Gå til innhold
Hundesonen.no

Lundehund


Heidihj
 Share

Recommended Posts

Foreldrene til min samboer ønsker å kjøpe seg en lundehund. De har passet en lundehund innimellom, og er generelt veldig betatt av rasen. Moren er en aktiv dame som ønsker seg en turkamerat og gjerne en som hun kan trene litt triks og lydighet med. Hunden kommer til å få mye aktivitet og veldig mye kjærlighet. Hun har vært i kontakt med Norsk Lundehundklubb, og hun bruker mye tid på å lese rundt på forskjellige sider. Jeg skal hjelpe henne igjennom kjøpet, og tenkte å høre litt om rasen litt her. 

Jeg har møtt noen lundehunder de siste årene, men har tilgode å møte en som ikke har en eller annen rar redsel. Det som har gått igjen har vært lydredsel. Fremmede huslyder, torden, lyder fra vinden og raketter. Det ønsker vi jo ikke. Ihvertfall ikke huslyder og "vanlige" lyder. Vi kan fint ta med hunden på fjellet nyttår som vi gjør med våre egne hunder :) Er dette noe som er vanlig på rasen? 

Jeg har også lest at det er endel helseplager med de. Hva skal vi se etter og være obs på? 

De har også vært i kontakt med klubben i forhold til en prosjektvalp. Det kan også være aktuelt. 

Også lurer jeg litt på hvor hardføre de er? Jeg har inntrykk at de er tøffe og atletiske små hunder som blir med på alt. Vi kommer til å ha endel med denne lundehunden å gjøre, den kommer til å være med malamutene på mye, og vi kommer nok til å ha den hos oss i perioder de er bortreist. Vi ønsker derfor at hunden skal være i stand til å holde følge med oss og være med på alt vi gjør. Vil tro at den stort sett ikke vil ha noe problem med å holde følge med oss på ski og sykkel? 

Noen som kan anbefale noen oppdrettere? (send gjerne PM om det er noen vi bør holde oss unna). 

Også en ting til: bjeffing.. Hvor ille er det egentlig? De bor i rekkehus i boligfelt. Det kan ikke være en bråkmaker. Jeg HATER også bjeffing, så er ikke superhappy med en bjeffebikkje :P 

Håper noen kan hjelpe oss! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig fornøyd med min lille, men hun er bare 5 mnd og valp. Ingen lydredsler, glad i folk og med overalt. Noe som man må og bør være obs på er hvor vanskelig de kan være å få renslige... Ser på Lundis siden at flere oppdrettere mener det er bare tull og de ikke er vanskeligere enn andre, men lurer da på om de har hatt andre raser [emoji38] Min er grusom. Eier ikke renslighet overhodet og kan sette seg i tisset sitt etterpå liksom.... Det var veldig uvandt mtp Collie valpene mine som er så veldig bevist på dette fra veldig tidlig alder av. Ser mange på Lundis siden som kan slite med dette i flere år [emoji14] Ellers så er det en tøff rase og min har lenge nå vært med på 4-5 timers tur uten problemer når vi går på langtur :)

Sent fra min SM-G870F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Perfect Image: Tusen takk for svar! :) Det med at de kan være sent husrene har jeg hørt, men hadde helt glemt det. Takk for påminnelsen! Kjenner at det er et stort minus for meg, men nå er det ikke jeg som skal ha :P Har vært bortskjemt med bare renslige valper selv. Valpen kommer nok til å gå løs når den ikke er i bur i bilen, så håper ikke det blir noe problem. 

Hvordan er rasen vanligvis i forhold til å lære å være alene? Er separasjonsangst noe tema? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med den lille genpoolen lundehunden har, er det rett og slett ikke så enkelt å avle seg bort fra enkelte utfordringer. 

En del lundehunder er absolutt lydfølsomme, ja. God miljøtrening kan nok hjelpe et stykke på vei, men jeg ville nok uansett forsøke å skåne dem så langt mulig på nyttårsaften og ikke tatt dem med i 17.- maitog, for å si det sånn. Men hun jeg har nå sover gjennom nyttårsaften med rakettene hylende utenfor her, så man vet jo aldri. 

Når det gjelder helse, er det først og fremst intestinal lymfangiektasi som er utfordringen. Det må man rett og slett lese bare lese seg opp på og være forberedt på at det kan ramme alle lundehunder. Man kan forsøke å forebygge til en viss grad, men man har ingen garantier. Det er i hvert all viktig å ta symptomer på alvor og sette i gang med diettforing raskt og få avdekket om det er IL eller noe annet som plager hunden. 

http://lundehund.no/index.php/helse-og-for/lundehundens-helse/il-intestinal-lymfangiektasi 

Det finnes lundehunder med andre diagnoser, men ingen med spesielt stor utbredelse eller sjelden slikt som er spesielt plagsomt for hunden. 

Renslighetstrening kan absolutt være en utfordring, ja. Her har jeg lite personlig erfaring, men full tillit til dem som sier lundehunden er mer utfordrende enn andre raser de har hatt. Min prosjekthund har også vært mer utfordrende enn whippetene, i hvert fall, men vi har nå stort sett kommet i mål med strenge rutiner, kompostgaller for å begrense tilgangen til enkelte deler av stua, og lufting på en fast, temmelig kjedelig doplass ute og masse, masse god, positiv forsterkning. 

Lundehunder kan absolutt bli redde for å være alene, men om de er spesielt utsatt for å utvikle separasjonsangst, synes jeg det er vanskelig å si noe om. Men det er en hund som kan lage lyd, og når slike hunder har separasjonsangst, blir det ofte mer plagsomt for omgivelsene enn mer tystlåtne hunder. 

Jeg har forresten solgt en valp til en familie med malamuter, og det ser ut til å fungere veldig fint :-) 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, bardmand skrev:

Med den lille genpoolen lundehunden har, er det rett og slett ikke så enkelt å avle seg bort fra enkelte utfordringer. 

En del lundehunder er absolutt lydfølsomme, ja. God miljøtrening kan nok hjelpe et stykke på vei, men jeg ville nok uansett forsøke å skåne dem så langt mulig på nyttårsaften og ikke tatt dem med i 17.- maitog, for å si det sånn. Men hun jeg har nå sover gjennom nyttårsaften med rakettene hylende utenfor her, så man vet jo aldri. 

Når det gjelder helse, er det først og fremst intestinal lymfangiektasi som er utfordringen. Det må man rett og slett lese bare lese seg opp på og være forberedt på at det kan ramme alle lundehunder. Man kan forsøke å forebygge til en viss grad, men man har ingen garantier. Det er i hvert all viktig å ta symptomer på alvor og sette i gang med diettforing raskt og få avdekket om det er IL eller noe annet som plager hunden. 

http://lundehund.no/index.php/helse-og-for/lundehundens-helse/il-intestinal-lymfangiektasi 

Det finnes lundehunder med andre diagnoser, men ingen med spesielt stor utbredelse eller sjelden slikt som er spesielt plagsomt for hunden. 

Renslighetstrening kan absolutt være en utfordring, ja. Her har jeg lite personlig erfaring, men full tillit til dem som sier lundehunden er mer utfordrende enn andre raser de har hatt. Min prosjekthund har også vært mer utfordrende enn whippetene, i hvert fall, men vi har nå stort sett kommet i mål med strenge rutiner, kompostgaller for å begrense tilgangen til enkelte deler av stua, og lufting på en fast, temmelig kjedelig doplass ute og masse, masse god, positiv forsterkning. 

Lundehunder kan absolutt bli redde for å være alene, men om de er spesielt utsatt for å utvikle separasjonsangst, synes jeg det er vanskelig å si noe om. Men det er en hund som kan lage lyd, og når slike hunder har separasjonsangst, blir det ofte mer plagsomt for omgivelsene enn mer tystlåtne hunder. 

Jeg har forresten solgt en valp til en familie med malamuter, og det ser ut til å fungere veldig fint :-) 

 

Tusen takk for info! Skal bringe alt videre, og lese mer om IL. Når det gjelder dette med lydølsomhet er det ikke noe problem å skåne hunden for "store ting" som 17.mai og nyttårsaften. Den blir nok med oss på fjellet om familien skal være i byen. Det jeg tenker mer på er å prøve å unngå en hund som knekker sammen fordi det blåser ute, eller at ungene i nabolaget sparker ball. Miljøtrening kommer til å være et sterkt fokus, og god sosialisering. Familien er veldig sosiale og har ofte besøk, så viktig med en hund som trives med folk rundt seg. 

Artig! Jeg kjenner et par med malamute og lundehund. Morsom kombinasjon :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...