Kjøpe en hund til?

[PernilleN]

Trenger hjelp og råd! Vurderer å skaffe meg en hund til. Jeg har en 8 år gammel kastrert hannpapillon. Kjøpte han hos oppdretter som valp. Han har alltid vært en "tøffing" utad. Har hatt våre kamper når det gjelder klipping av klør, stell osv. Han er verdens skjønneste hund hjemme. Utrolig kosete og grei! Prøver å være litt sjef over samboer da.. På tur er han grei helt til vi møter hunder, han blir hysterisk og bjeffer. Han har blitt angrepet av større løse hunder et par ganger og klarer og hisse opp mange. Han virker egentlig veldig engstelig med nye hunder( og for mange mennesker). Han er veldig grei med andre hunder, både tisper og hanner han blir kjent med. Jeg har han med på jobb noen dager i uken da samboer jobber tidligvakter for at jeg ikke skal få altfor dårlig samvittighet. Har vært på tre forskjellige dressurkurs og hos flere "hundepsykologer". 

Jeg har alltid hatt en plan om å skaffe meg en til før han jeg har blir for gammel. Faren min hadde en labrador før som jeg ofte passet og dette gikk fint! Jeg lurer på om det er dumt å skaffe seg en til når den jeg allerede har kan "oppdra" eller endre atferden til den nye. Jeg ønsker selvfølgelig at de skal gå så bra dammen og kose seg i hverandres selskap men er redd det kan andre veien...Tenker ikke å kjøpe valp, men heller en hund mellom 1-5 år og få hundene til å møtes før et eventuelt kjøp. Vi har også familie som alltid har veldig lyst til å passe vår nåværende hund( men som ikke får lov altfor ofte da vi vil ha han selv) 

håper noen kan komme med noen meninger/råd til om det kan være lurt å skaffe seg en til eller ikke! 

[Malamuten]

Det er jo helt umulig og si, men sånn bjeffing og oppspilt adferd, feks i passeringer på tur, kan være ganske smittsomt, men det kommer jo mye an på den nye hunden og da. Og siden du ikke skal ha valp har du jo selvsagt mulighet til å lete etter en som er stødig og av en type som kanskje ikke har så lett for å gire seg opp av andre? Det bedrer jo sjansene ihvertfall. 

[mushi]

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg. Jeg har en liten hund som er aggressiv mot andre hunder og det "svarter" ofte helt ved passeringer. Gjør også utfall mot mennesker pga hun er usikker. Jeg pleier å si at å gå tur med henne er som å gå med tre normale hunder... 

Da jeg fikk hund nummer to var denne en veldig snill hund. Finnes ikke noe aggressivt ved henne. Hun vil derimot hilse på alt og alle og det kan være litt utfordrende når den ene er kokko fordi den vil hilse og den andre er kokko fordi den møtende hunden skal tas. Dette har jeg løst ved å alltid ha den store på innsiden og den lille på utsiden. Gikk med sele + halvstrup på den store og byttet til halsbåndet når jeg så vi skulle passere, da hadde jeg mer kontroll på kalven. 

Den lille ble faktisk bedre ved passeringer og i møte med mennesker (gjør fortsatt utfall, men ikke like intenst)! Det tok lang tid før de ble ordentlig venner (halvt års tid), før det holdt jeg de skilt ved at den ene var i bur når de var alene hjemme. De får mye glede ut av hverandre selv om de aldri leker sammen, de er litt som søsken  Det var en periode den store startet å bølle på tur med å bjeffe/skrike når vi skulle passere andre hunder (den lille hauser opp), men da gikk jeg kveldstur alene med bare denne for å øve og det gikk raskt over. 

Jeg tror ikke det hadde gått hvis ikke jeg var så heldig å få en såpass enkel og rolig sjel som Luna. Hun har tatt mye bøll og hersing fra Ponni og jeg har passet på og brutt inn så godt jeg kan. Jeg gjorde det heller ikke så enkelt for meg selv ved å ta inn en "villhund" som kun hadde bodd i flokk ute i Spania. Det har vært mye arbeid! Det som har vært mest negativt med å få hund nummer to er at jeg ser hvor enkelt et hundehold kan være. 

[PernilleN]

Wow, tusen takk for fine, utfyllende og raske svar! Så heldig du var med dine! Var du veldig usikker før du skaffet en nr.2 du også? Redd for at det skulle feile helt? 

Jeg tror i utgangspunktet det var labrador"storebroren" til han jeg har nå som startet "hysteriet"rundt det å møte hunder på tur da labradoren ble glad og skulle hilse på alle han møtte. Dette mistolket han jeg har og ble usikker. Har jo ikke akkurat hjulpet at han har blitt angrepet av store løse hunder( med eieren 200 meter unna, eller rett ved men uten å gjøre noe).. Utrolig irritetende det der! 

Drømmescenarioet er jo at den nye roer ned den jeg allerede har og at jeg etterhvert kanskje får samvittighet til å være borte fra han i mer enn 3 timer. Og som sagt at de trives i hverandres selskap. 

Vi reiser ikke så mye, har en ganske stor leilighet med fine turmuligheter, tar med hunden overalt og har økonomi til å ha to. Pluss at vi som sagt har hunde(barne)vakt når vi trenger. 

Jeg er bare redd for at det ikke skal gå så bra, at min nåværende skal bli sjalu, at de ikke skal gå så bra sammen.. Selv om første møte går bra kan man jo ikke se inn i fremtiden. Lurer på om det er naivt   Å skaffe seg enda en når jeg allerede har en med atferdsproblemer. 

 

 

[PernilleN]

Om jeg hadde kjøpt en liten hund hadde det vært like lett med pass og å kunne ta den/de med seg på besøk etc. Men er det større sannsynlighet at to små hunder kan bli to små problemer i forhold til å skaffe seg en stor? Synes det var så mye enklere med labradoren, men igjen var det vanskeligere med pass og trasport etc.. 

[mushi]

@PernilleN To hunder er mer mas for de som passer uavhengig av størrelse. De kjenner også den eldste godt, mens en ny vil de ikke ha noe forhold til eller interesse av hvis de ikke er hundemennesker.

Jeg er glad for at jeg gikk for en litt større hund (25 kg), da det er enklere å ha kontroll på en hund med den størrelsen kontra en liten en som løper i beina på deg. Om du vil ha liten eller stor må du ta en vurdering på.

Jeg var veldig usikker før kjøp, men den lille er dårlig til å være alene hjemme og jeg måtte jobbefulltid i nær fremtid. Hun er roligere alene hjemme, men like gal når jeg kommer hjem.

 

[Guest Klematis]

Da jeg skaffet meg hund nummer to som var voksen, synes han jeg hadde fra før at det var helt ok. Hun hadde levd en stund (7 år) og hadde en naturlig autoritet, og selv om hun var snill og god som bare det, så var det aldri noe tull fra han jeg hadde fra før. Det var helt til hun ble syk, og hun ikke var her lenger, og jeg istedenfor hentet hjem en 5 mnd gammel hund av samme rase som henne.

Da ble han jeg hadde fra før så rasende at han ikke greide å håndtere det i det hele tatt. Han fløy på henne, var stiv som en pinne i kroppen, og var sur og grinete i et par uker. Han var SÅ fornærmet. Han hadde et voldsomt behov for å sette henne på plass, ville ha henne ut av huset, og det var veldig viktig å formidle at han ikke likte denne unge frøkna som kom og prøvde å bo her!

Men, det gikk seg til og nå er de veldig gode venner som leker, går tur og koser seg sammen.

Jeg erfarte at noe av oppførselen til den eldste smittet av på yngste, som feks en del av bjeffingen, og hvordan vi oppfører oss når vi møter andre på tur. Mine er ca 3 kg (eldste) og ca 13 kg.

Likevel er det stor forskjell på mentaliteten på dem, og den yngste er mye stødigere i hodet enn den eldste uansett. Hun finnes ikke aggressiv. 

Jeg synes det er litt stress med to for å være ærlig. Likevel ser jeg hvor mye glede de har av hverandre.

Det er uansett viktig å være sikker på at du faktisk har noen som kan passe begge to når du skal bort, for det er stor forskjell på å passe en hund og å passe to.