sprekere enn hun har vært på lenge så da lever vi lykkelig uviten om tilstanden :aww: 

 

Krysser fingrene for at deres og kan leve godt med hjertet sitt i flere år til :) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden din har ikke "bare" bilyd eller forstørret hjerte, den har begge deler OG hjerteSVIKT. Dvs at hjertet er ødelagt og gjør ikke jobben sin.  Hjertesvikt er alltid dødelig, og som regel tar det ikke lang tid før man avliver av dyrevelferdshensyn da det er minimalt med behandlingsmetoder, og man bytter ikke hjerte på hunder som på mennesker, som er den eneste KUREN for hjertesvikt.

Hva annet enn hjertehoste er hosten til hunden din? Hosten har jo kommet i nyere tid?Den trenger ikke ha vann i lungene for å hoste, det er nok at det er trykk på bronkiene fra ujevn blodtilførsel eller selve hjertet pga forstørrelsen. 

Min hund hadde heller ikke vann i lungene selv om hun hostet, men hjertet var så forstørret på ene siden at blodårene til bronkiene flyttet på seg. Hun hadde minimalt med vann i lungene når hun ble avlivet, men hadde vannsamlinger i kroppen (var pløsete og "tjukk") pga den dårlige sirkulasjonen. 

 

Jeg er ikke negativ av vrang vilje, jeg er bare realistisk. Hunden din har ikke "bare" en hjertefeil i tidlig stadium, men to sykdomsdiagnose som har resultert i at hjertet svikter. Uten fungerende hjerte, intet liv. 

 

Endret av tulip
Stavefeil
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem er det som har skrevet at hun "bare har en bilyd" eller "bare hjertefeil" - ikke jeg i hvert fall. Jeg bagatelliserer ingenting og tar ikke hennes helse for gitt. Ja, hjertesvikt er alvorlig og bør tas svært seriøst, men det finnes da medisiner. Konservativ behandling? Har du hørt om det? Finnes for mennesker også. Mira, hunden min har det godt i dag - og jeg akter å gjøre alt som kan for at hun skal få så mange fine dager som mulig. Ingen økonomiske begrensninger og ingen begrensninger ift. den jobben som kreves av meg. Hundens velferd og livsglede er kun det som betyr noe. Uansett funn på røntgen eller ved hjerteauskultasjon må en styre behandling ut fra klinikken. Man behandler ikke røntgenbilder, men hundens symptomer og tilstand(som jo for øvrig også gjelder for mennesker). 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kom hjertesvikten som et resultat av kreft på lungene for min ene hund, men det var hjertet som tok livet av henne. Hun hadde også tørrhoste, det var eneste symptom annet enn at hun begynte å henge litt etter på tur, og ble først diagnostisert med kennelhoste. Hun ble veldig raskt mye dårligere og ble avlivet under en uke etterpå. Hun var så svak da at hun neppe hadde kommet seg gjennom en natt til om jeg skal være ærlig. Det er mye dårlig samvittighet å tenke på at jeg ikke skulle latt henne erfare det siste døgnet. :( 

En annen av mine hunder hadde dilatert kardiomyopati, forstørret hjerte. Hun ble avlivet et par-tre måneder etter diagnosen. Det sagt, det var noen måneder i forkant med leting før vi fant diagnosen. Så alt i alt fikk vi et halvt år ekstra ca.

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å være positiv og jeg støtter deg fullt i det. Det er en påkjenning å ha syk/diagnostisert hund og om det blir lettere for deg å ha en positiv innstilling, gjør det som funker for deg. Forsøk det som virker fornuftig, og fortsett å se individet, ikke sykdommen. 
Men om jeg skal anbefale deg en ting så er det å definere noen punkter nå, som du ser må innfris for at du skal vite at hun har det bra. Etterhvert som tiden går så kommer det til å bli vanskeligere og vanskeligere å bedømme hva som er rett, for man elsker dem så høyt og man vil så innmari gjerne. Grenser blir skjøvet på, og nyanser blir grå og grumsete. Selv med de mest edruelige øyne og beste intensjoner. Har du et ark hvor du skrev ned konkret hva hun fortjener av livskvalitet i den perioden hvor hun faktisk var frisk? For min del hadde det gjort det veldig mye enklere tror jeg. Det er så fryktelig vanskelig å se hva som er hva når man står midt oppe i det, det kan være godt å ha en veileder om man kan si det sånn. Spesielt om veilederen er skrevet av den som kjenner hunden best. 

Men! Jeg håper virkelig at du slipper å ta stilling til alt det der på lang, lang tid. Nyt dagene sammen hunden din og stapp dem fulle av aktiviteter dere begge liker. Masse lykke til! :) 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for konstruktiv og informativ tilbakemelding Mari. Ikke dumt det du sier om å lage en slik liste,  da har man en målestokk å forholde seg til når en til syvende og sist står ovenfor det vanskelige valget. Jeg bare håper på det beste for min lille jente, men frykter selvfølgelig at det håpet kan bli knust før man vet ordet av det. Tusen takk for Lykkeønskninger?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Min hund hadde bi-lyd på hjerte grad 2-3, og hadde det i 2 år uten endring og startet ikke noen behandling. Hun ble avlivet av andre årsaker nesten 12 år gammel.

Hennes hjerte viste ikke tegn til å være voksene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...