Hannhund fiksert på tisper uten løpetid

[Almenningen]

Hei.
Jeg har en Norsk Elghund som runder året denne måneden. Han er godt sosialisert og kommer overens med alle hunder. Det hender og har tidligere hendt at han får en slags fiksering av tisper (tilogmed ett tilfelle med en han hund). Ingen av gangene har tispen hatt løpetid (det dreier seg ikke om samme hund) og han jokker heller aldri på dem. Han står ved siden av og følger etter dem som en magnet, om du vil. Selvom det er 4-5 andre hunder tilstede er det bare denne ene tispen (som han da har fått en fiksering for) som betyr noe. Forleden dag gikk det så langt at han ble dominerende overfor de andre hannhundene tilstede. Hvor han "angrep"/kjeftet på dem idet de kom for nær. Når det er snakk om å dra, får han mer eller mindre separasjons angst overfor denne tispen. Nekter å gå, piper og uler. Mitt spørsmål er om dette er normalt, og om det er noen gode råd for å unngå slik adferd? 

[TrasselTrollet]

Ta han i koppel.

Min får inte lov att bete sig så, märker jag att han blir ofin (för det är faktiskt det de blir) mot andra hundar så får han inte lov att vara lös samman med dem.
Var konsekvent.

Och ja, det är efter vad jag förstått helt normalt att hanhundar kan få för sig sådana idéer, men det är också vi som ägares ansvar att se till att de inte har lov att bete sig så.

[Turb]

Det kan også være lurt å holde ham litt borte fra andre hannhunder enn de han kjenner veldig godt i den her perioden, så han ikke får erfaring med å oppføre seg bøllete. Jeg tror det øker sjansen for at man får en trivelig og sosial hannhund når de er voksne. Gå turer i bånd og ikke la det komme til konfrontasjoner - ellers støtter jeg TrasselTrollet sine tanker, hannhunder får ikke oppføre seg som overkåte drittunger mot tisper

[Futtikrutt]

han er jo akkurat blitt mann, da er det ofte litt sånn. Det beste er nok først å fremst å ikke ha han løs med hannhunder så lenge det er tisper i nærheten. Han må jo lære seg å kontrollere disse hormonene og lære seg hva som er greit og ikke greit å gjøre med damene. Ikke la han være med slike tisper som tillater alt, men heller ikke dem som kjefter og brøler for den minste ting. Finn noe midt i mellom som kan gi han litt dannelse. Samtidig så er det ikke bare tispas jobb å oppdra gutten. Dere må også si ifra når han blir for mye. Ta han i bånd eller ikke slipp han løs om han jager seg opp.

Vi har en slik rottweiler gutt med våre to damer nå og da. Og da får han like mye beskjed fra oss som av dem at han må oppføre seg. Det er greit å dilte etter, men å slikke, jukke, knuffe, mase og bjeffe på dem er det null toleranse på fra alle kanter.

[Malamuten]

Noen tisper lukter bedre enn andre, selv når de ikke har løpetid. Og noen hannhunder er generelt veldig opptatt av damer, kan jo være forskjellig som trigger det, men uansett så ville jeg hvertfall avbrutt og kobblet han med en gang han begynner slik. Både for å lære han at det ikke er lov og for å unngå at han plager tispa og for å unngå at det blir bråk med noen av de andre hundene. 

[Almenningen]

Så i korte trekk, være streng og holde han på avstand fra disse tispene han reagerer på? Er dette noe som vil gå over med tid om det kontrolleres på god måte? 

[Malamuten]

Det er jo vanskelig og si, noen hannhunder er jo idioter på tisper hele tiden, noen er idioter på noen og umulig å bryte fra det, mens andre er mye mer grei på det. Men det er en grei sjanse for at det blir bedre når ikke hormonene raser like mye selvsagt og at han ikke får mulighet til å utvikle dette/lære seg at han får lov vil mest sannsynlig også være med på å dempe det. Er det noen hunder dere kjenner godt han er sånn på så kan det jo kanskje også være til hjelp å gå en del tur sammen i bånd hvor han ikke får gå å være fiksert på tispa og forhåpentligvis før eller siden skifter fokus og greier å innfinne seg med det. Det burde jo være god lærdom. 

[Tekopp]

Jeg har en av de tispene som hannhunder blir så betatt av. Vil anbefale å ikke gi han muligheten til å begynne å jukke på disse tispene, for når han knekker den koden og finner ut at det er mulig, så blir han veldig slitsom.

Noen hannhunder blir bedre, noen blir nesten verre etterhvert som de blir skikkelig voksne, veldig individavhengig. Og ikke noe gøy for tispene som er mottakerne for denne "kjærligheten"/"forelskelsen".