Gå til innhold
Hundesonen.no

Stress eller bare hormonell


Lizbeth

Recommended Posts

Valpen er 7 mnd. nå og rir på oss. Det har hun forsåvidt gjort hele tiden når hun har vært oppkavet.

Men de siste to dagene har hun plutselig reist seg og begynt å ri på meg "uten grunn". Det har ikke vært noe bråk eller uro, vi har bare sett på tv og hun har lagt på gulvet. Det er altså ingen årsak til at det evt. er stress hos henne.

Hvorfor gjør hun dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To ting:

Løpetid

Dominans

Hunden din er 7 måneder gammel og kanskje begynner den første løpetida hennes. Det betyr at hun går over i en annen fase - og trangen til å prøve å klatre på rangstigen er større - ergo rir hun. For jukking har jeg ikke tro på kommer av stress; det er ren dominanshandling.

Du må ikke la henne få lov til å ri - for ved at du lar henne humpe rundt på beina dine, så sier du indirekte at du er underlegen henne. Skarpt nei! og dytt henne vekk, og ros henne når hun kutter ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For jukking har jeg ikke tro på kommer av stress; det er ren dominanshandling.

Der er jeg uenig med deg. Riing kan også komme av stress, i hvert fall har jeg observert det på egne hunder. Eldstetispa mi, som ellers gjerne skulle ha sjefet litt over hele verden, har kun ridd på meg to ganger i sitt åtteårige liv, begge gangene i forbindelse med ekstra høyt stressnivå. Yngstehunden er veldig lite dominant, men har et ganske høyt stressnivå. De gangene han er aller mest stressa prøver han seg på å ri, men ikke ellers. Jeg mener ikke at man skal godta riing, men jeg synes det er bryet verdt å tenke igjennom hvorfor det skjer før man bestemmer seg for hvordan man skal få bukt med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Riing kan også være en måte å skaffe seg oppmerksomhet på. Vær litt oppmerksom på i hvilke situasjoner det skjer, og prøv heller å gå inn i FORKANT og be hunden gjøre noe annet. FØR den rekker å begynne å ri.

Det kan bli en runddans dette - at hunden vil ha oppmerksomhet, og lærer seg hva dere reagerer på. Og selv negativ oppmerksomhet er oppmerksomhet.... :-)

Nei, den skal ikke slippe unna med riing. Det er en dum uvane å legge til seg, og bør ikke få skje. Men jeg tror det virker enda bedre å stoppe ting FØR de skjer... det "imponerer" hunden (oi, de skjønte hva jeg tenkte på), og så er det greit å slippe å kjefte. Kjefter man på ting, viser man også at man tar dem "alvorlig" - og så styrker det hvalpens tro på at "her er det noe".

Da minstemann her gjorde noen forsøk, så tok jeg bare tvert og feide ham unna - ganske håndfast, men jeg var ikke sint eller irettesatte ham - jeg bare fikk ham unna og "lo" litt av det hele ("tok det ikke alvorlig"). Så ba jeg ham heller gå unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Riing kan også være en måte å skaffe seg oppmerksomhet på. Vær litt oppmerksom på i hvilke situasjoner det skjer, og prøv heller å gå inn i FORKANT og be hunden gjøre noe annet. FØR den rekker å begynne å ri.

Jeg skjønner hva du mener, og takker for svaret. Du tar deg alltid tid til å skrive lange velbegrunnete svar. ;)

Men de er av og til uforutsigbare disse hundene. Vanligvis, hvis det er typisk stressriing så kan jeg forutse det, og delvis hindre det. Fordi vi da gjerne er i en situasjon der man kan anta at hun blir stresset.

Men i går kveld satt vi i hver vår stol og så på tv, valpen lå og smådormet på gulvet. Pluselig reiser hun seg og kommer småsøvnig bort til meg, jeg strekker ut en hånd for å kose og hun starter umiddelbart med å ri på kneet mitt.

Men jeg skal være obs, og det blir ikke tillatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, på yngstemann her - de få gangene han har slike tanker i hodet - så har han et meget målbevisst uttrykk der han er på vei bort mot beinet mitt...

Noen ganger så kan hunder bare "få ting for seg". Jeg kjente engang en veldig "klatrete" hund som ikke klarte å se en annen hund stå på en bestemt måte, uten å få en slags "halvautomatisk" reaksjon i form riing. Dette så vi flere ganger; pussig ting.

Samme assosiasjonsgreie mener jeg at jeg så på en hund her; jeg satt i stolen med ene beinet over den andre - hunden gikk forbi, og synet av den foten gjorde at det liksom "koblet" noe i hodet hans, krona datt ned, og han hoppet på. Pussig, det også. Akkurat som et slags instinkt, slik man ser på unge hunder - det er mer enn en tilfeldighet, men...

Det jeg så i neste runde, var at samme hund brukte dette som en måte å få oppmerksomhet på - fra den andre hunden i huset, som ikke tillater at han bedriver denslags respektløsheter som dette og knurring; da setter hun ham på plass. Hvis den eldre hunden overser minsten, så har han prøvd denne riingen - for da klarer hun ikke å late som ingenting lenger.

Samme hund ble forsøksvis ridd på den også, og DA ble hun ikke sint - men bare "ristet" minsten av seg, eller dasket solid til ham med labben så det ikke gikk (han prøvde å ri på hodet hennes når hun lå på gulvet....).

Men adferd man ikke ønsker - det får man bare si stopp til. Men man kan gjøre det uten å bli "sint". Har du et "nei" inne fra andre sammenhenger, så kan det være greit. For er hunden i ferd med å prøve seg frem, så kan din respons bli avgjørende for hvor "viktig" hunden tror dette er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...